Tråd for analyse av norske setninger og fraser

[ærligøs]

 

Setningsekvivalenter som "ja" fungerer som en helsetning, men oppfyller ikke de formelle kravene om finitt verbal og subjekt.

 

Det er vel dette som blir det sentrale spørsmålet da. Som nevnt, svaret virker jo så åpenbart, men likevel ikke.

 

En rask gjennomgang av språksider avklarte ikke spørsmålet for meg. Det eneste jeg fant ut, var at Korrekturavdelingen og Språkrådet øyensynlig vil ha stor bokstav etter kolon når det som følger, er en helsetning. Kanskje det jeg har lest, var fra en eldre bok, og det har vært en endring? 

 

Det var et finurlig spørsmål. Det sto flere steder at ved enkeltord skal det være liten bokstav etter kolon, men setningsekvivalenter kan jo tenkes å være et unntak. Jeg satser på liten forbokstav i "ja" etter kolon. 

 

 

Her er to setninger jeg tror kanskje kan illustrere noe av det vi slet med i språkfeil-tråden:

 

Han kastet ballen over taket på bilen. 

 

Han observerte at naboens datter solte seg naken på taket

 

Kanskje like greit at du kommenterer dem når du får tid. Jeg har en tendens til å skrive litt for mye når jeg først setter i gang. Ikke behersker jeg dette helt selv. 

 

edit: Bare endre setningene hvis du vil. De er bare noe jeg fant på i farta. 

Endret 19. juni 2015 av ærligøs

[Imsvale]

Jeg er kjent med at det skal (kan?) være stor forbokstav når det som kommer etter kolon er en fullstendig setning (hva nå det måtte bety), eller noe i den duren. Den delen er egentlig grei.

 

Norsksidene har oppført interjeksjoner (inkludert svarord) som setningsfragmenter. Dermed ytringer, så de kan stå alene og gi mening, men ikke setninger. Så, liten forbokstav. Var visst ikke verre enn som så.

 

Hva angår de andre setningene – jeg tror nesten du må fram med teskjea.

[ærligøs]

 

Jeg har laget en egen definisjon av "fullstendig setning" basert på det jeg har lest: En fullstendig setning er en setning (der fikk vi med en gang både finitt verbal og subjekt) hvor alle valensbundne ledd er til stede. 

 

Det andre avsnittet er jeg ikke helt med på, men jeg vil ikke starte en diskusjon om begreper nå. Liten forbokstav var jo det jeg satset på, så jeg bør være happy framfor å kverulere. Begrepene brukes jo også av og til ulikt fra kilde til kilde. 

 

Ok til teskje, men jeg må ta det senere. 

[Imsvale]

Det andre avsnittet er jeg ikke helt med på, men jeg vil ikke starte en diskusjon om begreper nå. Liten forbokstav var jo det jeg satset på, så jeg bør være happy framfor å kverulere. Begrepene brukes jo også av og til ulikt fra kilde til kilde.

Hvorfor være happy hvis du er uenig i årsakene som gis? Dette er jo kverulansetråden over alle kverulansetråder.

 

Teskje er frivillig.

[ærligøs]

 

Det andre avsnittet er jeg ikke helt med på, men jeg vil ikke starte en diskusjon om begreper nå. Liten forbokstav var jo det jeg satset på, så jeg bør være happy framfor å kverulere. Begrepene brukes jo også av og til ulikt fra kilde til kilde.

Hvorfor være happy hvis du er uenig i årsakene som gis? Dette er jo kverulansetråden over alle kverulansetråder.

 

Teskje er frivillig.

 

Jeg er bare redd for å miste fokuset på det vi har rotet oss inn i nå. Jeg synes det er veldig interessant og handler nettopp om å forstå nivåer i setninger. Men ok: Det virker som du bruker ordet ytring synonymt med helsetning eller fullstendig setning. Jeg tenker på ytring som en fellesbetegnelse for setninger og setningsfragmenter. Når jeg tenker meg om, så husker jeg nå at ytring også kan bety helsetning. En bok jeg har definerer ytring som de som før het periode. 

