Kan ikke Gud også være homofil?

[Horten Market]

Den ensomme personen får kanskje oppfyllet noe behov får å være sammen med den kristne flokken. Selv om det finnes unntak hvor man kan forbli ensom selv om man er blant andre mennesker. Kan hende personen bryr seg veldig lite om selve det religiøse dere driver med, men at "han" har glede av fellesskapet? Personen vil selvfølgelig da kunne ha glede av de fleste fellesskap hvor medmenneskelig kontakt skapes.

 

Jeg tror dette er mer utbredt blant de som er født inn i en kristen, sosial krets. De som kommer fra en religiøs familie er oftere "sosialt religiøse". Den som kommer utenfra har tross alt foretatt et valg om å gå inn i noe nytt. Det kan godt være det sosiale som appellerer, men når man velger å gå inn i et religiøst samfunn med åpne øyne, tenker jeg at det også må være noe religiøst som appellerer.

 

For meg blir det viktig å kunne sette en fot ned mot ting i religionen som jeg finner forkastelig. Det kan være kvinneundertrykkelse, det kan være "at man ikke ser sin egen bjelke i øyet" - Ja, selv blant kristne, det kan være så mangt. Syndebegrepet i seg selv er en forkastelig ting - i mine øyne. Å skulle overlesse andre med skyldfølelse, det tror jeg er en dårlig start.

 

Men nå forteller vel bibelhistorien at det ikke var Gud som valgte å innføre skyldbegrepet, men menneskene selv. Tvert imot har Gud fjernet skylden ved Jesus Kristus. Derfor eksisterer det ikke skyld i sann kristen lære.

Endret 16. juli 2015 av Horten Market

[RWS]

 

 

 

Men nå forteller vel bibelhistorien at det ikke var Gud som valgte å innføre skyldbegrepet, men menneskene selv. Tvert imot har Gud fjernet skylden ved Jesus Kristus. Derfor eksisterer det ikke skyld i sann kristen lære.

 

 

Så det er altså IKKE de som skrev bibelen som innførte skyld begrepet FORDI deres fantasier om denne guden fortalte dem det?

 

At en gud aldri ville foreslått en så lam og dum ting sier seg selv, men det er ingen gud som sto bak bibelen heller, det er bare innbildning og fantasi hos dem som er uærlige nok til til å tro på disse fantasiene...

 

Når skal vi slutte å late som om religion ikke er et kjempe problem egentlig?

[Horten Market]

Så det er altså IKKE de som skrev bibelen som innførte skyld begrepet FORDI deres fantasier om denne guden fortalte dem det?

 

Nei, fordi skyld finnes i alle kulturer, uavhengig av religion. Skyld er altså ikke en kristen "oppfinnelse". Derimot er opphør av all skyld en enestående oppfinnelse som den kristne lære er alene om.

Endret 16. juli 2015 av Horten Market

[RWS]

 

Så det er altså IKKE de som skrev bibelen som innførte skyld begrepet FORDI deres fantasier om denne guden fortalte dem det?

Nei, fordi skyld finnes i alle kulturer, uavhengig av religion.

 

 

Innbildt skyld ja, gitt AV religionen de tilhører.

 

Kan ikke si at jeg føler noen skyld for noen ting i det hele tatt jeg, men det kan være fordi jeg svært skjelden gjør noe jeg trenger å føle skyld for også. Kan ikke se en eneste grunn til å føle kunstig skyld for noe som ikke er min skyld, hva skal vi med det etter?

[Horten Market]

Å ikke føle skyld er definisjonen på psykopati.

 

Det er ikke snakk om å føle skyld for noe du ikke er skyldig i. Hvor har du det fra? Er du skyldig i noe, så er det normalt å føle skyld. Dette er ikke religiøst betinget i det hele tatt.

 

Ikke-kristne mennesker vil normalt prøve å gjøre det godt igjen når de har gjort seg skyldige i noe. Sanne kristne mennesker derimot, eier ikke skyld. Det kristne gjør mot andre, er ikke motivert av å gjøre opp for noe, men av kjærlighet.

