Dejavu eller er det noe mer?

[Våken85]

Vet ikke hvordan man skal si dette uten at det virker som at man er blitt gal. For det er det dem fleste andre man har prøvd å fortelle dette tror eller så tror dem ikke på hva jeg sier i det hele tatt. Vil holde dette kort og greit siden mye kan bli for mye. Opplever livet på nytt som dejavu følelse. Det startet i 2010 da jeg hadde en opplevelse som kan forklares med at alt ble mørkt og tiden føltes lenge, men til slutt var det som et lys dro meg tilbake. Tiden var ikke lenge siden dem jeg satt med reagerte ikke, men den føltes lenge. Da man kom tilbake så man ikke på verden med samme øyne å sinn. Legger mye lettere merke til negative ting og hvordan vi forholder oss til hverandre. Er veldig forsiktig og prøver så godt man kan med å ikke gjøre noe som er negativt pga denne opplevelsen, men jeg er ikke perfekt. Dejavuen hvis man kan kalle det kom gradvis og det ble oftere og oftere. I det siste har man små dejavu opplevelser nesten hver dag. Til og med drømmer kan man oppleve dejavu. Forklaringen til noen av dem jeg har pratet med sier at det er opplevelser som man har gjort flere ganger som kan oppleves som dejavu, Dette kan jo ikke stemme når dette oppleves daglig. Har ikke snakket så mye med andre fordi dem kommer med blank avvisning på det jeg prøver å fortelle. Har så å si sluttet å fortelle det man opplever fordi det blir for mye. Når man har dejavu lar man det bare gå sin vei uten å avbryte den. Har faktisk klart å forandre på situasjoner der jeg vet ting ikke gikk bra og forandret det negative til det positive. Dette gjør man hvis det er høyst nødvendig å forandre på noe. Har hatt tanken flere ganger selv at jeg har blitt gal og trenger profesjonell hjelp, men har ikke tatt det steget pga til syvende og sist kommer til klokskap at det er ikke noe galt bare at det er uforståelig for meg og andre. Har ikke troen på medisinering og andre muligheter. Regner med det blir noen som blir å ta opp om jeg har brukt tyngre narkotika. Svaret er ja, men ikke på lenge. Ca 6 år siden sist jeg brukte tyngre rusmidler. Kan drikke alkohol, men det er svært sjelden. Sist var for ca 2-3 år siden og da tok man seg 1 utepils sammen med en kompis siden anledningen kunne ikke skade. Håper det er noen kloke hoder som kan tenke ut av boksen for å hjelpe meg.  

[Gjest bruker-45896]

Jeg har vegret meg fra å svare, men siden ingen andre har gjort det føler jeg allikevel for å gjøre det.

Grunnen til at jeg vegret meg er fordi jeg ikke vil bidra til noe dumt du kan komme til å tenke eller gjøre etter å ha lest det jeg skriver. Ansvaret ligger allikevel uansett hos deg og jeg tror det er viktig for deg å "slappe av", også kan du vurdere profesjonell hjelp hvis du føler at det blir "for mye".

Skjønner dog godt skepsisen du føler til psykiatrien og medisinering, men hvis du ikke er til skade for noe eller noen er det faktisk et godt stykke frem til noe tvungen medisinering eller andre former for tvang. Eventuelt kan du se etter en privat tilbyder av slike tjenester, hvis du har råd til det, da de trolig vil i mye større grad være istand til å tilpasse seg dine behov og hva du ønsker å få ut av eventuelle terapier eller samtaler.

Jeg vil også legge til at jeg kan være troende til å tro på både det ene og det andre, men at det er viktig for meg å ikke være sikker på noe kunnskap jeg føler at jeg har. Det er vel et annet tips jeg vil gi,  nemlig at du ikke bør vær sikker på at dette ikke "bare" er hjernen som tuller litt, du kan ikke vite sikkert uansett hvor reellt det føles.

Har du noe erfaring med meditasjon, yoga eller lignende? Dette er teknikker som er bevist å fungere positivt på både sinn og kropp og garantert vil hjelpe deg å slappe litt av. Noe jeg som sagt tror vil være verdifullt for deg.

Ønsker deg alt godt og håper at du får noe ut av det jeg har skrevet!

