Hva bør vi stole på: Egne erfaringer eller forskning?

[ærligøs]

Av og til opplever jeg sprik mellom hva eksperter sier og hva jeg selv tror er sant basert på egen direkte eller indirekte erfaring. For eksempel kjenner jeg meg ikke igjen i de stadige advarslene mot at foreldre drikker alkohol i påsyn av sine barn. Min erfaring som barn tilsier at dette er helt greit.

 

Men hva skal jeg da velge å tro? Dersom noen skulle spørre meg om jeg synes det er greit å drikke alkohol mens barn er tilstede, bør jeg da ta utgangspunkt i mine førstehåndserfaringer og si at dette er greit, eller bør jeg heller nevne at jeg har lest at alkoholforskere mener at dette ikke er greit? Og hva skal jeg selv tro på?

 

Mitt inntrykk er at mange utdannede mennesker mener at vi bør feste mer lit til forskning enn til generaliseringer basert på våre egne tilfeldige og fåtallige erfaringer. Forskere har jo samlet sammen erfaringer fra mange mennesker (nå tenker jeg på samfunnsforskning), og dette må da gi et mer pålitelig svar enn svaret fra bare en person?

 

Men dersom forskere jukser med sin forskning for å blidgjøre dem som sitter på pengesekken, har slagside i retning av konklusjoner som er på moten i fagmiljøet eller ikke tør publisere forskning som vil kunne utsette dem for alminnelige folks vrede og sosiale sanksjoner, da risikerer en å bytte ut gyldige førstehåndserfaringer med andres forvrengninger og usannheter.

 

Hva om denne overskriften skulle møte oss i nær framtid: Lykkelige mennesker vurderer oftest selvmord! Vi kan anta at det er stor enighet i det internasjonale fagmiljøet om dette, og den norske regjering allerede er i gang med å utforme tiltak i tråd med den nye kunnskapen. Bør jeg her kaste til side alle egne erfaringer og "sunn fornuft" og godta den nye kunnskapen, eller bør jeg være vanskelig å holde på mitt syn om at ulykkelige mennesker må ha selvmordstanker oftere enn lykkelige?

 

Hva bør "grunnposisjonen" være: det forskningen sier, eller det en selv tror basert på egen erfaring og tenkning? Når bør vi avvise forskning, og når bør vi avvise egen erfaring som et unntak som ikke er i tråd med det vanlige? Hva bør modifisere hva?

 

I praksis er det kanskje sånn at vi velger det som favoriserer oss selv mest, men jeg lurer på hvordan en bør gjøre slike valg for å maksimere sjansen for å velge sanne standpunkter. 

Endret 21. mai 2015 av ærligøs

[vidor]

Man må vel først og fremst skille på forskning og "forskning". F.eks har jo danske forskere funnet ut at gravide kan drikke alkohol under svangerskapet. Hvor sannsynlig er det at en kynisk bryggerinæring står bak ?

Unger med FAS (fetal alchohol syndrome) burde vel tilsi at man greit dropper alkohol under svangerskapet.

 

Tobakksnæringen står vel snart bak et studie om at det ikke gjør noe å røyke under svangerskap.

Endret 22. mai 2015 av vidor

[Shirmah]

Forskning er bra, såklart. Men forskning generaliserer gjerne såpass mye at individuelle avvik ikke får plass. Selv har jeg også vokset opp i en familie der det å drikke alkohol ikke var noe tabu rundt små barn, og jeg vil ikke akkurat si jeg har tatt noe skade av dette selv.

 

Antropologisk og sosiologisk forskning sine resultater er ikke nødvendigvis noen fasit, for folk er forskjellige. Men det kan jo være greit å ta i betraktning og å reflektere over, såklart. I tilfeller kan det jo avdekke elementer man ikke har tenkt på selv.

[gulpetter]

Dersom ein er usamd i forskingsresultat, so er det faktisk moglegheit til å setje i gong undersøkingar og forsking sjølv. Det er det som er det fine med forsking, alle har moglegheit til å gjere det og verifisere resultat. Men det skal gjerast ordentleg, ingen skal kunne koma og prøve å motbevise eit resultat med "jamen, eg tykkjer at" og anekdotiske "bevis". Kanskje resultatet av di eiga forsking støtter opp resultatet av den originale forskinga? 

