Søster setter ikke grenser for barna sine

[darkness|]

Woah, woah, woah, hold on. Er ikke så interessert altså. Jeg bare deler mine egne erfaringer. Jeg husker at ''skammekroken'' hjalp mor å ha ett pressmiddel hvis lillesøs oppførte seg som en liten dritt, og la oss innse det; barn kan og VIL overkjøre deg hvis du gir dem sjangsen.

 

Vel, det finnes mange andre måter å sette grenser på, enn å sette noen i skammekroken

[BuffyAnneSummers]

 

Woah, woah, woah, hold on. Er ikke så interessert altså. Jeg bare deler mine egne erfaringer. Jeg husker at ''skammekroken'' hjalp mor å ha ett pressmiddel hvis lillesøs oppførte seg som en liten dritt, og la oss innse det; barn kan og VIL overkjøre deg hvis du gir dem sjangsen.

 

Vel, det finnes mange andre måter å sette grenser på, enn å sette noen i skammekroken

 

For mange er det veldig effektivt og hjelper, som det gjorde med min lillesøster. Når jeg sier skammekrok så mener jeg heller ikke at ungen burde stenges inne eller noe sånt, hun ble bare plassert i en del av huset og ble bedt om å bli der.

[Notatblokk]

Jeg ser for meg at husarrest er litt samme type som skammekrok. Jeg fikk husarrest et par ganger da jeg var liten, og det sank inn kan du si.. Hører aldri om noen nå som får husarrest, men det er jo sikkert fordi de syns det er like gøy (eller mer) å være inne som det er å være ute. 

[darkness|]

Min eldste datter hadde tydeligvis hørt om husarrest, for hun proklamerte høyt at hun hadde fått husarrest den ene gangen hun måtte tilbringe tid på rommet sitt til hun hadde roet seg (hun fikk beskjed om at hun kunne komme ut når hun sluttet å rope i sinne). Det ordet har jeg aldri brukt så hvor hun har det fra vet ikke jeg

[krikkert]

Hvis du faktisk er interessert i å ta dette på alvor vil jeg anbefale boka How To Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk. 

 

Barn er ikke "små voksne", barn er barn. Evnen til å tenke mer enn ett eller noen få skritt frem i årsaksrekkefølgen er noe som kommer etterhvert, ikke noe barn er født med. Det krever faktisk ganske mye syntetisert erfaring for å kjenne virkningen årsak-effekt, men det er noe de færreste tenker over fordi vi som er voksne kan det. På samme måte som at vi ikke tenker over hvor vanskelig det er å lære å krabbe, å lære å gå, å lære å løpe. Vi kan det. Incentiver som fungerer på voksne fungerer derfor ikke nødvendigvis på samme måte, eller i det hele tatt, på små barn. 

 

Skammekrokens effekt på barn er av mye den grunn relativt begrenset. Det eneste du kan garantere at barnet får ut av det er opplevelsen av å bli straffet. Du kan ikke garantere at barnet faktisk forstår hvorfor det blir straffet heller. I strafferettslig sammenheng vil vi da snakke om at du straffer noen som ikke forstår hva de har gjort galt. Det gjør vi ikke mot voksne, så hvorfor er man så opptatt av å gjøre det mot barn? 

 

Fra min egen lille familie: Ja, det er så kaotisk. 3-6-årsalderen er vanskelig, fordi barna da har oppnådd tre ting: Mobilitet, uavhengighet, og forståelsen av hva det vil si å ha egen vilje. Mobilitet fordi de kan gå selv (ikke fort, men når to barn løper i hver sin retning...). Uavhengighet fordi de ikke tilbringer hele dagen med samme omsorgsperson. Egenvilje fordi de har lært at de faktisk kan gjøre noe annet enn det mamma/pappa/omsorgspersonene sier. Hvordan den kombinasjonen slår ut varierer vilt fra barn til barn, men det er jo merkbart når foreldrene ønsker én ting (middag/påkledning/bad) og barna vil noe annet. Det er også den situasjonen folk merker. Du merker aldri ungen som sitter stille i handlevogna og leker med en banan tre dager på rad, men du merker den samme ungen når den på dag 4 hylskriker fordi mamma og pappa ikke vil kjøpe sjokolade. 