 

En annen grunn til at jeg ikke vil kverulere om dette, er en snikende følelse at du kanskje har rett likevel.

[Imsvale]

Det er i så fall ikke jeg som har rett, men Norsksidene. Jeg skrev ja med stor j, husker du? Det samme gjelder for definisionen av ytring – alt er tatt derfra. Jeg regner med vedkommende som styrer sidene, vet mer om dette enn meg.

 

Ytring er en betegnelse på gruppen som omfatter setninger og setningsfragmenter. Jeg bruker faktisk ikke ordet ytring synonymt med helsetning.

 

http://www.norsksidene.no/web/PageND.aspx?id=99255

http://www.norsksidene.no/web/PageND.aspx?id=99105

[ærligøs]

 

Ok! Da prøver jeg og komme tilbake senere med de setningene, og så skal jeg forsøke å forklare hva det er jeg strever litt med i den forbindelse. Jeg ble litt ivrig fordi jeg tror at dette kan vise litt av nytten av å kunne skille mellom setningsledd og andre typer ledd inne i et setningsledd. Jeg skal forsøke å forklare uten å dra inn de begrepene du ikke var vant med. 

[Imsvale]

Høres ut som en pedagogisk utfordring jeg ikke unner noen. Du behøver ikke, siden jeg er så tilbakeholden med å lære dem selv. Ikke for dét: Det drypper litt inn nå og da. Sakte, men sikkert. Kanskje én dag osv.

 

Når det er sagt er jeg vel relativt komfortabel med de fleste setningsledd. Det er helst når du begynner å dele dem opp ytterligere at jeg havner bakpå. Det var kanskje det du ville fram til også. Så lenge setningsleddene (subjekt, verbal, predikativ, objekt og adverbial – vel?) er kjent, kan man jo starte rolig der.

 

For all del, hvis du mener det har nytteverdi ... color me curious.

[ærligøs]

Høres ut som en pedagogisk utfordring jeg ikke unner noen. Du behøver ikke, siden jeg er så tilbakeholden med å lære dem selv. Ikke for dét: Det drypper litt inn nå og da. Sakte, men sikkert. Kanskje én dag osv.

 

Når det er sagt er jeg vel relativt komfortabel med de fleste setningsledd. Det er helst når du begynner å dele dem opp ytterligere at jeg havner bakpå. Det var kanskje det du ville fram til også. Så lenge setningsleddene (subjekt, verbal, predikativ, objekt og adverbial – vel?) er kjent, kan man jo starte rolig der.

 

For all del, hvis du mener det har nytteverdi ... color me curious.

Jeg tenkte på at det noen ganger kan være uklart om noe er et setningsledd eller ikke. Det er vel slik at alle ord i en setning hører til et setningsledd? Men når et setningsledd består av flere enn ett ord, så vil det være slik at vi da har ledd (altså andre typer ledd enn setningsledd) som er direkte underordnet andre ord. Jeg skriver noe her hvor jeg forklarer så godt jeg kan det jeg forstår. Men egentlig så er jo poenget mitt at jeg synes dette er litt vanskelig, og at jeg ofte blir veldig usikker når konkrete setninger skal forstås. 

 

Han arbeider i garasjen. Her er det greit å se at «i garasjen» utgjør et setningsledd,  et stedsadverbial.  Vi har en SVA-setning (subjekt, verbal og adverbial). 

 

Så kommer problemet:

 

Han reparerer bilen i garasjen. Her er det ikke sikkert at «i garasjen» er et setningsledd. Setningen ser ut som en SVOA-setning (subjekt, verbal, objekt og adverbial) hvor det eneste setningsleddet som ikke består av et enkeltord, er adverbialet, som består av to ord. Men denne setningen kan også være en SVO-setning. Objektet blir da «bilen i garasjen» og «i garasjen» blir da en del av objektet i stedet for et eget setningsledd. SVOA-setningen har et adverbial som  plasserer resten av setningen (han reparerer bilen) på et sted (i garasjen). Denne tolkningen er nok den mest rimelige: reparasjonen foregikk i garasjen.

