Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Mangel på empatiske følelser, hva er galt med meg?


Anbefalte innlegg

Jeg er en kvinne tidlig i 30-årene, skilt, har et lite barn, høyere utdannelse, fast, god jobb, er intelligent og pen.

Men, jeg klarer ikke å danne vennskap, klarer ikke å være sosial (utover det som er høyst nødvendig for å takle jobben, ha kontakt med andre foreldre i datteren min sin klasse etc.).

 

I tillegg merker jeg at jeg kanskje mangler empati for andre menneskers situasjon.

 

Da 22.juli hendte f.eks., syntes jeg jo at det var en ondskapsfull handling etc., men jeg kjenner flere som sier de gråt, ble skikkelig trist etc. Men ikke jeg. Bare registrerte det, syntes det var ille, men det var det for min del.

Samme med flyktninger i Middelhavet f.eks. Jeg synes det er trist, situasjonen deres, fattigdommen, desperasjonen, at så mange drukner. Men tenker ikke noe særlig over det, bryr meg liksom ikke.

 

Når jeg hører om personer som sliter, folk som ødelegger livene sine med narkotika, alkohol etc., føler jeg bare en slags likegyldig forakt, bryr meg ikke.

 

For det første har jeg ikke noe særlig ønske om å være sosial å ha veldig mange venner, fordi det er så slitsomt å være bare litt sosial til og med.

Når jeg omgås folk kjeder jeg meg enormt, i tillegg er det veldig slitsomt og anstrengende å late som om jeg er interessert i hva folk sier om seg og sine liv, hva de mener om det ene eller det andre. Smalltalk, rett og slett, er grusomt. Det er kun noen få mennesker jeg faktisk er interessert i å høre meningene til. Det er så slitsomt å late som hele tiden.

 

"Mingling" i diverse selskaper er forferdelig, og jeg har unngått å gå på flere tilstelninger i forbindelse med jobben om jeg vet at det kommer til å være mye tid hvor vi må kun snakke med hverandre i stedet for et fast program med quiz, konkurranser etc.

 

For det andre så vet jeg at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til med katastrofer og terror som skjer rundt omkring, men likevel lurer jeg på hvor vanlig det er å bli så lite engasjert følelsesmessig?

 

 



Anonymous poster hash: f1aa8...4fc
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Uh-uh, risky å poste slikt på et misogynistisk forum som dette. Ikke forvent deg mye sympati, desverre. Jeg ville faktisk forsøkt kvinneguiden, er mye rart som svirrer rundt på dette forumet.

 

Generelt tror jeg du bare trenger å møte flere folk som er mer som deg. Jeg var litt der du er for et par år siden. Stemplet meg selv som sosialt mislykket. Men jeg har vært såpass heldig at jeg har møtt noen mennesker, som har fått meg til å forstå at det var bare at jeg ikke var helt kompatibel med alle mennesker (noe ingen er). Jeg ga meg ikke og hadde som prosjekt å være masse sosial og omgåes i settinger jeg trivdes i, ofte med endel færre for til stede enn store fester. Generelt er jeg ikke interessert i alkohol og unngår derfor denne typen settinger. Dersom du bor i en litt større by, finnes det miljøer som er opptatt av mye rart. Der kan du mest sannsynlig møte mennesker som er din type folk.

 

Når det gjelder sympati, aner jeg ikke. Modig av deg å komme ut med det. Om du anser deg selv som «self-made», så kan jo det være en grunn til at du ikke helt forstår hvorfor andre ikke fikser livet. Det er vel ikke helt uvanlig. Kanskje du burde forsøke å engasjere deg i en veldedig organisasjon eller noe? Det at du aner at noe er feil, tyder jo på at du i alle fall har et ønske om sympati med andre. Nå vet jeg ikke om du ikke har sympati med noen som helst sin lidelse? Det er nokså menneskelig å forakte andres (og sin egen svakhet), men det er også noe som kan jobbes med. Etter min erfaring blir man en bedre person jo flere gode handlinger en gjør.

Endret av Aiven
Lenke til kommentar

Vi bor i Norge, hvor utdannelse er "gratis," så sånn sett er det ikke en så stor prestasjon at jeg har fullført høyere utdannelse og fått meg en bra jobb, til tross for at mamma er alkoholiker og faren min har vært død i 25 år.

 

Men ja, er kanskje litt derfor jeg ser ned på de som ikke takler livet -for jeg har jo taklet det, til tross for en litt dårlig start.