[darkness|]

Vil også påpeke det at man som utenforstående ikke kan se hvordan familiedynamikken er bare ved å stikke innom en gang i blant. Kanskje gjør du familien ekstra stresset eller giret når du er på besøk. Ungene tester også ut dine grenser, så om de er veldig utagerende og ikke hører etter når du er alene med dem, så kan det liksågodt være like mye du som er årsaken til balubaen som foreldrene selv. Du må sette dine grenser som voksenperson. Er ikke du tydelig så vet de ikke helt hvordan de skal forholde seg til deg, og resultatet kan bli at de blir en smule viltre.

[Emancipate]

Foreldrene setter riktignok grenser, men de gir opp til slutt og ungene får det som regel som de vil.

Anonymous poster hash: a571d...e5d

 

 

Altså setter de ikke grenser. (At de tar ungen og gjør det for/på vedkommende vil jeg kalle riktig og er ikke å gi opp.)

 

Barna må lære seg at etter en viss forhandling så betyr nei nei. Barn kan lære seg forskjell på voksne, dvs. at de kan lære at nei fra deg betyr nei, selv om de fortsatt er like uskikkelige mot foreldrene sine.

 

Det kreves ikke mer av deg for dette enn at du ikke gir opp når du har sagt nei. Altså det samme som du måtte ha krevd av foreldrene deres, om du skulle ta en alvorsprat med dem. Og det samme som du uansett måtte gjort, etter en slik alvorsprat. Så det kan du like gjerne begynne med nå, uansett.

 

Forstå også at barna ikke gir seg før de får følelsene/ønskene "hørt". Den enkleste måten å kommunisere det på er selvsagt å gi dem det de ønsker/tuter for. Men om du får dem til å føle seg hørt ved å være sympatisk og taktfull så hjelper det også.

 

Eks:

- Vil du ha eple?

- Jeg vil ha banan.

- Vi har ikke banan.

- Buhu, buhu, jeg vil ikke ha eple, jeg vil ha banan.

 

Nå har du to alternativer. Alternativ 1 (dumt):

- Jamen vi har ikke banan (dumbass)!

- Jamen, kjør og kjøp banan, da! Bubhuhb.

- Spis litt eple nå da.

- Jeg vil ikke ha eple,!!!!

 

Alternativ 2:

- Er banan favorittfrukten din?

- Ja.

- Jeg er også glad i banan.

osv, funger bedre så lenge du ikke går tilbake til

- , men vi har ikke banan akkurat nå, så ta eple. - Buhu.

[Konto brukes ikke]

Hvis barn viser følelsene sine, og vi møter dem med ignorering, kjefting eller avisning, så fører det til at de lærer seg å ikke vise følelsene sine.

 

Følelser er en ting, men hvis de f.eks hyler for å få en sjokolade på butikken, så er ikke det det rette stedet å begynne å 'forhandle'. Da bør de få gråte så mye de vil - her bør de ikke ha medbestemmelse.

De kan spørre om å få på en ordentlig måte, men respektere ett nei.

 

Barn er barn, det er ikke som på 60-tallet da barn bare skulle sees og ikke høres. De krangler seg i mellom, tester grenser og sosiale relasjoner. Med to eller flere barn, så blir det støy. For en som ikke er vant til å omgås barn så er dette uvant og kan oppleves kaotisk.

Nå har jeg 3 voksne barn og det var ikke mye støy skal jeg love deg.

Min søster derimot, som hadde 'fri barneoppdragelse' (også hun med 3 barn) og der var det ett styr uten like hver gang vi besøkte de. (fra hennes 3 barn)

Krangling og styr, grining, kauking og smelling med dører osv ...

Hvordan dette er bedre enn rolig og harmonisk oppdragelse der man har grenser .... som at utestemme har man ute, klatring mm gjør man i klatrestativ, trær osv, ikke i møblene - der man har latter og smil .... er for meg en gåte.