 

Den andre tolkningen forutsetter at setningen ikke har noe adverbial, og at «i garasjen» i stedet står til ordet «bilen» og gir en slags beskrivelse av denne, eller hjelper med å innsnevre referansen til ordet «bilen». Vi kan tenke oss at noen har en bil som har stått i garasjen lenge uten å bli reparert. For å skille denne bilen fra andre biler, brukes uttrykket «bilen i garasjen» om denne bilen. Når denne bilen endelig skal repareres, kan vi tenke oss at den skyves ut av garasjen og plasseres et annet sted. Når et familiemedlem spør et annet hva faren i familien holder på med, kan svaret bli «Han reparerer bilen i garasjen». Den andre kan da spørre videre: Hvor reparerer han den? Så kan svaret bli «på bukken bak naustet». Her vil uttrykket «bilen i garasjen» være en språklig enhet. Da kan en også si eller skrive: Han reparerer bilen i garasjen bak naustet. Løsrevet fra en sammenheng kan vi jo her også lure på om "bak naustet" er et adverbialt setningsledd eller en plasseringsbeskrivelse av garasjen. Igjen blir spørsmålet om et språklig uttrykk er et ledd i en setning eller et ledd innenfor et setningsledd. Selv om jeg tror jeg forstår forskjellen, synes jeg ofte det er vanskelig å analysere konkrete setninger for å finne ut av dette. Spørsmålet blir altså hvilket nivå «i garasjen» er på i den opprinnelige eksempelsetningen, eller hvilket nivå vi skal velge å tolke det på. Er uttrykket et eget setningsledd, og dermed på øverste nivå, eller er det et ledd inne i et setningsledd, og dermed ikke på øverste nivå?

 

Noen andre setninger:

 

Han kastet ballen over taket på bilen. Dersom «på bilen» oppfattes som et eget setningsledd, har vi en SVOAA-setning, altså to adverbialer. Da betyr setningen at han kastet ballen på bilen og kastet gikk over et tak (et hustak, garasjetak). En annen tolkning er at setningen er en SVOA-setning med bare ett adverbial. Da blir bilen tryggere fordi kastet bare går over biltaket. I denne betydningen utgjør ordene «over taket på bilen» ett setningsledd, ikke to.

 

Han observerte at naboens datter solte seg naken på taket. Slik denne helsetningen nå står, mener jeg at den betyr at nakensolingen skjedde på taket. «på taket» blir et adverbial i leddsetningen. Med komma etter «naken» blir «på taket» derimot et adverbial i helsetningen og stedfester observeringen. Muligens burde «fra taket» da vært brukt, men det ser jeg bort fra nå. En annen mulighet jeg nettopp nå så, er at "naken på taket" kan oppfattes som et eget setningsledd: et fritt subjektspredikativ. En kan stokke om og skrive: Naken på taket observerte han at naboens datter solte seg. I denne tolkningen blir "på taket" heller ikke noe eget setningsledd, men noe som står til et adjektiv. 

 

Da jeg skrev «nyttig», tenkte jeg på at det er mulig å forklare grammatisk hva tvetydigheten består i. Å stille spørsmål om et uttrykk er et setningsledd eller et ledd i et setningsledd kan være til hjelp for å se tolkningsmuligheter en ellers kan overse. Av og til kan det hjelpe til med å sette komma på riktig sted.

Jeg tror også at dette skillet mellom ledd i setninger og ledd i setningsledd er kjekt når en skal forstå relativsetninger. Slike setninger er nettopp ledd i setningsledd, og ikke egne setningsledd. Det gjør at de «gjemmer» seg litt slik at vi ikke får øye på dem. Da blir det også vanskelig å huske på å sette komma: Boka jeg glemte, var dyr. Det du sa, er feil. 

