Kan ikke Gud også være homofil?

[ChiaroScuro]

Folk driter i etterpå, så lenge det ikke medfører uante konsekvenser. Jeg tror  de fleste tar det helt rolig med å bli helt borte, fordi det kan være langt verre å ikke bli borte ..

 

Derfor burde kanskje ateister være verdens mest lykkelige mennesker, fordi de har sett gjennom den løgnen, ikke sant?

Ateister burde være lykkelige? Si meg, vet du ingenting om oss? At jeg ikke faller offer for den kristne løgn gjør ikke meg lykkelig så lenge jeg er offer for hva dårene finner på. Og selv om jeg fikk være i fred, så blir jeg ikke lykkelig av den grunn.

 

Å være lykkelig er situasjonsbetinget og er stort sett knyttet til fravær av ubehag - som f.eks under meditasjon. Oppleves samtidig fraværet av ubehag med noe som "gir" velbehag - så er man/kvinne vel nær nirvana.

 

Fraværet av evig liv gir meg heller ikke lykke, men det fjerner frykt.

[Gjest Bruker-95147]

 

Folk driter i etterpå, så lenge det ikke medfører uante konsekvenser. Jeg tror  de fleste tar det helt rolig med å bli helt borte, fordi det kan være langt verre å ikke bli borte ..

 

Derfor burde kanskje ateister være verdens mest lykkelige mennesker, fordi de har sett gjennom den løgnen, ikke sant?

Ateister burde være lykkelige? Si meg, vet du ingenting om oss?

 

Nei, og det tipper jeg du heller ikke gjør.

 

 At jeg ikke faller offer for den kristne løgn gjør ikke meg lykkelig så lenge jeg er offer for hva dårene finner på. Og selv om jeg fikk være i fred, så blir jeg ikke lykkelig av den grunn.

 

 

 

Jeg ville tro at egen viten om hvordan tingene henger sammen gir en ekstremt avslappet holdning til alle de andre dårene i verden. De dårene vet ikke bedre, og det er slemt å bli sint  på folk som er som barn. Så en ateist som vet alt, blir ikke lykkeligere av den grunn .., men en kristen dåre som tror på noe som ikke finnes, gjerne sier at han eller hun er ofte lykkelige fordi de "vet det de vet" .. Hvorfor er det da mest fornuftig å tro på ateisten, fordi han eller hun er jo like redd og forbannet "på alle". 

 

 

Å være lykkelig er situasjonsbetinget og er stort sett knyttet til fravær av ubehag - som f.eks under meditasjon. Oppleves samtidig fraværet av ubehag med noe som "gir" velbehag - så er man/kvinne vel nær nirvana.

 

Fraværet av evig liv gir meg heller ikke lykke, men det fjerner frykt.

 

 

Man opplever lykken i meditasjon fordi man slipper "selvet", og hvis du slipper det selvet som akkurat nå er ulykkelig, hele tiden - ser jeg ikke hvordan du kan bli ulykkelig, fordi du har jo ingen i deg selv som vil eller må ha den derre "lykken"

 

Meditasjon er ikke bare å sitte på ræva å drømme seg bort, men en aktiv våkenhet overfor alle erfaringer av det vi kaller verden.

[G]

 

 

 

Å være lykkelig er situasjonsbetinget og er stort sett knyttet til fravær av ubehag - som f.eks under meditasjon. Oppleves samtidig fraværet av ubehag med noe som "gir" velbehag - så er man/kvinne vel nær nirvana.

 

Fraværet av evig liv gir meg heller ikke lykke, men det fjerner frykt.

 

 

Man opplever lykken i meditasjon fordi man slipper "selvet", og hvis du slipper det selvet som akkurat nå er ulykkelig, hele tiden - ser jeg ikke hvordan du kan bli ulykkelig, fordi du har jo ingen i deg selv som vil eller må ha den derre "lykken"

 

Meditasjon er ikke bare å sitte på ræva å drømme seg bort, men en aktiv våkenhet overfor alle erfaringer av det vi kaller verden.

 

 

Meditasjon har jeg ikke særlig erfaring med. Kan du forklare hvorfor det gir en sånn lykke bare å ha fravær fra det å være ulykkelig. Jeg ser ingen direkte sammenheng i at det gjør en særlig lykkeligere. Men, jeg er enig i at det fjerner smerten av å være ulykkelig å oppnå - det å være mindre ulykkelig.