 

Bare se f.eks på fly eller annen transport. Hvor vanskelig er det å holde ungene rolig og stille. Det virker som det er en umulighet for mange. Unnskyldningen er at barn er barn, de er forskjellige. Men det er rart med det der. Min sambo passet endel barn for mange år siden. Mange av de var ganske så ufordragelig sammen med sine foreldre, men hos oss ble de rolige og kuttet ut krangling og styr. Unger tar ikke skade av å sitte rolig i perioder - samtidig lære seg å ta hensyn til at det er andre der som kanskje ikke liker styr. Man kan ikke gjøre som man vil overalt.

 

Nei, vi slo de ikke og vi dopet de ikke ned. Vi laget klare regler og fulgte de.

 

Når det er sagt - både våre barn og min søsters er blitt flotte personer i voksen alder. Datteren hennes sliter litt, men det trenger ikke være pga oppdragelsen.

[darkness|]

Nå er det også stor forskjell på barn, så noen krangler ikke, og andre krangler mye.

 

Man skal selvfølgelig ikke forhandle om sjokolade på butikken. Ungene gidder ikke ligge å skrike på butikken hver gang hvis de aldri har fått sjokolade etter slik oppførsel.

 

Det jeg mener er at de lærer mer av å ikke få sjokolade, etter at man har sagt på en hyggelig måte: Jeg ser at du har lyst på sjokolade. På lørdag kan vi kose oss med det. Vi spiser ikke sjokolade på mandager. Er ungen 4-5 så holder det bare å si at det ikke er lørdag i dag. De lærer fort hvilken dag som er godteridag. Det hjelper også å forberede ungene før man går inn, og gi dem en liten påminnelse om at i dag skal vi bare kjøpe det vi har på listen, og ikke noe annet. Da slipper man forhåpentligvis hele opptrinnet fordi barnet vet hva det kan forvente.

 

Legger ungen seg ned og hyler (da regner jeg med at ungen er ca 2-3 år. Er den 5 så hadde jeg vært litt bekymret for at man har feilet et sted underveis eller at ungen sliter med noe annet), så gjentar man at man ikke skal ha sjokolade. I verste fall tar man med seg ungen og forlater butikken. Ungen lærer at den ikke får sjokolade selv om man spreller på gulvet, og gjentar det ikke 10 ganger. Generelt sett handler dette om at man kun bør si nei når man virkelig mener nei, og har man sagt nei så betyr det nei og man rikker seg ikke. Dette er grenser unger trenger. De trenger ikke grenser i form av å skamme seg på en stol.

Endret 13. juni 2015 av darkness|

[Konto brukes ikke]

Nå er det også stor forskjell på barn, så noen krangler ikke, og andre krangler mye.

 

Akkurat det hører jeg hele tiden - også når min sambo passer endel barn. Husker spesielt 2 brødre som var utrolig ville. De kranglet hele tiden og de prøvde en god stund med samme taktikk med oss, som med sine foreldre. Skikkelig ille, for de slo og dyttet andre mot trapp osv - virket ikke som de skjønte ev konsekvenser av sine handlinger i det hele tatt.

 

Tok oss noen dager før de forstod tegningen hos oss, men etter det var de rolige og ble også mer empatisk og forstod at ting de gjorde kunne føre til skader/smerter.

 

Skammekrok fru blom. Hvis en ødelegger for alle andre, så bør denne fjernes fra situasjonen. Det blir jo noe alla skammekrok (utrolig dårlig navn egentlig) - denne bør tenke gjennom hva denne gjorde og hvorfor reaksjonen ble slik den ble. Man kan ta seg en prat i ettertid om saken, så blir det sikkert andre boller neste gang

[Slendrian89]

En unge er ofte ute etter oppmerksomhet og en form for reaksjon fra sine foresatte. Hvis ungen får lite respons av "mamma, se jeg har kledd på dukka mi" kommer gjerne fjernkontrollen flygende gjennom stua. De blir ofte stolte av å vise hvor flinke de er. I stedet for "kom, nå skal du kle på deg!" så kan man si "Få se hvor flink du er til å kle på deg!". Barnet vil automatisk godta det du har funnet fram av klær, og tar det på seg med største velvilje. Høres for meg ut som TS' søster har et travelt liv og ikke tar barna med i beregningen når ting skal gjøres. Stresser jeg med middagen er samboeren min opptatt med å underholde ungen mens jeg lager mat. Inkluderer jeg barnet i middagslagingen tar det gjerne 5-10 ekstra minutter, men mor får tid til klesbretting, rydding, betale regninger og andre huslige  sysler.

