Synd vs sønn som dør på kors. Hvordan virker det egentlig?

[Larzen_91]

 

Det betyr at de er tautologiske. De er i seg selv sanne. Det kalles tautologi. A = A er den enkleste formen for tautologi, og A = A er jo et av disse hovedprinsippene jeg snakker om. Med andre ord, slik de formuleres er de ikke avhengig av ekstern verifisering. A, hva nå enn A er for noe, er A og ikke noe annet, uavhengig av tid, rom og dimensjon.

Spørsmålene jeg stilte var ikke hva en tautologi er. Jeg nevnte f.eks at 2+2 nødvendigvis blir 4. Og det er motsatt også, 4=2+2.

 

 

Det er fortsatt en tautologi. Vi definerer hva 2 betyr og hva 4 betyr. Når 2 betyr halvparten av 4 så betyr 2+2=4 akkurat det samme som A=A sett i logikkens øyne.

 

Edit: vi definerer også hva "+" og "=" betyr.

Endret 17. juni 2015 av El-Ateisten

[Fustasjeopphengsforkobling]

Moral er subjektiv i den forstand at den er avhengig av at en bevissthet gjør vurderingen av en situasjon. Vi er slike vesener som bedrive dette hele tiden, og grovt sett har vi ganske like generelle verdisett. Liv fremfor død, velvære fremfor smerte etc. Noen ganger kommer disse verdiene i konflikt, og moralske spørsmål blir plutselig litt vanskeligere å vurdere. Sekulær moralitet forklarer i det minste at vi er i stand til å vurdere ulike situasjoner i moralsk forstand. Teologisk moral gir ikke en slik fremgangsmetode, det er bare uttalelser om moral. Type "X er galt, du trenger ikke vite hvorfor".

Så du mener altså ikke at moral bare er en subjektiv sosiologisk illusjon eller noe sånn, men at moralske verdier har sin ontologiske forankring i bevisstheten, som igjen befinner seg i hjernen(?), og sånn sett er del av naturens domene? Finnes det vitenskapelige eksperimenter som vha metodologisk naturalisme har påvist dette? Er ellers uenig i dine påstander om sekulær vs teologisk moral. Etter min mening har man ikke engang på bunn noen god grunn for å tro at ens egne tanker representerer sann kunnskap, gitt naturalisme. Å være istand til å vurdere noe kan altså ikke innebære ekte rasjonalitet, men kun determinerte prosesser. Rasjonalitet blir dermed tilsvarende som når et tre vokser en gren e.l. Eller som CS Lewis sier det:

"Supposing there was no intelligence behind the universe, no creative mind. In that case, nobody designed my brain for the purpose of thinking. It is merely that when the atoms inside my skull happen, for physical or chemical reasons, to arrange themselves in a certain way, this gives me, as a by-product, the sensation I call thought. But, if so, how can I trust my own thinking to be true? It's like upsetting a milk jug and hoping that the way it splashes itself will give you a map of London."

[Fustasjeopphengsforkobling]

Det er fortsatt en tautologi. Vi definerer hva 2 betyr og hva 4 betyr. Når 2 betyr halvparten av 4 så betyr 2+2=4 akkurat det samme som A=A sett i logikkens øyne.

 

Edit: vi definerer også hva "+" og "=" betyr.

Du trenger ikke svare om du ikke ønsker, men var det det jeg spurte om?

Ellers er det også noen som mener at virkeligheten dypest sett er bygget opp av tall og andre matematiske strukturer (Tegmark bl.a.) vha en selvstendig platonsk eksistens.

[Horten Market]

Kristne har en tendens til å nevne dette titt og ofte. Jeg tenker allid: Hæ? For jeg skønner ikke sammenhengen.

 

Dette med synd og hva Jesu død innebærer, er det vanskeligste å forstå i den kristne lære, og det mest misforståtte, men også det viktigste. Jeg sliter selv, men det kommer noen glimt av innsikt av og til, som jeg skal prøve å formidle.

 

Det er ett begrep som danner en rød tråd i bibelen, som er nøkkelen til å forstå sammenhengene, samtidig er det dette begrepets innhold som hele bibelhistorien er lagt opp for å forklare. Det er ikke lett, altså. Nøkkelordet er kjærlighet, eller agape som kristne kaller denne særegne formen for kjærlighet som bare Gud har i sin reneste form.

 

Da du ble født hadde din mor en grad av slik kjærlighet til deg (forhåpentligvis). Hun elsket deg ikke fordi du var vakker eller på grunn av noe du hadde gjort, for ikke var du pent stelt da du kom ut av mors mage, og ikke hadde du gjort noen gjerninger enda som kunne glede henne. Hun elsket deg altså betingelsesløst. Hun elsket at du var til, at du hadde liv.

 

Kjærlighet er en betingelsesløs gave du gir til andre. Hvis det knyttes betingelser til gaven, da er det ikke kjærlighet. Kjærlighet (agape) springer ut av din egen vilje alene, den er uavhengig av egenskaper og handlinger hos andre. Du må akseptere at det finnes en slik form for kjærlighet, definert på denne måten, for i det hele tatt å følge med på den kristne tankegangen. Dette er det mest grunnleggende i den kristne lære som alt annet hviler på.

