Sønn på 22 løper til sin far når jeg setter grenser

[MarianneB]

Jeg er litt fortvilet over en situasjon og trenger noen gode råd. Vi har en sønnen 22 som er relativ lat. Han er ferdig med utdanning, har fått fagbrev og jeg er kjempeglad i han. Han har hatt litt vansker i oppveksten og dette har nok ført til at både jeg og min mann har skjemt han bort. Vi har også en datter som tidvis også er litt rotete, men hun står på og hjelper til når det trengs.

Saken er den at vår sønn bor hjemme gratis. Han har ingen faste oppgaver og gjør heller ingen ting uten at vi må mase oss i hjel. Til og med møkkete klær orker han ikke legge i skittentøyskurven. Smøre frokost er unødvendig siden han kan spise burger eller annen fastfood. Jeg har forsøkt å gi han oppgaver og når de ikke blir utført har jeg latt tingene bli liggende slik at han har måtte ta konsekvensen av at ting ikke er på stell når han trenger det. Problemet er at som oftest rydder far opp i mellomtiden. Vasker klær på hurtigvask og tørketromler det slik at det er klart til mandag morgen. Når jeg sier han må gå med søpla har min sønn ikke tid. Han reiser d stort sett ut i sin bil og kjører en tur. Når han kommer hjem ligger han i sengen sin på rommet å spiller spill. I går ble jeg sint fordi han ikke hørte på meg. Jeg ble sint fordi han ikke gjorde som jeg sa og denne dagen var far på hytta. Jeg ba han rydde opp etter fadesen før jeg kom tilbake fra en avtale jeg hadde. Når jeg kom hjem hadde sønnen reist til far på hytta. Og da ringer min mann og ber meg forklare hva som er skjedd og forsøker å mekle. Jeg må da forklare meg ovenfor min mann siden vår sønn ikke har gitt den korrekte versjonen av hva som er skjedd.

Det ender med at jeg blir sint fordi min mann tar min sønns parti og mener jeg bør rydde opp. Vi har vært gift i over 20 år og i de få gangene min mann og jeg har vær uenige er det alltid han som har hevdet sin rett til slutt. Det vil sin at jeg gir opp. Gidder ikke å ta diskusjonen.

Men, nå sto jeg i en situasjon hvor min sønn lå i senga si og ikke gadd å reise seg opp. Jeg var veldig opptatt med noe annet som medførte en kaossituasjon. Jeg tenkte kanskje han ville lære å slå av videospillet neste gang og komme når jeg ropte. Konsekvens at han i allefall fikk oppgaven med å rydde opp. Resultatet var at han stakk ut og dro til sin far på hytta hvorav jeg fikk kjeft fordi jeg var sint, lei meg og oppgitt.

Som vanlig altså.

Hva skal jeg gjøre for å få min sønn til å forstå at han må ta ansvar for det han gjør. Og hvordan får jeg min mann til å forstå at vi som foreldre må stå sammen for å klare denne oppgaven.

Jeg vet at det er sent når vår sønn er 22, men nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg omtrent sprekker av irritasjon.

Det letteste er muligens bare å la ting flyte, men jeg klarer ikke å se på at min mann løper rundt å ordner opp i etterkant. Da blir jeg også stresset.

[Gjest bruker-293283]

Høres ut som nok et tilfelle av en guttunge som trenger å vokse opp, gi han en smekk på pungen og gi din mann en i samme slengen.
Krev månedlig leie og tildel han oppgaver, å vaske sine egne klær er et minumum, rydde på kjøkkenet, lage middag og støvsuge to dager i uken bør han klare, for hver gang han ikke gjør det krever du økt leie. Om han ikke gjennomfører gir du han en tidsfrist før du kaster han ut. 
Sitt ned med din mann og bli enig om en plan, om han er for tafatt til å skjønne at noen grep må til, hiver du han også på dør.
 

[Dragen]

Hiv han ut.

[vidor]

Ja, du har nok rett i at dumsnillhet neppe er så bra da det gir holdninger som han senere blir å slite med. Det er jo en bjørnetjeneste å sy for mange puter under armene også. Du blir jo satt i rollen som skurk fordi du prøver å stille han til ansvar, noe han har lært å unngå med å gå til far, så her må far tåle reaksjonen som kommer fra han når han hjelper til med å sette nødvendige grenser. Du kan jo prøve å høre med et familievernkontor for å løse opp i denne floken, for det er som regel mer til ting enn overflatesymptomet viser.