Endret 16. juli 2015 av Horten Market

[RWS]

Å ikke føle skyld er definisjonen på psykopati.

Nei, først må du ha noe å føle skyld for... Gjør man ikke det man føler skyld for så har man heller ingen skyld...

 

Du vet vel at den beste måten du kan la være å angre på noe er å la vær det du vet du vil angre på, ikke sant? Å angre på at jeg er født med lyst på damer og føle skyld hver gang jeg ser et eksemplar er derfor totalt bortkastet, for dette er i vår natur og derfor rett og slett ingenting man skal føle skyld for, det blir bare en kunstig øvelse og fryktelig uærlig på toppen av det...

 

Det blir derfor utrolig ufruktbart for meg å dra over meg kunstig skyld, og skam, for ting jeg ikke kan noe for eller hadde noe å gjøre med... Som den kristne synd og skammen de stadig vekk påstår de drar over seg uten annen grunn enn at jesus liksom skal frelse dem... Blir for meg som å brekke bena til en uskyldig person og leie ut krykker til stakkaren etterpå...

[Horten Market]

Om du har lyst på kona til din beste venn, så bør du føle skyld for det, ja. Eller om du får lyst på en omgang med din egen datter. Det er ingen unnskyldning at du er "født med lyst". De fleste klarer utmerket å unngå slik lyst overfor sine egne barn, det viser at evnen er der.

[Dungeon]

Det som er viktig er å se på hvordan retorikken rettferdiggjøres. Der er skumle ting under panseret som kommer frem, dersom omstendighetene tillater ordene å flyte fritt. Man kommer seg ikke lett unna det.

Endret 16. juli 2015 av Dungeon

[RWS]

Om du har lyst på kona til din beste venn, så bør du føle skyld for det, ja. Eller om du får lyst på en omgang med din egen datter. Det er ingen unnskyldning at du er "født med lyst". De fleste klarer utmerket å unngå slik lyst overfor sine egne barn, det viser at evnen er der.

He he, om jeg SER på kona til min beste venn og syntes hun er så fin at jeg kunne TENKT meg å ligge med henne er det ikke noe galt i det. Det gale skjer først ETTER at man faktisk har gjort det... Det er her kristendom og religiøse ideologier som fremmer synd ikke evner å skille...

 

Har ingen datter, men har man sex med sin egen datter er det HELT andre ting som kommer inn, deriblandt norsk lov, å se på nabo kona er noe helt annet... Og så har du dette med medfødt evne til å skjønne at det å ha sex og kanskje få unger med eget avkom ikke er noen god ide.... Hos de aller fleste er dette godt utviklet... og vi trenger derfor ikke stupid tro at sex er synd av den grunn...

 

Det er faktisk ikke for ingenting at man kaller de fleste religiøse rettningene tankefengsel skjønner du...

[RWS]

Det som er viktig er å se på hvordan retorikken rettferdiggjøres. Der er skumle ting under panseret som kommer frem, dersom omstendighetene tillater ordene å flyte fritt. Man kommer seg ikke lett unna det.

 

Nei, det er når ordet IKKE flyter fritt at det skumle under panseret kommer frem.... Har du et gjennomtenkt syn FØR du kommer så langt gjør du som regel det riktige også... Blir som bilkjøring omtrent, har du tenkt deg igjennom situasjonene før du kommer i dem gjør du veldig ofte de riktige tingene når du kommer i dem også... Har du aldri tenkt igjennom situasjonen derimot... da er sjansen for at det skumle ikke har noe panser å gjemme seg under lenger heller...

[Dungeon]

Jeg må nesten si meg enig i det også, at dersom man ikke får tale fritt, så kan det konsekvere i ekstrem ondskap. Jeg gir deg +1 for den.

