Blir urolig , nesten paranoid av tanker.

[AnonymDiskusjon]

God kveld

 

Først vil jeg starte med å si at jeg er en 21 år gammel gutt. Jeg har ingen psykiske diagnoser fra før, men det er en ting som bekymrer meg. Det har seg sånn at jeg blir ofte urolig av å tenke på ting, eller forklare ting. Det oppleves som en indre uro. Den kommer hvis jeg tenker på ting jeg ikke vil, eller hvis jeg må fortelle noe veldig personlig til andre. Akkurat nå er jeg under en behandling, som gjør at jeg får medisiner. Disse er dyre, men de blir dekket. Det kan gjøre meg urolig hvis folk lurer på ting angående behandlingen. Eller hvis jeg må forklare at jeg har fått frikort, eller at det blir dekket av staten. 

 

Er det vanlig å bli urolig av å få spørsmål? Eller bli urolig av å forklare ting? Er nesten som det er et innstinkt inni meg som varsler meg om at folk vil meg vondt, selv om jeg vet at ingen vil skade meg. 

 

Beklager for dårlig beskrivelse av problemet, men det er ikke lett å forklare det til andre. Er faktisk litt usikker på når uroen kommer, men jeg har sett ett mønster , og det mønstret viser at jeg føler uro når folk spør om personlige ting som økonomi, eller behandlingen jeg er unner. Jobb kan også føles ubehagelig.

 

Hva er dette? 

 

Setter stor pris på svar, og de som leser igjennom  

Anonymous poster hash: 7814b...5b0

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke normalt å dele alt med alle og enhver. Av samme grunn som din uro er det tabu å spørre folk rett ut hvor mye de tjener.

Anonymous poster hash: e5afa...82e

[dag1234]

Ville sjekket ut om du har en Generalisert Angstlidelse (GAD) eller om det er visse mer avgrensede belastninger i livet ditt for tiden. 

http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/psykisk-helse/generalisert-angst-symptomer-og-tegn-9095.html

 

Du er under behandling; for hva da?

[AnonymDiskusjon]

 

Det er ikke normalt å dele alt med alle og enhver. Av samme grunn som din uro er det tabu å spørre folk rett ut hvor mye de tjener.

 

Anonymous poster hash: e5afa...82e

 

 

 

Anonymous poster hash: 21448...c4d

[AnonymDiskusjon]

Hva slags medisiner får du og hvorfor får du behandling?

Anonymous poster hash: 21448...c4d

[AnonymDiskusjon]

Ut på tur er den beste medisinen. Jeg har forsøkt det meste av SSRI, men det var ikke en god tid i livet mitt. Gå eller løp, helst i skogen. Slit deg ut, og du vil få et fredelig sinn.

Anonymous poster hash: b9970...e3d

[AnonymDiskusjon]

 

Ut på tur er den beste medisinen. Jeg har forsøkt det meste av SSRI, men det var ikke en god tid i livet mitt. Gå eller løp, helst i skogen. Slit deg ut, og du vil få et fredelig sinn.

 

Anonymous poster hash: b9970...e3d

 

Løping synes jeg hjelper en del, men ikke på sikt :/

 

Anonymous poster hash: 7814b...5b0

[AnonymDiskusjon]

 

Hva slags medisiner får du og hvorfor får du behandling?

 

Anonymous poster hash: 21448...c4d

 

Ts her. 

 

Det er ikke relevant, fordi det ikke har noe med saken å gjøre Er hormoner jeg får

 

Anonymous poster hash: 7814b...5b0

[dag1234]

Hormoner kan gi en rekke psykiske bivirkninger, så det er absolutt relevant. Snakk med legen som har gitt deg medisinene.

[Laserbeam]

 

Ut på tur er den beste medisinen. Jeg har forsøkt det meste av SSRI, men det var ikke en god tid i livet mitt. Gå eller løp, helst i skogen. Slit deg ut, og du vil få et fredelig sinn.

 

Anonymous poster hash: b9970...e3d

 

Enig. Angsten min har blitt mye bedre etter at jeg har kommet meg mer ut (eksponeringsterapi i kombinasjon med kognetiv terapi).