[vidor]

Tror nok du har mest igjen for å oppsøke profesjonell hjelp. Rådene til raggizz er generelt bra for mange, men kanskje ikke for deg akkurat nå. Ta gjerne opp problemstillingen din med fastlegen.

[Våken85]

Jeg har vegret meg fra å svare, men siden ingen andre har gjort det føler jeg allikevel for å gjøre det.

 

Grunnen til at jeg vegret meg er fordi jeg ikke vil bidra til noe dumt du kan komme til å tenke eller gjøre etter å ha lest det jeg skriver. Ansvaret ligger allikevel uansett hos deg og jeg tror det er viktig for deg å "slappe av", også kan du vurdere profesjonell hjelp hvis du føler at det blir "for mye".

 

Skjønner dog godt skepsisen du føler til psykiatrien og medisinering, men hvis du ikke er til skade for noe eller noen er det faktisk et godt stykke frem til noe tvungen medisinering eller andre former for tvang. Eventuelt kan du se etter en privat tilbyder av slike tjenester, hvis du har råd til det, da de trolig vil i mye større grad være istand til å tilpasse seg dine behov og hva du ønsker å få ut av eventuelle terapier eller samtaler.

 

Jeg vil også legge til at jeg kan være troende til å tro på både det ene og det andre, men at det er viktig for meg å ikke være sikker på noe kunnskap jeg føler at jeg har. Det er vel et annet tips jeg vil gi,  nemlig at du ikke bør vær sikker på at dette ikke "bare" er hjernen som tuller litt, du kan ikke vite sikkert uansett hvor reellt det føles.

 

Har du noe erfaring med meditasjon, yoga eller lignende? Dette er teknikker som er bevist å fungere positivt på både sinn og kropp og garantert vil hjelpe deg å slappe litt av. Noe jeg som sagt tror vil være verdifullt for deg.

 

Ønsker deg alt godt og håper at du får noe ut av det jeg har skrevet!

 

Takk for et svar som er reelt. Tanken din med at man er i fare for å skade seg selv eller andre er ikke tilstede. Er såpass forsiktig med det som er at man ser seg for når man er ute å går slik at man ikke tråkker på noe slik at man tar et liv. Så å skade noe/noen eller ta et liv med vilje eksisterer ikke. Dem opplevelsene jeg har opplevd kan ikke forklares, men føles virkelig. Derfor er det viktig med svar siden man ikke klarer å skjønne det man opplever selv. Har følelsen på at svarene er der ute og innom psykiatri finnes ikke svarene, men bare diagnoser. Fungerer helt fint i samfunnet og er i jobb. Problemet er at man føler seg alene med disse opplevelsene og jo mer man deler jo mer alene føler man seg. Har erfaring med meditasjon, men har ikke prøvd ut yoga. 

 

Setter veldig stor pris på at du tok deg tid til å svare Raggizz.

[vidor]

Det er ikke alle som er like opptatt av diagnostisering og medisiner. For å hjelpe trengs en forståelse for hva problemet er, og det du har fortalt er nok til å starte prosessen hos noen som tar ordentlig tak i det og utforsker det sammen med deg. Det er mange retninger og metoder i psykologien, så det kan ta litt prøving og feiling før det klaffer.

[Våken85]

Takk Vidor at du tok deg tid til gi et svar fra ditt synspunkt.

[Våken85]

Dette blir som allegori av plato's cave. Takker så mye for dem svarene dere kom med, men er kanskje best å finne ut av dette selv. Når man selv ikke forstår hvordan skal andre kunne forstå. 

 

Takker igjen for svar og for dem som tok seg tid til å lese. 

[Thoto79]

http://en.wikipedia.org/wiki/D%C3%A9j%C3%A0_vu

 

The psychologist Edward B. Titchener in his book A Textbook of Psychology (1928), explained déjà vu as caused by a person having a brief glimpse of an object or situation, before the brain has completed "constructing" a full conscious perception of the experience. Such a "partial perception" then results in a false sense of familiarity.

 

Det hele bunner i at hjernen spiller deg ett puss og selv om du føler at du har sett/hørt ting før og at du da igjen tror du kan komme hendelsesforløpet i forkjøpet, er dette altså ikke reelt. Når det er sagt så skjønner jeg jo at det ikke blir noe mindre plagsomt av den grunn så burde vel ta en konsultasjon og få sjekket det opp.