[Noxhaven]

Enkelt og greit så viser forskning at det er stor sjanse for at barn tar skade ved å vokse opp med rus avhengige foreldre, det viser ikke at ALLE barn tar skade av rus avhengige foreldre.

 

Så dine egne erfaringer kan kun måles mot din familie og oppvekst, men forskningen viser det den generelle erfaringen blant den generelle familien og barne trivselen hos disse.

[ATWindsor]

Mitt syn oppsummeres greit av sitatet i signaturen min. Forøvrig høres noen av eksemplene ut som at man bare ikke tar innover seg hva "større sannsynlighet" betyr (nemlig ikke det samme som "helt sikkert")

 

AtW

[ærligøs]

Enkelt og greit så viser forskning at det er stor sjanse for at barn tar skade ved å vokse opp med rus avhengige foreldre, det viser ikke at ALLE barn tar skade av rus avhengige foreldre.

 

Så dine egne erfaringer kan kun måles mot din familie og oppvekst, men forskningen viser det den generelle erfaringen blant den generelle familien og barne trivselen hos disse.

Jeg tror jeg er klar over det første du sier. Dersom forskning sier at det er farlig å kjøre i fylla, så betyr det vel noe sånt som at risikoen for å havne i en trafikkulykke øker med x % sammenlignet med å kjøre i edru tilstand. Og dette betyr selvfølgelig ikke at de fleste som kjører i fylla, havner i en ulykke. 

 

Men det er ditt andre poeng jeg oppfatter som det vesentlige. Ideelt sett burde forskning vise hva som gjelder generelt. Men dersom vi alltid skal se bort fra egne erfaringer og adoptere forskningsresultater som våre veivisere til hva som er sant, så minner jo dette om en slags blind autoritetstro. Dersom f.eks. staten kan styre forskningen mot bestemte konklusjoner, så risikerer vi jo å bare bli passive mottagere av statlig propaganda. Det er de færreste av oss som kan dissekere en forskningsrapport og grunngi hvorfor konklusjonene ikke har den støtten det hevdes at de har. Enda færre av oss har tid til dette. 

 

Jeg forstår at det er tvilsomt å trekke konklusjoner om generelle forhold basert på egen erfaring. Men egen erfaring er i hvert fall ett eksempel på det mulige. Men er det ikke også tvilsomt å overgi seg til eksperter som kanskje ikke er like nøytrale og fordomsfrie som vi tror? 

 

Hvis jeg våkner opp til en verden i morgen som er lik verden i dag med denne forskjellen: Forskere mener nå at lykke er en av de fremste årsakene til selvmord. Det høres jo helt urimelig ut! Jeg har heller ikke tid eller kompetanse til å lese alle forskningsrapportene som viser hvordan en har kommet fram til resultatene. Bør jeg da endre min "common sense"-oppfatning om selvmord og begynne å passe på at jeg ikke blir for glad? 

[ATWindsor]

Passer du på at du ikke er for lei deg i dag for å senke risikoen for selvmord? Og om det er seriøs forskning, så ja, da bør du endre din "common sense" oppfatning. Det er masse "common sense"-oppfatinger som er feil.

 

AtW

[ærligøs]

Passer du på at du ikke er for lei deg i dag for å senke risikoen for selvmord? Og om det er seriøs forskning, så ja, da bør du endre din "common sense" oppfatning. Det er masse "common sense"-oppfatinger som er feil.

 

AtW

Nei, jeg gjør vel ikke det. Men forskningsresultatet ville få aktualitet for meg hvis jeg oppfatter min egen situasjon slik at selvmord faktisk begynte å synes forlokkende. Da ville jeg måtte velge om jeg skulle bruke min (formodentlige) sunne fornuft og finne noe å glede meg over, eller om jeg også måtte passe på å ikke bli for lykkelig dersom jeg lyktes med den første strategien. 

 

Da har du et klart svar på spørsmålet. 

 

Ja, jeg mener å være klar over at sunn fornuft ikke er det samme som sanne oppfatninger. Samtidig er det jo med den sunne fornuft vi kan slå tilbake mot eksperter som produserer ideologisk forankret forskning. Eller kanskje du ville sagt at det er ved hjelp av gode forskningsprinsipper at en kan kritisere og avkle dårlig forskning? 

