Søster setter ikke grenser for barna sine

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Dette er noe jeg har tenkt på lenge, men oppdragelse er så sårbart tema så jeg tør nesten ikke ta det opp med familien min, så jeg kommer heller hit for råd. Jeg vet ikke mye om barneoppdragelse heller, kan hende jeg er helt på jordet og er for kritisk...

 

Saken er at søsteren min har unger som er vanvittig viljesterke, bråkete, og hører nesten ikke på en voksen med det første ihvertfall. De er i alderen 3-6 og foreldrene er i et fast forhold.

 

Jeg syns det er vanskelig å vere onkel for ungene, for jeg blir jo nesten utslitt av å gå inn døren. Det er alltid rotete, og mye styr som skjer. Det føles som de alltid er etter skjema, og det må roping til for å få til kvelds, at ungene kler på seg, setter seg ned og spiser.

 

Ting går likevel rundt, men jeg opplever det som kaotisk. Er dette virkelig vanlig for en slik norsk familie?

 

Jeg kjenner andre med unger, og alle unger er rampete, men jeg syns disse ungene tar det til et nytt nivå. Med andre unger klarer jeg i det minste å forhandle meg frem til ting, det er utrolig vanskelig med disse ungene.

 

Det skal sies at foreldrene ellers er veldig strukturerte og gir ungene alt de trenger, det er relativt ressurssterke foreldre, og jeg vet de har full kontroll på om ungene har alt de trenger til enhver ekspedisjon eller til barnehagen, osv. De er også flinke til å engasjere ungene til å prøve nye ting eller hjelpe til, som å bake mat, dekke på bordet (de rydder riktignok aldri opp noe som helst), og slike ting. Ungene blir sjekket for allergier og tatt vare på om de er syke, ungene får omsorg og kjærlighet.

 

Foreldrene setter riktignok grenser, men de gir opp til slutt og ungene får det som regel som de vil. Enten skjer det, eller så blir det "nå teller jeg til tre" så tar de like godt ungen, slenger på skoene, setter de inntil border, pusser tennene, eller det de skal. Jeg føler nesten at de har gitt opp, og føler ungene er for viljesterke, at det er for kaotisk og at de henger på etterskudd, og prøver å kompansere med å underholde/distrehere enkeltunger med nettbrett, tv eller at hver av foreldrene går i hver sin etasje for at ting går rundt. Det er ikke uvanlig at det ender i roping eller kjefting.

 

Å passe på alle tre ungene er utfordrende og noe jeg alltid gruer meg til. Samtidig er de verdens søteste og mest sjarmerende unger, og jeg er veldig glad i de. Hvis du er med en unge av gangen er de også mye letter å ha med å gjøre, men det er vel noe med at de får all oppmerksomheten? 

 

Jeg har veldig lyst å ta opp dette med søsteren min, kanskje begge foreldrene. Vi er relativt nære, men dette er et utrolig sårbart tema, og jeg er veldig usikker på å ta dette opp med de. Det er jo alltids muligheten for at jeg overbekymrer meg, at det er faktorer jeg ikke vet om inne i bildet, eller at jeg rett og slett ikke har peiling på unger (jeg har ingen unger selv).

 

Hva er deres erfaringer? Bør jeg ta dette opp med søsteren min, isåfall hvordan? 

 

Jeg tenker å ta det opp med den andre søsteren min, og se om hun har innspill?

 

Vær så snill, kom med innspill om du har gode råd!

 

Takk.

Anonymous poster hash: a571d...e5d

[Rioter]

Dette synes jeg er helt normal oppførsel.

[darkness|]

Dette høres ut som en helt normal småbarnsfamilie, og jeg vil råde deg til å være ytterst forsiktig med å ta dette opp med søsteren din. Det kan føre til såre følelser, og en følelse av å ikke strekke til. Kanskje blir forholdet ditt til din søster aldri det samme etterpå.

 

Du skriver at de er ressursterke ellers, og da antar jeg at de virkelig prøver sitt beste på å få skikk på ungene sine. Det siste de trenger er at en barnløs person kommer og kritiserer oppdragelsen deres.

Dette går seg til. Ungene er i en alder som er utfordrende.

