Tråd for analyse av norske setninger og fraser

[Imsvale]

Jeg er fremdeles nysgjerrig på hva du tenker forskjellen er på samme ord brukt på to ulike måter og to ulike ord, når vi alle kan se de er homonymer (homografer). Representanten for Språkrådet kan fort lure på det samme.

[ærligøs]

 

Det er også noe som heter polysemi. I motsetning til homonymer, som er ulike leksemer, tror jeg at polysemer hører til samme leksem. Et eksempel på at det samme ordet har ulike funksjoner:

 

Hun smilte pent.

Hun har et pent smil. 

 

Ordet pent er vel her det samme ordet, et adjektiv i nøytrumsform? Men ordet fungerer jo i de to eksempelsetningene på to ulike måter. Det ene adjektiver fungerer som adverbial, mens det andre står attributivt til et substantiv. Men det er da samme ordet? Det er ikke gitt at vi får et nytt ord, bare fordi betydningen eller funksjonen endres. 

 

At homonymer er ulike ord, er det vel ingen tvil om. Homonymer hører vel ofte til ulike ordklasser, selv om det finnes eksempler på homonymi utgjort av to ulike leksemer som hører til samme ordklasse. Paradigme-intern homonymi tror jeg ikke finnes. I det minste har jeg lest at homonymi foreligger når ulike leksemer har samme ordform som går igjen i de respektive paradigmene. Lemmatiserer vi ett leksem, får vi jo bare ett paradigme, og da kan det ikke foreligge like ordformer i to ulike paradigmer. 

 

Jeg har lurt på hva vi skal kalle det når ord har nullbøyning:

 

Jeg har et fly.

Jeg har mange fly.

 

Hvordan karakteriserer vi relasjonen mellom entallsformen og flertallsformen av ordet "fly" i ubestemt form? Er det det samme ordet? Det er samme leksem og samme ordform. Men det er da ikke det samme ordet? Jeg vet ikke helt hva en skal si om dette. Jeg ville kanskje sagt at det er samme leksem, samme ordform, men ikke samme bøyningform. Det finnes et slags "nullsuffiks" der som bare kan øynes i en språklig sammenheng. 

 

Jeg har også tenkt at "da" først og fremst er et funksjonsord, slik at det kanskje ikke er så rimelig å snakke om betydning i det hele tatt. Ordet "som" er vel også et slikt ord:

 

Du er som en rose.

Den som lever, får se. 

 

Er "som" det samme ordet her? Antagelig ikke fordi funksjonene er så vidt forskjellige. Jeg ser ikke bort ifra at også "da" kan sies å fungere så ulikt i de to setningene våre, at en må si at det er to ulike ord. Men jeg tenkte at det er noe likt der også. Noe som kanskje er så likt, at en kan si at det er det samme ordet som har realisert bestemte funksjoner fra sitt knippe av beslektede funksjoner. Referanse ved anafori eller ved tilleggsledd synes å være beslektet for meg. En mulig parallell:

 

Den var sterk.

Den drammen her var sterk. 

 

Er "den" to ulike ord her? For meg synes det å være et demonstrativ i begge setningene. Det første med deiktisk eller anaforisk referanse, det andre med referanse gjennom tilleggsledd. Jeg vet ikke. 

 

 

 

 

Jeg er fremdeles nysgjerrig på hva du tenker forskjellen er på samme ord brukt på to ulike måter og to ulike ord, når vi alle kan se de er homonymer (homografer). Representanten for Språkrådet kan fort lure på det samme.

To ulike ord er for eksempel "bok" og "støpsel". De har både ulik betydning og ulik skrivemåte. 

 

"Lik", "lik" og "lik" er ulike ord i setningen Lik å være lik et lik. Ordene er ulike, da de hører til tre ulike ordklasser og har ulik betydning. Homonymi. 

 

Og så kommer det som jeg skal innrømme jeg roter med: Han fikk pannen i pannen. (en stekepanne kastes f.eks.)

 

Ja, dette blir også to forskjellige ord, to ulike leksemer og et tilfelle av homonymi. Jeg har nok tenkt på dette som samme ord med ulike betydninger. Her har jeg tatt feil. Men jeg redder meg i land ved å peke på polysemi!