 

Men så er det jo også litt viktig at når man skal tilbakegi sine egne syn, at man ikke bringer inn for mye av det som er under panseret, for å slippe å få det til å se ut som samme mynt (og i enkelte tilfeller en langt styggere mynt)

Endret 16. juli 2015 av Dungeon

[Gjest Bruker-95147]

Og jeg sier: se veldig nøye på "hvem" det er som du gir så stor tiltro til, og da tenker jeg på "selvet" ..

 

Jeg stoler ikke på noe som kommer fra den kanten, spesielt fordi det ikke lar seg gjøre å finne annet enn kondisjonerte fenomener der en tror en befinner seg

[RWS]

Jeg må nesten si meg enig i det også, at dersom man ikke får tale fritt, så kan det konsekvere i ekstrem ondskap. Jeg gir deg +1 for den.

 

 

 

Takk 

 

 

Men så er det jo også litt viktig at når man skal tilbakegi sine egne syn, at man ikke bringer inn for mye av det som er under panseret, for å slippe å få det til å se ut som samme mynt (og i enkelte tilfeller en langt styggere mynt)

 

Ser den, men jeg er der i livet at jeg ikke lenger gidder å prøve å skjule hvem jeg er, eller hva jeg står for, og da gidder man ikke å trekke over seg en hel heug med innbilte ting som kunstig religiøs synd og skam for noe som ikke er synd og skam. Sex er en helt naturlig OG ærlig ting det hvis man ikke skitner det til eller forvansker det... Jeg er skilt og har vært "enslig" i to år nå. Men jeg har også hatt regelmessig sex i nesten to år... Hvorfor? Jo, fordi jeg er åpen og ærlig med det og har venninner som er ærlige og åpne om det også og sex hverken er eller kommer til å bli galt mellom to mennesker såfremt begge er enige om det og samtykker om det. Ingen synd eller skam i det... eller tro at man tilber kroppselige lyster eller noe slikt latterlig...

 

Det fine med damer 40 + er at de ikke trenger eksteskaps løfter eller dyre middager for å hoppe til sengs med deg, de er over det kunstig tilgjorte stadiet der de må "vente på den rette" og piss som det, så jeg trives som skilt jeg, ville jugd hvis jeg sa noe annet... Og neimen om jeg føler noen skyld for det, tvert i mot føler jeg heller litt stolthet over å ha åpnet noen av disse kvinnenes syn på sin seksuelitet og frigjort dem litt, noe to av dem også har takket meg for. Og nei, jeg lå kun med en og en, hadde jeg hoppet fra den ene til den andre ville jeg jo ha brutt den stilletiende avtalen vi hadde oss i mellom og da ville jeg følt skyld... 

[Horten Market]

He he, om jeg SER på kona til min beste venn og syntes hun er så fin at jeg kunne TENKT meg å ligge med henne er det ikke noe galt i det. Det gale skjer først ETTER at man faktisk har gjort det... Det er her kristendom og religiøse ideologier som fremmer synd ikke evner å skille...

 

Forstår jeg deg rett, du føler faktisk skyld om du ligger med en annen manns kone? Og du er ikke religiøs? Hvor kommer skyldfølelsen fra da? Er altså skyldfølelse ikke religiøst betinget?

 

En kristen som skulle havne i en slik situasjon er uten skyld. Det finnes ikke skyld i kristendommen, for all skyld er allerede gjort opp. Når en kristen likevel unngår å sette seg i en slik situasjon, er det ikke for å unngå skyld, men fordi det ikke er en handling i kjærlighet.

[RWS]

Forstår jeg deg rett, du føler faktisk skyld om du ligger med en annen manns kone? Og du er ikke religiøs? Hvor kommer skyldfølelsen fra da? Er altså skyldfølelse ikke religiøst betinget?