 

En kort digresjon før jeg fortsetter: Eksistensen av agape er vanskelig å akseptere ut fra et naturvitenskapelig ståsted. Denne evnen er mennesket alene om, det er den som (ut fra et kristent ståsted) er det viktigste skillet mellom mennesket og dyr. Ingen andre vesener er i stand til å gi noe til andre som det ikke er knyttet noe ved, uten at det gjøres for å oppnå noe for seg selv. Denne evnen hos mennesket gjør at dyrestudier på adferd ikke kan overføres direkte på mennesker. Evnen og behovet for å gi og motta kjærlighet gjør menneskets adferd uforutsigbar. En handling som springer ut av ren kjærlighet er pr. definisjon uforutsigbar, fordi handlingen ikke er et resultat av noen ytre påvirkning. Kjærlighet er uten årsak.

 

Tilbake til Edens hage. Jesus kalles den andre Adam. Den første Adam valgte bort kjærlighet til livet (livets tre, som er Jesus) da han spiste av treet som ga kunnskap om godt og ondt. En handling kan komme som resultat av en vurdering av godt og ondt, eller den kan komme som et resultat av kjærlighet. Her ligger en nøkkelforståelse av det kristne budskap.

 

Synd er mangel på kjærlighet, og kjærlighet dekker over synd. Adam valgte bort Jesus (livets tre), og dermed er Jesus ikke tilgjengelig mer, heller ikke for kommende generasjoner, fordi han er sendt bort av Adam. Så vi synder fordi vi mangler kjærlighet, og uten kjærlighet kan vi heller ikke dekke over synden. Dette er selvfølgelig et uløselig dilemma for oss. Vi kan ikke løse dette, men Gud kan, fordi Han har kjærlighet til å dekke over all synd. Løsningen er den andre Adam, Jesus. Gud elsket verden så høyt, at han selv ble født som menneske som Jesus. Da var han ikke lenger Gud, men et menneske som alle andre, med de begrensninger og lidelser vi alle kan utsettes for. Slik Adams valg ble bestemmende for oss alle, slik ble også Jesu liv som menneske bestemmende for potensielt hele menneskeheten, fordi Jesu kjærlighet er av den reneste form, betingelsesløs, og kan dermed dekke over all synd (mangel på kjærlighet) som noen gang er begått, og som kommer til å begås. Da menneskene ikke kunne gi en kjærlighetsgave for å dekke over synden, ble Gud selv menneske for å gi denne kjærlighetsgaven på vegne av alle mennesker. Gud viste sin kjærlighet ved å bli menneske, og mennesket viste sin kjærlighet gjennom Jesus. Men Gud gjorde altså jobben på begge sider, det er Han som viser kjærlighet både fra sin side og fra vår side.

 

Aksepterer du eksistensen av den kjærlighet som er beskrevet, så har du også del i den. Da er du troende og frelst. Så enkelt.

[RWS]

Aksepterer du eksistensen av den kjærlighet som er beskrevet, så har du også del i den. Da er du troende og frelst. Så enkelt.

 

Hvilken kjærlighet? Kristne, jøder og muslimer vet ikke hva kjærlighet er for det meste, da det er primitiv ignoranse, intoleranse og hat som stort sett tyter ut av sprekken de hyklerisk kaller kjærlighet.... Disse religiøse rettningene har aldri vært annet enn en innsnevring av kjærlighet stort sett og fortsetter å være det... Så det eneste de troende i disse rettningene har som nådegave er frekkheten... og den har de i århundrer badet seg i mens de har påstått de kommer med kjærlighet...

 

Dette er så Stockholm syndrom det går an å komme, der den kidnappede sympatiserer med den som kidnapper og ikke ser truslene kidnapperen kommer med... La oss brekke bena dine så vil du elske oss når vi tilbyr deg krykkene, krykker som du aldri vil slutte å gå med så lenge du selv er din egen undertrykker og tror på dette... Virkelig et tankefengsel dette, uten hverken medmenneskelighet, nestekjærlighet eller empati..

[Delvis]

 

 Kjærlighet er uten årsak.

 

 

Der er vel alltid årsak. I minste fall som følge av en grad av tilhørighet som i det hele tatt finnes. Dyr kan også besitte den evnen hvis de er inelligente nok, som hund og katt. De kan vise kjærlighet til fremmede mennesker uten betingelse.

[RWS]

 

Synd er mangel på kjærlighet,

 

 

Da sier det litt om kristendommen når kjærlighet er synd også.... For da er det ikke mangel på kjærlighet, men en avstumpning av kjærlighet kristendommen fremmer, med all sin stupide snakk om skam og synd....