[Visum]

Kast han ut og be han finne seg eget bosted!

Endret 22. juni 2015 av Sommerstund

[Ardenus]

Lag mat til deg selv, vask dine egne klær bare, rydd bare ditt eget rot, få mannen din med på samme side av saken, guttungen deres har blitt altfor bortskjemt, ingen dauer av å gjøre noe hjemme.

 

For all del, ikke la gubben vaske klærne hans så de er klare til Mandags morgen, la de være møkkete, skal du se at han faktisk må gjøre noe til slutt.

[anon12234]

Hiv han ut eller krev husleie av han... da blir det fart på gutten skal du se. 

Du høres også litt spesiell ut. 

[NoTrace]

Føles bra for en 22-åring at han må komme løpende hver gang mamma roper fra andre enden av huset.

Gutten har nok ikke vokst helt opp enda, men utifra trådpost virker det som om han heller ikke får den respekten en voksen person fortjener.

 

Kommandering hjelper ikke, dere må sette dere ned sammen for å få til en avtale mellom deg, din sønn og din mann. Skriftlig.

Krev husleie, krev at han rydder etter seg og at han har noen oppgaver hjemme dersom han skal fortsette å bo der.

Om han nekter, så er det ikke verre enn å kaste ham ut. Han overlever nok det, skal du se.

 

 

Edit: Nå er jeg nesten gjevnaldrende med din sønn, så har egentlig ikke peiling på oppdragelse av unger. Men jeg vet at å rope på, kjefte og smelle ikke hadde fungert det fnugg på meg.

Endret 22. juni 2015 av TheHaughom

[henrikwl]

Gutten har nok ikke vokst helt opp enda, men utifra trådpost virker det som om han heller ikke får den respekten en voksen person fortjener.

 

For å bli respektert som en voksen person må man først oppføre seg som en. Oppfører man seg som et barn fortjener man også å bli behandlet som ett.

 

Til TS: kast ham ut.

[NoTrace]

 

Gutten har nok ikke vokst helt opp enda, men utifra trådpost virker det som om han heller ikke får den respekten en voksen person fortjener.

 

For å bli respektert som en voksen person må man først oppføre seg som en. Oppfører man seg som et barn fortjener man også å bli behandlet som ett.

 

Til TS: kast ham ut.

 

 

Jeg ser bare for meg at de er kommet inn i en ond sirkel der. 

[Lock-Aze]

Han høres noe bortskjemt ut, det er klart. Hvis jeg kunne latt være å gjøre slik som du sa og gå til pappa hver gang du sa jeg skulle gjøre noe, så hadde jeg også gjort det for å slippe å gjøre noe. 

 

Han er nok litt lat og som mange sier å kaste han ut, få han til å betale huseleie etc. glem det, iallefall hvis du har en mann som ikke spiller på lag med deg. Det første du må gjøre, er å sette deg ned med mannen din (uten sønnen din). Fortell hvordan du føler det, hovedpoenget her er at uten å ha mannen din med på laget, så går ikke dette. Det kan f.eks gå slik: Du sier han skal betale husleie, si 2000.- i måneden. Han betaler, men mannen din gir pengene tilbake til sønnen din (stakkars gutten trenger jo lommepenger)

 

Hadde min sønn vært 22 og bodd hjemme, så hadde det ikke vært tema at han hadde fått frokost og ferdigvaskede klær. Det hadde heller ikke vært tema at han skulle vært ferdig utdannet og bodd hjemme gratis. (Har han råd til bensin og burger, så har han råd til å betale for seg hjemme)

[GeirHH]

Noe av det værste du kan gjøre er å "mase" hele tiden (hvis du gjør) da kan det være at han bare lukker ørene. Tror det beste kunne vært om hans far tok han litt etter øra, kanskje det har større virkning. Hvis faren ikke kan ta dette så ta sønnen for deg - uten å være for omstendelig og detaltjert - få han til å skjønne/erkjenne situasjonen. Appelér til han at dette sliter på deg og om han virkelig ønsker at det skal være slik. Kanskje er han apatisk med en skjult depresjon? Hvis ingen ting hjelper må han lære å skjønne dette i praksis, det innebærer at du bare må gjøre noe konkret så han ser alvoret.

