Kan ikke Gud også være homofil?

[Larzen_91]

Det handler vel mer om at man skal kunne si akkurat det man mener uten å frykte straff. Ikke at det å si akkurat det man mener til enhver tid er frihet i seg selv. Ens frihet er nødvendigvis og paradoksalt nok begrenset av alle andres frihet, det er slik det er med samfunn.

[Gjest Bruker-95147]

Hvis jeg med all sannsynlighet vet at det som sies nå vil påføre unødig lidelse, må jeg helst avstå. Hvor mye haster det å få tingene på plass, og da mener jeg i overført betydning ..

 

Ikke dermed sagt at jeg tror på straff, tvert i mot

[Larzen_91]

Joda, er enig med den. Og visse ting bør vel være usagt. Men jeg snakker om dette i forhold til hvordan straffeloven forholder seg til dette. Man har ikke komplett ytringsfrihet, men den bør være så fri som mulig.

[G]

Å ikke føle skyld er definisjonen på psykopati.

 

Det er ikke snakk om å føle skyld for noe du ikke er skyldig i. Hvor har du det fra? Er du skyldig i noe, så er det normalt å føle skyld. Dette er ikke religiøst betinget i det hele tatt.

 

Ikke-kristne mennesker vil normalt prøve å gjøre det godt igjen når de har gjort seg skyldige i noe. Sanne kristne mennesker derimot, eier ikke skyld. Det kristne gjør mot andre, er ikke motivert av å gjøre opp for noe, men av kjærlighet.

 

Jeg synes ikke det er særlig kjærlig å ha voldsomt mye i mot homofili (treffer tråden så hårfint atte).

 

Jeg føler fint skyld som du beskriver, dersom man noen gang har falt "for fristelsen" å stjele en eller annen gang i barndommen. Eller om man har gjort noe som rammer noen andre på en dårlig måte, så kan man fint føle skyld for det. Jeg er heldig som ikke er helt psykopatisk jeg da 

 

Du kan ikke stå der og benekte at dagens kristne lære er fri for et syndebegrep. Men, om du vil spinne litt ull på det du begynte med der, så ville det vært interessant muligens å lese.

 

 

Du skrev dette markert i blått i spoiler. Veldig fint å få det bekreftet, det vi har trodd lenge om den kristne menneskeheten fra tidens kristne morgen:

 

 

 

 

 

Den ensomme personen får kanskje oppfyllet noe behov får å være sammen med den kristne flokken. Selv om det finnes unntak hvor man kan forbli ensom selv om man er blant andre mennesker. Kan hende personen bryr seg veldig lite om selve det religiøse dere driver med, men at "han" har glede av fellesskapet? Personen vil selvfølgelig da kunne ha glede av de fleste fellesskap hvor medmenneskelig kontakt skapes.

 

Jeg tror dette er mer utbredt blant de som er født inn i en kristen, sosial krets. De som kommer fra en religiøs familie er oftere "sosialt religiøse". Den som kommer utenfra har tross alt foretatt et valg om å gå inn i noe nytt. Det kan godt være det sosiale som appellerer, men når man velger å gå inn i et religiøst samfunn med åpne øyne, tenker jeg at det også må være noe religiøst som appellerer.

 

For meg blir det viktig å kunne sette en fot ned mot ting i religionen som jeg finner forkastelig. Det kan være kvinneundertrykkelse, det kan være "at man ikke ser sin egen bjelke i øyet" - Ja, selv blant kristne, det kan være så mangt. Syndebegrepet i seg selv er en forkastelig ting - i mine øyne. Å skulle overlesse andre med skyldfølelse, det tror jeg er en dårlig start.

 

Men nå forteller vel bibelhistorien at det ikke var Gud som valgte å innføre skyldbegrepet, men menneskene selv. Tvert imot har Gud fjernet skylden ved Jesus Kristus. Derfor eksisterer det ikke skyld i sann kristen lære.

 

 

 

 

 

Ja den som går inn i kristne vennekretser har nok gjort et valg, men det behøver ikke være fundert på at "han" skal ta til seg troen i det hele tatt. Kanskje det var vennskapet som veide mest, og at folka der var helt greie. Kanskje til og med jentene var hotte, hva vet vel jeg. Eller at "han" ønsket litt søndagsskoleopplæring så han vet mer om hva det går i, elns..

 

Så mennesket innførte skyldbegrepet omtrentlig nøyaktig når?

 

 

 

 

Så det er altså IKKE de som skrev bibelen som innførte skyld begrepet FORDI deres fantasier om denne guden fortalte dem det?