 

Forstår du ikke hvorfor det er galt å ligge med dame/kona til en kompis er det ikke religion du mangler, men empati... Når jeg blir sammen med ei dame så inngår vi en stilletiende avtale om at sex er kun noe hun og jeg skal gjøre sammen (enn så lenge er det slik i vårt samfunn at vi ikke opplyser den andre om at vi kun skal ha sex med vedkommende, vi tar det for gitt at det er slik, mye pga den såkalte "kristne" arven...) Om kompisen min og dama/kona hans kom til meg og ville ha en trekant ville jeg ikke hatt noen skrupler eller følt synd ved å gjøre det, ikke i det hele tatt, for da bryter ingen av oss den avtalen de eventuelt har seg i mellom, da er det en åpen sak jeg kan svare enten nei eller ja til å være med på.

 

Og selvsagt ærer jeg den avtalen hos andre, like mye som jeg forventer at andre skal ære min avtale. Er ikke verre enn det... Trenger ikke å være religiøs for å forstå det skjønner du

 

 

En kristen som skulle havne i en slik situasjon er uten skyld. Det finnes ikke skyld i kristendommen, for all skyld er allerede gjort opp. Når en kristen likevel unngår å sette seg i en slik situasjon, er det ikke for å unngå skyld, men fordi det ikke er en handling i kjærlighet.

Selvsagt, ligg med nabokona og ikke føle skyld eller anger du... Jesus tilgir deg sikkert... Som jeg sa, det er ikke fantasiene om jesus du mangler, men rett og slett empati, evnen til å sette deg inn i hvordan andre opplever det og om du ville likt å oppleve det samme...

[Horten Market]

Vel, det var du som hevdet at skyldfølelse er et religiøst fenomen. Jeg konstaterer at du nå er uenig med deg selv.

[RWS]

Vel, det var du som hevdet at skyldfølelse er et religiøst fenomen. Jeg konstaterer at du nå er uenig med deg selv.

Les en gang til: KUNSTIG skyld følelse!!! Kristne drar over seg en kunstig synd de tror de blir frelst fra...

 

At man kan føle skyld og anger har aldri vært noen religiøs dyd... Mange kristne føler ikke anger eller skyld i det hele tatt når de mener at homofile skal være annenrangs borgere og straffes for deres kjærlighet til hverandre... forbi bibelen fjerner deres empati på området og dere evne til å sette seg i den homofiles situasjon...

[Horten Market]

"Kunstig" skyldfølelse er noe du har konstruert, fordi du er uenig i hva man kan gjøre seg skyldig i. Noen mener det er greit å snyte på skatten, noen lager sitt eget brennevin med god samvittighet, noen er ikke så opptatt av at jenta har passert 16, mens andre går fra konseptene om det gjenstår én dag. Du ser ikke ut til å kunne tolerere at folk har ulike grenser for hva de anser som overtredelser. Om en kristen mener homofil praksis er en overtredelse, hva har det med deg å gjøre? Det sier bare noe om denne personens grenser. Hvorfor kan du ikke akseptere det?

 

Sett at en kristen lar to slitne herremenn ta inn hos seg for overnatting, under forutsetning av at husreglene overholdes. Er det greit? De to herrer aksepterer det. En av reglene er at homofil seksualitet ikke skal forekomme. Bør de to herrer respektere husverten, eller skal de ignorere kontrakten og dure i vei? Hvis de gjør det, er det ikke da normalt og riktig at de får dårlig samvittighet? Ikke på grunn av seksualiteten, men på grunn av overtredelsen.

 

Hvis en kristen forsamling danner en forening, og setter opp regler for medlemskapet, og én av reglene er å avstå fra homofil seksualitet. Er det ugreit, etter ditt syn? Det er frivillig å melde seg inn. Hva i alle dager har da alle andre med denne gruppens regler å gjøre? Hvorfor så hissig? Hvorfor så lite respekt og toleranse for andres synspunkter?

 

Det er dette som er situasjonen. Kristne lager ikke regler for andres livsførsel, men for sin egen.