 

 

Satt å tenke på hvorfor flere og flere par, både gifte og samboere, som har unger, men går fra hverandre av ulike årsaker oftere og oftere skilles som venner. Dette hørte til skjeldenhetene før at et par som gikk fra hverandre gjorde annet enn vill og uhemmet krangling, der bitterheten, beskyldningene og annet dritt ble slynget frem og tilbake og det var liksom ikke forventet noe annet... Hvorfor er det ikke slik i dag? Hvorfor skilles mor og far fredelig i dag og kan samarbeide og ta seg av ungene? Vet du hva jeg kom frem til?

 

Den gangen jeg var barn, ca 40 år siden, i det glade sytti tallet, var det å skilles en stor skam. Hvorfor var det ansett som en stor skam? Jo, fordi kristendommen hadde gjennomsyret det synet i samfunnet, med alt snakket om synd, horer og lignende. Så de som skilte seg den gangen responderte på den viskingen og tiskingen, sideblikk, nedlatende holdning og lett rynkede neser (og tro meg, det var fælt for unger å møte en slik holdning ute blandt folk, ikke rart at så mange av dem gikk til helvette!!! For selvsagt skulle ungene få svi for foreldrenes synd også, i god kristen ånd...) ved å frisi seg ALL skyld for skilsmissen for liksom å frikjenne seg selv i andres (de "rettskafnes") øyne. Dette ledet til helt sinnsvake beskyldninger, for ikke å snakke om et vilt og uhemmet hat mellom mor og far, og all videre samarbeid var totalt umulig...

 

I dag er det fælt få som gidder å tillegge de kristne doktrinene noen vekt, doktriner der synd, skam og nedlatende holdninger som den såkalte kristne arven dessverre er en del av og som kristne i alle tider har praktisert ovenfor alle som ikke faller innefor de snevre rammene kristne i sin frekkhet kaller kjærlighet (å gifte seg med en skilt kvinne er som kjent på lik linje med å kjøpe seg en hore i denne sinnsvake ideologien...). I dag driter folk i denne innbilte skammen, synden og alt de kristne innbilder seg pga noen ignorante linjer i boka de tror på og de kan derfor samarbeide til ungenes, og deres eget beste.

 

Det er min teori. Er selv skilt to ganger, den første gangen i 2001 der jeg hadde en lang og trettende krangel med min første halvkristne kone, som ihvertfall ikke skulle samarbeide med meg på noen områder, og ihvertfall ikke med de to guttene vi har sammen før det for noen år siden gikk opp for henne at hun omtrent har ødelagt vår eldste sønn... Så nå samarbeider hun..... Den andre gangen jeg ble skilt, i 2013, har jeg samarbeidet med min ikke religiøse eks kone fra dag 1. Hun hjelper meg og jeg hjelper henne og guttungen vi har sammen har det helt toppers, for han ser at det ikke har endret seg så veldig mye, og at vi fremdeles elsker ham til tross for bruddet, som uansett, selvsagt, ikke var hans skyld...

 

Kristendom og troen på bibelen og jesus har ødelagt mye... Igjen kan jeg ta meg selv som eksempel... Jeg er adoptert og har alltid visst det, da mine adoptiv foreldre fortalte meg dette så fort jeg var i stand til å forstå det. Jeg har egentlig aldri hatt noe behov for å spore opp mine biologiske foreldre, så jeg hadde rundet førti for jeg faktisk gjorde det og fikk vite hvem mine biologiske foreldre var, de var begge døde... Men min biologiske mors venninne kunne fortelle meg en artig historie... For da jeg ble født, i 1967, var det en enorm skam for en "alene" mor (begrepet var ikke engang kjent den gangen) å føde og ta seg av et barn som de kristne i all sin kjærlighet kaller "uekte"... Du vet, disse ekle ungene som er født uten denne papirlappen som forteller at mor og far er gift... Og derfor er selvsagt ungen en annenrangs borger, en synder og en stor skam for alle de prektige kristne som har sine flotte dolktriner og fordi de ikke ønsker å se en slik skam lar de moren få høre det.... Og min biologiske mor fikk høre det ja.. Hun ble spyttet på, ropt etter, hvisket om og ikke minst sett på som man ser på hundelort man har trått på ved et uhell når det begynte å syntes at hun var gravid, til foreldrene hennes bestemte seg for å sende henne vekk, ut til en tante på landet, der det var langt i mellom kristne gudsfryktige folk og spytte klysene deres... Selvsagt kunne hun ikke beholde ungen, de gode kristne sørget for det, for de ville aldri (den gangen var slik oppførsel normal blandt gode kristne som selvsagt ikke syndet selv, men som selvsagt syntes at syndere skulle få høre at de hadde syndet ja!!) gi hverken henne, eller meg, fred fra det faktum at jeg var født i synd, jeg var en "uekte" unge, en lausunge, en bastard, et levende eksempel på synd... Så jeg ble adoptert. Og jeg er glad for det, for "uekte" barn hadde det ikke lett den gangen... Og jeg fikk vokse opp som en ekte sønn, i et hjem der foreldrene mine elsket meg og ville meg vel, uten overgrep eller annet av noe slag, noe jeg er veldig glad for i dag.