[The Avatar]

Som nemnt så er det forskjellig grunnlag som ekspertane bruker for å uttale seg. Det fine med forskning er at ein kan etterprøve forskningsresultata og dermed finne ut om uttalelsen har hold i virkeligheita eller ikkje.

 

Men på generelt grunnlag så bør ein alltid stole meir på dei som har hatt fagfeltet som arbeidsområde, enn dei som berre har tilfeldig erfaring med fagfeltet.

 

 

Eit typisk eksempel er i spørsmål rundt barneoppdragelse der ein i dei fleste diskusjonar med foreldre blir møtt med motsvaret: "Har du eigne barn? Nei då kan du ikkje vite". Men det å poppe ut ein unge er inga kilde til kunnskap, og det som kanskje eit barn tar skade av, eller ikkje blir påvirka av kan ha ei heilt anna virkning på det store fleirtallet. Så når foreldrene uttaler seg om saka så er det kun erfaringar frå sine eigne barn som dei kan vise til, men når ein ekspert uttalar seg så er det på grunnlag av eit stort antall barn som ein har følgt i ei årrekke.

 

I eksempelet med alkohol og barn så går det heilt sikkert greit for veldig mange barn å sjå sine foreldre drikke, men det er nok også enkelte barn som opplever både fysisk misshandling og får psykiske seinlidelsar på grunn av foreldra sitt ukritiske bruk av rusmiddler. Berre fordi dine barn ikkje endå viser symptom på at dei tar skade av ditt alkoholforbruk så treng ikkje det å bety at det ikkje er skadevirkningar. Ein ekspert på området kan vanligvis vise til forskning der ein har følgt barn med alkoholdrikkande foreldre heilt opp til voksen alder for å sjå korleis det går med dei.

[ærligøs]

 

Alt du skriver, virker veldig fornuftig for meg. Det var bare en liten misforståelse: Jeg mente at jeg har vært barn og opplevd at mine foreldre drakk uten at dette gjorde annet enn at det ble stor suksess med å be om penger. Når alkoholen kom på bordet, kunne jeg lage handleliste for neste dag! "Hurra, nå skal det drikkes!" tenkte jeg. 

 

edit: Eller kanskje er det jeg som misforstår nå,og du brukte ordet "dine" generelt? Det er ikke nøye uansett. 

 

Da jeg gikk på høyskole, hadde vi en lærer som var ekspert på funksjonshemmede barn. Han fortalte at han hadde reist rundt i mange år og holdt foredrag og rettledet foreldre med funksjonshemmede barn. Men så fikk han selv et funksjonshemmet barn. Da opplevde han at alle de fine ordene ikke betydde noe lenger og at han ikke hadde noen egentlig forståelse av hva han hadde snakket om. Det var ikke det at alt han hadde rettledet om, nødvendigvis var feil, men det hadde blitt formidlet uten noen egentlig forståelse. Etter at han selv fikk et funksjonshemmet barn, ble det store endringer i formidlingen, fortalte han.  Det gjorde inntrykk på meg. Er ikke dette en generell fare når det gjelder forskning? Hva hjelper det å intervjue folk om ensomhet når utsagnene skal filtreres og selekteres gjennom forskerhjerner som ikke har førstehåndserfaringer med å være ensom? 

Endret 22. mai 2015 av ærligøs

[The Avatar]

 Hva hjelper det å intervjue folk om ensomhet når utsagnene skal filtreres og selekteres gjennom forskerhjerner som ikke har førstehåndserfaringer med å være ensom? 

 

Det er vell i utgangspunktet heilt logisk at det er vanskelig å sette seg inn i ein konkret situasjon utan å sjølv ha opplevd den, til tross for at ein har mykje kunnskap.

 

Det er vell også ei kjennsgjerning at sjølv om du veit nøyaktig kva som er lurt å gjere, så kan det i praksis være lettare å gjere ting på ein anna måte.

 

Alle veit vell i dag at ein bør mosjonere regelmessig, droppe snop og stumpe røyken for å få ei betre helse, men det er også ganske mange som til tross for at dei veit betre ligger på sofaen på laurdagskvelden i staden for å gå tur.