Endret 13. juni 2015 av darkness|

[BuffyAnneSummers]

Høres ut som en slitsom familiesituasjon men når dere blir flere så vil det være mer støy. Som du sa så er de jo enklere å håndtere på hver for seg? Hva hvis du velger å disiplinere barna istedetfor å prøve å forhandle deg frem med dem? Og hva mener du med forhandlinger? Voksne skal helst ikke 'forhandle' med barn, men være en sterk leder og ett godt eksempel for barna, så jeg ville bedt deg ta på deg dine strenge bukser og prøve å ta litt kontroll neste gang du tar på deg ansvaret for tre barn som ikke er dine. Hvorfor tar du ikke to og to eller noe sånt istedet for å gjøre det lettere for deg selv?

[Konto brukes ikke]

Høres ut som slik endel familier dessverre har det idag.

Du nevnte at de setter grenser, men det er ikke det når de ikke er konsekvent.

Det er endel som tror det blir lettere å bare gi seg, men resultatet blir som du beskriver. Hyl og styr - ikke den mest positive oppveksten.

 

Typisk sted  'nanny' kommer inn, der man får ro og orden - lykkeligere foreldre og barn.

 

Hvis du skal passe de, så sett grenser. En av kravene du har bør være at de følger dine regler når du passer de

[darkness|]

Høres ut som en slitsom familiesituasjon men når dere blir flere så vil det være mer støy. Som du sa så er de jo enklere å håndtere på hver for seg? Hva hvis du velger å disiplinere barna istedetfor å prøve å forhandle deg frem med dem? Og hva mener du med forhandlinger? Voksne skal helst ikke 'forhandle' med barn, men være en sterk leder og ett godt eksempel for barna, så jeg ville bedt deg ta på deg dine strenge bukser og prøve å ta litt kontroll neste gang du tar på deg ansvaret for tre barn som ikke er dine. Hvorfor tar du ikke to og to eller noe sånt istedet for å gjøre det lettere for deg selv?

 

Hva legger du i ordet "disiplinere"?

[Vox_populi]

Norske småunger eier ikke oppdragelse. Legg f.eks. merke til, neste gang du er i utlandet, hvem som kan og som ikke kan oppføre seg, det være seg på restaurant eller strand eller leikeplass. Kinesere, f.eks., og nordmenn, de er som natt og dag. De norske skråler og skriker noe infernalsk. Jeg går ut fra at dette ikke er genetisk, men at de norske foreldra har fått det for seg at de ikke skal oppdra ungene, men la dem utfolde seg på fri eksos.

Slik er det bare, og vi andre gjør klokest i å holde kjeft om våre observasjoner. For aldri er det noe galt med egne barn (myrsnipa lever), og i særdeleshet er det ingenting galt med deres oppdragelsesmetoder.

Blir det for slitsomt for deg, får du heller trekke deg litt unna og skylde på at du blir så sliten. Det faller neppe i god jord, men det blir tre ganger så ille om du våger deg på å kritisere dem og avkommet.

[darkness|]

Norske småunger eier ikke oppdragelse. Legg f.eks. merke til, neste gang du er i utlandet, hvem som kan og som ikke kan oppføre seg, det være seg på restaurant eller strand eller leikeplass. Kinesere, f.eks., og nordmenn, de er som natt og dag. De norske skråler og skriker noe infernalsk. Jeg går ut fra at dette ikke er genetisk, men at de norske foreldra har fått det for seg at de ikke skal oppdra ungene, men la dem utfolde seg på fri eksos.

Slik er det bare, og vi andre gjør klokest i å holde kjeft om våre observasjoner. For aldri er det noe galt med egne barn (myrsnipa lever), og i særdeleshet er det ingenting galt med deres oppdragelsesmetoder.

Blir det for slitsomt for deg, får du heller trekke deg litt unna og skylde på at du blir så sliten. Det faller neppe i god jord, men det blir tre ganger så ille om du våger deg på å kritisere dem og avkommet.

 

Nå har jeg ikke vært i kina, men jeg antar at de har en mye hardere form for oppdragelse, enn nordmenn, ja. Det er mulig ungene oppfører seg fint, men det betyr ikke at de har en spesielt lykkelig barndom.