 

Han satte på seg kronen mens han satt i kronen av treet. 

 

Dette blir polysemi og et eksempel på at samme ord brukes i to ulike, men beslektede, betydninger. Det regnes likevel for ett ord/leksem. Eksemplet fant jeg her:  https://snl.no/flertydighet

[Imsvale]

Nå var spørsmålet ditt, slik jeg oppfattet det, om da₁ var det samme ordet som da₂ i en slik grad at du kunne hekte leddsetningsfragmentet direkte på da₁. Da₁ er ingen subjunksjon og kan ikke innlede en leddsetning, så svaret mitt er fremdeles nei. Hvilke andre måter disse ordene måtte være like på, er uinteressant for spørsmålet.

 

Da₁ er et adverb og et tidsadverbial i sin helhet. Helheten må erstattes med helheten da₂+hun lo, fordi hele dette utgjør tidsadverbialet som er leddsetningen. Du prøver å hekte to tredeler av et tidsadverbial på noe som allerede er et komplett tidsadverbial. Jeg sier du må fjerne hele det eksisterende tidsadverbialet og sette inn et annet, komplett tidsadverbial.

 

Utover dette er det ren semantikk om man skal kunne kalle det samme ord eller ikke, når forholdet mellom dem er slik. Det får du gjøre som du vil om. Jeg vil ikke være med på at dette er det samme ordet, som bare er fleksibelt. I presens blir det nå og når. På engelsk heter det then og when. At disse på norsk er homonymer er en ren tilfeldighet. Hadde de ikke vært det, så hadde det ikke vært noe å diskutere, samme hvor beslektet betydningen var.

Endret 26. juni 2015 av Imsvale

[ærligøs]

 

Jeg strever litt med å finne et godt svar tilbake. Er det like greit at vi legger dette til side, så leser vi Språkrådets svar når det kommer? Hvis du er sikker på at jeg roter, så har det liten hensikt å fortsette, kanskje? Da får jeg heller bare senere si at du hadde rett når jeg forstår det bedre. 

[Imsvale]

Jeg strever litt med å finne et godt svar tilbake. Er det like greit at vi legger dette til side, så leser vi Språkrådets svar når det kommer? Hvis du er sikker på at jeg roter, så har det liten hensikt å fortsette, kanskje? Da får jeg heller bare senere si at du hadde rett når jeg forstår det bedre. 

 

Er ikke så farlig, men nei, jeg tror ikke det er så mye mer å si om dette. Jeg syns jo jeg har støttet ganske godt opp under mitt syn på saken, men hvis det til syvende og sist handler om hvor man setter grensa for hva som er samme ord, så er det subjektivt og dermed en ganske uinteressant diskusjon, syns du ikke? Det har dog vært vanskelig å få fatt på sakens kjerne. Disse småordene, med alskens nyanser og ulik bruk, er alltid vriene. Små subjektive forskjeller som vi ikke engang oppfatter som subjektive, kan sette en effektiv stopper for diskusjonen. Jeg vet ikke hvor problemet ligger akkurat her; kanskje det bare ble for komplisert med masse små detaljer i hvordan ting leses og oppfattes. Veldig vanskelig å sortere alle disse.

 

Vi kan se hva Språkrådet sier. Jeg vil gjerne at du legger inn svaret, selv om diskusjonen traff spant av veien. Jeg er likevel nysgjerrig på hva de vil si, så får vi se om det er hjelper noe.

 

Hvis det viser seg, på et eller annet vis, at jeg har rett (i den grad dette er et objektivt spørsmål), så har det ingen verdi hvis du ikke også ser hvorfor. Jeg på min side mener jeg har oppfattet hvor du vil hen, men klarer bare ikke å være enig i den måten å se det på (dvs. du har satt grensa på et annet sted enn der jeg vil ha den).

[ærligøs]

Hvis det viser seg, på et eller annet vis, at jeg har rett (i den grad dette er et objektivt spørsmål), så har det ingen verdi hvis du ikke også ser hvorfor. 