 

Men min mor slet... Hun lengtet seg omtrent syk fordi hun måtte adoptere meg bort og hatet kirken og  kristne med en glød jeg bare så alt for vel forstår, for jeg gjør det noen ganger selv. Disse selvopphøyde drittsekkene som uten å blunke har laget, og fremdeles lager, livene til andre til et helvette fordi de tror på noen ignorante skrifter skrevet av stupide menn... Så mye urett har blitt gjort i kristendommens navn at vi egentlig, og med god grunn, burde forbudt den totalt sammen med alle de andre stupide relgiøse ideologiene folk skal spre i verden, for den er ikke bare stupidiserende og fordummende, men rett og slett farlig destruktiv i sin fremtoning.

 

Så jeg har ikke mye å takke kristendommen for og blir derfor kvalm når KRF og Hareide og slanget hans står der så prektige å påstår de vil fremme kristne verdier som om de verdiene var uforkortet av det gode, for det er det neimen ikke. De kristne verdiene har steilt i stand ufattelig mye lidelser og unødige konflikter på grunn av deres tåpelige tro på synd og skam og at doktrinene de så gjerne ignorant fremmer er av det gode... For kristendom er ikke av det gode, på langt nær. Det er et destruktivt tankegods, en destruktiv ideologi, der man setter en imaginær guds ve og vel over menneskes ve og vel og i samme slengen innbilder folk at de ikke er verdt noe og derfor får behov for å hevde seg ovenfor andre mennesker som i tilfellene over her i den tro at de er bedre enn andre fordi de tror på løse påstander...

 

Så du kan ta renna fart og kaste den innbilte synden du snakker om langt ut i lopphavet, for dette ignorante mølet er ikke noe vi trenger mer av i dag..... Vi trenger forståelse, medmenneskelighet og kjærlighet, ikke synd og skam og og stupiditet fra destruktive dødskulter der følgerne tror de kan tråkke på andre, er bedre enn andre og vise intoleranse ovenfor andre fordi noen ubekreftede påstander i en bok forteller at det er det riktige... Så kristendom, og deres like intolerante ideologier, er det siste vi trenger i dag.

[Noxhaven]

I dag lærte jeg hva Game of Thrones er basert på. Yer a bastard RWS Snow!

 

Takk for du delte dette med oss, jeg er født en generasjon etter deg (midten av åtti-tallet) så jeg har aldri fått oppleve hvor brutal og ekkel kristendommen kan være, det vil si annet enn historiene jeg har lest fra en tid føre min egen og noen få forvillede mennesker som nekter å slippe taket på denne dystre siden av historien vår.

[RWS]

Yer a bastard RWS Snow!

 

Hadde vært en ære i så fall å bli kalt Snow

[Aiven]

 

 

Synd er mangel på kjærlighet,

 

 

Da sier det litt om kristendommen når kjærlighet er synd også.... For da er det ikke mangel på kjærlighet, men en avstumpning av kjærlighet kristendommen fremmer, med all sin stupide snakk om skam og synd....

 

 

Satt å tenke på hvorfor flere og flere par, både gifte og samboere, som har unger, men går fra hverandre av ulike årsaker oftere og oftere skilles som venner. Dette hørte til skjeldenhetene før at et par som gikk fra hverandre gjorde annet enn vill og uhemmet krangling, der bitterheten, beskyldningene og annet dritt ble slynget frem og tilbake og det var liksom ikke forventet noe annet... Hvorfor er det ikke slik i dag? Hvorfor skilles mor og far fredelig i dag og kan samarbeide og ta seg av ungene? Vet du hva jeg kom frem til?

 

Den gangen jeg var barn, ca 40 år siden, i det glade sytti tallet, var det å skilles en stor skam. Hvorfor var det ansett som en stor skam? Jo, fordi kristendommen hadde gjennomsyret det synet i samfunnet, med alt snakket om synd, horer og lignende. Så de som skilte seg den gangen responderte på den viskingen og tiskingen, sideblikk, nedlatende holdning og lett rynkede neser (og tro meg, det var fælt for unger å møte en slik holdning ute blandt folk, ikke rart at så mange av dem gikk til helvette!!! For selvsagt skulle ungene få svi for foreldrenes synd også, i god kristen ånd...) ved å frisi seg ALL skyld for skilsmissen for liksom å frikjenne seg selv i andres (de "rettskafnes") øyne. Dette ledet til helt sinnsvake beskyldninger, for ikke å snakke om et vilt og uhemmet hat mellom mor og far, og all videre samarbeid var totalt umulig...

 

I dag er det fælt få som gidder å tillegge de kristne doktrinene noen vekt, doktriner der synd, skam og nedlatende holdninger som den såkalte kristne arven dessverre er en del av og som kristne i alle tider har praktisert ovenfor alle som ikke faller innefor de snevre rammene kristne i sin frekkhet kaller kjærlighet (å gifte seg med en skilt kvinne er som kjent på lik linje med å kjøpe seg en hore i denne sinnsvake ideologien...). I dag driter folk i denne innbilte skammen, synden og alt de kristne innbilder seg pga noen ignorante linjer i boka de tror på og de kan derfor samarbeide til ungenes, og deres eget beste.