 

Jeg er forsåvidt ikke enig i at norske barn er verst. Her i nabolaget så er barna med foreldre med utenlandsk opprinnelse verst. Mulig ungene oppfører seg fint når foreldrene er tilstede, men de er jo ikke å se på mils omkrets, og når katta er borte..

[BuffyAnneSummers]

 

Høres ut som en slitsom familiesituasjon men når dere blir flere så vil det være mer støy. Som du sa så er de jo enklere å håndtere på hver for seg? Hva hvis du velger å disiplinere barna istedetfor å prøve å forhandle deg frem med dem? Og hva mener du med forhandlinger? Voksne skal helst ikke 'forhandle' med barn, men være en sterk leder og ett godt eksempel for barna, så jeg ville bedt deg ta på deg dine strenge bukser og prøve å ta litt kontroll neste gang du tar på deg ansvaret for tre barn som ikke er dine. Hvorfor tar du ikke to og to eller noe sånt istedet for å gjøre det lettere for deg selv?

 

Hva legger du i ordet "disiplinere"?

 

Skammekroken, time-out, whatever foreldrene selv gjør basically. Oppfordrer ingen til å være voldelig.

[darkness|]

Skammekroken faktisk Sett for mye på nanny 911?

[AnonymDiskusjon]

Takker for svar.

 

Dere har nok rett, jeg bekymrer meg nok for mye. Får litt dårlig samvittighet for at jeg er så kritisk, spesielt når jeg ikke har spesielt peiling på barn.

 

Jeg er forøvrig bare en onkel som ser ungene en gang i blandt, så strengebuksene får ligge. 

 

Jeg tenker at det er vanskelig å vokse opp når det ikke er noen begrensninger, du kan jo få alt du peker på, og det koster ingenting å gi barnet ditt noe (og du er jo glad i barnet ditt, så du gir barnet ditt ting hele tiden).

 

Kanskje jeg bør være mer støttende for søsteren min, heller enn å tenke hva de kan gjøre bedre. Jeg vet de har en vanvittig krevende hverdag, så det er nok heller ikke lett å gjøre alt perfekt.

 

Vi merker jo også alrede i denne tråden at oppdragelse er noe folk har mange sterke meninger om, men det er virkelig komplisert i en travel hverdag, og det er jo ikke akuratt som du får noen spesiell opplæring noen plass.

 

Fins det forøvrig gode bøker som kan hjelpe enn å være gode foreldre?

Anonymous poster hash: a571d...e5d

[Rioter]

Norske småunger eier ikke oppdragelse. Legg f.eks. merke til, neste gang du er i utlandet, hvem som kan og som ikke kan oppføre seg, det være seg på restaurant eller strand eller leikeplass. Kinesere, f.eks., og nordmenn, de er som natt og dag. De norske skråler og skriker noe infernalsk. Jeg går ut fra at dette ikke er genetisk, men at de norske foreldra har fått det for seg at de ikke skal oppdra ungene, men la dem utfolde seg på fri eksos.

Slik er det bare, og vi andre gjør klokest i å holde kjeft om våre observasjoner. For aldri er det noe galt med egne barn (myrsnipa lever), og i særdeleshet er det ingenting galt med deres oppdragelsesmetoder.

Blir det for slitsomt for deg, får du heller trekke deg litt unna og skylde på at du blir så sliten. Det faller neppe i god jord, men det blir tre ganger så ille om du våger deg på å kritisere dem og avkommet.

 

I Kina bor barna på skolen. Kan ikke sammenlignes med norsk skolesystem. Kinesiske barn får kun fri fra skolen ved høytider. Hvis du ikke tror på mine uttalelser. Kan du se denne kinesiske videoen om kinesisk skolesystem. I Kina har man bare 1 sjanse til å få gode karakterer. Karakterene på skolen i Kina bestemmer hva slags borger man blir og hva slags utdannelse man får. I Norge har man uendelige sjanser på gode karakterer ved å ta opp faget igjen og igjen som privatist.