 

Ja, det mener jeg også. Jeg har funnet en del stoff om dette. Problemet er at det er umulig å fordøye dette på kort tid. Og jeg ser ikke poenget med å argumentere videre når jeg har er klar følelse av at jeg ikke forstår dette. Selv om jeg skulle være inne på noe her, forandrer det ikke det faktum at jeg ikke har kontroll på dette. Jeg har i hvert fall lest så mye nå at jeg ikke skammer meg over å ikke ha kontroll. Bøker sier ulike ting, og måtene å lage leddsetninger på er mange. Dette er rett og slett vanskelig stoff. 

 

Jeg deler selvfølgelig et eventuelt svar fra Språkrådet uansett hva de skriver. 

[ærligøs]

Jeg har skrevet litt på en oppskrift for setningsanalyse. Teksten er ikke ment for andre enn meg selv, men det hadde vært fint å fått påpekninger om feil, mangler og slikt. At det er for mye, vet jeg. Jeg vil jo aldri gidde å gå gjennom alt. Prøvde meg på setningen "Erna sov da Kåre knuste glasset, og hørte ikke noe". Kom ganske langt i skjemaet før jeg gikk lei. 

 

I språkfeiltråden har jeg jo lagt merke til at det er mye jeg ikke klarer å se. Med litt øvelse kan en sikkert bli oppmerksom på mer. 

 

 

 

Setningsanalyse
Setningsanalysen går ut på å dele en setning opp i setningsledd og å bestemme oppbygningen av og funksjonen til disse.
Syntaktisk setningsanalyse:
Før en går systematisk til verks, bør en legge merke til særtrekk ved ytringen og bestemme om ytringen er fullt forståelig, eller om meningen kan være uklar eller tvetydig. Er ytringen grammatisk og velformet? Setningsanalysen kan bli en forklaring på hvorfor ytringen har problematiske trekk som skaper problemer for forståelsen. Les ytringer flere ganger og bli kjent med den. Unngå et ensidig syntaktisk eller semantisk fokus. En ytring er et samspill mellom syntaks og semantikk.
1. Bestemme hva slags ytring som foreligger:
Helsetning, ufullstendig setning eller setningsfragment?
Helsetninger kan klassifiseres videre:
Fortellende helsetning, spørrende helsetning, bydende helsetning eller ønskende helsetning
2. Identifisere setningsleddene og bestemme deres funksjon i setningen.
Dette er to ulike oppgaver som kan gjøres samtidig. Flytteprøven (permutasjon) og erstatningsprøven (substitusjon) kan brukes for å avgjøre hvilke ordrekker som utgjør ledd. Prinsippet om maksimale ledd, dvs. flytt eller erstatt så mange ord som mulig, kommer her til anvendelse.
Før en går løs på setningsleddene, kan en dele setningen opp i tre hoveddeler: subjekt, predikat og frie setningsledd. Frie setningsledd er setningsledd som kan strykes uten at setningen blir ufullstendig.
Setningsleddenes hovedfunksjoner er:
Verbal, subjekt, objekt, predikativ og adverbial
Setningsleddene kan videre klassifiseres i undergrupper (her usystematisert med kryssende/overlappende/kvalitativt ulike kategorier):
Verbal: finitt verbal, infinitt verbal, enkelt/sammensatt verbal, utvidet verbal
Subjekt: formelt subjekt, potensielt subjekt og vanlig subjekt
Objekt: direkte objekt, indirekte objekt, formelt objekt
Predikativ: subjektspredikativ, objektspredikativ, fritt predikativ, bundet predikativ
Adverbial: omstendighetsadverbialer, setningsadverbialer

3. Analysere oppbygningen av setningsleddene
Inne i et setningsledd kan vi finne fire ulike ytringer:
Frase (sideordningsfrase eller underordningsfrase)
Infinitivskonstruksjon
Leddsetning (nominale, adjektiviske, adverbiale)

I sideordningsfrasene må likeleddene identifiseres. I underordningsfraser må kjerne og adledd identifiseres. I leddsetninger og infinitivskonstruksjoner må setningsledd identifiseres. På det nederste nivå i analysen vil vi bare finne (tilleggsløse) underordningsfraser. Alternativt kan en bruke begrepene hypotagmer og paratagmer (ev. hypotakse og paratakse).