 

Du beskriver egentlig kun: "Det å være mindre ulykkelig" ??

 

Hva er meditasjon for noe da? Å prøve å ikke være tilstede i det hele tatt? Det virker jo litt fjernt å skulle "stoppe å leve livet - slik" !

Endret 15. juli 2015 av G

[ChiaroScuro]

 

 

Man opplever lykken i meditasjon fordi man slipper "selvet", og hvis du slipper det selvet som akkurat nå er ulykkelig, hele tiden - ser jeg ikke hvordan du kan bli ulykkelig, fordi du har jo ingen i deg selv som vil eller må ha den derre "lykken"

 

Meditasjon er ikke bare å sitte på ræva å drømme seg bort, men en aktiv våkenhet overfor alle erfaringer av det vi kaller verden.

 

Jeg ser kun to muligheter. Enten forstår ikke jeg det du skriver, eller så vet du ingen ting om meditasjon. Jeg tror på det siste!

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

Man opplever lykken i meditasjon fordi man slipper "selvet", og hvis du slipper det selvet som akkurat nå er ulykkelig, hele tiden - ser jeg ikke hvordan du kan bli ulykkelig, fordi du har jo ingen i deg selv som vil eller må ha den derre "lykken"

 

Meditasjon er ikke bare å sitte på ræva å drømme seg bort, men en aktiv våkenhet overfor alle erfaringer av det vi kaller verden.

 

Jeg ser kun to muligheter. Enten forstår ikke jeg det du skriver, eller så vet du ingen ting om meditasjon. Jeg tror på det siste!

 

 

Nei, jeg har bare holdt på med meditasjon i snart 12 år, så det stemmer; jeg vet absolutt ingenting!

 

Var det forøvrig noe feil i det jeg sa, siden du gidder bli såpass snurt?

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

 

Å være lykkelig er situasjonsbetinget og er stort sett knyttet til fravær av ubehag - som f.eks under meditasjon. Oppleves samtidig fraværet av ubehag med noe som "gir" velbehag - så er man/kvinne vel nær nirvana.

 

Fraværet av evig liv gir meg heller ikke lykke, men det fjerner frykt.

 

 

Man opplever lykken i meditasjon fordi man slipper "selvet", og hvis du slipper det selvet som akkurat nå er ulykkelig, hele tiden - ser jeg ikke hvordan du kan bli ulykkelig, fordi du har jo ingen i deg selv som vil eller må ha den derre "lykken"

 

Meditasjon er ikke bare å sitte på ræva å drømme seg bort, men en aktiv våkenhet overfor alle erfaringer av det vi kaller verden.

 

 

Meditasjon har jeg ikke særlig erfaring med. Kan du forklare hvorfor det gir en sånn lykke bare å ha fravær fra det å være ulykkelig. Jeg ser ingen direkte sammenheng i at det gjør en særlig lykkeligere. Men, jeg er enig i at det fjerner smerten av å være ulykkelig å oppnå - det å være mindre ulykkelig.

 

Du beskriver egentlig kun: "Det å være mindre ulykkelig" ??

 

Hva er meditasjon for noe da? Å prøve å ikke være tilstede i det hele tatt? Det virker jo litt fjernt å skulle "stoppe å leve livet - slik" !

 

 

Hvis det ikke er ett selv (i ens bevissthet)  som avhenger av "lykke eller ulykke", "hvem" kan da bli påvirket av noe som helst? Det jeg ville ha frem i første post, er at hvis man opererer med ett fast selv, er ikke det særlig til forskjell fra en religiøs, som tror eks på "sjel" - de er begge på ville veier, og det absurde er at de ligger i strupen på hverandre ... 

 

Hva tror du om den?

 

Hva angår meditasjon: Man tar hver bidige tanke og følelse som dukker opp, og tapper den for informasjon, for å finne ut om den ikke er "ustadig, ubehaglige, non-self", og man finner ut at alle fenomener har en eller flere av de 3 karakteristika, og er derfor "tomme", eller "illusjoner". Når man ikke klynger seg til den automatiserte prosessen i bevisstheten, erfarer man at tanker eller "lykken" "ulykken" er noe som kommer og går, og jo mindre man identifiserer seg med fenomenet, jo mer fred oppstår i eksistensen. Nå kan man si at "fred" ikke er særlig til å bli lykkelig av, men jeg vil si at vedvarende fred gir en uovertruffen grad av mental balanse i hverdagen, og det er godt nok for meg til å holde på med meditasjon

[ChiaroScuro]

 

 

 

 

Man opplever lykken i meditasjon fordi man slipper "selvet", og hvis du slipper det selvet som akkurat nå er ulykkelig, hele tiden - ser jeg ikke hvordan du kan bli ulykkelig, fordi du har jo ingen i deg selv som vil eller må ha den derre "lykken"

 

Meditasjon er ikke bare å sitte på ræva å drømme seg bort, men en aktiv våkenhet overfor alle erfaringer av det vi kaller verden.