 

https://www.youtube.com/watch?v=4dYg9Zl4JHk

 

I Norge kan elevene feile om og om igjen, flere tusen ganger. I Kina har man kun 1 sjanse på skolen. Får man dårlige karakterer i Kina. Så finnes det ingen sjanse nummer 2. Norge er en nasjon som belønner udugelighet på skolen. Stryker elevene kan de bare ta opp faget som privatist om og om igjen flere tusen ganger. Så lenge de har penger

I Asia har man bare 1 sjanse i livet. Kanskje dette er grunnen til at barn i Asia oppfører seg mindre rampete og mer respektabelt mot voksne mennesker.

Endret 13. juni 2015 av Rioter

[AnonymDiskusjon]

 

Norske småunger eier ikke oppdragelse. Legg f.eks. merke til, neste gang du er i utlandet, hvem som kan og som ikke kan oppføre seg, det være seg på restaurant eller strand eller leikeplass. Kinesere, f.eks., og nordmenn, de er som natt og dag. De norske skråler og skriker noe infernalsk. Jeg går ut fra at dette ikke er genetisk, men at de norske foreldra har fått det for seg at de ikke skal oppdra ungene, men la dem utfolde seg på fri eksos.

Slik er det bare, og vi andre gjør klokest i å holde kjeft om våre observasjoner. For aldri er det noe galt med egne barn (myrsnipa lever), og i særdeleshet er det ingenting galt med deres oppdragelsesmetoder.

Blir det for slitsomt for deg, får du heller trekke deg litt unna og skylde på at du blir så sliten. Det faller neppe i god jord, men det blir tre ganger så ille om du våger deg på å kritisere dem og avkommet.

 

Nå har jeg ikke vært i kina, men jeg antar at de har en mye hardere form for oppdragelse, enn nordmenn, ja. Det er mulig ungene oppfører seg fint, men det betyr ikke at de har en spesielt lykkelig barndom.

 

Jeg er forsåvidt ikke enig i at norske barn er verst. Her i nabolaget så er barna med foreldre med utenlandsk opprinnelse verst. Mulig ungene oppfører seg fint når foreldrene er tilstede, men de er jo ikke å se på mils omkrets, og når katta er borte..

 

Jeg er forøvrig enig i dette. Jeg tror ikke det nødvendigvis er slik at ungene som adlyder ordre og holder stilt er de best oppdratte ungene. 

 

Det er som en tese, en antitese, svaret er vel som regel en plass i mellom.

 

 

 

Anonymous poster hash: a571d...e5d

[BuffyAnneSummers]

Skammekroken faktisk Sett for mye på nanny 911?

Faktisk ikke, det showet er ganske irriterende av en eller annen grunn. Når jeg 'disiplinerer' min lillesøster på 11 så ignorerer jeg henne, altså gir henne ikke ekstra oppmerksomhet eller noe sånt. Funker fjell. Hun får da tid på seg til å tenke seg om, og når hun har tenkt seg om så skjønner hun at hvis hun er snill og gjør som jeg ber om så får hun straks mer oppmerksomhet. Men da hun var liten så hadde hun en skammekrok hjemme, så don't mock it until you've tried it

[Zash]

Skammekroken faktisk Sett for mye på nanny 911?

Skammekroken hørte jeg om lenge før Nanny 911 var oppfunnet... 

[Vox_populi]

 

Nå har jeg ikke vært i Kina, men jeg antar at de har en mye hardere form for oppdragelse, enn nordmenn, ja. Det er mulig ungene oppfører seg fint, men det betyr ikke at de har en spesielt lykkelig barndom.

Jeg har heller ikke vært i Kina, men kinesere finner du overalt i verden. Det virker om du tror at barn er lykkeligst når de får gjøre akkurat hva de vil. Det er jo også en teori, men min oppfatning er at både barn og hunder faktisk er lykkeligst når de kjenner sin plass og har faste grenser.

[darkness|]

 

Skammekroken faktisk Sett for mye på nanny 911?

Faktisk ikke, det showet er ganske irriterende av en eller annen grunn. Når jeg 'disiplinerer' min lillesøster på 11 så ignorerer jeg henne, altså gir henne ikke ekstra oppmerksomhet eller noe sånt. Funker fjell. Hun får da tid på seg til å tenke seg om, og når hun har tenkt seg om så skjønner hun at hvis hun er snill og gjør som jeg ber om så får hun straks mer oppmerksomhet. Men da hun var liten så hadde hun en skammekrok hjemme, så don't mock it until you've tried it

 

 

 

 

Skammekroken faktisk Sett for mye på nanny 911?