 

Kudos for at du ikke falt i den klassiske fella og har lurt deg selv til å tro at det er noe guddommelig ved det hele, noe så mange gjør med en gang det er ting de ikke umiddelbart klarer å forklare på andre måter.

[Larzen_91]

Har opplevd fenomenet selv massevis av ganger, og finner det ikke noe skremmende eller ekkelt. Faktisk ganske interessant og fascinerende synes jeg, å oppleve som at du omtrent spiller en rolle i en scene du allerede har spilt ferdig, og du husker replikker fra første gangen og sånn. Men nå er jo jeg også klar over det som Thoto sier, at dette etter alt å dømme kan forklares som en "brain fart". Hjernen og dens funksjon er veldig fascinerende, men er det én ting den er utrolig flink til så er det å lure seg selv.

[Ordstorm]

Vet ikke om du kanskje ga opp over de svarene du fikk her (unnskyld ovenfor dere som svarte, men savner litt åpenhet. Vær kritisk, men også åpne). Ser ingen påfallende faresignaler som skulle tyde på at du burde oppsøke hjelp med det du skriver, og håper du kommer til å lese det jeg skriver.

 

Svar du søker --> kan ingen gi deg med sikkerhet om at det er riktig svar. Uansett hvor du søker, eller hvem du oppsøker.

Kanskje et kjipt svar, men det er det eneste sanne svar du kan få.

Derimot kan det være fint for deg å høre at det mange andre som opplever lignende hendelser som du her beskriver. Hver og en opplever jo ulikt, slik vi gjør i livet ellers. Men det er gjengs at mange møtes på samme måte som du beskriver og andre her har bekreftet, og som dessverre resulterer i at færre vil snakke åpent om det. De mest bastante som forsetter dele på trass av kritikk, vil etterhvert møte flere andre som tør åpne seg og fortelle om lignende opplevelser.

Ikke vær redd. Du virker ydmyk nok til å forstå folks skepsis, så ikke vær redd for å berette, men selv påpeke at du ikke vet hvordan du skal tolke det og derfor er åpen for alle muligheter uten at andre trenger fortelle deg hvilken lege du bør oppsøke. Der du påpeker dine egne feil, fratar du muligheter for andre å angripe deg.

 

Det vandrer ulike teorier om hva deja vu egentlig er. Mens noen tror deja vu er tegn på tidligere liv, tror andre tvertimot at deja vu er minner fra fremtiden, eller såkalte tidshull. Hva som ligger bak disse teoriene sprer seg igjen ut i ulike teorier. Teoriene er ikke noe som kan gjengis kort med andre ord. Uansett hvor mye du ville lest om de ulike teoriene, ville det bare åpnet sinnet ditt for ulike muligheter, men du ville ikke fått noe svar. Kanskje kunne du bestemt deg for en teori du ville trodd på framfor de andre, men vissheten om at det ER rett ville du neppe fått. 

 

Så har du det mange kaller "visjon". Det er litt av det samme, men likevel veldig forskjellig. Teoriene bak vil utarte seg på samme måte som med deja vu. Samme vil svarene, eller manglende på sådanne.

Forskjellen som kanskje hovedsakelig skiller disse, er at deja vu i hovedsak beskrives som "hakk i plata" eller følelsen av at "dette har skjedd før" eller at en kjenner et sted eller person uten å i dette livet ha sett/møtt stedet/personen før. Det utarter seg i hovedsak gjennom en sterk følelse.

Visjoner har kanskje et større spekter av ulikheter, men generelt (slik jeg forstår det) utarter den seg som en slags dagdrøm som kjennes sterkere enn den vanlige dagdrømmen. Som sterke inntykk/scener en nettopp har sett på kino og etterpå visualiserer. Den kan for noen komme gjennom at en drømmer i søvne, mens andre opplever dem i våken tilstand, noen blir dårlige mens det står på, mens andre ikke påvirkes overhodet. Det er relativt fra person til person, visjon til visjon. Noen hører, noen ser, noen lukter, noen føler, noen kombinerer ulike sanser.

 

Spørsmålene kan dreies:

- Er vissheten viktig, eller kan du slå deg til ro med det slik det er?

- Er det noe som plager deg? 

- Plager det omgivelsene dine? Iså hva skyldes det, og er det noe du bør ta hensyn til? (du som alle andre, vær åpen men kritisk, både til andre og til deg selv)

- Er dette noe du kan bruke til noe positivt?