 

Det er min teori. Er selv skilt to ganger, den første gangen i 2001 der jeg hadde en lang og trettende krangel med min første halvkristne kone, som ihvertfall ikke skulle samarbeide med meg på noen områder, og ihvertfall ikke med de to guttene vi har sammen før det for noen år siden gikk opp for henne at hun omtrent har ødelagt vår eldste sønn... Så nå samarbeider hun..... Den andre gangen jeg ble skilt, i 2013, har jeg samarbeidet med min ikke religiøse eks kone fra dag 1. Hun hjelper meg og jeg hjelper henne og guttungen vi har sammen har det helt toppers, for han ser at det ikke har endret seg så veldig mye, og at vi fremdeles elsker ham til tross for bruddet, som uansett, selvsagt, ikke var hans skyld...

 

Kristendom og troen på bibelen og jesus har ødelagt mye... Igjen kan jeg ta meg selv som eksempel... Jeg er adoptert og har alltid visst det, da mine adoptiv foreldre fortalte meg dette så fort jeg var i stand til å forstå det. Jeg har egentlig aldri hatt noe behov for å spore opp mine biologiske foreldre, så jeg hadde rundet førti for jeg faktisk gjorde det og fikk vite hvem mine biologiske foreldre var, de var begge døde... Men min biologiske mors venninne kunne fortelle meg en artig historie... For da jeg ble født, i 1967, var det en enorm skam for en "alene" mor (begrepet var ikke engang kjent den gangen) å føde og ta seg av et barn som de kristne i all sin kjærlighet kaller "uekte"... Du vet, disse ekle ungene som er født uten denne papirlappen som forteller at mor og far er gift... Og derfor er selvsagt ungen en annenrangs borger, en synder og en stor skam for alle de prektige kristne som har sine flotte dolktriner og fordi de ikke ønsker å se en slik skam lar de moren få høre det.... Og min biologiske mor fikk høre det ja.. Hun ble spyttet på, ropt etter, hvisket om og ikke minst sett på som man ser på hundelort man har trått på ved et uhell når det begynte å syntes at hun var gravid, til foreldrene hennes bestemte seg for å sende henne vekk, ut til en tante på landet, der det var langt i mellom kristne gudsfryktige folk og spytte klysene deres... Selvsagt kunne hun ikke beholde ungen, de gode kristne sørget for det, for de ville aldri (den gangen var slik oppførsel normal blandt gode kristne som selvsagt ikke syndet selv, men som selvsagt syntes at syndere skulle få høre at de hadde syndet ja!!) gi hverken henne, eller meg, fred fra det faktum at jeg var født i synd, jeg var en "uekte" unge, en lausunge, en bastard, et levende eksempel på synd... Så jeg ble adoptert. Og jeg er glad for det, for "uekte" barn hadde det ikke lett den gangen... Og jeg fikk vokse opp som en ekte sønn, i et hjem der foreldrene mine elsket meg og ville meg vel, uten overgrep eller annet av noe slag, noe jeg er veldig glad for i dag.

 

Men min mor slet... Hun lengtet seg omtrent syk fordi hun måtte adoptere meg bort og hatet kirken og  kristne med en glød jeg bare så alt for vel forstår, for jeg gjør det noen ganger selv. Disse selvopphøyde drittsekkene som uten å blunke har laget, og fremdeles lager, livene til andre til et helvette fordi de tror på noen ignorante skrifter skrevet av stupide menn... Så mye urett har blitt gjort i kristendommens navn at vi egentlig, og med god grunn, burde forbudt den totalt sammen med alle de andre stupide relgiøse ideologiene folk skal spre i verden, for den er ikke bare stupidiserende og fordummende, men rett og slett farlig destruktiv i sin fremtoning.

 

Så jeg har ikke mye å takke kristendommen for og blir derfor kvalm når KRF og Hareide og slanget hans står der så prektige å påstår de vil fremme kristne verdier som om de verdiene var uforkortet av det gode, for det er det neimen ikke. De kristne verdiene har steilt i stand ufattelig mye lidelser og unødige konflikter på grunn av deres tåpelige tro på synd og skam og at doktrinene de så gjerne ignorant fremmer er av det gode... For kristendom er ikke av det gode, på langt nær. Det er et destruktivt tankegods, en destruktiv ideologi, der man setter en imaginær guds ve og vel over menneskes ve og vel og i samme slengen innbilder folk at de ikke er verdt noe og derfor får behov for å hevde seg ovenfor andre mennesker som i tilfellene over her i den tro at de er bedre enn andre fordi de tror på løse påstander...

 

Så du kan ta renna fart og kaste den innbilte synden du snakker om langt ut i lopphavet, for dette ignorante mølet er ikke noe vi trenger mer av i dag..... Vi trenger forståelse, medmenneskelighet og kjærlighet, ikke synd og skam og og stupiditet fra destruktive dødskulter der følgerne tror de kan tråkke på andre, er bedre enn andre og vise intoleranse ovenfor andre fordi noen ubekreftede påstander i en bok forteller at det er det riktige... Så kristendom, og deres like intolerante ideologier, er det siste vi trenger i dag.