 

Ser også at fly er nevnt. Selv kjente jeg alltid at luften gikk ut av meg hver gang jeg så småbarnsfamilien ved gaten. Husker spesielt en gang en 2-3 års gammel gutt løp rundt og ble herjet med av faren sin, hvor han naturligvis ble møtt av mange stygge blikk. Det første som skjer når flyet begynner å taxe er at ungen slokner fullstendig og er stille hele flyturen på 3 timer. En annen familie som hysjet på ungene sine ved gaten hadde et helvette når ipaden gikk tom for strøm etter en halvtimes tid.

 

Noen påstander om uoppdragenhet:
Barn inkluderes i avgjørelser

Nei følges ikke godt nok opp

For lite oppmerksomhet i positiv retning fra sine foresatte

 

Noen påstander om oppdragenhet

Gi dem mestringsfølelse

Akseptere at ting ikke alltid går bra

Tid

Endret 14. juni 2015 av Slendrian89

[darkness|]

Så du ikke at TS nevnte at ungene ofte ble tatt med på ting som matlaging osv? For meg høres dette ut som en helt normal familie. Ungene blir nok ekstra giret av å ha onkel på besøk tenker jeg

[darkness|]

 

 

Nå er det også stor forskjell på barn, så noen krangler ikke, og andre krangler mye.

Akkurat det hører jeg hele tiden - også når min sambo passer endel barn. Husker spesielt 2 brødre som var utrolig ville. De kranglet hele tiden og de prøvde en god stund med samme taktikk med oss, som med sine foreldre. Skikkelig ille, for de slo og dyttet andre mot trapp osv - virket ikke som de skjønte ev konsekvenser av sine handlinger i det hele tatt.

 

Tok oss noen dager før de forstod tegningen hos oss, men etter det var de rolige og ble også mer empatisk og forstod at ting de gjorde kunne føre til skader/smerter.

 

Skammekrok fru blom. Hvis en ødelegger for alle andre, så bør denne fjernes fra situasjonen. Det blir jo noe alla skammekrok (utrolig dårlig navn egentlig) - denne bør tenke gjennom hva denne gjorde og hvorfor reaksjonen ble slik den ble. Man kan ta seg en prat i ettertid om saken, så blir det sikkert andre boller neste gang

Er forskjell på hvordan unger leker med andre barn og hvordan de er mot søsken. Det er helt naturlig at de erter og krangler mer med søsken, siden man er trygg på familie på en helt annen måte enn med venner. Når det er sagt så finnes det jo grenser for hva man kan tolerere. Jeg lar ikke mine barn hoie og skrike, slå, sparke og dytte.

[€uropa]

Min erfaring er at det varierer veldig hvor vanskelige ungene er. Søstera mi og samboeren hennes har 4 barn i huset. De er 11, 9, 5, og 2. Jeg har aldri opplevd dem som så ufordragelige som enkelte andre barn i den alderen er. De får stor frihet til å leke, holde et visst støynivå og gjøre som de vil innenfor noen rammer, men de er snille med hverandre og alle andre og gjør alltid som de blir bedt om.

 

Jeg har fått høre at jeg var en veldig grei gutt før jeg var i skolealder. Etterpå, da jeg og min tre yngre bror ble litt eldre, tror jeg derimot ikke at vi var så greie å ha med å gjøre da vi kranglet en del. Vår yngre halvbror, som snart er 14, var litt vrang da han var 4 - 5 år, men har etterpå oppført seg eksemplarisk. Vår halvbror på andre siden av familien er 10 og han har alltid vært lett å håndtere. Han er en stille gutt som ikke har noe imot å sitte stille og drive med sine egne ting og krangler aldri om noe.