- Hvis nei, søk hjelp hvis du ikke klarer få kontroll på det.

- Hvis ja, bruk det, verden trenger det!

 

Det spesielle med det du skriver, og som jeg merket meg ved, er to ting. Det ene at du opplever dette daglig. Uavhengig om det er det er visjoner eller deja vu er det langt fra så vanlig har jeg inntrykk av. Det andre er at du opplever at du har muligheten til å endre ved ting du ser/føler/opplever? Interessant, det er jeg heller ikke kjent med. Jeg ville likt å høre mer om dette.

 

 

La meg poengtere at vi selv skal være vår største kritiker.

Vi skal også være vår største og viktigste omsorgsperson, for vi selv er den som best kan ivareta oss selv, elske oss selv, og sette oss selv på plass ved behov. La oss gjøre jobben vår godt.

 

(..og til dere kritikere som klør i fingrene etter å slakte meg nå, vær snill og spør dere hva dere selv egentlig vet før dere skriver..)

[Våken85]

Vet ikke om du kanskje ga opp over de svarene du fikk her (unnskyld ovenfor dere som svarte, men savner litt åpenhet. Vær kritisk, men også åpne). Ser ingen påfallende faresignaler som skulle tyde på at du burde oppsøke hjelp med det du skriver, og håper du kommer til å lese det jeg skriver.

 

Svar du søker --> kan ingen gi deg med sikkerhet om at det er riktig svar. Uansett hvor du søker, eller hvem du oppsøker.

Kanskje et kjipt svar, men det er det eneste sanne svar du kan få.

Derimot kan det være fint for deg å høre at det mange andre som opplever lignende hendelser som du her beskriver. Hver og en opplever jo ulikt, slik vi gjør i livet ellers. Men det er gjengs at mange møtes på samme måte som du beskriver og andre her har bekreftet, og som dessverre resulterer i at færre vil snakke åpent om det. De mest bastante som forsetter dele på trass av kritikk, vil etterhvert møte flere andre som tør åpne seg og fortelle om lignende opplevelser.

Ikke vær redd. Du virker ydmyk nok til å forstå folks skepsis, så ikke vær redd for å berette, men selv påpeke at du ikke vet hvordan du skal tolke det og derfor er åpen for alle muligheter uten at andre trenger fortelle deg hvilken lege du bør oppsøke. Der du påpeker dine egne feil, fratar du muligheter for andre å angripe deg.

 

Det vandrer ulike teorier om hva deja vu egentlig er. Mens noen tror deja vu er tegn på tidligere liv, tror andre tvertimot at deja vu er minner fra fremtiden, eller såkalte tidshull. Hva som ligger bak disse teoriene sprer seg igjen ut i ulike teorier. Teoriene er ikke noe som kan gjengis kort med andre ord. Uansett hvor mye du ville lest om de ulike teoriene, ville det bare åpnet sinnet ditt for ulike muligheter, men du ville ikke fått noe svar. Kanskje kunne du bestemt deg for en teori du ville trodd på framfor de andre, men vissheten om at det ER rett ville du neppe fått. 

 

Så har du det mange kaller "visjon". Det er litt av det samme, men likevel veldig forskjellig. Teoriene bak vil utarte seg på samme måte som med deja vu. Samme vil svarene, eller manglende på sådanne.

Forskjellen som kanskje hovedsakelig skiller disse, er at deja vu i hovedsak beskrives som "hakk i plata" eller følelsen av at "dette har skjedd før" eller at en kjenner et sted eller person uten å i dette livet ha sett/møtt stedet/personen før. Det utarter seg i hovedsak gjennom en sterk følelse.

Visjoner har kanskje et større spekter av ulikheter, men generelt (slik jeg forstår det) utarter den seg som en slags dagdrøm som kjennes sterkere enn den vanlige dagdrømmen. Som sterke inntykk/scener en nettopp har sett på kino og etterpå visualiserer. Den kan for noen komme gjennom at en drømmer i søvne, mens andre opplever dem i våken tilstand, noen blir dårlige mens det står på, mens andre ikke påvirkes overhodet. Det er relativt fra person til person, visjon til visjon. Noen hører, noen ser, noen lukter, noen føler, noen kombinerer ulike sanser.

 

Spørsmålene kan dreies:

- Er vissheten viktig, eller kan du slå deg til ro med det slik det er?