Nei, fordi skyld finnes i alle kulturer, uavhengig av religion.

 

 

Innbildt skyld ja, gitt AV religionen de tilhører.

 

Kan ikke si at jeg føler noen skyld for noen ting i det hele tatt jeg, men det kan være fordi jeg svært skjelden gjør noe jeg trenger å føle skyld for også. Kan ikke se en eneste grunn til å føle kunstig skyld for noe som ikke er min skyld, hva skal vi med det etter?

 

 

Veldig bra definert RWS: Likte det begrepet godt: "kunstig skyld"

 

 

 

Å ikke føle skyld er definisjonen på psykopati.

 

Det er ikke snakk om å føle skyld for noe du ikke er skyldig i. Hvor har du det fra? Er du skyldig i noe, så er det normalt å føle skyld. Dette er ikke religiøst betinget i det hele tatt.

 

Ikke-kristne mennesker vil normalt prøve å gjøre det godt igjen når de har gjort seg skyldige i noe. Sanne kristne mennesker derimot, eier ikke skyld. Det kristne gjør mot andre, er ikke motivert av å gjøre opp for noe, men av kjærlighet.

 

 

Jeg forstår hva du sier der, i en kristen religiøs sammenheng. For definisjonen der er at man gjør masse som man selv ikke forstår er synd og skam i gudens øyne. Men, det er nettopp dette RWS påpeker at er påført skyld fra religionen.

 

Selvfølgelig vil det være overlappende ting hvor skyld hos ikke-religiøse og synd hos religiøse i begge leire vil være en dårlig ting å bedrive. Det er jo ikke sånn at man ikke kan få dårlig samvittighet selv om man ikke skulle være religiøs fra før av.

 

Men, det er så mange ting i kristent syndebegrep som faller inn under det syndige. Også må man der be om tilgivelse støtt og stadig til man går i graven for å bli fri. Og det må være oppriktig ment, og ikke bare noe man siterer lettvint og velvillig i fra seg. Alt det der forstår jeg at er kristent tankegods.

 

Nå er jo masturbasjon diskuterbart om i det hele tatt er syndig. Til tider så har det vært det, og noen rare folk mener nok det fremdeles, eller deres lærere har sagt det. Men, i våre dager så tviler jeg på at særlig mange kristne legger vekt på den der som syndig lengre.

 

Andre seksuelle synder som utroskap er mer i tråd med syndebegrepet. Alle folk som er friske i hodet vil også forstå at det ikke er særlig populært at man ligger med alt som kryper og går når man er i et fast forhold fra før av. Men JV (Jehovas Vitner) har en ekstrem holdning til dette, de mener f.eks. om du bare har knullet noen, at du da er gift med dem i guds øyne. Et JV som kom på dør i min ungdom sa noe slikt faktisk.

 

Men, jeg tror ikke man brenner i en ildsjø for å ha hatt sex med noen sånn utenfor hva de kristne rammene tillater. Noen blant de kristne ville likevel ment noe slikt helt oppriktig. Du brenner i helvete for det, best å be om tilgivelse og det der. Det er slik synd (skyld) RWS er innom. Tilfelle det var utydelig. Slik tenker jeg om diskusjonen dere er inne på.

Endret 16. juli 2015 av G

[Dungeon]

Dersom jeg skulle satt en analyse på saken så ville jeg sagt at Gud er for homofile. Man skaper ikke millioner av disse bare for å "teste" de. Så jeg tror at homofile skal slappe helt av. Dersom historien er sann så er faktisk homofili skapt for Gud.

 

For in him all things were created: things in heaven and on earth, visible and invisible, whether thrones or powers or rulers or authorities; all things have been created through him and for him. - Colossians 1:16

[Horten Market]

Er Gud da også for pedofile?

 

Er det mulig å være for pedofile, men mot pedofili?

 

Det er naturligvis en viktig forskjell mellom homofili og pedofili i at sistnevnte retter seg mot en part som ikke er samtykkekompetent. Men det er ikke relevant her, for påstanden om at Gud er for homofile inneholder et prinsipp om at konsekvensen for andre er uten betydning for om Gud er for eller imot, dersom det ikke skilles mellom legning og handling. Hvis Gud er mot pedofile, så faller gyldigheten av resonnementet.

 

Hovedbudskapet i kristendommen er at Gud er for synderen, men mot synden.

