En ensom selvskader

[papegøya]

Jeg har drevet med selvskading i litt over ett år nå. For hver gang blir det bare verre og verre. Jeg går på videregående, og dette året har vært det absolutt verste året jeg noensinne har opplevd.

 

Ungdomsskolen gikk ganske greit, for der hadde jeg faste venner som jeg holdt med i alle tre årene. På videregående ble vi skilt fra hverandre; kom ikke inn på samme skole og kom ellers ikke i samme klasse. Det virker ut som at de har taklet det bra. De har fått en del nye venner, og det virker som at de stortrives mer nå enn de gjorde på ungdomsskolen. 

 

Jeg derimot har falt rett ned i grusen. Jeg har blitt mer og mer asosial, og hver dag henger jeg på rommet mitt. Jeg avslår alltid invitasjoner til fester eller selskaper, og sitter alltid alene i friminuttene. 

 

Det er mest om kveldene før jeg legger meg at jeg driver med selvskading. Før gledet jeg meg til jeg skulle legge meg, kun pga. av selvskadingen. Gledet meg til å få smerte et annet sted enn innvendig, og gledet meg til å komme i andre tanker. 

 

Siden jeg pleier å sitte på toalettet i friminuttene å spise matpakken, har jeg vurdert å faktisk drive med selvskading på skolen i tillegg til her hjemme, kun for å få en litt bedre følelse og glede i løpet av skoledagen. 

 

Men hva er egentlig konsekvensene hvis noen oppdager det? Det siste jeg vil er å snakke med noen om problemene mine, og da mener jeg med direkte samtaler. Vil nok ikke at folk skal vite hvem jeg er, og vite at akkurat jeg sliter med disse problemene. Det er som at jeg ikke vil at andre skal vite hvor mye jeg sliter. Jeg vil ikke være den svake personen. 

 

Det var i en time hvor jeg satt alene (som jeg ellers gjør i alle andre timer) jeg bestemte meg for å ta opp genseren ved armene slik at noen få arr kom synlig, slik at læreren kunne se det. Hvorfor vet jeg ikke, og ikke vet jeg om han så de. Jeg er usikker på om jeg egentlig ville at han skulle se de. Jeg er sånn sett usikker på alt jeg gjør for tiden. Jeg ser ingen fremtid lenger, og heller ingen mening med å leve. Men kanskje jeg ville at han skulle skjønne hvorfor jeg er så sjenert, hvorfor jeg sitter alene, og hvorfor jeg ikke sier noe i timene. For det har jo sin grunn. Og tydeligvis har ingen sett eller forstått det av alle lærerne jeg har. 

 

Flere ganger om dagen tenker jeg på måter å ende livet på. Jeg kommer ofte over steder og hendelser som  jeg tenker hadde vært et perfekt sted eller en perfekt måte å ende livet på minst smertefullt. Måter som ikke får det til å se ut som selvmord f.eks. 

 

Uff, også er jeg så fryktelig ensom. Ensom og lei. 

 

Jeg vet ikke helt meningen med dette innlegget, men trengte kun å dele det. Kanskje det er noen der ute som har litt erfaring med dette og vil gi noen gode ord eller råd. 

Endret 17. juni 2015 av papegøya

[Rudde]

Hvis du vil ut av det må du ville, det. Det er absolutt eneste utvei. 

[Quote]

Vær så snill, snakk med noen om det. Du har allerede tatt et stort steg ved å åpne deg på forumet, og det er positivt. På forumet har vi flere tråder du også kan bruke for enkelte hjertesukk, eller hvis du ønsker noen å snakke med. Du kan selvsagt bruke denne tråden, men jeg vil anbefale deg å se litt i de nevnte trådene. Forumet har mange flinke medlemmer du kan snakke med, hvor du kan være anonym. Det skader ikke å prøve.

 

Alle kan slite med depresjoner og tunge tanker. Enkelte er bare flinkere til å skjule det enn andre. Personer med depresjon har lett for å "male seg selv inn i et hjørne", ved at de ikke velger å dele det med noen - hvor man deretter står alene uten valgmuligheter. Tenk at du fortjener å ha det bedre. 

[FrihetensRegn]

Siden dette nok går ut over ikke bare studier men også livet ellers, så vil jeg anbefale å pause utdanningen foreløpig til du er i bedre psykisk form. Ta kontakt med fastlegen din og få han til å henvise deg til DPS. Snakk også med gjerne med rådgiver på skolen.