 

Jeg tror jeg glemte å ta med ordet "frase" i teksten. 

 

Finn gjerne feil og misforståelser jeg har begått, dersom du ser noen. 

[Imsvale]

Muligens burde «fra taket» da vært brukt, men det ser jeg bort fra nå.

 

Du kunne sagt det samme om bilen – bilen fra garasjen. Realistisk sett ville man ikke snakket om bilen i garasjen, med mindre den faktisk befinner seg der nå. Men dette var jo slett ikke poenget.

 

Takk for en særdeles god og grundig gjennomgang, som likevel ikke beveget seg lengre vekk fra kjent materiale enn at det fortsatt var lettforståelig. Det var dessuten en god mellomting før vi eventuelt går løs på frasene; og like greit at du ikke blandet dem inn ennå.

 

Det meste her er jo et spørsmål om tolkning, og i et tenkt (uuttalt) eksempel (som tydelig er vanskelig å komme på!) kan det jo være en reell og problematisk tvetydighet. Da kan det jo ofte være greit å analysere en smule dypere, for å kunne belyse problemet bedre, og forhåpentlig lettere finne veien til løsningen. Dette har du helt rett i. Selve tolkningen er jeg for øvrig ganske god på, vil jeg selv mene. Jeg har en god intuitiv språksans. Det det skorter på er formelle analysemodeller og terminologi.

 

Om det skulle være noen feil eller misforståelser her, så har jeg neppe nok kunnskap til å finne dem. For det det er verdt, så ser det riktig ut. Alt gir mening.

 

Avslutningsvis så syns jeg «kommafeil» i såpass korte setninger som du viser mot slutten, ofte er ganske meningsløse. De skaper sjelden problemer, og derfor bryr jeg meg antakelig enda sjeldnere om hva reglene måtte si om tilfellet. At jeg oppfatter det som uproblematisk, er nok mest fordi vi naturlig legger inn en pause der uansett, men den er ikke så lang som den pausen et komma maner fram. En (så lang) pause i en så kort setning skaper mer problemer enn det løser, vil jeg faktisk påstå. I lengre setninger blir det en helt annen sak. Regler spiller andrefiolin for meg; såpass stoler jeg på egen språksans. Ikke glem at kommareglene først og fremst er veiledende.

 

Du må gjerne komme med tilsvar hvis du mener manglende komma skaper problemer. Jeg er helt åpen for at jeg har oversett noe.

[ærligøs]

 

Du må gjerne komme med tilsvar hvis du mener manglende komma skaper problemer. Jeg er helt åpen for at jeg har oversett noe.

 

Jeg tenkte ikke på kommafeil i det hele tatt, egentlig, tror jeg da. Det jeg nok ville ha fram, var at leddsetninger som er underordnet et annet ord, kanskje er vanskeligere å oppfatte som setninger når vi skriver. Manglende komma kan kanskje forstås som en indikasjon på dette? Jeg tror jeg gjør flere feil her enn ved andre typer leddsetninger. Jeg vet ikke om du har lest artikkelen om komma hos den språkvaskeren du lenket til? Jeg synes den var god. Han spør vel om hva som er vitsen med å ha regler som ikke engang forfatterne av Norsk referansegrammatikk klarer å følge!

 

Nei, jeg vil egentlig ikke ha noe hovedfokus på komma. Det kan vi se på når det blir aktuelt. Slike setninger med tilbakepekende ord, som "disse", kunne vært morsomt å sett på, men her kan jeg dessverre ingenting.  En av oss, eller noen andre. får komme med en setning her senere. Jeg har en liste med setninger jeg skal se på. Så tenkte jeg å drasse noen av dem hit dersom jeg får en uggen følelse av at jeg ikke helt forstår dem. Øverst på lista er denne setningen:

 

Årsaken til problemet er at sjefen nekter å lese rapportene.