Endret 16. juli 2015 av Horten Market

[RWS]

"Kunstig" skyldfølelse er noe du har konstruert, fordi du er uenig i hva man kan gjøre seg skyldig i. Noen mener det er greit å snyte på skatten, noen lager sitt eget brennevin med god samvittighet, noen er ikke så opptatt av at jenta har passert 16, mens andre går fra konseptene om det gjenstår én dag. Du ser ikke ut til å kunne tolerere at folk har ulike grenser for hva de anser som overtredelser. Om en kristen mener homofil praksis er en overtredelse, hva har det med deg å gjøre? Det sier bare noe om denne personens grenser. Hvorfor kan du ikke akseptere det?

Nei, det gjør ikke det, har ingenting med hva den personen syntes er en overtredelse, det har noe med å se på realitetene, se på hva som faktisk ER normalt og ikke la seg forlede til å tro at noen ignorante menn visste hva som var galt og ikke når de skrev dette.

 

Hvorfor skal jeg respektere at andre mennesker vil andre vondt? Aksepterer du at andre folk gjør andre folk vondt hvis innbildningene deres er sterke nok? Er det greit da? Som at hvis en hadde fantasier om at mørkhudede var mindreverdige annenrangs borgere så er dette helt greit?

 

 

 

 

 

Sett at en kristen lar to slitne herremenn ta inn hos seg for overnatting, under forutsetning av at husreglene overholdes. Er det greit? De to herrer aksepterer det. En av reglene er at homofil seksualitet ikke skal forekomme. Bør de to herrer respektere husverten, eller skal de ignorere kontrakten og dure i vei? Hvis de gjør det, er det ikke da normalt og riktig at de får dårlig samvittighet? Ikke på grunn av seksualiteten, men på grunn av overtredelsen.

 

Spørsmålet er om de samme reglene gjaldt for vedkommendes hetrofile venner (om han har noen da, ville nok ikke besøkt en venn mer enn en gang om han hadde de reglene i huset sitt... Som om han har noe med hva folk gjør fordi de elsker hverandre liksom)

 

Hvis en kristen forsamling danner en forening, og setter opp regler for medlemskapet, og én av reglene er å avstå fra homofil seksualitet. Er det ugreit, etter ditt syn? Det er frivillig å melde seg inn. Hva i alle dager har da alle andre med denne gruppens regler å gjøre? Hvorfor så hissig? Hvorfor så lite respekt og toleranse for andres synspunkter?

 

Det er dette som er situasjonen. Kristne lager ikke regler for andres livsførsel, men for sin egen.

 

 

Hadde det vært så greit som at kristne selv ville leve etter galskapen i bibelen hadde det vært HELT greit, men kristne klarer ikke det. Nei, de innbiller seg til og med at de gjør folk en tjeneste ved å pushe galskapen de tror på over på folk, OG DE VIL GJERNE VÆRE DE SOM SKAL DIKTERE OVENFOR ANDRE HVORDAN DE MENER ER BEST....Slik har de dessverre alltid vært!!!

 

For så enkelt burde det ha vært. Liker du ikke homofili så lar du være homofile aktiviteter da!! Liker du ikke at folk spiser reker så lar du være å spise reker da! Men klarer de kristne det? Nei... I to tusen år har de prakket galskapen sin på folk enten de ville eller ikke og når den tvangen endelig er slutt blir de snurte fordi noen påpeker det urimelige i gfude innbildningene deres, for SÅKLART skal alle følge dette de tror er sant, det skulle da bare mangle liksom.

 

Nei, hold homohatet for deg selv sammen med galskapen i bibelen, da får alle det bedre!!!

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

 

Det mest ærlige er vel å innrømme at man ikke vet noe som helst om f.eks. hva som skjer oss etter døden. Bortsett i fra sørgende etterlatte, noen få prosesser som kroppen foretar før den slukner. Med andre ord de håndfaste tingene kan vi klare å forsøke å lage en forklaring for.