 

Tror ikke jeg har det som trengs til å bidra i en veldedig organisasjon, men det måtte i så fall vært for å hjelpe noen jeg anser som helt uskyldige(altså ikke narkomane, alkoholikere og andre jeg mener selv er ansvarlige for sin situasjon) - som f.eks. barn som er blitt mishandlet, utsatt for omsorgssvikt etc.

 

Problemet med det sosiale er bl.a. at jeg ikke har noe ønske, egentlig, om å være sosial. Det er litt trist, i visse situasjoner, å ha få/ingen venner, men jeg har familie så jeg er jo uansett aldri alene i høytider og ferier.

 

Jeg prøver å virke interessert når jeg snakker med folk, stille spørsmål jeg tenker er greie etc. Men det føles som om mange ser "rett gjennom meg." Selv om jeg ikke mener noe vondt med det, så føles det som om jeg er falsk hele tiden - og at noen kanskje merker dette.



Anonymous poster hash: f1aa8...4fc
Lenke til kommentar

Ok, det ville ikke vært noe for meg, men vet at Ingvar Ambjørnsen trives best alene. Han sier at folk er ikke noe for ham.

 

Du er sikkert falsk. Og mange ser rett igjennom det. Jeg har en tendens til å gjøre det (etter å ha vært falsk i mange år selv, noe jeg fortsatt er av og til av gammel vane). Ideen er vel da å henge med folk du ikke trenger å være falsk sammen med. Jeg er faktisk helt overbevist om at de finnes. To ting jeg brukte for å komme ut av mitt skall er å være vert på couchsurfing.org og drive med improvisasjonsteater et par års tid. Kan anbefales, eller kanskje det gir deg noen andre ideer.

Endret av Aiven
Lenke til kommentar

At du ikke bryr deg om fremmede tror jeg ikke du er alene om. Hadde folk brydd seg så hadde vi ikke hatt båtflyktninger, men ferger som hentet dem.
 
Ta en titt på denne videoen. Folk går bare unna, istedenfor å stoppe ham!
 
https://www.youtube.com/watch?v=msz49EyVV1M
 
I sosiale sammenhenger der "alle" møtes (som foreldre) vil jeg tro lista ligger på "laveste fellesnevner". Og det laveste er å plapre om "seg og sine liv".
 
great_people_talk-76375.jpg
 

Så det gjelder å finne en setting der det er naturlig å eskalere til det du egentlig er interresert i.

 

Så kommer poenget med smalltalk. Som kan gjøre det mer interessant. Nemlig å tenke på det som et steg på veien for å få tak i det man egentlig vil. Når du hører folk plapre "kjenner du han, hvor møtte du han", tenk på at kanskje han er en person der du kan eskalere samtalen til noe mer enn smalltalk.

 

Hvis du nå vet at det ikke er sånn, så er du på en for kjedelig sosial arena.

 

For at det over skal virke må du også tørre å styre samtalen. En samtale som man ikke styrer er i realiteten en monolog, og ingen har lyst til å "være med på" en monolog som ikke er ens egen. Å styre samtalen må man også gjøre med folk man liker å være med, men der drar de mer i samme retning som deg.

 

 

 

Problemet med det sosiale er bl.a. at jeg ikke har noe ønske, egentlig, om å være sosial. Det er litt trist, i visse situasjoner, å ha få/ingen venner, men jeg har familie så jeg er jo uansett aldri alene i høytider og ferier.
Jeg tror at alle har et ønske om å være sosial, men på sin egen måte. Men når man bruker ordet "sosial" så får man et stereotypisk bilde i hodet av situasjoner som man "skal like" istedenfor hva man faktisk ønsker.

 

 

 

Jeg prøver å virke interessert når jeg snakker med folk, stille spørsmål jeg tenker er greie etc. Men det føles som om mange ser "rett gjennom meg." Selv om jeg ikke mener noe vondt med det, så føles det som om jeg er falsk hele tiden - og at noen kanskje merker dette.
Det er ikke noe vits i å fake interesse, utover det som trengs for å oppretteholde høflighet.

 

Det kan også hende du mangler litt sosial kompetanse. Det er en typisk situasjon: "jeg stiller spørsmål, men det blir påtatt, og det kjennes som et forhør av politiet".

 

Sosial kompetanse gjør at det blir lettere å omgås dem man bare vil videre fra, og at man liker bedre å være sosial ellers. Det er jo ingenting som er morsomt når man ikke kan det. En fotballspiller som bommer på ballen hver gang kan fort begynne å "hate fotball", når det egentlig er hans egen inkompetanse som er problemet.

 

Det enkleste rådet for sosial kompetanse er "spill basket, ikke ping-pong". Har du stilt to spørsmål, gi noe selv før du spør mer. Prøv da å prat om ting som er løst relatert. Hopper du fra tema til tema blir det merkelig, er det for direkte relatert kommer ikke samtalen videre.