 

Jeg ser kun to muligheter. Enten forstår ikke jeg det du skriver, eller så vet du ingen ting om meditasjon. Jeg tror på det siste!

 

 

Nei, jeg har bare holdt på med meditasjon i snart 12 år, så det stemmer; jeg vet absolutt ingenting!

 

Var det forøvrig noe feil i det jeg sa, siden du gidder bli såpass snurt?

 

Vel, om det var feil eller ikke, så det fikk meg til å undres. Takk for svar.

[Gjest Bruker-95147]

takk, og når skal du svare? ... 

 

Er det sånn at ateister faktisk tror så mye på sitt selv i samme grad som en troende tror at han har en evig sjel, og at de derfor er to alen av samme stykke?

[ChiaroScuro]

takk, og når skal du svare? ... 

 

Jeg kan ta feil, men tolker ditt spørsmål som gitt i noe som kan synes å være en uforskammet måte og velger å la det være ubesvart.

[Cair Paravel]

Gud elskar alle syndarar. Inga synd er så stor at Jesu blod ikkje reinser for den. Inga synd er så lita at vi kan klare oss utan Jesu blod. Det avgjerande spørsmålet er difor kva vi gjer med våre store og små synder. Vel vi å late som at Gud tolererer lovbrot? Kritiserer vi lova for å vere utdatert? Stiller vi spørsmål ved om Gud i sitt Ord verkeleg har sagt at synd er synd? Eller går vi med vår synd til Jesus og får ikle oss hans rettferd? Berre den som har fått syndene sine sletta ut, går fri frå domen og døden. Berre den som tek si tilflukt til Jesus får gå inn til den himmelske herlegdom. Menn som har sex med menn er her ei synd på lik linje med alle andre lovbrot, og straffa for lovbrotet er helvete. Heldigvis er Guds nåde stor nok også for slike synder. Fokuset bør alltid vere på Guds grenselause nåde, ikkje på dom, død og helvete :-)

[Gjest Bruker-95147]

 

takk, og når skal du svare? ... 

 

Jeg kan ta feil, men tolker ditt spørsmål som gitt i noe som kan synes å være en uforskammet måte og velger å la det være ubesvart.

 

 

Du projiserer ganske enkelt, beklager om det også for deg blir uforskammet

 

se heller på generell holdning hos den jevne "forum ateisten" i de fleste tråder, der finner du nok av eksempler på ren sjikane

[ChiaroScuro]

 

 

takk, og når skal du svare? ... 

 

Jeg kan ta feil, men tolker ditt spørsmål som gitt i noe som kan synes å være en uforskammet måte og velger å la det være ubesvart.

 

 

Du projiserer ganske enkelt, beklager om det også for deg blir uforskammet

 

 

 

Her måtte jeg ty til ordboka.

Projisere, verb

3 i psykologi: oppfatte noe, verge seg mot noe ved projisering

 

Projisering

Ok, så enten verger jeg meg mot uakseptable motiver og forestillinger hos meg selv ved å overføre dem på deg.

Eller:

så er min oppfatningen av ting i omverdenen at de påvirkes av indre, sjelelige forhold hos den som mottar inntrykkene - altså meg.

 

Og sammenhengen er?????

 

Skjønner du nå hvorfor jeg ikke skjønner bæret av det du skriver!

 

Redigert:

Bingo! Der datt 10-øringen ned - omsider.

 

Du mener at jeg verger meg fra å oppfatte deg som uforskammet fordi jeg var/var-ikke uforskammet mot deg.

Unnskyld, men hvem er det egentlig som projiserer her?