[Sitronsaft]

Hei trådstarter Det er veldig leit å høre at du sliter for tiden, og at det har blitt så ille at du finner trøst i skade deg selv. Men det er viktig at du forstår at du ikke er alene, og at det er hjelp å få. Jeg skjønner at det ikke frister så veldig, men det er kjempeviktig at du får pratet med noen. Som nevnt av Quote fins det to nyttige tråder her på forumet som du kan bruke, i deppetråden kan du skrive hva du vil, virkelig tømme deg, og fortelle hva du sliter med (gjerne anonymt). I "noen å prate med"-tråden kan du be om at noen skal kontakte deg, eller du kan kontakte en av dem mange mange brukerne der som har tilbudt seg å være samtalepartner. 

Jeg kan forestille meg godt hvordan du har det, og jeg vet at du har det vondt. Men du er ikke svak om du oppsøker hjelp. Ingen mennesker når noe sted uten å aktivt bruke de ressursene de har tilgjengelig. Det er mer galt å tenke at man skal klare alt selv. Ingen klarer alt selv. Det er folk som deg, som tror at de skal klare alt selv og takle alt mulig, som ofte går på en smell nettopp fordi det (så klart) blir for mye. 

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å fortelle noen som er nære om hvordan du har det. Noen ganger går det bare ikke, for så mange grunner. Så om du ikke vil prate med en god venn eller en forelder eller noen andre i familien, håper jeg at du tar kontakt med en profesjonell. Det som er så fint med profesjonelle helsearbeidere er at de alle har 100% taushetsplikt, det vil si at uansett hva du sier kan de ikke si det til noen andre. Da kan de miste jobben sin. Og de har masse trening i å prate med folk som går gjennom en tøff periode, de har møtt mange andre i lignende situasjoner, og de vet ofte hva som kan gjøre ting lettere. De er trent i å lytte. Og det er noe du trenger. Det fins mange å velge mellom. Siden du er på VGS kan du prate med skolepsykolog eller helsesøster, om de ikke selv kan gi deg det du ønsker kan de fortelle deg hvem du kan komme i kontakt med. Du kan også snakke med fastlegen din, som kan sette deg i kontakt med psykolog eller andre. 

Jeg vet at det fins en side av deg som ønsker å få det bedre, som vet at ting kan bli bedre. Det er den siden av deg som skrev i denne tråden, og det er den siden som ønsket at læreren skulle se arrene dine. Du ber om hjelp allerede, du bare ser det ikke så tydelig selv. Det er mange som kan og vil hjelpe deg. Du er ikke alene. Send gjerne en melding til meg om du vil ha mer info eller om du bare vil prate. Vi kan prate om hva som helst  

[AnonymDiskusjon]

Høres ut som du har det fryktelig vanskelig og tungt, men det er veldig viktig at du søker hjelp og støtte hos noen og ikke går alene med alt det vonde.

Anonymous poster hash: 2587d...f01

[deluna]

jeg er 28 år nå og startet med selvskading når jeg var 16 år og starter på vidregående. jeg har de siste åra jobbet mye med å slutt med det, men selv etter så mange år får jeg fortsatt tilbakefall sist var for 2 måneder siden. Jeg ser at mange seier at du må snakke med noen og ja det kan hjelpe men kun vis du klarer å finne grunnen til hvorfor du kutter deg og kansje finner en noe annet du kan gjøre i steden for å skade deg. 

 

å slutte med selvskading er vanskelig fordi man blir avhengig av den følesen man får og den trygg heten det gir. 

 

Jeg skal ikke komme med noen råd om hva du skal gjøre for å få det bedre fordi det ikke er noe fasit svar på det. 

 

Jeg kan si at jeg har slutta fordi det nå kan gå 8 måneder til 1 år mellom jeg kutter meg men sannheten er at man aldri vil bli helt ferdig med det. Det som har hjulpet meg er en fantastisk kjæreste som jeg endelig lære å åpne meg opp for og at jeg ikke hater meg fult så mye som det jeg gjorde før, for mitt hat til meg selv var det som starta alt og jeg mente at jeg fortjente å bli straffet fordi jeg var så tragisk.  

 

Siden jeg mente at jeg fortjente å bli straffet så hadde jeg ikke noe problem med å vis folk arrene min for da fikk de se at jeg viste at  jeg var tragisk, det var nesten aldri noen som nevnte arene min og gjorde de sa jeg bare sannheten og da sa de bestandi at det måtte jeg slutte med eller så begynte de å snakke om noe annet.  