Så sjølv om ein lege sjølv er lite flink til å ta vare på helsa si, så kan ein ikkje med god samvittigheit anbefale den same livsstilen til pasientane.

[Larzen_91]

Tror også en del problemer ligger i medias fremstilling av seriøs forskning. Et studie som viser korrelasjon mellom alkohol i barns påsyn og vansker senere i livet for barn oversettes vel gjerne av avisene til "Barn blir syke av å se foreldre drikke alkohol".

 

Personlig synes jeg at man skal se på begge ting. Forskning og personlig erfaring. Dersom min personlige erfaring er radikalt forskjellig fra det forskning viser så kan det hende at det er et avvik. Dette avhenger selvfølgelig av tema, helse og samfunnsforskning kan jo umulig bedrives med helt rette streker og svart/hvitt. Men dersom jeg våkner i morgen og personlig erfarer at tyngdekraften har skiftet retning men ingen rundt meg opplever det samme, ja da ville jeg nok ikke tatt min personlige erfaring for så mye verdt, og kommet meg til en lege så fort som mulig. Hvis jeg hadde klart det med en slik gravitasjon

[Zepticon]

Jeg mente at jeg har vært barn og opplevd at mine foreldre drakk uten at dette gjorde annet enn at det ble stor suksess med å be om penger. Når alkoholen kom på bordet, kunne jeg lage handleliste for neste dag! "Hurra, nå skal det drikkes!" tenkte jeg. 

 

Hvilken kompetanse har du til å avgjøre om du tok skade av det? Folk tro vel gjerne ikke at de selv er "skadet" eller påvirket av slikt. Om man spør folk hvor påviket de blir av reklame svarer folk flest at de er like påvirket, men om dette var sant hadde ingen orket å bruke penger på å selge reklame. Generellt selv er man svært dårlig å se egne svakeheter og egne problemer.

 

Altså, selv om du sier og tror at du ikke tok skade av det, kan du godt ha gjort det.

"Hurra, nå skal det drikkes!" er jo en formulering som tyder på at du har blitt påvirket, og som kan slå ut som en skadevirkning senere, enten på deg selv, eller kanskje på dine barn.

 

 

Endret 22. mai 2015 av Zepticon

[ærligøs]

 

Strengt tatt tror jeg du har rett. Jeg er enig med deg i at det er vanlig at vi ikke ser egne feil.

 

Men samtidig kan jeg innvende at dette må være et helt allment poeng som kan gjelde hva som helst. Jeg tror heller ikke at jeg ble skadet av å spise middag sammen med mine foreldre. Men hvilken kompetanse har jeg til å vurdere dette? Kanskje er det en del av skaden å ikke kunne se hvor skadet jeg har blitt av den nevnte middagsspisingen? Kanskje er jeg så skadet at jeg finner på å spise middag med mine egne barn slik at dette overgrepet går i arv mellom generasjoner? Og hvis samfunnet kommer til den erkjennelse av at middagsspising med sine foreldre er skadelig, så …. Ja, her dukker dilemmaet opp igjen. Skal jeg stole på egen erfaring eller oppsøke psykolog for alle mine tilsynelatende symptomfrie problemer?

 

Jeg mener at poenget ditt er gyldig, selv om det lett kan latterliggjøres og misbrukes. Dersom alt kan være skadelig, kan vi begynne å velge ut grupper til behandling, slik som homofile. Dersom den homofile selv ikke opplever å ha noe problem, kan psykologen kanskje tolke dette ikke som informasjon, men som et symptom i seg selv. Dette mener jeg er farlig! Vanligvis bør vi vel anta at ting ikke er farlige så lenge det ikke foreligger sterke indikasjoner på det motsatte.

 

Antagelig har du rett med hensyn til reklame også. Men det er vel i utgangspunktet i det minste tenkelig av reklamebransjen overvurderer virkningen av reklamen og kaster bort en del penger? Men det lille jeg har lest om dette, bekrefter det synet du her har uttrykt.

 

 

"Hurra, nå skal det drikkes!" er jo en formulering som tyder på at du har blitt påvirket, og som kan slå ut som en skadevirkning senere, enten på deg selv, eller kanskje på dine barn.