 

Enig i at på det felles generelle kompromissplanet vi vanligvis opererer på før vi sier at vi er enten en troende sånn eller en troende slik, hadde det vært behagelig at alle bare sa seg enig i at vi vet ingenting. Når du sier "håndfaste ting vi vet", så er jeg usikker på om ikke endel nyttige resultater av forskning på bla "nde" og "rebirth" blir "automatisk underkjent" av en så kalt "samlet vitenskap", fordi den utfordrer både makt personer og makt ideologier. 

 

 

At en kristen eller annen religiøs kommer og dunker syndebegrep i hode på "uvitende" og uskyldige er jo ikke helt bra. Da fortjener disse egentlig litt motbør, hvor man kan forsøke å rive litt opp.

 

Jo, jeg er enig i dette men .... noen ganger sier jeg noe til en eller annen fordi jeg har ganske sterk tro på at "nå er det åpning", og det virker og man blir til hjelp, mens andre ganger kan man tro nesten det samme, men resultatet blir motsatt .. skal man bare holde kjeft, eller skal man prøve av og til .. man vil jo bare hjelpe. Ikke så lett å håndtere sånt, og jeg har ingen bestemt mening om det. Og når man snakker om dette med "synd", hva er nå det for noe i egen bevissthet .. fordi man gjør jo feil alle sammen, man er både grådig og hatefull til tider, så skal man ikke si fra til hverandre .. 

 

Folk vil vel helst bare høre at de er fine og flotte, ikke skitne og bedervede, men vi inneholder jo alt, så skal vi fortsette å innbille oss at det negative ikke er der, og når det dukker opp som en konkret handling, skal vi da rive hodet av den som gikk over streken ..

 

 

 

Men, mellommenneskelig adferd bør i størst mulig grad søke å oppnå gjensidig respekt for hverandre som individer. Men hva de sier og tror kan man rakke løs på, eller hva tenker du om det?

 

Hva godt gjør det meg å rakke ned eller si noe kritisk om andre, og spesielt hvis det på ingen måte er til nytte og hjelp for den jeg angriper? Det jeg ender med er dårlig samvittighet, og det er for meg ett ypperlig bevis på "karma". Men det går an å prate om alt .. Må tilføye at den typen oppførsel for egen del, betyr at jeg ikke kommer til å få til noe særlig meditasjon etterpå ..

 

 

Skal tenke litt over meditasjonsutsagnet ditt. Takk for bidraget der forresten.

 

Jeg skulle ønske at det var enkelt å få folk til å forsøke meditasjon, og oppdage at bevisstheten i seg selv, er bestandig i en tilstand av  lykkelighet, og at den lykken ikke er avhengig av verken den inrde eller ytre verden.

 

 

 

 

1. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å sette meg inn i meditasjonens verden sånn bare ved å forsøke å tenke over hva det består av / i.

 

Hvis du slutter å tenke på det, så mediterer "du" .. 

Verre er det faktisk ikke 

 

Jo, jeg er enig i dette men .... noen ganger sier jeg noe til en eller annen fordi jeg har ganske sterk tro på at "nå er det åpning", og det virker og man blir til hjelp, mens andre ganger kan man tro nesten det samme, men resultatet blir motsatt .. skal man bare holde kjeft, eller skal man prøve av og til .. man vil jo bare hjelpe. Ikke så lett å håndtere sånt, og jeg har ingen bestemt mening om det. Og når man snakker om dette med "synd", hva er nå det for noe i egen bevissthet .. fordi man gjør jo feil alle sammen, man er både grådig og hatefull til tider, så skal man ikke si fra til hverandre .. 

 

Folk vil vel helst bare høre at de er fine og flotte, ikke skitne og bedervede, men vi inneholder jo alt, så skal vi fortsette å innbille oss at det negative ikke er der, og når det dukker opp som en konkret handling, skal vi da rive hodet av den som gikk over streken ..