 

det dume med selvskading er at det skader bare deig, slik verden er nå så er det få folk som bryr seg om folk skader seg fordi det skal ha blitt så vanlig og mange tror at det bare er et rop om oppmerksomhet og tror at man slutter vis de ikke gir oppmerksomhet derfor spiller det liten rolle om du viser arrene dine eller ikke. 

 

Ensomhetsfølelsen du har har jeg også hatt pga alt for mange år med mobbing.

 

vet ikke om dette hjelper så veldi mye, men du skal vite det at du er ikke alene om å føle det slik du gjør og si i fra vis du trenger noen å snakke med om alt  fra selvskading til hva du skal lage til middag. 

 

jeg er arbeidsledig å bruker mye tid hjemme alene og snakker med kattene min som for øyeblikke er mer opptatt av å være uten en å snakke med meg 

[Gjest Slettet+5132]

Har du prøvd å oppsøke hjelp hos lege, helsesøster, psykolog, etc? Eller noen hjelperelefoner? Jeg vet det sikker er jævlig, har litt lignende historie som deg og syntes det var forferdelig vanskelig å søke hjelp selv, og tok tid før jeg fant en psykolog som jeg kunne prate med. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å gå hjelp dag.

Man må selvfølgelig ta alle de tunge skrittene mot et bedre liv selv, men har tro på at det vil hjelpe deg å få noen å snakke med.

Kunne skrevet mye mer her, men om du skulle føle for det så er det bare å sende en pm.

[McCutcheon]

Dette ble forferdelig langt. Håper det hjelper deg litt. Ser også at tråden er en måned gammel, men du titter vell kanskje innom i ny og ne, med mindre du har glemt av tråden? 

 

Ser ut som bristepunktet var når du begynte på ny skole, noe som ikke er overraskende. En helt ny hverdag, nye mennesker og i ditt tilfelle har du ingen av de andre vennene dine med deg. Jeg kjenner til denne følelsen, når jeg begynte på videregående følte jeg meg så uendelig alene, jeg avslo alle invitasjoner til sosiale tilstelninger og satt for det meste bare alene og manet frem elendigheten. Alle mine da tidligere venner så ut til å stortrives på videregående. Jeg forsto ikke hvordan eller hvorfor, men innså at det var fordi de greide å stifte nye vennskap og kom seg inni "gjengen". Det greide ikke jeg. Det er ikke like enkelt for alle å skaffe seg nye venner, spesielt ikke om man har hatt de samme vennene i flere år. Jeg prøvde for harde livet å fullføre skolen, men jeg greide det ikke, jeg måtte slutte. Jeg hadde dog en god del andre problemer ved siden av ensomheten, jeg sluttet ikke kun på grunn av at jeg ikke hadde venner. Det ble plutselig ikke viktig for meg lenger ettersom andre problemer gruset akkurat dette. Det var uansett en stor påkjenning å se alle de andre jentene og guttene ha det artig, slarve og le i friminuttene, mens jeg bare satt der og glodde inni PC-skjermen og lurte på hva faen jeg skulle ta meg til etter skolen. Jeg sov for det meste. Og gråt. Jeg gråt veldig mye. Jeg skadet meg også, veldig mye. 

 

For meg høres det ut som du egentlig vil ha hjelp. Du dro bevisst opp genseren i timen, der og da usikker på hvorfor, men en del av deg skriker trolig etter hjelp. Hadde du ikke ønsket hjelp overhodet hadde du gjort absolutt alt for å skjule arrene og depresjonen du har forvillet deg inn i. Det er ingenting galt i å ønske hjelp, for det trenger du. Du kan si til deg selv at dette er et problem du greier å fikse selv, men sjansen er stor for at du trenger noen å dele tankene dine med, som kan hjelpe deg å forstå hvorfor du gjør det du gjør, føler det du gjør, tenker det du gjør. Du må komme til bunns i problemene dine, forstå deg selv og ta det der ifra. Hva gir selvskadingen deg? Føler du glede, skam, sorg, lykke, lettelse eller anger når du skader deg? Jeg selv følte alltid lettelse. Smerten psykisk var så sterk at jeg måtte få den ut fysisk, gjøre meg selv vondt på utsiden slik at fokuset gikk mot det fremfor alle problemene som svirret rundt i hodet på meg. Jeg ble gal om ikke.