Det er snart å tro at det som kommer etter "er", blir predikativ. Men her tror jeg at det blir potensielt subjekt, uten at jeg helt klarer å begrunne dette. Er du flink med potensielle subjekter og predikativ?

 

Edit: Vel, når jeg leser på nytt det jeg skrev, så er det vel et kommafokus der. Hadde ikke lyst til å innrømme det!

Endret 19. juni 2015 av ærligøs

[Imsvale]

Jeg aner ikke hvor flink jeg er med S vs. PIV. Det eneste jeg vet er hvordan jeg tolker en gitt setning. Jeg skulle likt å kunne noen triks for å skille dem i slike tilfeller, om det overhodet er mulig.

 

1. Leddsetninger kan vel også være O/PIV? Se A under.

2. Mange slike setninger tolker jeg som 50/50, dvs. man velger selv hva som er S og O/PIV. Vi så vel noen slike litt tidligere.

3. Jeg nevner stadig O, men det er kanskje alltid PIV i slike tilfeller, derav tvetydigheten (dels siden PIV = nominativ, og dels fordi ingen bøyning er aktuell for fraser(!)(?))?

 

A1: Han fant årsaken til problemet.

A2: Han skjønner at sjefen nekter å lese rapportene.

 

Ikke for dét, jeg jukser litt (gjør det kunstig enkelt) når ordet jeg har valgt, endrer form i akkusativ.

 

B1: Bertil fant årsaken til problemet. [Teknisk sett kan det være årsaken til problemet som fant ham. Høres mystisk ut!]

B2: Trude skjønner at sjefen nekter å lese rapportene. [utvetydig. Uhjelpsomt. Dumt valg av verb kanskje.]

 

Nå har jeg riktignok endret verbet, og dermed erstattet predikativet med objekt. Men det samme problemet er der fortsatt, såfremt verbet kan gå begge veier (det ble litt hit and miss). B1 er i så fall den mest interessante. Hvordan kan vi skille mellom disse mulighetene? Jeg tror nesten ikke det er mulig, hvis man da ikke får litt hjelp fra sammenhengen. Og det gjør man som oftest, så da er det oftest greit.

 

Komma kan vi la ligge, med mindre det viser seg spesielt nyttig. Det er for det meste ganske tørt uansett.

 

Og nei, jeg har ikke lest noe ennå av det jeg linket (lenket, lanket, lånket) til. Får ta en titt etter jeg får sovet litt.

[ærligøs]

 

Fraser kan bøyes, eller hovedordet i fraser kan bøyes:

 

Hun bak disken er pen. Jeg spurte henne bak disken om råd. 

 

Jeg hadde ikke tenkt på det du her skriver om i det hele tatt. Nå ble det egentlig enda mer komplisert. Det du skriver om, handler vel om at vi noen ganger ikke vet hvilken funksjon setningsledd har, da vi som regel mangler kasusbøyning? 

 

"Jeg slo dem, og de sparket meg" er grei, mens "Tom slo Petra" er mulig å forstå som at Tom ble slått av Petra. 

 

"Latskapen er årsaken. Årsaken er latskapen." Det betyr kanskje det samme? Men i den første setningen er vel "årsaken" predikativ, mens i den andre setningen er "årsaken" subjekt. Eller mente du at også her når "er" brukes, kan vi har den samme usikkerheten om hva som er hva i forhold til setningsledd? Dette er noe jeg aldri har vært borte i eller tenkt på før. Eller så har jeg i hvert fall ikke forstått det. 

 

------------- S-------------   V                       ?

Årsaken til problemet er at sjefen nekter å lese rapportene.

 

Jeg begynner å lure på om ikke leddsetningen er predikativ allikevel. Predikativet skal vel angi en egenskap ved subjektet. Blir det ikke da like greit å bytte til "At sjefen nekter å lese rapportene, er årsaken til problemet."? Muligens blir det ett fett fordi dette handler om to ting som er identiske? 

