Alvorlig suicidal, fått jobbtilbud i utlandet - hva nå?

[AnonymDiskusjon]

Oppsummering: Har egentlig bestemt meg for å ta livet mitt innen to uker, men har fått jobbtilbud i utlandet helt plutselig, og det frister litt. Er det en god idé å ta den?

Hei forum. Det har skjedd noe litt rart, og istedenfor å kjøre helt solo på denne vil jeg gjerne høre om noen har innspill eller råd. 

Jeg er 21 år, og fullfører disse dager bachelorgrad i produksjonsteknologi (ingeniør). Siste halvåret har jeg vært ganske deprimert, hovedsaklig knyttet til samlivsbrudd med eksen men det har også mye med en eksistensiell krise å gjøre. Hva gjør jeg med livet mitt, hva skal jeg jobbe med (funnet ut at ingeniør ikke er riktig for meg), og sist men ikke minst: hva er meningen med alt? Blir stresset av alle forventningene, at alt handler om tid og penger, ha mest mulig og prestere hele tiden. Siste to ukene har jeg mer eller mindre vært konstant suicidal, og jeg går egentlig og tenker at jeg skal ta livet mitt så snart bachelorgraden er fullført (pliktoppfyllende til siste slutt), som er innen en to ukers tid. 

Gjennom en bekjent har jeg blitt tilbudt en jobb i Bangkok, for et større ingeniørfirma. Er en bunnjobb i by jeg personlig synes er ganske stygg (har vært der), men arbeidsmiljøet skal være greit og betalingen er ok. På mange måter virker det litt spennende, jeg har alltid likt reising og utlandet og slikt, og livet handler jo i stor grad (som jeg dessverre begynner å forstå) om å tjene penger. Økonomisk sett er det en god løsning, mtp levekostnader og slikt der nede.  

Kjenner altså en pitteliten spenningsfølelse i meg av å skulle reise ned dit. Få nye impulser og slikt, komme meg vekk fra regnet og de dårlige assosiasjonene her hjemme. Samtidig er jeg jo i en veldig stusselig mental tilstand for tiden, og det er jo skummelt. Hadde blant annet panikkanfall for første gang hin dagen. (Grine/pustesammenbrudd). Selv om jeg hadde vært helt frisk hadde det jo vært skummelt. Nytt land, ny jobb, miste alt av venner og støttenettverk osv. Nettopp begynt hos psykolog, skal ha andre time på tirsdag. Tar jeg jobben må jeg ned ila sommerferien. 

Hva tenker folk om dette her? På mange måter er vel alt bedre enn jeg tar livet mitt, hva er det verste som kan skje på en måte, at jeg dør? (Haha.) Kan vel også bare reise hjem igjen om det slår helt feil. Klarer jo knapt å stå opp fra sengen disse dager, så det hele virker litt surrealistisk. Men ja. Litt rotete post, men om noen har noen tanker om dette setter jeg pris på det. Takk. 

 

Anonymous poster hash: db5bc...707

[AnonymDiskusjon]

TS her. Førsteposten virker nok ganske merkelig.. Altså "Jeg er redd for å ta en jobb i utlandet, men alternativet er å ta selvmord." På mange måter mistenker jeg at jeg er for feig til å ta selvmord, så dette stemmer ikke helt. Men jeg føler en inderlig skam av hele livet mitt, og hvordan ting er blitt. 

Det er altså en stor del av meg som nå har bestemt seg for at dette orker jeg ikke lenger. Samtidig har jeg jo fortsatt den "gamle" meg som alltid skal ha det gøy, oppleve mest mulig, være der ting skjer, ha den kuleste jobben, ha en kjæreste som bryr seg, koselige venner osv. Egentlig er det jo mye dette jeg ikke orker lenger. Bare det å være så todelt som jeg nå føler meg, er ganske slitsomt. I ene øyeblikket å planlegge selvmordsdato og -metode, i det andre planlegge 10 år frem i tid med utdanning osv. Det er merkelige greier. 

Anonymous poster hash: db5bc...707

[Aiven]

Leit å høre at du vurderer å ta livet ditt. Jeg har også vært inne på tanken før og i perioder hvor jeg har slitt mye, har jeg vurdert å hoppe foran tog og lignende impulsivt. Det jeg kan si er at jeg i dag er svært glad for at disse tankene har gitt seg, som en følge av at jeg har fått en bedre livskvalitet. Jeg kan derfor vitne om at det nytter. Samtidig vet jeg selvsagt ikke hvordan det er å være deg, med dine utfordringer i livet.