 

Det er vanskelig å si hva som er årsaken til de ulike erfaringene. Antakelig er det en kombinasjon av flere ting, som oppdragelsens virkning på kort og lang sikt, ulike hendelser som påvirker den enkelte eller hele familien, og ungenes personlighet. Men det behøver altså ikke å være veldig vanskelig med små barn.

 

Motpolen til de gode erfaringene må vel være en familie i blokka der vi bodde før. De hadde 4 barn, to gutter og to jenter, hvorav de to guttene er eldst og gikk i klasse med meg og broren min gjennom grunnskolen. Vi var alltid sammen og vi feiret høytider og dro på ferier sammen. (Foreldrene våre gjør det fortsatt, selv om noen av oss "barna" har meldt oss ut.) Så jeg så lett kontrastene mellom familiedynamikken deres og vår. De ungene kranglet, sloss og herjet alltid med hverandre og foreldrene. Alle ungene bor fortsatt hjemme og de tre eldste har droppet fullstendig ut av både skolegang og arbeidsliv. Den eldste gikk tre år på videregående uten å få vitnemål og har i tre år bare gått arbeidsløs hjemme, den andre droppet ut kort tid etter at han begynte på videregående og den tredje hadde masse fravær på ungdomsskolen og falt helt ut i løpet av 10. klasse. Men også her er det vanskelig å si hvor mye som skyldes oppdragelse og grensesetting.

 

Bonus:

Endret 16. juni 2015 av Zarac

[Ardenus]

Endel er veldig touchy på å høre at barna ikke oppfører seg, selv om kidsa er noen drittunger uten like. Du kan enten fortelle henne at barna hennes kunne trengt mer grenser og ikke få vilja si, det er faktisk foreldra som bestemmer.

 

Eller så kan du gi faen å si noe, da heller sette grenser selv, hvis du passer de feks og de roter etter å ha lagd mat eller leka, så ber du de rydde etter seg, at de ikke får se tv eller andre ting før de har rydda.

 

Da kan du få barn som ALDRI rydder hjemme til å faktisk rydde når de er på besøk hos deg.

 

Streng, men rettferdig tror jeg går langt.

[Gunman1986]

En liten bitch slap fra mor eller vond ørefik fra far fungerer bra, nå skal det jo ikke gå til det punktet men hvis en har havnet der for en eller annen grunn, genetisk eller omgivelse who cares, det viktigste er å få kontroll på situasjonen. I Norge er mann livredd for alt som er fysisk straffelse hvor soccermoms og fluffdads blir hysteriske bare de hører noen nevner det. Poenget med fysisk avstraffelse er ikke å påføre smerte men å sette en fysisk grense som et barn kan forstå fordi det ikke forstår teoretisk argumentasjon.

 

Et barn som vokser opp til å utvikle et rasjonelt sinn og refleksjon vil være takknemlig til sine foreldre for disiplin og klare grenser/regler for oppveksten. Ingen barn er helt like, noen trenger ikke disiplin i hele tatt fordi de er genetisk sett har hjerne kjemien til å ta de rette avgjørelse og tilpasse seg sivilisert inn i omgivelsene fra tidlig alder eller fått riktig omgivelse til å utvikle seg til et anstendig barn, mens andre trenger mer arbeid og trenger fysisk veiledning når det kommer til disiplin. Sånn er det bare, og en kan ikke basere seg på "hva med folk som mishandler sine barn?" de vil alltid finnes uansett.

 

Synes selv at nåværende norsk foreldre paradigme går ut på å aktivere/engasjere barnene til å glemme problemstillingen deres når de oppfører seg som drittunger som er et tegn på at de vil ha sikkerhet fra sine foreldre i form av disiplin. Så tar norske foreldre istedenfor å "lurer" ungene ved å forandre temaet/problemstillingen til noe annet som for eksempel "nå drar vi å spiller fotball", " se på filmen, se på filmen" eller "har du lyst på lørdagsgodtet? har du lyst på lørdagsgodtet". Samme strategi som Hellas, kick the can Down the road, det løser ikke problemet og barnet har fortsatt ikke fått den sikkerheten den er ute etter når den oppfører seg dårlig.