 

Paulus sier at det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. Jeg synes det er vanskelig å finne et skille mellom heterofilt og homofilt begjær. Det er i det hele tatt vanskelig å finne en begrunnelse for at det skal gjelde andre regler for homofile enn for heterofile. Det Paulus refser i denne sammenhengen er horeri, og han gjør ikke noe skille mellom homofilt og heterofilt sådan:

 

(1Co 6:9-10)  Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.

Det er vel liten tvil om at alle mennesker er omfattet av denne tiraden. Om homofile holder seg til én partner, burde de være på like "trygg" grunn som heterofile. Da er det verre med alt det andre mennesker gjør galt. Men nå er budskapet at det ikke er mulig for oss uansett. Ikke alene, for alene mangler vi det ene som skal til, det som Gud brakte med seg da han ble født som menneske gjennom Jesus Kristus. Det er Guds kjærlighet. Og du som opplever Guds kjærlighet når du hører historien om Kristus, du blir selv fylt med den samme kjærlighet, og den driver deg til selv å handle i kjærlighet. Men da er det ikke du som driver deg, men Guds kjærlighet.

[Dungeon]

Jeg vil ikke dobbelt-spekulere i det, jeg vil bare referere til Colossians 1:16 at alt er skapt for han, jeg ser det vanskelig å tro at ikke homofile også skulle være en del av "alt". Men så er det jo også viktig å påpeke at jeg ikke har noen tro på bibelen, så jeg refererer bare og gjør en veldig grov analyse.

Endret 18. juli 2015 av Dungeon

[RWS]

 

Ikke alene, for alene mangler vi det ene som skal til, det som Gud brakte med seg da han ble født som menneske gjennom Jesus Kristus. Det er Guds kjærlighet. Og du som opplever Guds kjærlighet når du hører historien om Kristus, du blir selv fylt med den samme kjærlighet, og den driver deg til selv å handle i kjærlighet. Men da er det ikke du som driver deg, men Guds kjærlighet.

Kan du definere denne såkalte kjærligheten? Alt jeg ser i hva du skriver, og i hva alle andre kristne skriver, er det jeg kaller stockholm syndromet, der man ender opp med å elske og "forstå" sine gisseltagere... For hvorfor i all verden kan gud fremme kjærlighet når det første han gjør er å innsnevre kjærligheten? Den kjærligheten det er snakk om er KUN kjærlighet (les: frykt) kristne innbilder seg at de har til diktatoren de tilber OG kjærligheten mellom en mann og en kvinne. That's it!! All kjærlighet ellers er ikke av denne gudens ønske eller vilje og hvordan klarer du å anse denne innsnevringen for kjærlighet?

 

Hverken du eller noen annen klarer å vise til denne guden (annet enn i din egen og deres fantasi) og hva er det som tilsier at det ikke er din innbildning som lager den "kjærligheten" du tror finnes i slike innbildninger? For alt jeg ser er en kjærlighet med restriksjoner... For det er samme F hvor godt et menneske er og hvor snilt, edelt og inkluderende et menneske er, hvis det mennesket ikke tror så bærer det i følge kristne doktriner rett til helvette med vedkommende ene og alene fordi vedkommende ikke tror på påstandene i bibelen, (de er jo ikke serlig troverdige...) og hvordan du frekt kan kalle et slikt monstrum for kjærlig er meg en gåte, virkelig...

 

Hvorfor mener du slik tvang er det samme som kjærlighet?

[Dungeon]

Når støvsugeren går til angrep så suges pengene opp og så spyr den ut pengene med en ny farge og hver penge smaker godt i mellomtiden og kan lett vris på, støvsugeren vokser på den måten.

Endret 19. juli 2015 av Dungeon

[Horten Market]

 

Ikke alene, for alene mangler vi det ene som skal til, det som Gud brakte med seg da han ble født som menneske gjennom Jesus Kristus. Det er Guds kjærlighet. Og du som opplever Guds kjærlighet når du hører historien om Kristus, du blir selv fylt med den samme kjærlighet, og den driver deg til selv å handle i kjærlighet. Men da er det ikke du som driver deg, men Guds kjærlighet.

Kan du definere denne såkalte kjærligheten?

 

Agape.

 

Hvorfor mener du slik tvang er det samme som kjærlighet?

Jeg er enig med deg ut i fra det perspektivet du har. Kjærlighet står i motsetning til tvang. Kjærlighet kan aldri kreves, for ekte kjærlighet er ubetinget.

 

Den som redder livet til en hund som har sett sin siste time komme, vil ha en hengiven venn for livet. Hunden gjør ikke dette av tvang, det føles ikke som en byrde. Den kjærlighet kristne mennesker har til Gud, er heller ikke av tvang, men som følge av at de mener Gud har reddet dem.

