Sønn på 22 løper til sin far når jeg setter grenser

[Fasiten]

 

 

Du burde lese deg opp på det obskuret konseptet "rente".

 

v/bolig uten cash finansiering leier du uansett - enten leier du kåken direkte, eller så leier du pengene.

 

 

Det du mener er at om han har et digert lån på huset så kan renta på det lånet bli så stort at han betaler mer enn han får tilbake om han selger for å betale tilbake det han har utestående hos den han lånte penger fra. Der har du fire variabler: prisen på huset, renta på lånet, summen han betaler i måneden og hvor lenge han blir boende. Egentlig er det mange flere, økonomiske ordninger for ungdom, innhold på BSU konto(som foreldrene hans sikkert ikke var smart nok til å opprette), tilgang på intekt mm.

 

Så kommer du her og sier "HAHA rente! sjakkmatt!" som om du har det mest vanntette argumentet noensinne lagt frem på et diskusjonsforum. Om det er omtrent like bra å leie, hvorfor gjør ikke de rike det? Kan det være fordi at å sette penger i eiendom er noe av det mest lønnsomme gjennomsnitts nordmannen foretar seg? Denne gutten jobber i industrien og er i alderen med best fysisk form, ett år på båttur jobb så kunne han omtrent betalt et lite hus kontant. Og han er i sin beste alder!

 

Dere foreslår de dummeste tingene her. "Send han i millitæret(sånn at han kan bo hjemme med mamma uten å kaste t-skjorta på gulvet)". Det virker som at de fleste i denne tråden er mer bekymret for en middelaldrende kvinne enn de som faktisk får Norge til å gå rundt. Hun kommer ikke til å ligge med deg bare fordi du er kamerat med henne på et diskusjons forum, ro dere ned og tenk med hjernen.

[Dolandyret]

Kutt internettilgangen, det pleier å få fart på ungdommen nå til dags.

[toth]

 

 

Du burde lese deg opp på det obskuret konseptet "rente".

 

v/bolig uten cash finansiering leier du uansett - enten leier du kåken direkte, eller så leier du pengene.

 

 

Det du mener er at om han har et digert lån på huset så kan renta på det lånet bli så stort at han betaler mer enn han får tilbake om han selger for å betale tilbake det han har utestående hos den han lånte penger fra. Der har du fire variabler: prisen på huset, renta på lånet, summen han betaler i måneden og hvor lenge han blir boende. Egentlig er det mange flere, økonomiske ordninger for ungdom, innhold på BSU konto(som foreldrene hans sikkert ikke var smart nok til å opprette), tilgang på intekt mm.

 

Så kommer du her og sier "HAHA rente! sjakkmatt!" som om du har det mest vanntette argumentet noensinne lagt frem på et diskusjonsforum. Om det er omtrent like bra å leie, hvorfor gjør ikke de rike det?

 

De rike kan cashe boligen, det er noe annet - her snakker vi om rente vs leie.

 

Du trenger ikke gjøre det så avansert, både leie og kjøp(v lån) har utgifter du ikke får tilbake. Ved leie får du ikke tilbake noe. Ved kjøp får du potensielt tilbake verdistigning minus renter. Det er aldri garanti for verdistigning, jeg har nok av eksempler i nabolaget som kjøpte på topp før 2008, og måtte selge til samme pris når markedet var dødt i slutten av 2014 - dvs at ALT de har betalt av renter og avgifter var "rett ut av vinduet", det eneste de fikk igjen var innbetalte avdrag, altså sparepenger du hadde fått mer igjen på i et fond.

Det er heller aldri noen garanti for at ikke renta skal opp i 15%. For å få mest mulig likestilte alternativer kan vi se for oss 10 år forenklet i boligmarkedet - du kan enten:

 

1: leie for 6000, spare 4000 i fond/høyrente - med litt flaks får du en årlig avkastning på 6-12% på fondet.