 

En gang endte det galt, jeg tok overdose på diverse medikamenter. Jeg angret fort. Innså plutselig at jeg kunne ende opp som grønnsak eller med hjerneskade i stedet for å dø. Jeg ville jo dø, ikke skade meg selv permanent og slite med det resten av livet. Så jeg tok opp telefonen og ringte legevakten, fikk en venn til å kjøre meg på sykehuset ettersom jeg ikke turte å bli hentet i ambulanse. Det var jævlig å sitte der og fortelle til legen hva som hadde skjedd. Jeg var panikkslagen, men for det meste skamfull. Ble innlagt, fikk en slags pinne med en sykepleier og ble bedt om å gå på toalettet og prøve å spy. Hun fulgte meg til toalettet og jeg spurte om jeg kunne låse døren, men det fikk jeg ikke. Da stakk det i meg. Jeg fikk ikke lov til å gå på do og låse, fordi det kunne være en viss fare for at jeg ville denge hodet i toalettskåla eller drukne meg selv i vasken. Jeg var suicidal. Jeg var kommet til det punktet hvor jeg ville ende livet. Da greide jeg virkelig å spy. Etterhvert fikk jeg noe som hjalp meg å kaste opp (husker ikke hva det heter), smaker som kull og gjorde spyet mitt svart. Spydde som en gris og etterhvert var tablettrester kommet opp. Foreldrene mine og kjæresten ble ringt, de kom på sykehuset, men jeg ga faen i reaksjonene deres. Jeg var lei meg fordi jeg måtte se dem igjen. Jeg skulle jo dø. Sloknet fem minutter etter de kom inn døren og våknet 19 timer senere til psykologen min sitt forundrede tryne formet som et spørsmålstegn. Hverken hun eller jeg hadde sett dette komme, det var som lyn fra klar himmel. 

 

Jeg sluttet å skade meg selv for ett år siden. Når jeg leser og selv skriver om selvskading kjenner jeg en viss trang til å gjøre det igjen selv, for det er en smerte man blir avhengig av og en lettelse man oppsøker når man har det tungt, men jeg velger å la være, det gjør ikke saken bedre. Det fungerer der og da, men i det lange løp blir selvskadingen bare et nytt problem. Jeg skammer meg ikke over arrene mine, men jeg viser dem ikke frem til noen. Det er en privat del av meg, enkelt og greit. Jeg skammer meg ikke over å ha valgt denne løsningen når jeg hadde det vondt, for meg var det ingen utvei der og da, det var valgene jeg tok, så enkelt er det. Aksept er så viktig her. 

 

Misforstå meg derimot rett, det er ikke bra å skade seg selv og det er et veldig stort tegn på at du trenger hjelp. Du kan gå frem på ulike måter, du kan kontakte helsesøster eller rådgiver på skolen, du kan kontakte lege. Fortelle at du sliter, du trenger hjelp og noen å snakke med. Viktig å nevne at halvparten av de som søker hjelp får et dårlig førsteinntrykk, men ikke la førsteinntrykket ta motet ifra deg. En psykolog er der for å hjelpe deg med problemene dine og en psykolog kan du stole på. Psykologen vil ikke tørke tårene dine eller klemme deg eller felle tårer selv når du knekker sammen, men profesjonelt, dog sympatisk, hjelpe deg med deg selv. Psykologen kommer ikke til å redde deg, det er det du selv som skal gjøre, men du trenger et spark bak. Råder deg til å ikke prøve ut medisin med det første. Noen psykologer er kjappe på avtrekkeren og skal prøve ut medisiner etter bare noen få timers samtaleterapi, ikke gå på den. Prøv for harde livet å bli bedre uten først. Jeg har brukt oppimot 20 forskjellige medikamenter og det har satt sine spor, tro meg. Jeg er ikke medisinfri, men jeg går ikke på fire forskjellige samtidig slik som før. 

Du søker oppmerksomhet, men dessverre, ser det ikke ut til at hverken lærerne dine eller klassen din er særlig observante. Du må ta det første steget selv, og kjære deg, du er ikke svak om du gjør det. Du er sterk. Misforstå meg nok engang rett, du er ikke svak som skader deg selv, du er ikke svak som føler deg ensom, som tenker på selvmord, men du er sterk når du innser at du har et problem og at du trenger hjelp for å få orden på dette. Hjelpen er der. Du kan få det så mye bedre, du fortjener å ha det bra. Av erfaring vet jeg at der finnes hjelp og at du kan få det bra igjen. Bare søk hjelp før det er for sent, før du har svartmalt alt så kraftig at du ikke lenger ser gjennom. 

 

Lykke til!