Distraksjon hjelper veldig, og når man kommer hjem igjen så sitter man igjen med mange gode og flotte opplevelser, å oppleve at ting faktisk gikk bedre enn forventa (f.eks forventa et angstanfall, men fikk bare høy angst uten et anfall) er en veldig god og motiverende følelse. Sitte inne dyrker bare negative tanker og negative følelser. Selv så bruker jeg en type SNRI (venlafaxin), har hatt veldig god effekt av den. Den har hjulpet meg med å dempe den generelle konstante angsten. For akutt / forebyggene så bruker jeg Sobril og eventuelt en Truxal i tilleg.

[Aiven]

Dette kan virke veldig overfladisk, men kom deg ut av døra og møt mennesker, gjerne nye. Ta det fra en som har hatt mye sosial angst. Jeg vil si at din reaksjon er helt normal. Kanskje har du dårlig erfaring med «folk» fra før av? Uansett, ikke ta deg selv eller din angst så høytidelig. Det er ikke farlig med litt angst, forsøk å fokusere på å leve i nuet, ta gleder og sorger som de kommer, så vil det gradvis bli lettere for deg. Du er ikke håpløs og det er ikke noe galt med deg – og ikke tro på noen som sier at det er det. Bare glem hele greia og gjør noe annet enn å bekymre deg

Endret 16. juni 2015 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Hormoner kan gi en rekke psykiske bivirkninger, så det er absolutt relevant. Snakk med legen som har gitt deg medisinene.

 

Har nettopp startet, kan det gi bivirkninger så fort? Det var litt sånn før jeg startet også.

 

 

Ut på tur er den beste medisinen. Jeg har forsøkt det meste av SSRI, men det var ikke en god tid i livet mitt. Gå eller løp, helst i skogen. Slit deg ut, og du vil få et fredelig sinn.

 

Anonymous poster hash: b9970...e3d

 

Enig. Angsten min har blitt mye bedre etter at jeg har kommet meg mer ut (eksponeringsterapi i kombinasjon med kognetiv terapi).

Distraksjon hjelper veldig, og når man kommer hjem igjen så sitter man igjen med mange gode og flotte opplevelser, å oppleve at ting faktisk gikk bedre enn forventa (f.eks forventa et angstanfall, men fikk bare høy angst uten et anfall) er en veldig god og motiverende følelse. Sitte inne dyrker bare negative tanker og negative følelser. Selv så bruker jeg en type SNRI (venlafaxin), har hatt veldig god effekt av den. Den har hjulpet meg med å dempe den generelle konstante angsten. For akutt / forebyggene så bruker jeg Sobril og eventuelt en Truxal i tilleg.

 

 

Tror du jeg har angst?

Dette kan virke veldig overfladisk, men kom deg ut av døra og møt mennesker, gjerne nye. Ta det fra en som har hatt mye sosial angst. Jeg vil si at din reaksjon er helt normal. Kanskje har du dårlig erfaring med «folk» fra før av? Uansett, ikke ta deg selv eller din angst så høytidelig. Det er ikke farlig med litt angst, forsøk å fokusere på å leve i nuet, ta gleder og sorger som de kommer, så vil det gradvis bli lettere for deg. Du er ikke håpløs og det er ikke noe galt med deg – og ikke tro på noen som sier at det er det. Bare glem hele greia og gjør noe annet enn å bekymre deg

Jeg har ikke angst? Jeg har ikke noe problemer med å prate med mennesker. Har heller ikke problemer med åpne meg for andre. Jeg kan bli mistenksom ovenfor andre. Ikke ofte, men det kan skje at jeg tenker de har en baktanke.(folk jeg kjenner) . Dette gleder spesielt et problem som jeg er i behandling for. Jeg sliter med å tro på at andre også sliter med samme problemet. Litt som de som mener de har angst, men som ikke har det. Eller de som tror de har posttreumatisklidelse, også har de det ikke.Jeg føler mitt problem blir litt bagatellisert, og at andre finner såkalte "symptomer" på at de også burde få diagnosen, også har de den ikke i det hele tatt. (dette er ikke en psykisk lidelse det er snakk om )  