Endret 15. juli 2015 av Thonord

[Gjest Bruker-95147]

Jeg melder pass

[G]

 

 

 

 

 

Å være lykkelig er situasjonsbetinget og er stort sett knyttet til fravær av ubehag - som f.eks under meditasjon. Oppleves samtidig fraværet av ubehag med noe som "gir" velbehag - så er man/kvinne vel nær nirvana.

 

Fraværet av evig liv gir meg heller ikke lykke, men det fjerner frykt.

 

 

Man opplever lykken i meditasjon fordi man slipper "selvet", og hvis du slipper det selvet som akkurat nå er ulykkelig, hele tiden - ser jeg ikke hvordan du kan bli ulykkelig, fordi du har jo ingen i deg selv som vil eller må ha den derre "lykken"

 

Meditasjon er ikke bare å sitte på ræva å drømme seg bort, men en aktiv våkenhet overfor alle erfaringer av det vi kaller verden.

 

 

Meditasjon har jeg ikke særlig erfaring med. Kan du forklare hvorfor det gir en sånn lykke bare å ha fravær fra det å være ulykkelig. Jeg ser ingen direkte sammenheng i at det gjør en særlig lykkeligere. Men, jeg er enig i at det fjerner smerten av å være ulykkelig å oppnå - det å være mindre ulykkelig.

 

Du beskriver egentlig kun: "Det å være mindre ulykkelig" ??

 

Hva er meditasjon for noe da? Å prøve å ikke være tilstede i det hele tatt? Det virker jo litt fjernt å skulle "stoppe å leve livet - slik" !

 

 

Hvis det ikke er ett selv (i ens bevissthet)  som avhenger av "lykke eller ulykke", "hvem" kan da bli påvirket av noe som helst? Det jeg ville ha frem i første post, er at hvis man opererer med ett fast selv, er ikke det særlig til forskjell fra en religiøs, som tror eks på "sjel" - de er begge på ville veier, og det absurde er at de ligger i strupen på hverandre ... 

 

Hva tror du om den?

 

Hva angår meditasjon: Man tar hver bidige tanke og følelse som dukker opp, og tapper den for informasjon, for å finne ut om den ikke er "ustadig, ubehaglige, non-self", og man finner ut at alle fenomener har en eller flere av de 3 karakteristika, og er derfor "tomme", eller "illusjoner". Når man ikke klynger seg til den automatiserte prosessen i bevisstheten, erfarer man at tanker eller "lykken" "ulykken" er noe som kommer og går, og jo mindre man identifiserer seg med fenomenet, jo mer fred oppstår i eksistensen. Nå kan man si at "fred" ikke er særlig til å bli lykkelig av, men jeg vil si at vedvarende fred gir en uovertruffen grad av mental balanse i hverdagen, og det er godt nok for meg til å holde på med meditasjon

 

 

Det mest ærlige er vel å innrømme at man ikke vet noe som helst om f.eks. hva som skjer oss etter døden. Bortsett i fra sørgende etterlatte, noen få prosesser som kroppen foretar før den slukner. Med andre ord de håndfaste tingene kan vi klare å forsøke å lage en forklaring for.

 

At en kristen eller annen religiøs kommer og dunker syndebegrep i hode på "uvitende" og uskyldige er jo ikke helt bra. Da fortjener disse egentlig litt motbør, hvor man kan forsøke å rive litt opp.

 

Men, mellommenneskelig adferd bør i størst mulig grad søke å oppnå gjensidig respekt for hverandre som individer. Men hva de sier og tror kan man rakke løs på, eller hva tenker du om det?

 

Skal tenke litt over meditasjonsutsagnet ditt. Takk for bidraget der forresten.

[covah]

Er det sånn at ateister faktisk tror så mye på sitt selv i samme grad som en troende tror at han har en evig sjel, og at de derfor er to alen av samme stykke?

Her gjør du en vanlig feil som mange religiøse gjør overfor ateister. Ateister har IKKE noe felles syn på slikt. Det ateister har til felles, er MANGELEN på tro.

[Gjest Bruker-95147]

 

Er det sånn at ateister faktisk tror så mye på sitt selv i samme grad som en troende tror at han har en evig sjel, og at de derfor er to alen av samme stykke?

Her gjør du en vanlig feil som mange religiøse gjør overfor ateister. Ateister har IKKE noe felles syn på slikt. Det ateister har til felles, er MANGELEN på tro.