En kan også analysere setningene semantisk. Da ser en f.eks. på om hovedverbet er et handlingsverb, hendelsesverb eller et tilstandsverb. I tillegg identifiseres semantiske roller som agens, patiens, mottager, opplever o.a.
En kan uavhengig av syntaktisk og semantisk analyse analysere ytringer på ordnivå. Da kan en f.eks.:
Identifisere spesielt interessante ord eller fraser
Bestemme ords ordklassetilhørighet
Klassifisere ord i arveord, lånord og fremmedord.
Identifisere ord som rotord, sammensetninger eller avledninger. Analysere den morfologiske oppbygningen av ord ved å finne forledd, etterledd, stammer, røtter, avledningsaffikser og bøyningssuffikser.

Andre ting en kan se nærmere på er:
Pragmatikk: Hvordan kan denne ytringen brukes, eller hvordan blir den faktisk brukt?
Tegnsettingen: Komma, diakritiske tegn, ordtegn o.a.
Identifisere pleonasmer og unødvendige ord eller finne måter å fortette meningen på. Det motsatte kan en også vurdere: Er det ord eller tegn som bør legges til?

 

Endret 29. juni 2015 av ærligøs

[ærligøs]

Språkrådet har svart:

 

 

I de to eksemplene du her nevner, fungerer da naturligvis på to forskjellige måter. I «Da lo han» er da adverb og har adverbial funksjon, mens det i «Da hun falt, lo han» fungerer som en subjunksjon (tidligere kalt «underordnende konjunksjon») og innleder den adverbiale leddsetningen «Da hun falt». Ordbøkene regner da som samme ord i begge de to tilfellene, men altså med ulike funksjoner (som de forklarer mer eller mindre nøye). Det ser ut til at Bokmålsordboka også legger til grunn at da alltid tilhører samme ordklasse, nemlig adverb.

Da hører uten tvil med til den leddsetningen ordet innleder. Den mer detaljerte strukturen i leddsetninger kan jeg ikke gå inn på her, men dette kan du lese om blant annet i Faarlund, Lie og Vannebo: Norsk referansegrammatikk.

Jeg klarer heller ikke å finne ut hva en "innskutt leddsetning" er. Ivrige nettsøk har ikke ført fram. Heller ikke Vinje i sin bok Skriveregler fra 2002 forklarer hva dette er.

En innskutt leddsetning er en leddsetning som er skutt inn i en annen setning (helsetning eller leddsetning). Den er verken foranstilt eller etterstilt. Eksempler er (markert med halvfeit): «Mennene som var født i Pakistan, hadde ikke lært norsk» og «At hun som strøk på prøven, ikke gav opp, er rart».

jeg tror at enten betyr "innskutt leddsetning" det samme som en adleddsetning, altså en setning som står til en kjerne i en setningsledd, og som derfor ikke utgjør et setningsledd alene. Eller så betyr det en leddsetning som verken innleder eller avslutter en oversetning.

Finnes det en innskutt leddsetning her?:

Han sa at han skulle komme neste sommer, i går

Ja, at han skulle komme neste sommer, er en innskutt setning.

 

 

Edit: All formatering forsvinner når jeg limer inn. Formaterte selv med å gi svarteksten blå farge og gjøre noe av teksten fet. 

Endret 30. juni 2015 av ærligøs

[Imsvale]

Ja, jeg kan jo ikke si meg ufornøyd med et slikt svar. Så blir det opp til deg om du vil anse dem som samme ord i en slik sammenheng (definisjoner varierer jo gjerne alt etter sammenhengen de opptrer i).

[ærligøs]

 

Nyutdannete barnehagelærere velger i større omfang enn noen gang å jobbe i en barnehage

 

[------------Subjekt-------------------]    V_f        [...................Adverbial................] [.............Objekt............]

Nyutdannete barnehagelærere velger i større omfang enn noen gang å jobbe i en barnehage

 

Er den analysen grei? Jeg skriver en sånn liten f for finitt. 

 

Edit: Det ble noen skjevheter her. Rart. Ser fint ut mens jeg redigerer. Du forstår det sikkert uansett. 