 

Kan hende jeg har en annen angst form. Har flere ganger tenkt på at jeg kanskje lider av generel angst. Jeg kan bekymre meg over ting jeg ikke burde bekymre meg over. Føler meg aldri helt trygg heller. Kan også tro at andre vil meg vondt, selv om ingen i hele verden ønsker meg vondt. Ikke sånn at jeg er på vakt, men når jeg finner ut at de ønsker meg godt, så blir jeg lettet. 

Noen ganger får jeg slappet av også, men så kommer tankene. Det er ikke tanker om død, eller om jeg har skrudd av komfyren, men det er tanker som plager meg. Tanker som sårer meg, og som jeg er redd skal skje, også begynner jeg og bekymre meg. 

 

Er ingen som gjør meg noe vondt. Jeg har heller ingen fiender. Føler meg godt likt av folk. Både venner, og bekjente. Faktisk så stoler folk veldig på meg. Virker som jeg er en person som folk lett åpner seg for. Har fått høre ting som jeg ikke skjønner de har fortalt meg. Triste ting som går inn på meg, og andre ting som jeg ikke har noe behov for å vite. Så det forteller meg at bekjente og venner stoler på meg ,og det er fint  

Uansett så sliter meg veldig med disse bekymringene. De er så plagsomme, og det er alltid et eller annet føler jeg. 

 

 

Anonymous poster hash: 7814b...5b0

[Aiven]

Vel, snls overskrift om angst er: Angst, følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse. For meg høres det veldig ut som det er «klassisk» angst du beskriver, noe veldig mange har opplevd en eller annen gang i livet sitt. Jeg aner ikke noe om årsak

ene, men mitt råd er nok fortsatt å motvirke dette med å forsøke å skape deg et godt liv i tråd med det du ønsker deg.

 

Det kan jo muligens være snakk om eksistensiell angst. Mitt råd som kristen er i så fall analogt med Kierkegaards, bli kristen (skal ikke utdype om du ikke ber om det), men dersom det er uaktuelt så kan du jo kanskje lese en god selvhjelpsbok, se en Anthony Robbins video eller gjøre noe annet slik at du får tankene dine mer i bane?

Endret 16. juni 2015 av Aiven

[dag1234]

Det kan ikke være særlig tvil om at det du sliter med er angst.

Psykiske bivirkninger av hormonbehandling kan komme ganske raskt, enten som en forsterkning av eksisterende vansker eller at en får nyoppståtte plager.

Du må ta disse problemene opp med behandleren din. Der vil du få best hjelp.

[AnonymDiskusjon]

Det kan ikke være særlig tvil om at det du sliter med er angst.

Psykiske bivirkninger av hormonbehandling kan komme ganske raskt, enten som en forsterkning av eksisterende vansker eller at en får nyoppståtte plager.

Du må ta disse problemene opp med behandleren din. Der vil du få best hjelp.

Hei Dag! jeg har forstått det slik at du er psykolog? Jeg går på testosteron. Tror jeg har følt denne uroen siden puberteten. Kommer i perioder? Jeg  har hvertfall hatt den sammenhengende i 2 år nå. Var en liten periode den ikke var der. 

 

Jeg går til psykolog, så kan ta det opp med han. Ganske lei av dette sånn egentlig. Jeg har tidligere tenkt at jeg har angst, men det er lenge siden jeg tenkte på det. Siste året har jeg ikke tenkt tanken, men det virker logisk at det er tilfelle. Man blir så vandt til det. Jeg synes det er mest plagsomt fordi jeg aldri får slappet ordentlig av. Alltid noe jeg tenker på , eller bekymrer meg over. Sjeldent jeg kan se på film også, fordi jeg klarer ikke å konsentrere meg om filmen. 