 

 

"Ateisten" har stor tro på seg selv (det er felles for alle ateister), og hva det selvet kan oppnå å vite i løpet av ett liv. Ingen av oss har så stor kapasitet at vi klarer å fordøye alt av informasjon om alt, for så å ende opp med "sannheten", i løpet av bare ett liv. Så når vi starter med tvil (grunnet manglende helhetlig oversikt "på alt"), og forsøker å tenke oss frem til "sannheten", kan vi ikke ende med annet enn det vi startet med, nemlig tvil. 

 

Derfor mener jeg at ateisten ikke er til å tro på, fordi han operer via ett fragmentert "selv", og den troende er heller ikke til å tro på, fordi han påstår at han har noe vi ikke kan finne, nemlig "sjel"

Endret 16. juli 2015 av Bruker-95147

[ChiaroScuro]

 

 

Er det sånn at ateister faktisk tror så mye på sitt selv i samme grad som en troende tror at han har en evig sjel, og at de derfor er to alen av samme stykke?

Her gjør du en vanlig feil som mange religiøse gjør overfor ateister. Ateister har IKKE noe felles syn på slikt. Det ateister har til felles, er MANGELEN på tro.

 

 

"Ateisten" har stor tro på seg selv (det er felles for alle ateister), 

 

Det kan være riktig, i hvert fall for tidligere troende.

Det skjer noe når man forlater den blinde troen på denne ene allmektig, allestedsværende og allvitende gud. Det etterlater et "vakuum". (Det kan fylles med meditasjon, men da er faren at man ender opp i en annen religion).

 

Jeg tror de fleste ateister fyller vakuumet med verdien av sine egne frie tanker.

 

Det sagt, ingen, INGEN ateister har så stor tro på seg selv som de som er slaver av en oppdiktet gud eller annen religiøs tro.

Endret 16. juli 2015 av Thonord

[Gjest Bruker-95147]

Det mest ærlige er vel å innrømme at man ikke vet noe som helst om f.eks. hva som skjer oss etter døden. Bortsett i fra sørgende etterlatte, noen få prosesser som kroppen foretar før den slukner. Med andre ord de håndfaste tingene kan vi klare å forsøke å lage en forklaring for.

 

Enig i at på det felles generelle kompromissplanet vi vanligvis opererer på før vi sier at vi er enten en troende sånn eller en troende slik, hadde det vært behagelig at alle bare sa seg enig i at vi vet ingenting. Når du sier "håndfaste ting vi vet", så er jeg usikker på om ikke endel nyttige resultater av forskning på bla "nde" og "rebirth" blir "automatisk underkjent" av en så kalt "samlet vitenskap", fordi den utfordrer både makt personer og makt ideologier. 

At en kristen eller annen religiøs kommer og dunker syndebegrep i hode på "uvitende" og uskyldige er jo ikke helt bra. Da fortjener disse egentlig litt motbør, hvor man kan forsøke å rive litt opp.

 

Jo, jeg er enig i dette men .... noen ganger sier jeg noe til en eller annen fordi jeg har ganske sterk tro på at "nå er det åpning", og det virker og man blir til hjelp, mens andre ganger kan man tro nesten det samme, men resultatet blir motsatt .. skal man bare holde kjeft, eller skal man prøve av og til .. man vil jo bare hjelpe. Ikke så lett å håndtere sånt, og jeg har ingen bestemt mening om det. Og når man snakker om dette med "synd", hva er nå det for noe i egen bevissthet .. fordi man gjør jo feil alle sammen, man er både grådig og hatefull til tider, så skal man ikke si fra til hverandre .. 

 

Folk vil vel helst bare høre at de er fine og flotte, ikke skitne og bedervede, men vi inneholder jo alt, så skal vi fortsette å innbille oss at det negative ikke er der, og når det dukker opp som en konkret handling, skal vi da rive hodet av den som gikk over streken ..

 

 

 

Men, mellommenneskelig adferd bør i størst mulig grad søke å oppnå gjensidig respekt for hverandre som individer. Men hva de sier og tror kan man rakke løs på, eller hva tenker du om det?

 

Hva godt gjør det meg å rakke ned eller si noe kritisk om andre, og spesielt hvis det på ingen måte er til nytte og hjelp for den jeg angriper? Det jeg ender med er dårlig samvittighet, og det er for meg ett ypperlig bevis på "karma". Men det går an å prate om alt .. Må tilføye at den typen oppførsel for egen del, betyr at jeg ikke kommer til å få til noe særlig meditasjon etterpå ..