 

Og med å få samtalen videre er vi inne på det med å "styre samtalen", som er viktig at du også gjør. Ellers gjør andre det, og de bryr seg ikke om dine sosiale ønsker. Bare ikke styr for mye.

 

 

 

Tror ikke jeg har det som trengs til å bidra i en veldedig organisasjon, men det måtte i så fall vært for å hjelpe noen jeg anser som helt uskyldige(altså ikke narkomane, alkoholikere og andre jeg mener selv er ansvarlige for sin situasjon) - som f.eks. barn som er blitt mishandlet, utsatt for omsorgssvikt etc.
Narkomane, alkoholikere og andre kan jo ha blitt sånn fordi de ble mishandlet, utsatt for omsorgssvikt, etc... Men det er ikke ditt problem så lenge du betaler skatten din.

 

Lenke til kommentar

Tror ikke jeg har det som trengs til å bidra i en veldedig organisasjon, men det måtte i så fall vært for å hjelpe noen jeg anser som helt uskyldige(altså ikke narkomane, alkoholikere og andre jeg mener selv er ansvarlige for sin situasjon) - som f.eks. barn som er blitt mishandlet, utsatt for omsorgssvikt etc.

  

Så fint at du vil hjelpe små barn som er utsatt for omsorgssvikt, fordi de ikke er skyld i situasjonen selv. For hvis disse barna ikke får hjelp før de er blitt voksne, så kan det gå utover deres evne til å takle livet, og kanskje blir noen rusmisbrukere. Men da er de skyld i situasjonen selv ...? Det krever intelligens å se slike sammenhenger. Empati kan faktisk være en intellektuell øvelse.

 

Har du hatt slik mangel på empati og lite sosial interesse hele livet? I så fall kan det være interessant å se om det er sammenheng med din spesielle oppvekst (alkoholisert hjem), og mulig omsorgssvikt. Da er du ikke selv skyld i mangelen, men nå når du er voksen, er du den eneste som kan gjøre noe med det. Kanskje er det også det du egentlig mener? At voksne er ansvarlig for å gjøre noe med situasjonen sin, selv om de ikke er ansvarlig for å ha havnet i den.

 

Problemet med det sosiale er bl.a. at jeg ikke har noe ønske, egentlig, om å være sosial.

 

Da må det oppleves som fåfengt de rådene du får her? Det er ikke det at du ikke kan, men at du ikke vil. Du har helt enkelt ikke noe ønske om å være normalt sosial. Det er noe annet enn det problemet en del andre har som går på at de har et sterkt ønske om å være sosiale, men får det ikke til av ulike grunner.

Endret av Horten Market
  • Liker 3
Lenke til kommentar

Det er ingenting galt med deg. Forskjellen på deg og andre er at de hykler medfølelse med fremmede, mens du er ærlig. For legg merke til at deres "medfølelse" er av en slik art at den koster dem ingen ting. Det er mye elendighet rundt om i verden, og hvis de "empatiske" virkelig ville, kunne de uten problemer gi bort over halvparten av sin lønn og hjelpe nesten en liten landsby. Likevel ville de ha det mye bedre enn dem det er så fryktelig synd på. Men gjør noen det? Langtifra, de har det bare i kjeften. De eier i virkeligheten ingen medfølelse med andre, men med skrekkblandet fryd leser og ser de gjerne reportasjer om katastrofer og tragiske menneskeskjebner. Og når det å fråtse i andres ulykke i tillegg framstilles som tegn på høyverdig moral, er det ikke rart at "medfølelse" er så utbredt.

Endret av Vox_populi
  • Liker 3
Lenke til kommentar

Horten Market:

Du skriver virkelig ufint og meningsløst. Så du mener altså at de som ikke har sympati med rusmisbrukere og narkomane er mindre intelligente! Haha. Snakk om latterlig hersketeknikk, ufin, men likevel så latterlig barnslig.

 

For nei, du kan ikke sammenligne med barn med voksne når det gjelder å ta egne valg og ta ansvar for sitt eget liv. Ikke særlig intelligent innlegg fra deg, for å bruke din egen hersketeknikk -selv om den er betydelig mer treffende på deg. :)

 



Anonymous poster hash: 80b08...99e
Lenke til kommentar

vox_populi:

Ja, kanskje det. Men en av forskjellene er uansett at selv om mange kanskje later som om de har medfølelse, så prøver de i alle fall -de anstrenger seg for å virke altruistiske og "gode." Jeg prøver jo ikke det engang, det gjør ikke nok inntrykk.