 

George Orwell var Eric Arthur Blair

Eric Arthur Blair var George Orwell

 

Logisk betyr vel setningene det samme uansett hva som kommer først? 

[Imsvale]

Fraser kan bøyes, eller hovedordet i fraser kan bøyes:

 

Hun bak disken er pen. Jeg spurte henne bak disken om råd. 

 

Jeg hadde ikke tenkt på det du her skriver om i det hele tatt. Nå ble det egentlig enda mer komplisert. Det du skriver om, handler vel om at vi noen ganger ikke vet hvilken funksjon setningsledd har, da vi som regel mangler kasusbøyning?

Mhm.

 

"Jeg slo dem, og de sparket meg" er grei, mens "Tom slo Petra" er mulig å forstå som at Tom ble slått av Petra.

 

"Latskapen er årsaken. Årsaken er latskapen." Det betyr kanskje det samme?

Muligens. Det kommer nok an på hva det handler om. Fryktelig vanskelig å komme på et eksempel med «er» som verb, som kan illustrere en endring i betydning avhengig av hva som er S og PIV (hvis sånt er mulig). I den forrige setningen din er det ingen tvil. Og det er ikke bare betydningen som endres: Tom slo Petra (S-V-O) og Tom slo Petra (O-V-S). Les dem høyt. Gjør du det riktig, får du en helt annen intonasjon med objektet først.

 

Men i den første setningen er vel "årsaken" predikativ, mens i den andre setningen er "årsaken" subjekt.

Det er akkurat det som var poenget mitt. Kan det ikke like gjerne være PIV-V-S (jf. Tom slo Petra)? Iallfall ofte. Så selv uansett rekkefølge vet man ikke uten videre hva som er S og PIV.

 

Eller mente du at også her når "er" brukes, kan vi har den samme usikkerheten om hva som er hva i forhold til setningsledd?

I prinsippet, ja. Med mindre vi har regler om akkurat dette som er ukjent for meg. Men jeg mener å ha sett litt av hvert av sammensetninger og rekkefølger – dog kanskje mest i poesi og eldre litteratur. Men man kan jo ikke si det er feil.

 

------------- S-------------   V                       ?

Årsaken til problemet er at sjefen nekter å lese rapportene.

 

Jeg begynner å lure på om ikke leddsetningen er predikativ allikevel. Predikativet skal vel angi en egenskap ved subjektet. Blir det ikke da like greit å bytte til "At sjefen nekter å lese rapportene, er årsaken til problemet."? Muligens blir det ett fett fordi dette handler om to ting som er identiske?

 

Klart det kan være predikativ hvis «årsaken til problemet» er subjekt. Hovedpoenget mitt var likevel at man ofte ikke vet hva som er hva. I en isolert setning som denne, tror jeg faktisk det er fundamentalt uklart, og at vi derfor ofte (alltid?) må ha hjelp av sammenhengen for å avgjøre spørsmålet. Den hjelpen får man som oftest, så det er sjelden det virkelig skaper problemer.

 

George Orwell var Eric Arthur Blair

Eric Arthur Blair var George Orwell

 

Logisk betyr vel setningene det samme uansett hva som kommer først?

 

Enkelt sagt, ja, men noen ganger er det finurligheter som i det minste gjør at det får en litt annen lyd. Dermed er de ikke helt ekvivalente. Og da har vi kanskje et problem.

[ærligøs]

 

Jeg tror jeg forstår litt mer nå. 

 

I noen setninger er det da vel klart av leddrekkefølgen må være snudd, slik som i setningen: Et dyr er katten. 

 

Der må det vel være predikativ-verbal-subjekt? Jeg kommer i farta ikke andre måter å oppfatte det på. 

 

Jeg har heller ikke vært borti regler for når rekkefølgen kan snus uten konsekvenser og når det ikke går. Knapt vært borti dette i det hele tatt, faktisk. 

[Imsvale]

Jeg tror jeg forstår litt mer nå. 