2: kjøpe, og betale 6000 i renter, 4000 i avdrag. med litt flaks får du en årlig verdiøkning på 2-3%.

 

Det er altså ikke så soleklart garantert bedre å kjøpe enn å leie som du tror, selv om kjøp har sine fordeler og både jeg og de fleste velger det uansett. Men det er også en hel del ikke-økonomiske faktorer som spiler inn da - herre i eget hus, pusse opp som man selv vil, kanskje ha en hageflekk og garasje, osv osv - en stor forskjell fra å leie - men rent økonomisk er forskjellen mye mindre.

[1969]

Denne gutten jobber i industrien og er i alderen med best fysisk form, ett år på båttur jobb så kunne han omtrent betalt et lite hus kontant. Og han er i sin beste alder!

 

Dere foreslår de dummeste tingene her. "Send han i millitæret(sånn at han kan bo hjemme med mamma uten å kaste t-skjorta på gulvet)". Det virker som at de fleste i denne tråden er mer bekymret for en middelaldrende kvinne enn de som faktisk får Norge til å gå rundt. Hun kommer ikke til å ligge med deg bare fordi du er kamerat med henne på et diskusjons forum, ro dere ned og tenk med hjernen.

 

 

Fasiten er du den 22 år gamle sønnen ? 

Endret 11. august 2015 av 1969

[€uropa]

Hun kommer ikke til å ligge med deg bare fordi du er kamerat med henne på et diskusjons forum, ro dere ned og tenk med hjernen.

 

Men sønnen hennes vil ligge med deg?

[limitator_X]

Jeg er litt fortvilet over en situasjon og trenger noen gode råd. Vi har en sønnen 22 som er relativ lat. Han er ferdig med utdanning, har fått fagbrev og jeg er kjempeglad i han. Han har hatt litt vansker i oppveksten og dette har nok ført til at både jeg og min mann har skjemt han bort. Vi har også en datter som tidvis også er litt rotete, men hun står på og hjelper til når det trengs.

Saken er den at vår sønn bor hjemme gratis. Han har ingen faste oppgaver og gjør heller ingen ting uten at vi må mase oss i hjel. Til og med møkkete klær orker han ikke legge i skittentøyskurven. Smøre frokost er unødvendig siden han kan spise burger eller annen fastfood. Jeg har forsøkt å gi han oppgaver og når de ikke blir utført har jeg latt tingene bli liggende slik at han har måtte ta konsekvensen av at ting ikke er på stell når han trenger det. Problemet er at som oftest rydder far opp i mellomtiden. Vasker klær på hurtigvask og tørketromler det slik at det er klart til mandag morgen. Når jeg sier han må gå med søpla har min sønn ikke tid. Han reiser d stort sett ut i sin bil og kjører en tur. Når han kommer hjem ligger han i sengen sin på rommet å spiller spill. I går ble jeg sint fordi han ikke hørte på meg. Jeg ble sint fordi han ikke gjorde som jeg sa og denne dagen var far på hytta. Jeg ba han rydde opp etter fadesen før jeg kom tilbake fra en avtale jeg hadde. Når jeg kom hjem hadde sønnen reist til far på hytta. Og da ringer min mann og ber meg forklare hva som er skjedd og forsøker å mekle. Jeg må da forklare meg ovenfor min mann siden vår sønn ikke har gitt den korrekte versjonen av hva som er skjedd.

Det ender med at jeg blir sint fordi min mann tar min sønns parti og mener jeg bør rydde opp. Vi har vært gift i over 20 år og i de få gangene min mann og jeg har vær uenige er det alltid han som har hevdet sin rett til slutt. Det vil sin at jeg gir opp. Gidder ikke å ta diskusjonen.