 

 

 

Skal tenke litt over meditasjonsutsagnet ditt. Takk for bidraget der forresten.

 

Jeg skulle ønske at det var enkelt å få folk til å forsøke meditasjon, og oppdage at bevisstheten i seg selv, er bestandig i en tilstand av  lykkelighet, og at den lykken ikke er avhengig av verken den inrde eller ytre verden.

Endret 16. juli 2015 av Bruker-95147

[Gjest Bruker-95147]

 

Det kan være riktig, i hvert fall for tidligere troende.

 

Kan du bevise at "selvet"  er en fast substans, fordi det er det jeg snakker om. Ditt "selv" er det samme som den troendes "sjel", ingen av dere er ekte!

 

 

 

Det skjer noe når man forlater den blinde troen på denne ene allmektig, allestedsværende og allvitende gud. Det etterlater et "vakuum". (Det kan fylles med meditasjon, men da er faren at man ender opp i en annen religion).

 

Jeg forlot den blinde troen på meg selv som frittstående konsumentenhet i det materialistiske samfunnet, og meditasjon etterlot bare "space", ingen ting, altså. De som faller for en religion, gjør det utenfor meditasjon. Meditasjon får tingene klarere, mens selvets babling og meninger tildekker tingenes egentlige tilstand

 

 

 

Jeg tror de fleste ateister fyller vakuumet med verdien av sine egne frie tanker.

 

Og tanker kommer fra sansing og hukommelse, som igjen er bits and pieces, og dermed skjønner jeg ikke hva som er så "fritt" med sånt surr .. Kan du forklare meg hva du legger i "fri tanke"?

 

 

 

Det sagt, ingen, INGEN ateister har så stor tro på seg selv som de som er slaver av en oppdiktet gud eller annen religiøs tro.

 

Hva kan man si til sånne påstander, de ligner på sånt man hører troende hardnakket si

[G]

 

 

 

Det mest ærlige er vel å innrømme at man ikke vet noe som helst om f.eks. hva som skjer oss etter døden. Bortsett i fra sørgende etterlatte, noen få prosesser som kroppen foretar før den slukner. Med andre ord de håndfaste tingene kan vi klare å forsøke å lage en forklaring for.

 

Enig i at på det felles generelle kompromissplanet vi vanligvis opererer på før vi sier at vi er enten en troende sånn eller en troende slik, hadde det vært behagelig at alle bare sa seg enig i at vi vet ingenting. Når du sier "håndfaste ting vi vet", så er jeg usikker på om ikke endel nyttige resultater av forskning på bla "nde" og "rebirth" blir "automatisk underkjent" av en så kalt "samlet vitenskap", fordi den utfordrer både makt personer og makt ideologier. 

 

 

At en kristen eller annen religiøs kommer og dunker syndebegrep i hode på "uvitende" og uskyldige er jo ikke helt bra. Da fortjener disse egentlig litt motbør, hvor man kan forsøke å rive litt opp.

 

Jo, jeg er enig i dette men .... noen ganger sier jeg noe til en eller annen fordi jeg har ganske sterk tro på at "nå er det åpning", og det virker og man blir til hjelp, mens andre ganger kan man tro nesten det samme, men resultatet blir motsatt .. skal man bare holde kjeft, eller skal man prøve av og til .. man vil jo bare hjelpe. Ikke så lett å håndtere sånt, og jeg har ingen bestemt mening om det. Og når man snakker om dette med "synd", hva er nå det for noe i egen bevissthet .. fordi man gjør jo feil alle sammen, man er både grådig og hatefull til tider, så skal man ikke si fra til hverandre .. 

 

Folk vil vel helst bare høre at de er fine og flotte, ikke skitne og bedervede, men vi inneholder jo alt, så skal vi fortsette å innbille oss at det negative ikke er der, og når det dukker opp som en konkret handling, skal vi da rive hodet av den som gikk over streken ..

 

 

 

Men, mellommenneskelig adferd bør i størst mulig grad søke å oppnå gjensidig respekt for hverandre som individer. Men hva de sier og tror kan man rakke løs på, eller hva tenker du om det?