 

Jeg svetter ikke, og jeg får ikke hjertebank, men jeg opplever en konstant uro. Har du noen tips til å bli kvitt dette? Jeg er fosterbarn, kan dette være grunnen? Opplevde omsorgssvikt i tidlig barndom. Alkoholisert far var inn i bildet. Kan slike opplevelser skape angst seinere i livet? 

 

Anonymous poster hash: 7814b...5b0

[dag1234]

Det er yrket mitt, ja. 

Det er ikke tvil om at mange som har vokst opp med omsorgssvikt og rusmisbruk hos foreldre får problemer seinere i livet. Det vanligste problemene er dårlig selvtillit og usikkerhet, ofte i form av angst. De kan ha vansker med å knytte seg stabilt til andre mennesker, har mye tristhet og sorg i seg. Ofte mangler disse følelsene et språk, Om dette er tilfelle for deg, vet jeg ikke siden jeg ikke har snakket med deg. Det finnes også mange som klarer seg godt selv om de har hatt et vanskelig utgangspunkt, det hører også med til saken. Det beste rådet jeg kan gi deg er å ta opp disse problemene med psykologen din, og at dere sammen lager en plan for hvordan du kan få det bedre.

 

Testosteron er et hormon som kan gi uro, sinne og sjalusi. Dette stoffet kan forsterke angst som du allerede har. Hvorfor bruker du testosteron?
 

[AnonymDiskusjon]

Det er yrket mitt, ja. 

Det er ikke tvil om at mange som har vokst opp med omsorgssvikt og rusmisbruk hos foreldre får problemer seinere i livet. Det vanligste problemene er dårlig selvtillit og usikkerhet, ofte i form av angst. De kan ha vansker med å knytte seg stabilt til andre mennesker, har mye tristhet og sorg i seg. Ofte mangler disse følelsene et språk, Om dette er tilfelle for deg, vet jeg ikke siden jeg ikke har snakket med deg. Det finnes også mange som klarer seg godt selv om de har hatt et vanskelig utgangspunkt, det hører også med til saken. Det beste rådet jeg kan gi deg er å ta opp disse problemene med psykologen din, og at dere sammen lager en plan for hvordan du kan få det bedre.

 

Testosteron er et hormon som kan gi uro, sinne og sjalusi. Dette stoffet kan forsterke angst som du allerede har. Hvorfor bruker du testosteron?

 

Jeg har tidligere vært usikker, og hatt dårlig selvbildet. Ikke sånn kjempe, men litt. Var også lite glad i å snakke med mennesker om personlige ting for en del år siden. Det er heldigvis ikke slik lenger.

 

Jeg merker uro, men ikke mer en vanlig. Sinne har jeg også hatt litt av, .men det kan være andre årsaker. Sjalusi har jeg merket en del. Spesielt ovenfor en person. Veldig irriterenes. 

Jeg holder på med kjønnsbekreftende behandling.

 

Anonymous poster hash: 7814b...5b0

[dag1234]

Da tenker jeg du har hatt en god del utfordringer i ungdomstiden i tillegg til en vanskelig start på livet. Jeg ville holde det som nærmest usannsynlig at du ikke skulle ha psykiske reaksjoner etter de utfordringene du har hatt og som du står opp i.

Testosteronen vil som sagt kunne forsterke dette. Du bør ta opp disse plagene med den som har skrevet ut testosteron til deg, det kan hende at dosen bør reguleres. Er det Rikshospitalet som har gitt deg disse, eller får du dem i privat regi?

[AnonymDiskusjon]

Da tenker jeg du har hatt en god del utfordringer i ungdomstiden i tillegg til en vanskelig start på livet. Jeg ville holde det som nærmest usannsynlig at du ikke skulle ha psykiske reaksjoner etter de utfordringene du har hatt og som du står opp i.

Testosteronen vil som sagt kunne forsterke dette. Du bør ta opp disse plagene med den som har skrevet ut testosteron til deg, det kan hende at dosen bør reguleres. Er det Rikshospitalet som har gitt deg disse, eller får du dem i privat regi?

Kontakter deg på PM

 

Anonymous poster hash: 7814b...5b0

[dag1234]

Det er greit.