Endret 6. juli 2015 av ærligøs

[Imsvale]

 

Nyutdannete barnehagelærere velger i større omfang enn noen gang å jobbe i en barnehage

 

[------------Subjekt-------------------]    V_f        [...................Adverbial................] [.............Objekt............]

Nyutdannete barnehagelærere velger i større omfang enn noen gang å jobbe i en barnehage

 

Er den analysen grei? Jeg skriver en sånn liten f for finitt.

 

Ser grei ut for meg. Er det riktig å karakterisere adverbialet som fritt? Setningen blir jo ikke ugrammatisk om det fjernes; det er det semantiske som lider.

 

Edit: Det ble noen skjevheter her. Rart. Ser fint ut mens jeg redigerer. Du forstår det sikkert uansett.

Editoren kutter ned på en del ekstra mellomrom med mindre du bruker code-taggen, slik jeg ofte har gjort. Ikke for det, mange av mellomrommene dine ser ut til å ha overlevd.

[ærligøs]

 

Ja, jeg mener at adverbialet her er fritt. Dersom et adverbial kan strykes uten at setningen går i stykker, så er det fritt. 

 

Adverbialet kan vel byttes ut med f.eks. "oftere enn før" eller bare "oftere". Bare "oftere" blir kanskje litt amputert, men syntaktisk blir det vel det samme. 

 

Adverbialet er vel her faktisk enn sammenligning? Jeg tror at spørsmålet om dette er er innskudd eller ikke, er et spørsmål om det betydningsmessige. Hvor viktig er denne sammenligningen? Er det bare et innfall som nevnes i forbifarten, eller starter en produksjonen av setningen med det for øye å formidle denne sammenligningen?

 

Jeg tror det siste. Sikker er jeg ikke. 

[Imsvale]

Adverbialet er vel her faktisk enn sammenligning? Jeg tror at spørsmålet om dette er er innskudd eller ikke, er et spørsmål om det betydningsmessige. Hvor viktig er denne sammenligningen? Er det bare et innfall som nevnes i forbifarten, eller starter en produksjonen av setningen med det for øye å formidle denne sammenligningen?

 

Jeg tror det siste. Sikker er jeg ikke. 

 

Jo, jeg tror du hadde rett tidligere, da du sa at adverbialet egentlig var hovedpoenget med setningen. Formålet må være å påpeke økningen (at barnehagelærere generelt får seg jobb i barnehage er ikke så fryktelig overraskende). Dette leder også videre til neste poeng: at forskriften bør/må endres.

[Imsvale]

Tar denne her for ikke å dra den for langt ut i den andre tråden:
 

Jeg forstår heller ikke hvorfor det heter "det skjeve tårn i Pisa", men "Frihetsstatuen".

Gjør det det? Jeg ville skrevet Det skjeve tårn i Pisa, da det er en konkret og unik gjenstand, like mye som Frihetsgudinnen. Stor bokstav i første ledd når navnet består av flere ord. Wikipedia er for meg ingen fasit på rettskrivingsspørsmål (jf. «kilde» i språkfeil-tråden) – de kjører egne regler av ulike hensyn.

 

Stor forbokstav i kontinentet ser jeg på som unødvendig, like mye som når man snakker om kongen (også liten forbokstav). Man skjønner av sammenhengen hvilket kontinent/hvilken konge det er snakk om, og videre finnes det mange kontinenter og mange konger. Det finnes også mange tårn, og tårnet i Pisa er ett av dem – og det heter Det skjeve tårn i Pisa.

 

Men så kan man vel argumentere med at det ikke er et egennavn, bare en generell betegnelse på det derre skeive tårnet som ligger i Pisa. Frihetsgudinnen er derimot er tydelig egennavn.

[ærligøs]

 

Jeg sjekket i ordbøker før jeg valgte de to eksemplene. Både Norsk ordbok og Engelsk-norsk ordbok (den hos Ordnett) har "det skjeve tårn i Pisa". Muligens skrives det med liten forbokstav på grunn av at "Pisa" angir at hele frasen er et egennavn. Det er min teori i det minste. 

 

Jeg liker egentlig ikke språkspørsmål knyttet til egennavn særlig godt, jf. tollvesenet. Slike ting burde være lett å avklare, men er det altså ikke. 