 

Hva godt gjør det meg å rakke ned eller si noe kritisk om andre, og spesielt hvis det på ingen måte er til nytte og hjelp for den jeg angriper? Det jeg ender med er dårlig samvittighet, og det er for meg ett ypperlig bevis på "karma". Men det går an å prate om alt .. Må tilføye at den typen oppførsel for egen del, betyr at jeg ikke kommer til å få til noe særlig meditasjon etterpå ..

 

 

Skal tenke litt over meditasjonsutsagnet ditt. Takk for bidraget der forresten.

 

Jeg skulle ønske at det var enkelt å få folk til å forsøke meditasjon, og oppdage at bevisstheten i seg selv, er bestandig i en tilstand av  lykkelighet, og at den lykken ikke er avhengig av verken den inrde eller ytre verden.

 

 

 

 

1. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å sette meg inn i meditasjonens verden sånn bare ved å forsøke å tenke over hva det består av / i.

 

 

Jo, jeg er enig i dette men .... noen ganger sier jeg noe til en eller annen fordi jeg har ganske sterk tro på at "nå er det åpning", og det virker og man blir til hjelp, mens andre ganger kan man tro nesten det samme, men resultatet blir motsatt .. skal man bare holde kjeft, eller skal man prøve av og til .. man vil jo bare hjelpe. Ikke så lett å håndtere sånt, og jeg har ingen bestemt mening om det. Og når man snakker om dette med "synd", hva er nå det for noe i egen bevissthet .. fordi man gjør jo feil alle sammen, man er både grådig og hatefull til tider, så skal man ikke si fra til hverandre .. 

 

Folk vil vel helst bare høre at de er fine og flotte, ikke skitne og bedervede, men vi inneholder jo alt, så skal vi fortsette å innbille oss at det negative ikke er der, og når det dukker opp som en konkret handling, skal vi da rive hodet av den som gikk over streken ..

 

Om noen har en sterk tro så vil de kunne komme i fare for, uten selv å være selvbevisst på det, å kunne pakke "baggasje" over på andre mennesker som i utgangspunktet ikke har noen spesiell tro fra før av.

 

Det kan være mange forskjellige scenario og grunner for hvorfor en kristen og denne "ikke troende" kom i kontakt med hverandre. Det kan være gjennom ren misjonering fra den kristnes side, hvor som helst (på gaten f.eks., på døren..). Det kan være gjennom vanlig vennskap hvor den ene er kristen og den andre er venn med "deg". Etc.

 

Jeg har forståelse for at det kan ligge en genuint godhet fra den kristnes side om å ha et ønske å kunne være til (et ønske om å kunne gi) hjelp.

 

Mottaker kan ha veldig mange forskjellige scenario for hvorfor dere kom i kontakt, hvorfor "han" respektere deg som religiøs og ga av sin tid til å lytte en stund.

 

Mottaker kan f.eks. slite med ensomhet.

 

Mottaker kan f.eks. slite med sorg.

 

Mottaker kan f.eks. slite med alkoholavhengighet.

 

 

Den ensomme personen får kanskje oppfyllet noe behov får å være sammen med den kristne flokken. Selv om det finnes unntak hvor man kan forbli ensom selv om man er blant andre mennesker. Kan hende personen bryr seg veldig lite om selve det religiøse dere driver med, men at "han" har glede av fellesskapet? Personen vil selvfølgelig da kunne ha glede av de fleste fellesskap hvor medmenneskelig kontakt skapes.

 

Den sorgfulle personen vil kanskje ha behov for at noen er der (rundt) "ham", noen som lytter, noen å prate med og ikke minst litt respekt for behovet om noe alenetid og ro. Er det da riktig å pakke baggasje om vedkommende om svevende begreper som "evig liv"? Personen er jo ikke kristen fra før, også kommer du med masse begreper om synd, himmel og helvete. Andre ganger kan det være strengt nødvendig med psykiatrisk hjelp. Da blir alt religiøst "vissvass" ofte bare en ekstra belastning for individet. Om du tar deg en tur på psykiatrisk, så vil du ofte finne pasienter der som virkelig sliter, og da blir religiøst innhold i tankekjøret kanskje ikke det beste for en rask tilhelning? Men det er ingen entydige svar på det, og hvert individ blir et forskjellig individ.

 

Den avhengige trenger et støtteapparat. Kan hende vedkommende finner placebo i å kunne klamre seg til noe annet. Men, kanskje det er andre gode ting å kunne klamre seg til. F.eks. en stødig og forståelsesfull arbeidsplass, og mye annet fint.

