Mangel på empatiske følelser, hva er galt med meg?

[Viskete Viskelær]

 

 

 

Prøv å lese litt om Aspergers Syndrom. Kanskje noe av det passer?

 

Er ikke Aspergere mer i kategorien "ønsker sosial kontakt, men får det ikke til"? Jeg oppfatter at TS faktisk ikke er interessert.

 

Ikke nødvendigvis. Ingen som har AS opplever det helt likt.

 

Jeg f.eks klarer fint å oppnå sosial kontakt, jeg bare har ikke så lyst på det.

 

Anonymous poster hash: 9d187...403

 

 

Samme her. Kommer muligens an på hvor på skalaen du ligger. Jeg tror egentlig det er noe forskjell på asperger og høyt fungerende autisme Selv om dette er litt kronglete farvanner. Jeg tror førstnevnte vil være mer interessert i kontakt, mens sistnevnte kan forsvinne litt mer inn i eget hode og like seg der.

 

Jeg pleide å gjøre mer en innsats i å være sosial da jeg var yngre, men nå har jeg begynt å bli lei av det. Har blitt mer "meg selv". Jeg leste bøker om kroppspråk og mennesklig tenkning, følelser. Så jeg greide meg bra sosialt, kom overens med kollegaer, ble generelt positivt motatt.

 

Jeg vet at de fleste mennesker føler en kontakt med personer de er med- venner, bekjente, kollegaer, familie. Denne evnen mangler jeg, eller den er ihvertfall sterkt redusert. Dvs at jeg får ikke noe positive følelser ut av det å være sammen med andre i seg selv. Min motivasjon til å bli kjent med andre mennesker eller være sammen med dem, kommer fra det å synes det er gøyalt å spille med dem, snakke om felles interesser/ diskutere, drikking osv.

 

Derfor har jeg ikke orket å besøke familien min på 6mnd for det er slitsomt selv om vi kommer godt overens og det er ikke noe å utsette på det. Jeg reiser hovedsaklig hjem fordi min mor, som setter stor pris på det, er en bra person som jeg vil glede.

 

Jeg knytter meg generelt ikke til andre mennesker heller. Jeg har foreldre og søsken som jeg har nøytralt forhold til. Men det er bare min mor og min samboer jeg faktisk er knyttet til. Så jeg kan enkelt kutte venner og enkelte familie fra livet mitt uten å føle noe mer på det.

 

Har heller aldri følt meg ensom, selv om jeg har vært mye alene opp gjennom tidene. Vet ikke om jeg er i stand til å føle ensomhet.

 

Når det er sagt, så ser jeg ikke automatisk ned på andre mennesker. Mulig jeg er nesten motsatt der, at jeg er mer opptatt av å forstå dem enn å irritere meg over dem. På en måte.

Endret 2. juni 2015 av Viskete Viskelær

[nacario]

Hvordan er du på jobben, har det hendt at du kan se når kolleger evt trenger bistand i sitt arbeid og du trår til uten forventing av vinning/egen gevinst? Har du morsfølelse ovenfor din datter, at du virkelig bryr deg om hennes vel og ve? Hjulpet noen du ikke kjenner på noen som helst måte? Dette er eksempler på empatiske egenskaper, og alle har vi forskjellige mengder av det, mens andre ikke. Selv har jeg en jobb som krever slike egenskaper for å kunne sette seg inn i andres situasjon, samtidig som jeg også evner å ikke ta meg nær av det "forferdelige/tunge" man står ovenfor. Samme som alle grusomhetene der ute, og mye av det kan være av at i media blir man stadig påminnet om alt det onde, man kan lettere ta avstand fra det, ikke la seg bli like påvirket. Bare et eksempel på at vi alle "normale" har ulike personlige egenskaper med sine særpreg, og det betyr ikke at du nødvendigvis har noe som er "galt" med deg. Hvis du er tilfreds med slik du har det nå og det fungerer så bare la det ligge.

Endret 5. juni 2015 av nacario

[Karl Skapeland]

Anonymous poster hash: f1aa8...4fc

 

Jeg kjenner meg meget godt igjen i din beskrivelse av deg selv, bortsett fra at jeg er mann og en del år eldre enn deg.  Er vi unormale?  Kanskje det, siden vi ikke er som "folk flest".  Men er det noe galt med oss?  Neppe.

 

Apropos 22.juli...  Jeg satt på trikken og kjørte forbi "ground zero", og så mye knust glass og blodige mennesker.  Har mange ganger tenkt på hvor lite påvirket jeg ble av det hele.  Både når det foregikk, og i tiden etterpå.  Jeg har mange ganger tenkt tanken, at jeg kanskje mangler empatiske evner...

 

Men på den annen side, det skjer mye jævlig hele tiden, rundt i hele verden.  Det er ubegrenset tilgang på nyheter som forteller hvor ille ting er.  Hva skal man ta innover seg?

[Horten Market]

Er vi unormale?  Kanskje det, siden vi ikke er som "folk flest".  Men er det noe galt med oss?  Neppe.

Manglende empatiske evner er et mentalt handicap. Du er dårligere i stand til å forstå andre mennesker, og vil ikke kunne knytte normale bånd til andre. Du fungerer dårligere sosialt. Det går ut over deg selv og andre, men mest deg, for andre mennesker med normale empatiske evner finner uansett andre de kan funger godt sammen med. Du kan overvinne handicapet ditt ved øvelse.

[AnonymDiskusjon]

Tror ikke du mangler empatiske følelser, men høres mer ut som en depresjon, for da kan jo ting som var lett før bli vanskelig nå. Men håper du kan prate med noen du stoler på.

Anonymous poster hash: 13eeb...ad9

[AnonymDiskusjon]

Gammel tråd, men... Slik går det når man googler 0 empati.

 

 

Jeg har akkurat de samme følelser ovenfor sosialt samvær, vennskap og til og med nærmeste familie.

 

Er også i samme situasjon som deg, 30 årene, gift, barn, god utdannelse, god jobb, intelligent, (utseende er relativt)

 

 

Jeg klarer ikke å sosialisere med noen, har ingen interesse om og høre noe om noen, trives bedre foran TV'n aleine en med andre, uten unntak.

 

 

Det er også problemet, jeg var ekstremt sosial tidligere, har også (alt) for mange "venner" som vil finne på noe, men finner meg i en situasjon der jeg ikke klarer å finne gode nok unnskyldninger for ikke å møte de.

I det siste har kona indikert på at det må være noe galt med meg, selv om jeg heller ikke ovenfor henne deler tanker, over (i)hodet.

 

Jeg lider av en kronisk sykdom der psykologiske problemer KAN(sjeldent) være et problem, men er ikke vanlig. Har ingen interesse for og ta dette opp med helsepersonell eller andre, så da blir dette eneste forum jeg ytrer meg.

 

/KN

 

 

Anonymous poster hash: 437a9...851