 

 

Det ante meg at din oppfatning om kristendommen var fundamentert på et par personlige og veldig negative opplevelser. Opplevelser som skyldes dårlig atferd begrunnet i kristendommen, som går imot det for eksempel Den norske kirke står for og praktiserer i dag. Det undrer meg at du klarer å rettferdiggjøre et slikt hat som du utviser basert på personlige erfaringer. For å gjøre det trengs det nok mange års jobbing. Hjernen er jo plastisk, slik at noe man går og tror hele livet blir mer og mer sikkert. Det har tydeligvis aldri slått deg at det ikke er noen automatikk i å skylde på religionen, bare fordi noen dårlige mennesker bruker det som påskudd.

 

Du setter i ditt innlegg opp et par stråmenn, som er nokså enkle for oss med litt faktisk kunnskap om kristendommen å avvise. Først bør jeg vel informere deg om at Den norske kirke har endret oppfatning angående skillsmisse og at du i dag for eksempel finner mange skilte prester i den norske kirke. Det må være lov å endre oppfatning om ting og å bli anerkjent for at man har gjort det. Dette siste krever selvsagt at man har noe kunnskap om det man anerkjenner og at man har en vilje til å anerkjenne det. Men det er vanskelig å bygge opp noe vilje til å anerkjenne uten kunnskap. Vi aner konturene av en catch 22 her.

 

Du anklager kristne for å være «dømmende». La oss først konstatere at mennesker er dømmende, uansett livssyn. Men jeg tror vi trygt kan anta at jeg kjenner endel flere kristne enn det du gjør, det er nok flere hundre. Og disse menneskene er de minst dømmende menneskene jeg har møtt. Det finnes det en veldig konkret og håndfast grunn til: Kristne er pålagt å ikke dømme andre mennesker (Matt 7,1–5). Noen vil nok kanskje innvende at «Du Aiven er jo dømmende mot RWS, din dømmende kristenfyr.» Til det vil jeg bare si at det må være lov å forsvare seg mot virkelighetsfjerne holdninger og hat. Jeg dømmer ingen ateister, eller agnostikere i utgangspunktet. Det er i og for seg rasjonelle livssyn. Men når noen kommer og tror at de kan komme med påstander om min religion, som ikke stemmer, ja så hender det at jeg føler meg berettiget til å svare på dem. Og da må man gå direkte på årsakene til påstandene.

 

Det burde være unødvendig å nevne i 2015, men kristne i Norge i dag har ingenting imot mennesker født utenfor ekteskap. Det er jo synd at din mor opplevde det slik og på et vis nobelt at du forsøker å gjenopprette hennes ære, men det er kanskje litt sent? De som dømte henne da er vel forlengst døde, eller i alle fall sengelenket på diverse sykehjem rundt omkring. Og deres holdninger lever ikke videre. Du legger foreldrenes skyld på deres barn og barnebarn, når du forsøker å anklage alle kristne for denne uretten.

 

Vi trenger forståelse, medmenneskelighet og kjærlighet. Men du bjeffer opp i feil tre. Ingen fremmer disse verdiene i større grad i Norge i dag enn de ulike kirkesamfunnene, ovenfor, gjennom og blant sine medlemmer. Det ville du forstått om du faktisk tilbrakte et par timer blant dem. Du kunne kalt det hva du vil, research for å sementere at dette er en gjeng hatefulle tullinger. Resultatet ville blitt det samme. Men du tar i stedet mål av deg å sitte på et forum å utøse ditt hat over en gruppe mennesker som du desverre vet forsvinnende lite om. Er det trist, komisk eller bare irrelevant i den store sammenhengen?

Endret 18. juni 2015 av Aiven

[Horten Market]

 

 

 Kjærlighet er uten årsak.

 

 

Der er vel alltid årsak. I minste fall som følge av en grad av tilhørighet som i det hele tatt finnes.

 

Hele poenget i den kristne frelseslære er at Guds kjærlighet ikke har noen årsak. Det er derfor det ikke er mulig å bli frelst gjennom egne gjerninger. Den "kjærlighet" du gjør deg fortjent til, er ikke kjærlighet. Da får du jo bare det du har krav på.

 

Er det ikke ubetinget kjærlighet du også ønsker fra dine nærmeste? Du vil at de elsker deg, ikke fordi du serverer mat på bordet og gir et tak over hodet, eller fordi du er pent kledd eller er en omgjengelig fyr, men kun fordi du er til. Du vil at de elsker deg til tross for alle dine feil og mangler?

 

Omsorg, hengivenhet og tillit er alle fine egenskaper, som dyr også kan ha, men dette er ikke kjærlighet.

[Gjest Bruker-95147]

I dag lærte jeg hva Game of Thrones er basert på. Yer a bastard RWS Snow!

 

Takk for du delte dette med oss, jeg er født en generasjon etter deg (midten av åtti-tallet) så jeg har aldri fått oppleve hvor brutal og ekkel kristendommen kan være, det vil si annet enn historiene jeg har lest fra en tid føre min egen og noen få forvillede mennesker som nekter å slippe taket på denne dystre siden av historien vår.

