Fraværet øker...hva skjer?

[jente- 18 år]

Fraværet øker, karakterene har gått litt ned, lite motivasjon for å gjøre de bedre, stresser over fraværet,  stresser over ønsket om å bli god i idrett, men "hører ikke hjemme". Mistrivsel på videregående?

 

Føler meg mer og mer aleine på skolen. Tar litt krevende realfag, samtidig med en ikke allverdens god mattelærer heller. Toppkarakterer på ungdomsskolen, nå streber jeg etter en 4-er, men går heller mot en 3-er. Dette bekymrer meg mer og mer, nå som jeg jobber mindre og mindre.   

 

Før var jeg ledertype, så en overydmyk skoleelev som holder på å miste selvtilliten sakte. Kombinerer idrett og skole, var "uptight" i starten, ville gjøre det bra, fant ut at medelever ikke var like seriøse. Ble litt "disset" for at jeg prøvde så hardt. Senket skuldrene etterhvert og fokuserte på å utvikle meg selv. Dette var bra, men fikk ikke ut det beste i meg fordi jeg følte meg ensom med hensyn til at jeg driver lagidrett. Er blitt mer og mer opptatt av å kunne samhandle med de andre jeg må forholde meg til for å kunne prestere og utvikle meg på skolen også. En idrettslinje er vel til for å kunne utveksle kunnskap om trening, prestasjon og utvikling på. 

 

Nå er motivasjonen blitt lav for å møte opp, ettersom jeg har fått høre at enkeltpersoner som jeg har behov for å prestere i idretten sammen med, ikke liker meg. Bare å få høre noe slikt, og å vite at jeg ikke har gjort dem noe som helst, irriterer meg sykt. De kommer ikke til meg og sier ting, det må gå gjennom andre. Og slikt gjør det med alle de snakker om. Disse må jeg forholde meg til hver dag, høre på gossipen og dramaet de lager utav ingenting, gjerne midt under en treningsøkt. Er overhodet ikke enig i at man bør snakke på en slik ekkel måte om andre som det de holder på med hver dag. Har så vidt kommentert dette, men føler ikke jeg blir særlig hørt. Er heller blitt et mye stillere menneske som føler seg litt utenfor. Mistrives sterkt med dette, ettersom jeg ikke klarer å prestere eller å jobbe på min beste, mest seriøse måte med idretten. Sier til foreldrene mine at skolen ikke begynner før seint på dagen, og småskader som jeg vanligvis ikke ville brydd meg om, blir til unnskyldninger.  

 

Tankene mine går til at jeg er nødt til å få gjort noe med denne mistrivselen, og det startet med å fortelle kjæresten. Han er utrolig støttende, men det har jo ikke ført til noe endring i forholdet mitt til lagvenninnene mine på skolen. Disse er ikke lagvenniner på ettermiddagen, ettersom jeg spiller på et annet lag enn dem. Startet en divisjon ned fordi jeg fikk lite spilletid og ble også utstøtt fra gamlelaget pga jeg ikke var på like høyt nivå. De var mye eldre, toppidrettsutøvere som festet mye, så jeg fikk heller ingen relasjoner utenfor banen med de heller. For tiden, som ganske ny i laget, trives jeg veldig godt der, og er blitt utrolig opptatt av å skape så tette relasjoner som mulig og bevare dem. Går en god del energi der, men det er noe jeg har valgt å prioritere. Dette er noe jeg aldri har følt at jeg må jobbe så hardt med å få venner på før, så det er veldig uvant. Sitter med en litt ekkel følelse av at jeg blir dømt etter prestasjoner og ikke etter person, som er det viktigste. Derfor er denne mistrivselen jeg snakker om, varierende. 

 

Det at jeg faktisk har skrevet et slikt innlegg, får meg nesten til å bli sjokkert over meg selv. At det skulle gå så langt. Jeg er fullstendig klar over at det er utrolig mange andre som har det MYE verre enn meg. Derfor skriver jeg også dette innlegget, både for meg selv og for andre, for å dele min lille midtveis-historie med dere.

 

Jeg aner ikke hva jeg vil studere eller jobbe med etter videregående. Det jeg vet, er at jeg har vg3 igjen, og jeg er fullstendig dritlei nå i slutten av vg2. Begynte å bli skolelei helt i slutten av ungdomsskolen og det har bare blitt mer og mer av det.. Jeg tenker på å bytte skole kanskje, men er redd for å gå i samme fellen som jeg har gjort til nå, og dermed falle helt ut. For tiden tenker jeg at det er langt i fra tema om å droppe ut, men kunne tenkt meg et miljøskifte, absolutt. Er trossalt innerst inne opptatt av skole og idrett, det har alltid betydd mye for meg. Foreldrene mine hjelper meg mye, har nettopp fått en leilighet midt i byn med kjæresten min av dem. Tanken slår meg at jeg får for mye servert på sølvfat og redselen for at jeg ikke kommer til å klare å stå godt på egne bein senere, skremmer meg. 