 

 

 

Jo, jeg er enig i dette men .... noen ganger sier jeg noe til en eller annen fordi jeg har ganske sterk tro på at "nå er det åpning", og det virker og man blir til hjelp, mens andre ganger kan man tro nesten det samme, men resultatet blir motsatt .. skal man bare holde kjeft, eller skal man prøve av og til .. man vil jo bare hjelpe. Ikke så lett å håndtere sånt, og jeg har ingen bestemt mening om det. Og når man snakker om dette med "synd", hva er nå det for noe i egen bevissthet .. fordi man gjør jo feil alle sammen, man er både grådig og hatefull til tider, så skal man ikke si fra til hverandre .. 

 

Folk vil vel helst bare høre at de er fine og flotte, ikke skitne og bedervede, men vi inneholder jo alt, så skal vi fortsette å innbille oss at det negative ikke er der, og når det dukker opp som en konkret handling, skal vi da rive hodet av den som gikk over streken ..

 

Det er en stor forskjell mellom det å pakke en religion med et syndebegrep og dra en parallell med alt det fæle mennesker foretar seg.

 

Ja, man gjør mye fælt, men jeg synes det er en vederstyggelighet å pakke på at en guddommelig dommer skal sitte der og grille deg i en ildsjø eller hva det måtte "hete seg".

 

Man kan adressere fine, flotte, skitne og bedervede handlinger på andre måter. Det er naturlig at andre ikke setter pris på alt du gjør. Man har alt i fra fengselsstraff til små velmente veiledende ord å kunne benytte som ofte er helt innenfor det aksepterte. Man har sågar dødsstraff, men den er det ikke enighet om. Og man har også det å se "gjennom fingrene" for noe som har skjedd. Og den siste der er i bruk i betydelig stor grad. Så kan man i egne diskusjoner ta for seg hvorfor det og det.

 

DU misforstår meg kanskje. Det er ikke personen man skal rive. Det var ment på hvilke "baggasje" denne formidleren drar på/leverer fra seg. Religionen er da baggasjen. Det er hva vedkommende ytrer omkring religionen man på fritt grunnlag skal kunne snakke om. Da er kritikk også en del av samtalen.

 

Dersom man klarer å la være å blande inn person i det, så er det bra.

 

 

 

Hva godt gjør det meg å rakke ned eller si noe kritisk om andre, og spesielt hvis det på ingen måte er til nytte og hjelp for den jeg angriper? Det jeg ender med er dårlig samvittighet, og det er for meg ett ypperlig bevis på "karma". Men det går an å prate om alt .. Må tilføye at den typen oppførsel for egen del, betyr at jeg ikke kommer til å få til noe særlig meditasjon etterpå ..

 

Vi har vidt forskjellige ståsted.

 

For meg blir det viktig å kunne sette en fot ned mot ting i religionen som jeg finner forkastelig. Det kan være kvinneundertrykkelse, det kan være "at man ikke ser sin egen bjelke i øyet" - Ja, selv blant kristne, det kan være så mangt. Syndebegrepet i seg selv er en forkastelig ting - i mine øyne. Å skulle overlesse andre med skyldfølelse, det tror jeg er en dårlig start.

 

Om det er til nytte og hjelp for den jeg angriper er av og til av mindre betydning. Husk at dette stedet er et diskusjonsforum. Man kjenner knapt de man diskuterer med, enten det er noen som deler syn eller som er motdebattanter.

 

Jeg er sikker på at de fleste oppfører seg bittelitt annerledes på den virkelig arena. Det behøver ikke være veldig mye forskjellig nødvendigvis, men bittelitt forskjellig vil jeg tro. Noen vil til dels oppføre seg svært forskjellig i det virkelige liv.

 

Men alt-i-alt så har du poenger, og av og til kan en tenke at hvorfor gidder man å diskutere på dette forumet.

 

Hverdagen handler ikke bare om å alltid være til nytte og hjelp for andre. Da er det også naturlig at folk oppfører seg i forskjellige graderinger vekk i fra det konseptet "å alltid være til nytte og hjelp for andre".

 

Mange tenker litt på hvilket samfunn de lever i, og hvilket samfunn de vil ha. Vi har vel aldri før vært så frie til å kunne diskutere disse ting, "uten å skulle være redd for forfølgelse, tortur og døden som følge av ens ytringer".

Endret 16. juli 2015 av G