[Imsvale]

Jeg sjekket i ordbøker før jeg valgte de to eksemplene. Både Norsk ordbok og Engelsk-norsk ordbok (den hos Ordnett) har "det skjeve tårn i Pisa". Muligens skrives det med liten forbokstav på grunn av at "Pisa" angir at hele frasen er et egennavn. Det er min teori i det minste. 

 

Jeg liker egentlig ikke språkspørsmål knyttet til egennavn særlig godt, jf. tollvesenet. Slike ting burde være lett å avklare, men er det altså ikke. 

 

Statlige etater og slikt er litt komplisert, ja. Der må man vite hva organets egentlige og offisielle navn er (Toll- og avgiftsdirektoratet) og hva som er mer kosenavn (tollvesenet). Det er først og fremst de selv som skriver Tollvesenet med stor forbokstav. Det kunne politiet gjort også. Strengt tatt er det vel ingenting som offisielt heter Tollvesenet. Men som nevnt, når ikke statsansatte selv klarer å følge reglene (det er jo først og fremst dem disse reglene er til for), så er det jo ikke så voldsomt nøye for resten av oss heller.

 

Edit: Ser man på organisasjonskartet med regionene, så er det et skille mellom Toll- og avgiftsdirektoratet og regionene som nevnt. Da er det altså nøyaktig det samme prinsippet som for politiet. Disse folkene er ansatt i tollvesenet.

 

Det er nok av eksempler på egennavn bestående av flere ledd, hvorav ett av leddene (gjerne det siste) er et egennavn i seg selv. Her skal begge egennavnene universelt ha stor forbokstav. Generelt ser jeg ikke hvordan det skulle være annerledes med dette tårnet i Pisa.

 

Til dels er det opp til hver enkelt om man vil omtale noe ved egennavn eller ikke, spesielt med flere ledd. Dvs. at man kan bruke generelle betegnelser som jeg her gjør en del, eller man kan bruke det man oppfatter som det mer offisielle navnet, og dermed anlegge frasen som egennavn. Likevel syns jeg det er naturlig med stor forbokstav i dette og i liknende sammensetninger. Men det er kanskje bare jeg. Jeg oppfatter altså Det skjeve tårn i Pisa mer som et egennavn enn en generell betegnelse. Dette blir jo da et kjernepunkt i diskusjonen, og tidvis subjektivt.

Endret 7. juli 2015 av Imsvale

[Den åttende profet]

Skriveregler, Finn-Erik Vinje

Åttende utgave, gjennomgått av norsk språkråd

 

11) Stor forbokstav i kortformer av navn på institusjoner, organisasjoner o.l. når kortformene har beholdt egennavnskarakteren

 

Arbeiderpartiet (egentlig Det norske arbeiderparti)

Folkehelsa

Husbanken

Justisdepartementet

Kringkastingen

Polet

Tinget (egentlig Stortinget)

Vegvesenet (egentlig Statens vegvesen)

 

17) Egennavn som består av mer enn ett ledd, har i regelen stor forbokstav bare i det første ordet

Den europeiske union, Den norske kirke osv

 

Hvis et egennavn inngår i flerleddede navn, skal det naturligvis ha stor bokstav: De nederlandske Antillene, Stredet ved Calais, Professor Kohts vei, Gamle Madserud allé

Endret 7. juli 2015 av Den åttende profet

[ærligøs]

 

Takk for relevant innspill! Jeg har en tidligere utgave av den boken. Så gjennom den nå, men klarte ikke finne ut hvorfor det heter "det skjeve tårn i Pisa" i stedet for "Det skjeve tårn i Pisa". 

 

Hvis du vet, eller har en teori om hvorfor det er slik, så si gjerne fra hva du mener. Det er mye ledig plass i denne tråden. 