 

Hva du burde gjøre i denne situasjonen er ikke så helt lett å vurdere. Når det står om noe så verdifullt som menneskelig liv, så blir jeg litt engstelig for å gi deg noe råd overhodet. Mitt impulsråd er imidlertid, gønn på. Forhåpentlig får du det kjekt der borte, hvis ikke kan du alltids dra hjem igjen.

 

Det kan virke som du har hoppet på en karusell som ikke er for deg. Kanskje du skulle vurdere å hoppe av, trekke deg tilbake og slappe av en stund? Du vet selv best hva som får deg til å slappe av. Jeg ville nok ha trukket meg tilbake til en hytte jeg har tilgang på som ligger ved et godt badevann. Hytta koslig og full av gode bøker jeg kan lese i. Jeg skriver dette for å kanskje gi deg noen idéer til hva som kunne fått deg ut av rotteracet på tredemølla for en liten periode. Natur kan også være et godt stikkord, om du liker det.

 

Kierkegaard skriver at å dyrke hedonisme har en tendens til å føre til eksistensielle kriser, som igjen kan gi grunnlaget for å revurdere sine livsverdier. Kan det tenkes at du står ved et veiskille, hvor du burde legge grunnlaget for å skape deg et liv basert på dine egne verdier og ikke andres forventninger? Ønsker deg uansett masse lykke til. Dersom du trenger noen å prate/chatte med er jeg tilgjengelig på PM og skype.

Endret 7. juni 2015 av Aiven

[Debutanten]

Okei. Ha TO ting veldig klart:

 

1. Det å ha en kropp som er frisk er ikke en selvfølge, det er en gave. Det å ville kaste bort den gaven fordi du sliter psykisk akkurat nå, det synes jeg er dumskap og et svik mot både deg selv og dine gaver, for ikke å nevne et totalt svik mot din familie og de som definitivt er glad i deg og ville dødd for deg.

 

2. Du er ikke alene.

 

La meg fortelle deg en kort historie:

 

Når jeg var 16 år - for seks år siden, fikk jeg kreft. Jeg fikk alvorlige bivirkninger som følge av dette, og skulle i teorien ha dødd. Det gjorde jeg ikke. Jeg overlevde, og i dag er jeg ett hundrede og ti prosent frisk.

 

Nå, følgene av å frykte for sitt eget liv - og havne så langt ned i bunnen av gjørmen at du vil ende ditt liv fordi du lider og fordi du ser folk du er glad i lide som følge av deg, er kanskje verdens verste følelse. Jeg slet med alvorlige depresjoner og sterk, sterk angst - all angst av den verste sort - i to lange år etter behandling, når jeg i tillegg var fysisk svak og hadde en kropp som var helt utkjørt. Jeg gikk til psykolog, og fikk snakket og tømt meg - men en ting vil du aldri skjønne før du selv handler; VELG å ta KONTROLL over din egen LYKKE.

 

Hvorfor i HELVETE skal du ta livet ditt fordi du sliter psykisk akkurat nå? Du er jo MYE sterkere enn som så! Utifra hva du studerer har du mangfoldige talenter. Utifra hvordan du skriver tørr jeg påstå at du er en utrolig reflektert mann. Og utifra hva jeg vet om depresjoner, angst og håpløshet - så kan det løses når du selv velger å løse det. Det vil ta tid - det vil koste krefter - men det vil bringe deg sterkere fram og gi deg en livskvalitet og en kampglød som etterhvert få kan måle seg med.

 

VELG å ta KONTROLL over din egen LYKKE! Og om du trenger hjelp på veien er det helt okei. Gå til psykolog for å tømme deg. Betro deg til en venn for å få støtte. Fortell familien din - folk som elsker deg og bryr seg om deg - hva du bærer på. Bli hørt. Bli forstått. Og ta så å handle!

 

Det er ikke dumt å spørre om hjelp, det er dumt å ikke gjøre det!

 

Hvis du går og tar livet av deg nå, er du den feigeste mannen jeg noensinne vet om uten å ha kjent! Jeg nekter å la en flott kar som deg - med all verdens muligheter og kunnskaper - ta livet sitt fordi du og hjernen ikke er helt på talefot. Finn fram styrken inni deg, og ta kontroll!