 

Så hvis jeg har noen positive anekdoter fra min barndom og oppvekst om møter med kristendommen, så er jeg automatisk en sånn foraktelig forvillet?

 

Og hvem andre enn deg og rws er det som holder fast??

[Noxhaven]

Har du noen positive anekdoter fra din barndom, så vil jeg ikke si at det er en av de dystre tingene som jeg referer til. Så nei.

 

Hvem som nekter å legge fra seg unyttige lurerier fra gammelt av.

Tja si nå det, vi har noen eksempler her på forumet, uten om forumet så har jeg ikke så mange navn å gi deg, og jeg tviler sterkt på at du vil ha noen relasjoner til navnene om jeg oppga noen.

 

Hvorfor skal vi ikke få diskutere fortiden vår uten å bli stemplet som grunnen til at fortiden er hva den er? Eller er det struts mentalitet som er normen her? Stikk hode ned i bakken så finnes ikke styggen på ryggen?

[Gjest Bruker-95147]

Poenget mitt er at den som snakker om helvete, er den som også holder helvete varmt ..

 

Jeg bryr meg ikke om diskusjoner, har funnet ut for lenge siden at det er totalt bortkastet i slike spørsmål , så jeg synes dere bare må holde på, selv om det er dumt og ikke fører til bedre vett hos noen

 

Har du forøvrig noen gang prøvd å finne deg en seriøs kristen/troende å bryne deg på, ikke bare sittet på nett å kverulert, altså?

[Noxhaven]

Hva er en seriøs kristen/troende?

Er de kristne her på forumet useriøse kristne?

 

Beklager om jeg kverulerer.

[Gjest Bruker-95147]

Hvorfor ble det vanskelig å svare på ett så enkelt spm?

 

Det du kom med er stråmenn ..

[Larzen_91]

 

Det er fortsatt en tautologi. Vi definerer hva 2 betyr og hva 4 betyr. Når 2 betyr halvparten av 4 så betyr 2+2=4 akkurat det samme som A=A sett i logikkens øyne.

 

Edit: vi definerer også hva "+" og "=" betyr.

Du trenger ikke svare om du ikke ønsker, men var det det jeg spurte om?

Ellers er det også noen som mener at virkeligheten dypest sett er bygget opp av tall og andre matematiske strukturer (Tegmark bl.a.) vha en selvstendig platonsk eksistens.

 

 

Jeg svarer på ditt spørsmål om hva jeg mente når jeg sa at logikkens grunnprinsipper er tautologiske. At du vil dra dette over til noe annet er opp til deg.

[Horten Market]

Satt å tenke på hvorfor flere og flere par, både gifte og samboere, som har unger, men går fra hverandre av ulike årsaker oftere og oftere skilles som venner.

Hvis det er flere som skilles som venner i dag, så er det fordi det er lettere å skilles nå. Før holdt de sammen de som kunne det, de som skiltes var gjerne så rykende uenige om det meste at et samliv var umulig.

 

Den gangen jeg var barn, ca 40 år siden, i det glade sytti tallet, var det å skilles en stor skam. Hvorfor var det ansett som en stor skam? Jo, fordi kristendommen hadde gjennomsyret det synet i samfunnet, med alt snakket om synd, horer og lignende. Så de som skilte seg den gangen responderte på den viskingen og tiskingen, sideblikk, nedlatende holdning og lett rynkede neser (og tro meg, det var fælt for unger å møte en slik holdning ute blandt folk, ikke rart at så mange av dem gikk til helvette!!! For selvsagt skulle ungene få svi for foreldrenes synd også, i god kristen ånd...) ved å frisi seg ALL skyld for skilsmissen for liksom å frikjenne seg selv i andres (de "rettskafnes") øyne. Dette ledet til helt sinnsvake beskyldninger, for ikke å snakke om et vilt og uhemmet hat mellom mor og far, og all videre samarbeid var totalt umulig...

Det du snakker om er bygdedyret, som ikke har noenting med den kristne lære å gjøre. Husk at Jesus ble født av en ugift jente på 12-14 år, og adoptert av hennes kommende ektemann.

 

Det er sant som humanetikere sier at mange av de såkalte kristne tradisjoner ikke er kristne i det hele tatt, men basert på det som fantes i kulturen fra før. Julen er et eksempel på en slik tradisjon. Kristne mennesker er ikke upåvirket av sin egen kultur, på godt og vondt. Bygdedyret er ikke basert på kristen tankegods, men på tradisjoner som finnes i kulturen fra før. Du finner igjen dette i alle kulturer, i alle land, kristen eller ei. En grunn til at det er mindre av dette i Norge i dag, er at også de mindre samfunnene på bygda er mer en integrert del av storsamfunnet. Men også i dag vil du finne igjen bygdedyret i små samfunn, uten kristendommen.

 

Mulighet til skilsmisse er en tradisjon som går mange tusen år tilbake, til og med i Det gamle testamentet er det angitt regler for dette. Det finnes ikke spor av at dette er skambelagt i bibelen. Men uønsket, ja.