 

Om noen har en sterk tro så vil de kunne komme i fare for, uten selv å være selvbevisst på det, å kunne pakke "baggasje" over på andre mennesker som i utgangspunktet ikke har noen spesiell tro fra før av.

 

Det kan være mange forskjellige scenario og grunner for hvorfor en kristen og denne "ikke troende" kom i kontakt med hverandre. Det kan være gjennom ren misjonering fra den kristnes side, hvor som helst (på gaten f.eks., på døren..). Det kan være gjennom vanlig vennskap hvor den ene er kristen og den andre er venn med "deg". Etc.

 

Jeg har forståelse for at det kan ligge en genuint godhet fra den kristnes side om å ha et ønske å kunne være til (et ønske om å kunne gi) hjelp.

 

Mottaker kan ha veldig mange forskjellige scenario for hvorfor dere kom i kontakt, hvorfor "han" respektere deg som religiøs og ga av sin tid til å lytte en stund.

 

Mottaker kan f.eks. slite med ensomhet.

 

Mottaker kan f.eks. slite med sorg.

 

Mottaker kan f.eks. slite med alkoholavhengighet.

 

 

Den ensomme personen får kanskje oppfyllet noe behov får å være sammen med den kristne flokken. Selv om det finnes unntak hvor man kan forbli ensom selv om man er blant andre mennesker. Kan hende personen bryr seg veldig lite om selve det religiøse dere driver med, men at "han" har glede av fellesskapet? Personen vil selvfølgelig da kunne ha glede av de fleste fellesskap hvor medmenneskelig kontakt skapes.

 

Den sorgfulle personen vil kanskje ha behov for at noen er der (rundt) "ham", noen som lytter, noen å prate med og ikke minst litt respekt for behovet om noe alenetid og ro. Er det da riktig å pakke baggasje om vedkommende om svevende begreper som "evig liv"? Personen er jo ikke kristen fra før, også kommer du med masse begreper om synd, himmel og helvete. Andre ganger kan det være strengt nødvendig med psykiatrisk hjelp. Da blir alt religiøst "vissvass" ofte bare en ekstra belastning for individet. Om du tar deg en tur på psykiatrisk, så vil du ofte finne pasienter der som virkelig sliter, og da blir religiøst innhold i tankekjøret kanskje ikke det beste for en rask tilhelning? Men det er ingen entydige svar på det, og hvert individ blir et forskjellig individ.

 

Den avhengige trenger et støtteapparat. Kan hende vedkommende finner placebo i å kunne klamre seg til noe annet. Men, kanskje det er andre gode ting å kunne klamre seg til. F.eks. en stødig og forståelsesfull arbeidsplass, og mye annet fint.de 

 

Jeg snakker generelt om folk og kommunikasjon, og jeg ser ikke en religiøst troende som større risiko enn en sekulær en. Har jobbet mesteparten av livet med å kommunisere og lede folk, både enkeltvis og grupper, så man har erfaring med litt av hvert. Du later forøvrig til å ha endel stygge personlige opplevelser med kristne, og det er synd at det er sånn, men ikke mer forbausende enn å bli forulempet av andre. Det du ellers skriver angående konkrete meldinger fra troende, er jeg helt enig i ikke passer seg, og har faktisk hatt en kollega som hele gruppen av kolleger måtte "grensesette" flere ganger, fordi han spontant "bare måtte" ..

Heldigvis var han også sånn at det gikk an å si fra uten å heve stemmen

 

Jo, jeg er enig i dette men .... noen ganger sier jeg noe til en eller annen fordi jeg har ganske sterk tro på at "nå er det åpning", og det virker og man blir til hjelp, mens andre ganger kan man tro nesten det samme, men resultatet blir motsatt .. skal man bare holde kjeft, eller skal man prøve av og til .. man vil jo bare hjelpe. Ikke så lett å håndtere sånt, og jeg har ingen bestemt mening om det. Og når man snakker om dette med "synd", hva er nå det for noe i egen bevissthet .. fordi man gjør jo feil alle sammen, man er både grådig og hatefull til tider, så skal man ikke si fra til hverandre .. 