 

Om du har sett serien "Dexter" så er det litt slik jeg føler meg, bortsett fra trangen til å være voldelig, drepe osv. Altså, jeg føler at hele livet er et slags skuespill når jeg omgås andre. Det er så anstrengende, og jeg finner ingen mening i det.

To ganger har jeg møtt mennesker som jeg var genuint interessert i å snakke med, oppleve ting med. Det var to menn jeg var forelsket i, så da var det jo selvsagt delvis utfra egeninteresse; det føltes godt for meg. Tror jeg mangler en del altruistiske og empatiske følelser.



Anonymous poster hash: 80b08...99e
Lenke til kommentar

Så du mener altså at de som ikke har sympati med rusmisbrukere og narkomane er mindre intelligente!

Nei, jeg har ikke gjort en slik kobling. Jeg sier at det krever intelligens å se sammenhenger. Om du ikke ser sammenhengen som jeg pekte på (omsorgssvikt som barn og rusmisbruk som voksen), betyr ikke at du ikke er intelligent, men at du ikke bruker intellektet ditt optimalt på dette feltet. Derfor skrev jeg at empati kan være en intellektuell øvelse.

 

For øvrig får jeg en følelse av at du ikke har lest resten av innlegget mitt, eller ikke forstått det. Kanskje du ble satt ut når du (feilaktig) opplevde at det ble stilt spørsmål ved din intelligens.

 

 

Prøv å lese litt om Aspergers Syndrom. Kanskje noe av det passer?

 

Er ikke Aspergere mer i kategorien "ønsker sosial kontakt, men får det ikke til"? Jeg oppfatter at TS faktisk ikke er interessert.

Lenke til kommentar

Det er sjølvsagt mulig at trådsgarter har ein form for asperges/autisme, men det virker usannsynlig. Det er sjølvsagt i teorien også ein muligheit for at det er ein slags form for psykopatiske trekk som er til stede hos trådstarter.

 

Men heilt ærlig trur eg at trådstarter berre har personlegheitstrekk der kombinasjonen av introvert og logisk/tenkande er dei framtredande trekka.

 

Dersom du vil kan du prøve å ta ein personlegheitstest som feks: http://www.16personalities.com/free-personality-test

Nøyaktigheita av testen kan nok diskuterast, men personlegheitstrekka har eit semi-vitenskaplig grunnlag.

Mest sannsynlig vil nok resultatet være noke du kan slå deg til ro med, i alle fall dersom du prøver å følge tipsa om kva din personlegheitstype bør være særlig oppmerksom på.

Lenke til kommentar

 

 

Prøv å lese litt om Aspergers Syndrom. Kanskje noe av det passer?

 

Er ikke Aspergere mer i kategorien "ønsker sosial kontakt, men får det ikke til"? Jeg oppfatter at TS faktisk ikke er interessert.

 

Ikke nødvendigvis. Ingen som har AS opplever det helt likt.

 

Jeg f.eks klarer fint å oppnå sosial kontakt, jeg bare har ikke så lyst på det.

 

Anonymous poster hash: 9d187...403

Lenke til kommentar

Om man har mye å tenke på selv, og er kanskje litt lukket blir det lett å miste litt empati for andre, selv om man egentlig har det.. Man føler alle rundt om fjaser om ting som ikke er viktige..  Mye av grunnen er at man ikke vet hva DU tenker, hva du føler.. Hvordan du har det..  Om man går litt overfladisk rundt og er lykkelig, har en god jobb, lønn og er attraktiv, er de kanskje rundt deg også litt overfladiske av seg, tør ikke ta opp seriøse temaer.. Kanskje de kjenner bakgrunnen din..

 

Vi er så sosiale som vi kan bli gjennom media og mobiltelefoner.. Men vi hører om flere og flere saker hvor en ensom nabo har ligget død i flere dager om ikke uker før det har blitt oppdaget..

 

Og har man hatt det tøft gjennom livet, så blir man jo selfølgelig dritt lei av folk som syter over hvor dårlig de har det :)

Lenke til kommentar

empatiløs, kan også bli kalt apatisk.

Men uansett. Jeg trur jeg skjønner hvor du kommer i fra. Jeg har altid sett på mennesker som viser følelser og taler ut om disse som veldig sterke, eller som veldig viktige meninger. Og det var veldig viktig for meg også kunne utrykke følelser, både når jeg er trist og når jeg er glad. Jeg klarte dette veldig bra før når jeg var liten, jeg gråt til filmer eller ting jeg fant veldig trist som når Pikachu forlot ash, eller når jeg mistet ting.