 

Jeg har alltid vært en person som tenker alt for mye på ting og tang, og kommer det bekymringer, så har jeg lett for å grave meg ned i dem. Har ikke noe særlig lyst til å ta det opp med foreldre, skolerådgiver eller trener, fordi jeg har ikke helt definert skikkelig hva som er problemet, eller hva jeg har lyst til, eller hvilke forventninger jeg har videre i livet, også er jeg litt redd. Jeg vil bare prestere, og ha ekte venner som ikke kommer og går utifra prestasjonene mine. Jeg vil ha venner hvor vi kan bygge hverandre opp og gjøre hverandre gode både på og utenfor banen. 

 

Hvis det er noen som har giddet å lese dette altfor lange, triste innlegget, så setter jeg ihvertfall stor pris på alles tips og egne erfaringer. 

 

Mvh jente på 18 år. 

[Aleks855]

Kjenner meg igjen, i stor grad. Jeg var alltid den smarte på barneskolen, men gjennom ungdomsskolen og VGS var jeg pisslei skole, og karakterene og fraværet led.

 

Redningen min var at jeg ble innkalt til førstegangstjeneste, som var en mulighet til å reise bort fra det hele. Jeg ble i Forsvaret i 4 år før jeg bestemte meg for å ta høyskoleutdanning (og IKKE samme linje som jeg valgte på VGS). I løpet av den bortetida ble jeg mer moden og mer klar for å fortsette utdanninga, og gikk tilbake til å prestere på det nivået jeg forventet av meg selv.

 

Det er litt "gresset er alltid grønnere". Du burde prøve å skaffe deg en jobb, for å ta litt tid vekk fra skolebenken. Det behøver ikke være Forsvaret; det var bare et eksempel. Men når du jobber en stund, så vil du starte å savne å gå på skolen. Da kan man gå tilbake uten å være skolelei, og fortsette utdanninga med et friskt sinn.

 

En jobb vil også hjelpe på sølvfat-følelsen. Du tjener dine egne penger, og får arbeidserfaring som vil hjelpe deg å få enda bedre jobber i fremtida. Du blir mer selvstendig, og det teller mye.

Endret 27. mai 2015 av Aleks855

[€uropa]

Nå er det veldig snart sommerferie, så da får du kanskje tid til å hente deg inn igjen og få problemene på avstand. Etterpå er det kanskje mulig å bytte skole og prøve noe nytt? Det er ikke sikkert at du får gode venner på en annen skole, men det hjelper nok mye på stressnivået om du bare kommer bort fra dem du ikke trives med i dag. Hvis det er noe du kan tenke deg, bør du ta kontakt med rådgiver på skolen og høre hvordan du skal gå fram snart.

 

Alle føler seg tidvis presset og kanskje spesielt på videregående, men for mange blir det bedre.

Endret 27. mai 2015 av Zarac

[Gjest Bruker-95147]

Du sier det selv "jeg tenker for mye", og da ligger løsningen i å ikke tenke, eller bare se på tankene som fenomener som kommer og går, slik skyene driver under den blå himmel.

 

[jente- 18 år]

Kjenner meg igjen, i stor grad. Jeg var alltid den smarte på barneskolen, men gjennom ungdomsskolen og VGS var jeg pisslei skole, og karakterene og fraværet led.

 

Redningen min var at jeg ble innkalt til førstegangstjeneste, som var en mulighet til å reise bort fra det hele. Jeg ble i Forsvaret i 4 år før jeg bestemte meg for å ta høyskoleutdanning (og IKKE samme linje som jeg valgte på VGS). I løpet av den bortetida ble jeg mer moden og mer klar for å fortsette utdanninga, og gikk tilbake til å prestere på det nivået jeg forventet av meg selv.

 

Det er litt "gresset er alltid grønnere". Du burde prøve å skaffe deg en jobb, for å ta litt tid vekk fra skolebenken. Det behøver ikke være Forsvaret; det var bare et eksempel. Men når du jobber en stund, så vil du starte å savne å gå på skolen. Da kan man gå tilbake uten å være skolelei, og fortsette utdanninga med et friskt sinn.

 

En jobb vil også hjelpe på sølvfat-følelsen. Du tjener dine egne penger, og får arbeidserfaring som vil hjelpe deg å få enda bedre jobber i fremtida. Du blir mer selvstendig, og det teller mye.

Veldig fint svar :-) Tusen takk! 

 

Skal ta meg en sommerjobb nå, og det ser jeg frem til. Så får jeg se hva jeg gjør til vg3. Jeg er utrolig opptatt av idretten min, og det er jo derfor jeg valgte akkurat den skolen og idrettslinjen jeg nå går på. Det blir nok et friår etter vg3 til å jobbe og kombinere med idretten, men 1 år av gangen. Kanskje holder sommerjobben nok til dette med å savne å gå på skolen igjen. Vi får se. Kjekt å få litt svar, plutselig så ser man litt lysere på ting! :-)