Påvirket blir vi vel av alt i en eller annen forstand? Men hvorfor er du så skeptisk til dette gledesutbruddet? Er det ikke bra at foreldre kan oppføre seg på en måte som gjør at barn bare synes det er gøy at de drikker? Jeg har vanskelig for å se hvilke skadevirkninger (noe som bekrefter ditt poeng?) dette kan ha med mindre det skulle føre til et overdrevet alkoholkonsum. Du kan vel heller ikke utelukke at jeg har blitt svært positivt påvirket at den nevnte drikkingen? Da kan vi jo være enige om at vi ikke vet om drikkingen har vært skadelig eller ikke, på samme måte som vi ikke kan vite om middagsspisingen har vært skadelig eller ikke. Ingen av oss har vel kompetanse til selv å avgjøre om middagsspising med våre foreldre kan ha påført oss skader som er usynlige for oss selv? Det er jeg for så vidt med på. Men i praksis må vi vel gjøre slike vurderingen etter beste evne, selv om de kan være feilbarlige.

[Noxhaven]

Hvor mye blir drukket? Hvor ofte blir det drukket?

Er det helvete når det ikke er alkohol i hjemmet og dermed så blir det "hurra når er det sprit på bordet igjen" så er det så klart et problem.

 

Hva er den vanlige effekten folk flest for av alkohol? Er det fair å si reduserte hemninger og et godt men lett svingende humør?

Dette er vel grunnleggende ting som kan gjøre barn usikre og redde blant personene som skal være fundamentet i livene deres, i tillegg kommer andre bieffekter som vold, avhengighet, økonomiske problemer, helseskader m.m

 

Synes du skal prise deg lykkelig for at dine foreldre klarte å oppføre seg når de drakk og var flotte foreldre for deg. Det er mange der ute som ikke er like heldig. Du må da kunne bruke vitenskapen som en pekepinne og forstå hvorfor forskere påstår ting som dette uavhengig av om en enkelt hendelse basert på opplevelser går imot det?  

[Larzen_91]

 

Er det helvete når det ikke er alkohol i hjemmet og dermed så blir det "hurra når er det sprit på bordet igjen" så er det så klart et problem.

 

Blir litt som en kar som faren min kjente til. Denne typen sa selv til legen at han ikke hadde noe problem med alkohol. Men han hadde store problemer uten.

[ærligøs]

 Du må da kunne bruke vitenskapen som en pekepinne og forstå hvorfor forskere påstår ting som dette uavhengig av om en enkelt hendelse basert på opplevelser går imot det?  

Ja, det kan jeg ikke være uenig i. Det handler kanskje litt om det El-Ateisten nevnte i sin post ovenfor. Kanskje er det ikke noe galt med forskningen, men med medias framstilling og de feilaktige oppfatningene vi kan få om forskning. For de fleste av oss, meg selv inkludert, så konsumeres jo forskning gjennom avisoverskrifter og i beste fall gjennom sider som forskning.no. 

 

Hurra-setningen kan jo også brukes om innkjøp av pizza uten at dette betyr at livet er et helvete uten den pizzaen.

[Konto brukes ikke]

Blir litt som at man ikke skal krangle/diskutere i barnas nærvær. Ett av mange ting barn skal skånes fra. Ikke skal de klatre i trær, for det kan de skade seg på, osv ... Liksomviterne har lite bakkekontakt og normal menneskelig aktivitet er farlig. (snakker altså ikke om krangling hele tiden, men en sjelden gang)

 

Et barn har null (0) skade av alt dette. Joda, det kan være farlig å klatre i trær, men det er farlig å ha et hjerte som slår også .... for det kan jo stoppe det å.

[Larzen_91]

Blir litt som at man ikke skal krangle/diskutere i barnas nærvær. Ett av mange ting barn skal skånes fra. Ikke skal de klatre i trær, for det kan de skade seg på, osv ... Liksomviterne har lite bakkekontakt og normal menneskelig aktivitet er farlig. (snakker altså ikke om krangling hele tiden, men en sjelden gang)

 

Et barn har null (0) skade av alt dette. Joda, det kan være farlig å klatre i trær, men det er farlig å ha et hjerte som slår også .... for det kan jo stoppe det å.

 

Den største risikosporten vi bedriver er jo å leve. Det er livsfarlig har jeg hørt.