 

That being said så ville jeg ikke blandet meg inn i det hvis jeg var deg. Ta eller inn all den erfaringen og informasjonen til nytte til den dagen du får egne barn og start så tidlig som mulig med oppdragelse, du skal ikke være ditt barn bestevenn, det er ikke ditt ansvar, og ved å prøve å være det fordi det er lettere å være bestevenn enn å lære disiplin så tar du heller ikke ansvaret du har tatt på deg ved å ha barn, og du lager i alle fall ikke bedre nye verdens borgere.

Endret 3. juli 2015 av Gunman1986

[darkness|]

Hvis du må bitchslap'e ungene dine for å få dem til å forstå fornuft, så kan jeg informere deg om at du har feilet for lenge siden. Det skal ikke gå ut over ungene at du ikke har vært i stand til å oppdra ungene dine fra de var små. I det øyeblikket du må ty til fysisk vold så har du tapt.

[unik42]

 

Foreldrene setter riktignok grenser, men de gir opp til slutt og ungene får det som regel som de vil.

 

Anonymous poster hash: a571d...e5d

 

Altså setter de ikke grenser. (At de tar ungen og gjør det for/på vedkommende vil jeg kalle riktig og er ikke å gi opp.)

 

Barna må lære seg at etter en viss forhandling så betyr nei nei. Barn kan lære seg forskjell på voksne, dvs. at de kan lære at nei fra deg betyr nei, selv om de fortsatt er like uskikkelige mot foreldrene sine.

 

Det kreves ikke mer av deg for dette enn at du ikke gir opp når du har sagt nei. Altså det samme som du måtte ha krevd av foreldrene deres, om du skulle ta en alvorsprat med dem. Og det samme som du uansett måtte gjort, etter en slik alvorsprat. Så det kan du like gjerne begynne med nå, uansett.

 

Forstå også at barna ikke gir seg før de får følelsene/ønskene "hørt". Den enkleste måten å kommunisere det på er selvsagt å gi dem det de ønsker/tuter for. Men om du får dem til å føle seg hørt ved å være sympatisk og taktfull så hjelper det også.

 

Eks:

- Vil du ha eple?

- Jeg vil ha banan.

- Vi har ikke banan.

- Buhu, buhu, jeg vil ikke ha eple, jeg vil ha banan.

 

Nå har du to alternativer. Alternativ 1 (dumt):

- Jamen vi har ikke banan (dumbass)!

- Jamen, kjør og kjøp banan, da! Bubhuhb.

- Spis litt eple nå da.

- Jeg vil ikke ha eple,!!!!

 

Alternativ 2:

- Er banan favorittfrukten din?

- Ja.

- Jeg er også glad i banan.

osv, funger bedre så lenge du ikke går tilbake til

- , men vi har ikke banan akkurat nå, så ta eple. - Buhu.

 

Jeg må si jeg skjønte lite av disse alternativene dine. Hvorfor skal man kalle barna sine dumbass?

Jeg ville, med mine barn, gitt dem valget mellom ingenting og skrelt og oppdelt eple. I 99/100 tilfeller ville de valgt eple. I det siste tilfellet ville de furtet i 30 sekunder og vært ferdig med det.

[Emancipate]

Jeg ville, med mine barn, gitt dem valget mellom ingenting og skrelt og oppdelt eple. I 99/100 tilfeller ville de valgt eple. I det siste tilfellet ville de furtet i 30 sekunder og vært ferdig med det.

Men da har du jo ikke dette problemet med dine barn.

[unik42]

Nei, og jeg kontret ditt "råd" med et konkret, felttestet et, som jeg vet funker på mine barn. Jeg vil også tro at det funker bedre enn å kalle barna sine dumbass.