Nå viser jeg ikke følelser for mange ting fordi jeg har fått en bedre og en annen holdning til ting. foreksempel så begynner jeg ikke å gråte om jeg mister nøklene mine, fordi det hjelper ikke meg å sette meg ned å gråte og jeg vet at nøkklene fortsatt finnes et sted, jeg må bare bruke tid for å finne de.

kræsjer jeg bilen, er det veldig kjipt og veldig dyrt. Men jeg mener nå fortsatt at uhell skjer, og det koster meg nok et par timer på jobb for å tjene inn pengene. også blir jeg heller glad at jeg fortsatt lever, sammen med de jeg kjørte med ikke er skadet. Fordi mennesker kan du ikke skaffe nye av. Det syns jeg er helt greit, at jeg ikke viser følelser for å ødelegge bilen.

Men et par år tilbake slet jeg veldig med stress, som videre førte til at jeg endte opp med depresjon og selvmordstanker. Da klarte jeg ikke vise følelser for at mennesker ble drept, mobbet, såret, oppnådde masse lykke, fikk fylt drømmene sine osv fordi jeg selv var så stresset og sliten av min egen livssituasjon at det var slitsomt å vise medfølelse for andre. I dag derrimot, så er livet mye bedre enn det var en tid tilbake. Jeg kjenner at jeg klarer å være mer empatifull til andre mennesker rundt meg, og livet viser seg til å være ganske godt på vei. Så klart er ikke ting helt der det skal være enda, jeg er enda sliten etter selvmordsperioden. Men jeg må nok bare ta tiden til spill, og leve hverdagen min så godt jeg kan :)

Endret av Andysowhatgg
Lenke til kommentar

Men et par år tilbake slet jeg veldig med stress, som videre førte til at jeg endte opp med depresjon og selvmordstanker. Da klarte jeg ikke vise følelser for at mennesker ble drept, mobbet, såret, oppnådde masse lykke, fikk fylt drømmene sine osv fordi jeg selv var så stresset og sliten av min egen livssituasjon at det var slitsomt å vise medfølelse for andre. I dag derrimot, så er livet mye bedre enn det var en tid tilbake. Jeg kjenner at jeg klarer å være mer empatifull til andre mennesker rundt meg, og livet viser seg til å være ganske godt på vei. Så klart er ikke ting helt der det skal være enda, jeg er enda sliten etter selvmordsperioden. Men jeg må nok bare ta tiden til spill, og leve hverdagen min så godt jeg kan :)

Dette er et godt poeng, mangel på medfølelse er et symptom på depresjon. Kan det hende at du er i en depresjon TS?

Lenke til kommentar

 

Men et par år tilbake slet jeg veldig med stress, som videre førte til at jeg endte opp med depresjon og selvmordstanker. Da klarte jeg ikke vise følelser for at mennesker ble drept, mobbet, såret, oppnådde masse lykke, fikk fylt drømmene sine osv fordi jeg selv var så stresset og sliten av min egen livssituasjon at det var slitsomt å vise medfølelse for andre. I dag derrimot, så er livet mye bedre enn det var en tid tilbake. Jeg kjenner at jeg klarer å være mer empatifull til andre mennesker rundt meg, og livet viser seg til å være ganske godt på vei. Så klart er ikke ting helt der det skal være enda, jeg er enda sliten etter selvmordsperioden. Men jeg må nok bare ta tiden til spill, og leve hverdagen min så godt jeg kan :)

Dette er et godt poeng, mangel på medfølelse er et symptom på depresjon. Kan det hende at du er i en depresjon TS?

 

Men det trenger ikke å være så kraftig som depresjon, skal tro at stress generelt gir mindre medfølelse, siden man har så mye å tenke på og det i seg selv er slitsomt. TS skriver at hun har barn, og jeg kan tenke meg at det er veldig slitsomt. Barneoppdragelse, mange spørsmål om hva som er riktig og galt. Og da er det ikke lett å få med seg alt annet og skaffe seg en mening om ting rundt.

 

Det skjedde jo her i uka, hadde eksamen på fredag. Var veldig stressende og en del å tenke på, mitt oppi det her så fikk jeg høre at kompisen min sin kjæreste hadde vært utro, men jeg klarte ikke å reagere på en ordentlig måte før etter eksamen var ferdig. Da begynte jeg faktisk å gråte siden da forstod at kanskje at de kom til å slå opp, og jeg ikke hadde klart å være til nytte den dagen han trengte det. Men nå er det mye bedre da, nå som vi har fått pratet litt :) Så da skjøv jeg mine egne følelser til side, for å fokusere bedre på eksamen.

Endret av Andysowhatgg
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...