Men, nå sto jeg i en situasjon hvor min sønn lå i senga si og ikke gadd å reise seg opp. Jeg var veldig opptatt med noe annet som medførte en kaossituasjon. Jeg tenkte kanskje han ville lære å slå av videospillet neste gang og komme når jeg ropte. Konsekvens at han i allefall fikk oppgaven med å rydde opp. Resultatet var at han stakk ut og dro til sin far på hytta hvorav jeg fikk kjeft fordi jeg var sint, lei meg og oppgitt.

Som vanlig altså.

Hva skal jeg gjøre for å få min sønn til å forstå at han må ta ansvar for det han gjør. Og hvordan får jeg min mann til å forstå at vi som foreldre må stå sammen for å klare denne oppgaven.

Jeg vet at det er sent når vår sønn er 22, men nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg omtrent sprekker av irritasjon.

Det letteste er muligens bare å la ting flyte, men jeg klarer ikke å se på at min mann løper rundt å ordner opp i etterkant. Da blir jeg også stresset.

I denne situasjonen har du to valg, som kan være vanskelige å ta, siden det er snakk om familie og noen du er glad i. Men (ekstreme) endringer, krever i mange tilfeller (ekstreme) handlinger, det vil si at du kan enten la være å endre noe i dette livet ditt, eller du kan gjøre noe med det.

 

For at du skal gjøre noe med det, høres det ut som at du må til med noe mer ekstremt for at de skal skjønne at du mener alvor, som feks at du prøver å kaste ut sønnen din, men spørsmålet er da om mannen din er med på dette? Tanken er jo at sønnen deres skal lære seg å leve på egenhånd! Da vil han etterhvert skjønne hvor lat han har vært og hvor mye han egentlig skulle hørt på deg. Han vil nok savne alt etter en stund, da han har lært og sett hvordan livet er. Å skjemme bort noen er aldri bra. Men det kan jo også være at han selv har en del problemer utenom som gjør han så lat osv, dermed kan det å kaste han ut være risikabelt også.

 

Du kan evt forlate familien din der du tar deg en pause fra alt, la de sitte å lure på hvorfor du har dratt avgårde, la tiden lege litt. Dermed tar du kontakt igjen etter en stund der du forklarer situasjonen din og at du ikke orker at ting skal være slik som de var.

 

Jeg kan ramse opp så mye og mange muligheter, men dette her er kanskje litt for ekstremt for deg. Du må uansett finne en løsning, og ikke la tanken på at det er familie stoppe deg! Det er mitt tips til deg.

[Corp Por]

Enig med stort sett hele gjengen her.

Det høres ikke ut som gutten har blitt utfordret nok og ikke lært seg mestring og ansvar. Det er ikke foreldrenes oppgave å være bestevenn men å gi barnet best mulig utgangspunkt i livet. Lære barnet å bli selvsikker og selvstendig igjennom å la dem klare ting selv. Selv om de ikke vil i starten så vil de etterhvert sette pris på det.

 

Det er nok noe mange foreldre glemmer.

 

 

Nå er åpenbart ikke han her et barn lenger. En voksen mann på 22 burde vært utstyrt til å ta hånd om seg selv.

Det er han sannsynligvis men det er for lett å bli dullet med at han ikke har lært seg å sette pris på gleden ved egen mestring.

 

Jeg mener nok også at eneste løsning vil være å sette hardt mot hardt. Krev husleie, krev deltagelse i huslige utgifter og plikter. Dersom dette ikke faller i smak vør han kastes ut eller flytte til far.

Det høres nok brutalt ut men en voksen mann i hans alder kan ikke ha det sånn og det vil uten tvil gå ut over hans arbeidsforhold dersom han lærer seg å leve helt uten ansvar hjemme. Dere vil kanskje bli uvenner en periode men det vil nok ende med at han tjener på det.

 

Mine foreldre var ikke perfekte. Vi barna ble nok skjemt litt bort og når jeg tok mitt første arbeide i slutten av tenårene fikk jeg fortsette å bo hjemme uten å betale husleie for at jeg skulle få spare opp penger til å kjøpe egen bolig. I mellomtiden måtte jeg gjøre de plikter jeg alltid hadde hatt hjemme.