[Larzen_91]

Nå er det vel samme guden som satte vedkommende i en posisjon de måtte reddes fra. Dersom han er allvitende og allmektig. Blir litt som å kaste noen på sjøen for så og fiske de opp igjen, og deretter kreve adlydighet med trusler om tortur.

[Horten Market]

Jeg ser at El-Ateisten ikke har skjønt en tøddel av den kristen lære. Du skal ikke klandres for det, for det er mye rare forklaringer og selvmotsigelser ute og går. Jeg kan bruke av min tilmålte tid til å forklare etter min forståelse, men bare hvis du er mottakelig for det.

[Larzen_91]

Og for at jeg skal kvalifisere som en "skjønnende" må jeg også være troende? Hvor ligger eventuelt min feiltolkning?

[Dungeon]

Forsøk og hold ting vennlig og hyggelig for å unngå det ekstremt ubehagelige drittkastingen. Dette gjelder alle forumbrukere. Dersom du har noe imot det kan du ta det på PM til meg.

[RWS]

 

 

Ikke alene, for alene mangler vi det ene som skal til, det som Gud brakte med seg da han ble født som menneske gjennom Jesus Kristus. Det er Guds kjærlighet. Og du som opplever Guds kjærlighet når du hører historien om Kristus, du blir selv fylt med den samme kjærlighet, og den driver deg til selv å handle i kjærlighet. Men da er det ikke du som driver deg, men Guds kjærlighet.

Kan du definere denne såkalte kjærligheten?

 

Agape.

 

 

 

 

Kjærlighet til gud...? Er ikke rare kjærligheten..

Fra wiki...

Agape (αγάπη) er i katolsk teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet.

 

Man innbilder seg at man har en spesiell kjærlighet, men noe mer reelt enn innbildning og fantasi er ikke dette heller, som alt mulig rart i religion og kristendom....

 

Det er ingenting, INGENTING, som tilsier at gud og gudeopplevelser er annet enn fantsi og innbildning, hvorfor i all verden behandler vi dette som om dette skulle være noe spesielt og ikke innbildninger og fantasi? På høy tid å behandle disse illusjonene som det de faktisk er, illusjoner, innbildninger og fantasi, frem til en eller annen klarer å hoste frem noen bevis for at dette er annet.. Er du en lallende sprø idiot som innbilder deg og fantaserer om ting er du erklert gal, kaller man det organisert religion er det liksom innafor... Nei, det er ikke det, på tide å gi uttrykk for det også for å rense verden for denne helt klare galskapen.

 

 

er heller ikke av tvang, men som følge av at de mener Gud har reddet dem.

...Reddet dem fra noe han selv fant opp ja.... Som han fnt opp homofili, men senere lot det være opp til oss å ikke like det... Fyren må jo være idiot...

Endret 19. juli 2015 av RWS

[Dungeon]

Jeg er nødt å si det men det er en livsfarlig retorikk

Endret 19. juli 2015 av Dungeon

[RWS]

Jeg er nødt å si det men det er en livsfarlig retorikk

Sannheten kan være livsfarlig somme tider... men det er sannheten like så... Religiøe inbildninger og fanti står faktisk ikke noe fra "vanlig" fantasi og innbildninger, det er jo nettopp derfor religiøs ideologi er livsfarlig...

[Horten Market]

Og for at jeg skal kvalifisere som en "skjønnende" må jeg også være troende? Hvor ligger eventuelt min feiltolkning?

 

Nei da, du trenger ikke bli troende for å forstå kristen tro rett. Men det er en risiko for at du blir troende i prosessen, og den risikoen må du være villig til å ta.

[Larzen_91]

 

Og for at jeg skal kvalifisere som en "skjønnende" må jeg også være troende? Hvor ligger eventuelt min feiltolkning?

 

 

Nei da, du trenger ikke bli troende for å forstå kristen tro rett. Men det er en risiko for at du blir troende i prosessen, og den risikoen må du være villig til å ta.

Er åpen jeg. På hvilken måte er min oppsummering feil? En allvitende og allmektig gud som har skapt alt er per definisjon ansvarlig for alt (altså kastet oss i sjøen).

[RWS]

 

 

Nei da, du trenger ikke bli troende for å forstå kristen tro rett. Men det er en risiko for at du blir troende i prosessen, og den risikoen må du være villig til å ta.

 

Du tror folk vil være så uærlige at de tror på et sett med påstander med ikke andre, likelydende, påstander`? Hvorfor tror du noen blir mer troende av å sette seg inn i løgnene bak religion?