[AnonymDiskusjon]

Det var en kort periode når jeg var yngre (yngre enn din sønn), hvor både min søster og jeg ikke gjorde et dugg av husarbeid. Mamma måtte gjøre absolutt alt. Ikke ryddet vi av bordet etter middag, klær lå bare på gulvet og vi var generelt ganske frekke hver gang vi ble bedt om å bidra. 

 

Det gikk så langt at når jeg en dag kom hjem fra skolen, ville pappa snakke med søsteren min og meg. Vi fikk beskjed om at mamma hadde fått nok, og kom til å flytte ut om ting ikke endret seg. For min del var det en oppvekker, og ting bedret seg etter det. 

 

Sier ikke at du skal true med noe sånt, men du er ærlig talt ikke ansatt i husholdningen. Første steg er ikke å løse problemene du har med din sønn, etter min mening. Første steg er å løse utfordringene dine med mannen din. Her må han på banen. Krev endringer. 

Anonymous poster hash: f4cbe...4a5

[MarianneB]

Flott å få noen bekreftelser på at jeg ikke tenker helt feil. Kanskje jeg er litt spesiell og trenger en oppstrammer selv. Normalt maser jeg ikke mye - jeg ber med en folkelig tone - "fint hvis du legger tøyet ditt i skittentøyskurven hvis du vil ha det vasket?" "flott hvis du kunne ryddet opp etter deg?" Så ser jeg bare at ting ikke blir gjort. Jeg roper normalt heller ikke, men nå satt jeg med en løpende tidsfrist på en oppgave som måtte sendes inn via pc - konsekvensen ville blitt stor om jeg ikke ble ferdig. 

Jeg skal ta en prat med min mann igjen når de kommer fra hytta.

Takk for konstruktive svar

[Gjest Bruker-95147]

Hva skal jeg gjøre for å få min sønn til å forstå at han må ta ansvar for det han gjør. Og hvordan får jeg min mann til å forstå at vi som foreldre må stå sammen for å klare denne oppgaven.

 

Bestill deg en velfortjent lang spa-ferie, kanskje 14 dager eller 3 uker .. Ikke sutre om at du er lei av guttetøyset, men at du bare vil pleie den litt overarbeidede mor/hustru/kvinne-kroppen. Drit i hvordan de klarer seg hjemme, og lærer de ikke av det, ta deg en ny ferie, da kanskje en hel måned eller to

 

Lykke til!

[vidarkri]

Sist innlegg er vel det mest fornuftige så langt. Siden far ikke eier sosiale antenner og tar guttungens parti så er det jo strengt tatt mor som evt. må flytte ut.

 

Hadde det vært min sønn så hadde kofferten hans stått på trappa, men jeg bor alene så jeg har ingen å ta hensyn til.

[toth]

Selv om det er sønnen som er problemområdet, høres det ikke ut som sønnen er ditt hovedproblem her - det er mannen din/dere. Dere må være samkjørte og klinkende klart enige om hvordan dette skal håndteres, ikke hver sitt lag. Ta en alvorsprat med mannen, bli enige om en strategi, og så må begge holde den 100%.

 

Forøvrig - har han jobb/økonomi er det fullstendig soleklart på tide å sende ham ut av hus, man har ikke godt av å bo hos mamma når man er rundet 22.

[Kikert]

Jeg har en artig historie om samme sak. Mitt søskenbarn var akkurat lik din sønn, han var vel litt over 20 år, og min tante (hans mor) var dritt lei. Det hun gjorde var å låse alle dørene, satt en feltseng i garasjen og en tallerken med noen brødskiver på et bord som stod der

 

Skal sies at han er en festefyr uten mål og mening, han har fortsatt ikke forandret på livet sitt så det fungerte jo ikke uansett hva som ble gjort, men mora hans fikk noen dager med fred og ro.

 

Min mening om saken; Ingenting du gjør vil hjelpe så lenge du og faren ikke er på samme lag.

[vidarkri]

Det er ingenting i veien for å bo hjemme hvis man oppfører seg som folk. Forelder er man på livstid, men det forutsetter at man ikke blir tatt for gitt.

[toth]

Det er ingenting i veien for å bo hjemme hvis man oppfører seg som folk. 

Å fortsette å bo hjemme etter utdannelse om man har egen inntekt er ikke fordelaktig, med mindre det finnes et spesifikt formål som å spare til noe e.l., det sunneste er å komme seg ut og lære om det virkelige liv, bli voksen. Man blir ikke "ordentlig" voksen så lenge man ikke bor alene og lærer av ansvaret det medfører å forsørge seg selv 100%.