[Imsvale]

11) Stor forbokstav i kortformer av navn på institusjoner, organisasjoner o.l. når kortformene har beholdt egennavnskarakteren

 

Arbeiderpartiet (egentlig Det norske arbeiderparti)

Folkehelsa

Husbanken

Justisdepartementet

Kringkastingen

Polet

Tinget (egentlig Stortinget)

Vegvesenet (egentlig Statens vegvesen)

 

(Noen av) disse fremstår som hakket mer aggressive (eller konservative?) enn det Språkrådet ser ut til å fremme i dag, hvor det meste skal ha liten forbokstav. Merker jeg en antydning til selvmotsigelser da og nå? Jeg ser ellers ikke hvorfor vegvesenet får stor forbokstav, og tollvesenet ikke:

 

Avdelingar, etatar, komitear, nemnder, seksjonar, utval, prosjekt o.l. skal i regelen ha liten forbokstav.

 

 

Døme:

avdelinga/avdelingen

barnevernet

barnevernsnemnda

byplankontoret

bystyret

brukarstøtteseksjonen/brukerstøtteseksjonen

direktoratet

domstolen

eldrerådet

etaten

finanskomiteen

folkeregisteret

folketrygda/folketrygden

foreininga/foreningen

formannskapet

generalforsamlinga/generalforsamlingen

instituttrådet

klubben

komiteen

kommisjonen

kommunestyret

landbruksetaten

landbrukskomiteen

lovavdelinga/lovavdelingen

marknadsavdelinga/markedsavdelingen

nemnda

representantskapet

rådet

sekretariatet

seksjonen

sentralstyret

skatteetaten

skolen

studieutvalet/studieutvalget

styret

teknisk etat

trygdeetaten

trygdekontoret

utvalet/utvalget

utgreiingsseksjonen/utredningsseksjonen

økonomiavdelinga/økonomiavdelingen

 

 

Institusjonar, organisasjonar o.l. (hovudregel): Det første leddet i namnet skal ha stor forbokstav. Resten har i regelen berre små bokstavar.

 

 

Døme:

Rådet for vedlikehold av håndslokkere

Foreningen for hjertesyke barn

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

 

Departementa har ei lang namneform og ei kortform.

Eit døme på det:

Full form: Det kongelege miljøverndepartement / Det kongelige miljøverndepartement

Kortform: Miljøverndepartementet

 

Vi skriv staten med liten forbokstav, men i namn blir det stor s i slike tilfelle som desse:

Statens eldreråd

Statens dyrehelsetilsyn

Statens bygningstekniske etat

Statens innkrevjingssentral / Statens innkrevingssentral

Statens utdanningskontor i Buskerud

 

Vi skriv kommunen og fylkeskommunen med liten forbokstav.

Nokre døme på namn:

Hurdal kommune

Hordaland fylkeskommune

Sogn og Fjordane fylke

 

Vi skriv politiet, likningskontoret, folkeregisteret og trygdekontoret med liten forbokstav.

Nokre døme på namn:

Skien politidistrikt

Klepp likningskontor

Nes trygdekontor

Andre typar namn i staten og kommunane:

Språkrådet

Statistisk sentralbyrå

Rådet for fagopplæring i arbeidslivet

Foreldreutvalet for grunnskolen / Foreldreutvalget for grunnskolen

Bjertnes videregående skole

Vasshus skule

Hærens ingeniørhøgskole

 

 

Og som jeg viste til i en annen tråd:

 

Etater som ikke er konkrete enheter, skal ha liten forbokstav:

politiet, tollvesenet, skatteetaten.

 

http://www.sprakradet.no/globalassets/vi-og-vart/publikasjoner/rad-om-sprak-i-statlige-stillingsutlysninger.pdf

 

Her er det ellers finurlige regler på gang for betegnelse av henholdsvis etat og institusjon. Skal det være så komplisert, så gir jeg meg ende over. Så kan det jo til slutt hende at etater og slikt som tradisjonelt ikke ble omtalt med egennavn, er blitt navnifiserte gjennom årene ved at etaten selv driver og markedsfører seg selv (Tollvesenet, Skatteetaten). Hvem er det da som får si siste ord om hvordan «navnet» skal skrives?

[ærligøs]

Jeg var innom Operahuset i Sydney. 

Jeg var innom operahuset i Sydney. 

 

 

 

Etter reglene ville jeg gjettet på stor bokstav. Etter den regelen jeg selv laget, blir det liten bokstav. Har søkt på Språkrådet, men fant ikke noe i farten.