Skammekroken hørte jeg om lenge før Nanny 911 var oppfunnet... 

 

 

De fleste har vel hørt om skammekroken, men de fleste har også skjønt at det er noe som hører 50-tallet til, og ikke noe man benytter seg av i år 2015.

 

Når man må disiplinere ungene sine ved  å få dem til å SKAMME seg fordi de ikke oppfører seg på ønsket måte, da kan man vel liksågodt skaffe seg en hund. Den adlyder mest sannsynlig hvert minste lille vink.

 

Jeg foretrekker at ungene mine vokser opp til å bli tenkende individer, som oppfører seg pent fordi de skjønner hvorfor de skal gjøre det og fordi de ønsker det selv, ikke fordi de er kuet til å gjøre som mamma og pappa sier.

 

Jeg bestreber meg til å oppføre meg mot barna mine som jeg ønsker at andre oppfører seg mot meg. Hadde sjefen min bedt meg om å sette meg i skammekroken, eller ignorert meg hvis jeg gjorde noe galt (da gjerne uten å skjønne at jeg har gjort noe galt, eller hva jeg har gjort galt), så hadde ikke det vært en arbeidsplass jeg hadde trivdes på. Hvis mannen min og jeg var uenig om noe, og vi ikke ble enige, så hadde jeg ikke satt ham i skammekroken.

 

Barn på 3 år har impulser som de ikke klarer å styre. De har en indre forventning om hvordan ting skal bli, og hvis det ikke går slik de har sett for seg, så raser verden sammen. Barn på 6 år har startet løsrivningsprosessen fra foreldrene, og har skjønt at de er selvstendige individer. De har behov for å se at de kan ha medbestemmelsesrett, og dytter gjerne foreldrene fra seg, samtidig som de ønsker å bli sett eller få sitte på fanget til mamma eller pappa. Synes du det er riktig at resultatet av dette skal være å bli møtt med en skammekrok og ignorering?

 

Hvis barn viser følelsene sine, og vi møter dem med ignorering, kjefting eller avisning, så fører det til at de lærer seg å ikke vise følelsene sine.

 

Avvisning ved gråt i tidlig alder kan føre til angst senere i livet.

 

Barn er barn, det er ikke som på 60-tallet da barn bare skulle sees og ikke høres. De krangler seg i mellom, tester grenser og sosiale relasjoner. Med to eller flere barn, så blir det støy. For en som ikke er vant til å omgås barn så er dette uvant og kan oppleves kaotisk.

[darkness|]

 

 

Nå har jeg ikke vært i Kina, men jeg antar at de har en mye hardere form for oppdragelse, enn nordmenn, ja. Det er mulig ungene oppfører seg fint, men det betyr ikke at de har en spesielt lykkelig barndom.

Jeg har heller ikke vært i Kina, men kinesere finner du overalt i verden. Det virker om du tror at barn er lykkeligst når de får gjøre akkurat hva de vil. Det er jo også en teori, men min oppfatning er at både barn og hunder faktisk er lykkeligst når de kjenner sin plass og har faste grenser.

 

 

Da tar du grundig feil.

[Vox_populi]

I Kina bor barna på skolen.

Jeg skrev om småunger, 6-7 år og under.

Nå må vi ikke komme helt på viddene, men la meg bare kort si at når det gjelder skolesystemet, har Norge ingen ting å lære bort til andre land, tvertimot. Vi er på bånn!

[BuffyAnneSummers]

Woah, woah, woah, hold on. Er ikke så interessert altså. Jeg bare deler mine egne erfaringer. Jeg husker at ''skammekroken'' hjalp mor å ha ett pressmiddel hvis lillesøs oppførte seg som en liten dritt, og la oss innse det; barn kan og VIL overkjøre deg hvis du gir dem sjangsen.

 

edit: sittet barnevakt helt siden jeg selv var liten og kunne trengt en, for forskjellige barn. Du kan ikke sammenligne en arbeidssituasjon med det å ha en disiplinerende samtale med ditt barn, ellers ender du opp med vrange barn du ikke ''aner hva du gjorde galt med''.

Endret 13. juni 2015 av BuffyAnneSummers