Endret 7. juni 2015 av Debutanten

[Teitgutt]

Dette forteller du til ein lege, så du kan få medisinsk hjelp. Det nyttar ikkje å kome til ein suicidal og fortelle at alt skal ordne seg, for alt skal ikkje ordne seg. Kanskje bli betre, men ikkje nødvendigvis ordne seg. Ein person på sitt aller mest nakne og sårbare treng ikkje såpass diffus hjelp. Få deg nokon du kan snakke om dette med på eit personleg plan, men ver forsiktig i korleis du går fram i å fortelle om det, då dette er eit ekstremt tabu og sårt tema. Folk kan, og det er forståeleg, skulde seg sjølv mykje om andre rundt dei tenker i dei baner og gjerne bli redd for korleis du tenker på dei og korleis dei skal forholde seg til deg. No vart kanskje det også litt diffust, men håpar du forstår kva eg meiner. Då har du nokon utanom psykologen å henvende deg til, i staden for å føle deg heilt aleine. Har erfaring med suicidale og eigen depresjon, så eg veit dette er ein vanskeleg situasjon. Det er lett å skremme dei ein snakkar med og det er lett å bli skremd, sjølv om ingen meiner å reagere eller framstå sånn.

Panikkanfall er det absolutt aller jævligaste eg har opplevd sjølv, og dette kan medisin hjelpe deg med. Den erfaringa du har frå det første kan også hjelpe deg med å kjenne det igjen og avverge det neste gong, og i kombinasjon med medisin kan dette gi deg eit betre utgongspunkt for å handtere det tunge og sjå ting med, om ikkje eit positivt, så i det minste eit alternativt syn. Kanskje kan du sjå dette som ei utfordring og noko som kan få fokuset ditt bort frå alt det negative? Eg kom ut av ein av dei verre depresjonane mine ved å reise på Roskilde og ha fokuset mitt ein heilt annan stad i to veker sjølv. Då var verda ganske svart for 18 år unge Teitgutt før avreise. Dette vart kanskje ikkje verdas mest hjelpsomme innlegg, men eg veit kva du er borti og dømmer deg på ingen måte for å tenke sånn, og eg kan berre seie at du burde prøve å få medisinsk hjelp og prøve å finne dei små positive tinga ved situasjonen og prøve å utarbeide dei til noko større og meir meiningsfullt. Det er ein start at du søker hjelp her.

[Debutanten]

Det nyttar ikkje å kome til ein suicidal og fortelle at alt skal ordne seg, for alt skal ikkje ordne seg. Kanskje bli betre, men ikkje nødvendigvis ordne seg. Ein person på sitt aller mest nakne og sårbare treng ikkje såpass diffus hjelp.

Jeg har ikke sagt at alt skal ordne seg. Jeg har sagt at det vil bli bedre.

Og ikke snakk til meg om "diffus hjelp" som om jeg ikke vet hva jeg snakker om, bare fordi at du har erfaring med slikt eller sliter med det selv.

 

Jeg har omgått døende mennesker i fire år i strekk og vært der selv, og vet alt om å være depressiv, naken og sårbar. Din manglende evne til å lese hva jeg faktisk skrev i innlegget mitt viser bare at du har ignoranse i forhold til min erfaring i kontrast med dine egne. Ikke tilsidesett mine råd eller erfaringer basert på dine misforståelser.

 

Det å velge å ta kontroll over sin egen lykke betyr ikke at man skal tenke "dette ordner seg så lenge jeg bestemmer meg for å smile". Det betyr - som jeg ganske så greit påpekte i innlegget mitt - at hvis man handler for å gå mot en sti som bedrer seg selv - ved å søke hjelp for så å gå sterkt inn i seg selv og kjempe en av sine livs kanskje største kamper, så vil man til slutt komme seirende ut av det.

 

Og vit at å svelge piller ikke er løsningen på angst og depresjon. Da er du dømt til å sitte i en evigvarende ond sirkel. Piller kan være et greit middel for å bryte en ond sirkel, men å bruke dem for å midlertidig tilsidesette problemene vil ikke utrydde dem eller gjøre dem svakere; men bare holde de på pause.

Endret 7. juni 2015 av Debutanten

[Teitgutt]

Hjelpes! Uncalled for. Då eg begynte å skrive var det ingen replies og mitt innlegg var absolutt ikkje mynta på noko du skreiv, då eg ikkje eingong hadde lese det, så ro deg ned åttifire hakk her. Sjølvsagt er ikkje pillar aleine løysninga på noko.

Endret 7. juni 2015 av Teitgutt

[Rioter]

Hvis livet allikevel er meningsløst og du likevel skal ta selvmord. Hvorfor ikke bare verve deg inn i det norske forsvaret da vel? Når Norge havner i krig så dør du en martyr død ved å forsvare landet.

 

Eller så kan du finne mening med livet gjennom religion. Prøv ut Islam, Buddhismen, osv!

Endret 8. juni 2015 av Rioter

[LiamH]

Gjennom dialog med SSFF, Seksjon for selvmordsforskning og forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Tråden blir derfor stengt og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til fredag 18:30-22:30)

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.