 

Etter en liten stund så mine foreldre at jeg hadde kjøpt dyrt datautstyr til mange tusen (jeg hadde jo nå for første gang tilgang på 'masse' penger) og når da ble jeg nødt til å betale husleie hjemme siden de så at pengene nå ikke gikk til sparing. Dette ble jeg dengang sur for og mente det var smålig av dem men den holdningen vokste jeg fort av meg og jeg setter idag pris på all selvstendighet de presset på meg.

 

Jeg har hatt venner som har vært totalt bortskjemte av foreldrene og det merkes. De oppfører seg fort som unger i sosiale settinger og har ikke samme respekt for andre og deres oppnådde mål som de som har måttet jobbe for det.

 

Vi har lærlinger på jobb som helt tydelig har vært bortskjemte og det merkes der også. De gidder ikke yte en millimeter mer enn de må og de er de første som syter. De driter for eksempel i at en kollega må stå opp en time tidligere for å hente dem fordi for dem så er det helt naturlig at alt skal serveres på sølvfat.

 

Det er nok ikke for sent men det blir nok noen sure miner i starten. Bare stå på ditt å minn ham på at du også er en person og har egne krav. Før eller siden vil han nok innse det.

 

At pappen skjemmer ham bort blir selvfølgelig et hinder men han er gammel nok til å kunne bestemme selv hvor han vil bo og pappen er nok heller ikke interessert i å være hans tjener om han blir nødt til det.

[Maria Øyhaugen - Laptop Lifestyle]

Vanskelig situasjon...

Jeg må innrømme at jeg selv ble skjemt bort av mine foreldre, men jeg lærte på egen hånd å sette pris på ting og ikke ta alt for gitt. Mye på grunn av de jeg var med av venner og kjærester. De hadde lite og slet med å klare seg. Foreldrene deres hadde ikke mulighet til å hjelpe selv om de ville.

Da jeg ville flytte ut som 17-åring fikk jeg 20 000 i mnd av mine foreldre til leie, mat og alt mulig annet. Andre rundt meg måtte jobbe hardt (jeg tok privatist-studier og jobbet ikke) og noen gikk på nav eller stipend/studielån med akkurat nok penger til å overleve. Det i seg selv ga meg motivasjon til å jobbe for harde livet for å kunne gi tilbake til mine foreldre nå. Akkurat den metoden blir nok vanskelig å tving på noen da det må komme av seg selv... Men det er kanskje en idé å vise han hvordan andre har det?

Ellers ville jeg tenke at det kan hjelpe å gi han en reality-check ved å kreve leie eller å rett og slett kaste han ut.

Hva med dette: "Du har 3 måneder på deg til å enten begynne å bidra her eller finne deg et annet sted å bo".

[Capitalist/Minimalist]

Hvorfor kaste bort tiden din på å prøve forandre en 22 åring? You cant.

 

Jeg var sånn. Bortskjemt og gav faen. Surra det til for meg selv i tjueåra. I dag er jeg 34, selvstendig næringsdrivende, small time investor, gift og har barn. Er fortsatt delvis lat, men har lært meg hvordan jeg skal kombinere latskap med et selvstendig liv. 

 

Du kan ikke forandre et voksent menneske. Han må lære selv av erfaring. Du har faila i oppdragelsen, som så utrolig mange andre. Nå er han prisgitt det kaos verden for ham fortoner seg som. Han drifter rundt uten mål og mening, uten riktige verdier, uten åndelig påfyll. Jeg hadde bare akseptert nederlaget, tilgitt meg selv og prøvd å være ham så behjelpelig som mulig. Sparer deg i hvert fall videre frusterasjon.

Endret 3. november 2015 av Capitalist/Minimalist