 

Folk vil vel helst bare høre at de er fine og flotte, ikke skitne og bedervede, men vi inneholder jo alt, så skal vi fortsette å innbille oss at det negative ikke er der, og når det dukker opp som en konkret handling, skal vi da rive hodet av den som gikk over streken ..

 

Det er en stor forskjell mellom det å pakke en religion med et syndebegrep og dra en parallell med alt det fæle mennesker foretar seg.

 

 Man trenger ikke nevne noen som helst religion for å påpeke noe man finner pussig. 

 

Hva godt gjør det meg å rakke ned eller si noe kritisk om andre, og spesielt hvis det på ingen måte er til nytte og hjelp for den jeg angriper? Det jeg ender med er dårlig samvittighet, og det er for meg ett ypperlig bevis på "karma". Men det går an å prate om alt .. Må tilføye at den typen oppførsel for egen del, betyr at jeg ikke kommer til å få til noe særlig meditasjon etterpå ..

 

Vi har vidt forskjellige ståsted.

 

 

Der er selve feilen, tror jeg .. at man i det hele tatt tar ett ståsted før noe som helst skjer. Det må ende med både gode og vonde hendelser, fordi man agerer ut fra hukommelse, ikke fra oppmerksomhet og klart syn

 

For meg blir det viktig å kunne sette en fot ned mot ting i religionen som jeg finner forkastelig. Det kan være kvinneundertrykkelse, det kan være "at man ikke ser sin egen bjelke i øyet" - Ja, selv blant kristne, det kan være så mangt. Syndebegrepet i seg selv er en forkastelig ting - i mine øyne. Å skulle overlesse andre med skyldfølelse, det tror jeg er en dårlig start.

 

 

Enig

 

Om det er til nytte og hjelp for den jeg angriper er av og til av mindre betydning. Husk at dette stedet er et diskusjonsforum. Man kjenner knapt de man diskuterer med, enten det er noen som deler syn eller som er motdebattanter

 

.

Uenig, fordi som jeg nevnte tidligere så kan sånne "automatiserte" handlinger medføre en rekyl effekt. I vår trening mener vi at "godhet gir visdom", ikke; "visdom gir godhet". Dessuten, hva endrer man med å være streng hele tiden, eller bruke overdreven "fault finding mind"? Som du sier, kjenner man ingen her, men man kjenner vel seg selv, og vet hvordan det svir når man selv får knallharde tilbakemeldinger.

 

Jeg er sikker på at de fleste oppfører seg bittelitt annerledes på den virkelig arena. Det behøver ikke være veldig mye forskjellig nødvendigvis, men bittelitt forskjellig vil jeg tro. Noen vil til dels oppføre seg svært forskjellig i det virkelige liv

 

.

En ting er bra sikkert, og det er at vi oppfatter hverandre helt annerledes "live".

 

Men alt-i-alt så har du poenger, og av og til kan en tenke at hvorfor gidder man å diskutere på dette forumet.

 

 

Nemlig .. 

 

Hverdagen handler ikke bare om å alltid være til nytte og hjelp for andre. Da er det også naturlig at folk oppfører seg i forskjellige graderinger vekk i fra det konseptet "å alltid være til nytte og hjelp for andre".

 

 

 

Helt enig hvis det handler om å snakke folk ut av noe, eller andre lignende "triks". Det er ikke å hjelpe, det er å forsøke å fjerne problemet ..

 

 

Mange tenker litt på hvilket samfunn de lever i, og hvilket samfunn de vil ha. Vi har vel aldri før vært så frie til å kunne diskutere disse ting, "uten å skulle være redd for forfølgelse, tortur og døden som følge av ens ytringer".

 

 

 

Folk er opptatte av at man skal si akkurat det man mener til enhver tid, og at det liksom er frihet - mulig de har rett, men jeg synes ikke om den holdningen.