 

I noen setninger er det da vel klart av leddrekkefølgen må være snudd, slik som i setningen: Et dyr er katten. 

 

Der må det vel være predikativ-verbal-subjekt? Jeg kommer i farta ikke andre måter å oppfatte det på. 

 

Jeg har heller ikke vært borti regler for når rekkefølgen kan snus uten konsekvenser og når det ikke går. Knapt vært borti dette i det hele tatt, faktisk. 

 

Jeg ser heller ikke noen andre måter å oppfatte den setningen på. Måtte være sære tilfeller i så fall (type Game of Thrones «A man is your servant», hvis du er kjent med dette).

[ærligøs]

 

Jeg følger ikke med på tv-serier for tiden og kjenner ikke til den serien (men har den klar på harddisk). 

 

Når det gjelder potensielt subjekt, så rotet jeg nok fælt. Jeg har egentlig ikke kommet i gang med setningsanalyse i særlig grad. Potensielt subjekt er noe vi har i setninger med formelt subjekt, slik som: Det står en mann bak busken. 

 

Slike det-setninger er litt ekle, og jeg har heller ikke fått tid til å se nærmere på dem. 

[Imsvale]

Jeg var ikke sikker på hva du mente med det uansett. Jeg tolket det som et generelt begrep laget for anledningen, ikke et formelt konsept.

 

Ser jo ut som du kan omformulere setningen: Det står en mann bak busken. --> En mann står bak busken. Der har du subjektet, som i setningen med formelt subjekt da er det potensielle subjektet? Men det er vel ikke alle setninger som er så likefrem. Det var kanskje noe annet ved setningen du tenkte på, f.eks. hvordan man analyserer setningen med formelt subjekt slik den står?

[ærligøs]

 

Neida, "potensielt subjekt" er et begrep hentet fra faglitteraturen. Før het det "foreløpig subjekt" og "egentlig subjekt". Nå er det visst erstattet med "formelt subjekt" og "potensielt subjekt". 

 

Den analysen du der gjorde, er akkurat det som står i grammatikkbøkene jeg har lest. "Det" blir formelt subjekt og "en mann" blir potensielt subjekt. Du har realisert det potensielle subjektet ved å endre leddrekkefølgen og stryke det formelle subjektet. 

 

Jeg har akkurat kommet i gang med slike setninger, men siden jeg holder på med 75 ting samtidig, går det saaakte. 

 

Jeg tror heller vi bør se på andre ting. For eksempel den setningen i språkfeil-tråden hvor det var vanskelig å avgjøre om det skulle være komma i den siste oppgaven din. Den er kanskje vanskelig, men noe kan vi kanskje finne ut og avklare. 

Endret 22. juni 2015 av ærligøs

[Imsvale]

Begrepet egentlig subjekt kjenner jeg selv i forbindelse med formelt subjekt, nå som du nevner det.

 

Fra språkfeil-tråden:

 

Problemet var bare det at russeren hadde tatt seg god tid underveis og nå nærmet seg tidsnød.

 

Spørsmålet var om det skulle være komma etter underveis, etter regelen om komma etter innskutt leddsetning. Leddsetningen var foreslått å være at russeren hadde tatt seg god tid underveis.

 

Etter mye om og men tenkte jeg til slutt følgende (og da skal det ikke være komma): ... at [russeren hadde tatt seg god tid underveis og nå nærmet seg tidsnød]. Hele dette utgjør da leddsetningen, og komma skal eventuelt settes etter, hvis mer følger. Sideordnede predikater inne i leddsetningen (intet komma der heller).

 

Edit: Kan leddsetningen anses som innskutt når den utgjør del av predikatet i helsetningen? Hva betyr det egentlig at den er innskutt? Tror ikke jeg har tenkt over det før; jeg har bare sett etter leddsetninger inne i helsetninger, og det ser ut til å funke bra så langt.

Endret 22. juni 2015 av Imsvale