 

Så du kan ta renna fart og kaste den innbilte synden du snakker om langt ut i lopphavet, for dette ignorante mølet er ikke noe vi trenger mer av i dag..... Vi trenger forståelse, medmenneskelighet og kjærlighet, ikke synd og skam og og stupiditet fra destruktive dødskulter der følgerne tror de kan tråkke på andre, er bedre enn andre og vise intoleranse ovenfor andre fordi noen ubekreftede påstander i en bok forteller at det er det riktige... Så kristendom, og deres like intolerante ideologier, er det siste vi trenger i dag.

 

Du startet med å sitere en enkelt setning fra mitt innlegg: Synd er mangel på kjærlighet. Hvis vi kaller mangel på "forståelse, medmenneskelighet og kjærlighet" for synd, så er du også motstander av synd. Men den kristne lære stiller ikke så store krav som deg, for det er bare mangel på kjærlighet som er synd.

[Fustasjeopphengsforkobling]

Du anklager kristne for å være «dømmende». La oss først konstatere at mennesker er dømmende, uansett livssyn. Men jeg tror vi trygt kan anta at jeg kjenner endel flere kristne enn det du gjør, det er nok flere hundre. Og disse menneskene er de minst dømmende menneskene jeg har møtt. Det finnes det en veldig konkret og håndfast grunn til: Kristne er pålagt å ikke dømme andre mennesker (Matt 7,1–5).

 

Ganske så enig med deg i store deler av innlegget ditt Aiven, men er ikke helt sikker på hvordan jeg skal tolke deg i det siterte, men jeg tror ikke du mener at kristne bokstavelig er pålagt å ikke dømme andre mennesker i alle sammenhenger, punktum? Den avgjørende dommen er såklart ikke opp til mennesker, men er kun Guds alene, mens vi alle skjelner, bedømmer, velger og dømmer andre mennesker på bakgrunn for hva de gjør, sier, og hva de kan ansvarliggjøres for. Slik må det nødvendigvis være i alle velfungerende samfunn. Sier noen at 2+2 er 7, så kan du i sannhet dømme at personen tar feil. Om ingen kristen kunne dømme, så kunne man heller ikke påpekt at man mener andre tar feil eller gjør noe galt. Ingen kristen kunne vært dommer i en rettsak f.eks, eller påpekt at man mener noen gjør noe moralsk galt. Jesus sier ikke "ikke døm" punktum i Matteus. Det ville i seg selv vært å dømme, nemlig å dømme andre til å ikke dømme. Han sier noe mye større enn det. Han sier "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere."

Mao, ren rettferdighet, for på den samme måten man selv dømmer andre, den skal benyttes som mål for hvordan man skal bli dømt selv også. Dermed kan Jesus si at man først bør se på seg selv, før man dømmer andre.

Det er sikkert dette du også mente(?), men det var litt uklart, og derfor tenkte jeg det kunne være greit å oppklare litt nærmere :-)

 

Det synes å ha vokst frem en slags holdning om at religion kun fører til så mye uenighet, og krig pga denne uenigheten - at det ikke skal være lov å være uenig i ting. På den måten skal man bare godta alt, og være all-inkluderende. Å inkludere andre er selvsagt fint, men det betyr ikke at man må godta og være enig i alt. Toleranse brukes som et middel for å vise hvor all-inkluderende man er. Men når toleranse defineres i retning av at "alle synspunkt er like gyldige" bør varsel-lampene begynne å blinke. Det høres gjerne fint og flott ut ved første ørekast, men siden det er et synspunkt at "alle synspunkt er like gyldige", og det selvsagt også er et synspunkt at "alle synspunkt ikke er like gyldige", da er ikke synspunktet "alle synspunkt er like gyldige" sant, siden begge ikke kan være sanne samtidig. Slik form for postmoderne relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse som det er umulig å tro på. Mennesker som psykologisk forsøker å tro slike logiske selvmotsigelser kommer til å bli svært forvirret. Den form for relativisme fungerer som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke. Klassisk ytringsfrihet og toleranse går langs linjene til Voltaire; "Jeg er uenig i hva du sier, men vil inntil døden forsvare din rett til å si det".

Et både lærerikt og underholdende foredrag av Greg Koukl ved Biola University rundt dette som er verdt å få med seg:

 

[Noxhaven]

 

 

Har du forøvrig noen gang prøvd å finne deg en seriøs kristen/troende å bryne deg på, ikke bare sittet på nett åkverulert, altså?

 

Hva er en seriøs kristen/troende?

Er de kristne her på forumet useriøse kristne?

 

 

 

Hvorfor ble det vanskelig å svare på ett så enkelt spm?

 

Det du kom med er stråmenn .. 

 

Hvorfor er det så vanskelig for deg og stille et spørsmål som ikke behøver en forklaring for å besvares? 

Du spør meg om jeg har diskutert med en "seriøs kristen" og jeg spør deg hva du mener at en "seriøs kristen" er for noenting.

Før jeg kan svare deg så må jeg vite hva du spør om.