- Er det noe som plager deg? 

- Plager det omgivelsene dine? Iså hva skyldes det, og er det noe du bør ta hensyn til? (du som alle andre, vær åpen men kritisk, både til andre og til deg selv)

- Er dette noe du kan bruke til noe positivt?

- Hvis nei, søk hjelp hvis du ikke klarer få kontroll på det.

- Hvis ja, bruk det, verden trenger det!

 

Det spesielle med det du skriver, og som jeg merket meg ved, er to ting. Det ene at du opplever dette daglig. Uavhengig om det er det er visjoner eller deja vu er det langt fra så vanlig har jeg inntrykk av. Det andre er at du opplever at du har muligheten til å endre ved ting du ser/føler/opplever? Interessant, det er jeg heller ikke kjent med. Jeg ville likt å høre mer om dette.

 

 

La meg poengtere at vi selv skal være vår største kritiker.

Vi skal også være vår største og viktigste omsorgsperson, for vi selv er den som best kan ivareta oss selv, elske oss selv, og sette oss selv på plass ved behov. La oss gjøre jobben vår godt.

 

(..og til dere kritikere som klør i fingrene etter å slakte meg nå, vær snill og spør dere hva dere selv egentlig vet før dere skriver..)

 

Takk Ordstorm for at du tok deg tid til å skrive dette. 

 

Håper svarene kommer en dag slik at man kan forstå. Du kan ha rett med at svarene som kommer ikke nødvendigvis ikke er riktig, men føler det er viktig å lytte fordi man har et håp. Skjønner at folk har vanskelig å forstå dette fordi man selv ikke helt forstår. Dejavu er noe fleste har hatt iløpet av sitt liv. Derfor er det mange som kjenner seg selv i dette jeg skriver, men tror ikke dem forstår dybden i hvor ofte man opplever dette. Mye av det jeg har dejavu velger jeg å gå sin vei uten å avbryte noe siden man er skeptisk på å forandre ting for mye. Noe skal man kanskje ikke forandre på, men har muligheten. Forandrer på ting der man kjenner at det er behov for dette slik at noe positivt kan komme ut av situasjoner. 

 

Når man sitter å leser dette ser jeg hvorfor folk sliter med å tro på det man skriver, fordi hvis andre hadde skrevet det man selv skriver så tror jeg at man selv har hatt vanskelig å forstå hvis man ikke hadde opplevd dette. 

 

Til dine spørsmål. - Er vissheten viktig, eller kan du slå deg til ro med det slik det er? Jeg har funnet roen, men urettferdigheten kjenner man på. 

- Er det noe som plager deg? Det som plager meg er at man ikke har svar og at man føler seg alene uansett hvor mye mennesker som er rundt seg. Ikke ta meg feil med at man føler seg alene uansett hvor mange man har rundt seg for at jeg trives veldig med andre og elsker godt selskap. 

- Plager det omgivelsene dine? Takler alt veldig bra så eneste er at hvis man forteller dette til andre så kan det plage omgivelsene mine. Så derfor deler man ikke mye mer med dem man har rundt seg fordi man vil ikke være til bry.  Iså hva skyldes det, og er det noe du bør ta hensyn til? Kan ta hensyn til dem man har rundt seg, med å ikke bry dem med spørsmål man selv ikke har svar på. 

- Er dette noe du kan bruke til noe positivt? Ja 

- Hvis nei,SØK hjelp hvis du ikke klarer få kontroll på det.

- Hvis ja, bruk det, verden trenger det!

 

Takker igjen for at du tok det tid til å skrive ditt svar Ordstorm. 

[Våken85]

Lurer på hva dere ville ha gjort hvis dere opplevde hverdagene på nytt som dejavu. Ville dere ha forandret mest mulig på ting for å slippe unna dejavuen eller ville dere ha latt ting skje som det skal, men forandret bare på viktige ting?

[Våken85]

Har lært noe vesentlig med det man opplever. Har dejavu hver dag nå. Og det som er interessant er at det er meningen at man skal ha dejavuen hvis man kan kalle det for dejavu. Hadde en situasjon i går der  man viste at man kunne gjøre et annet valg slik at man gjorde noe annet enn det man har opplevde før. Da hadde det valget ikke vært å hjulpet denne personen som trengte hjelp og ble utsatt for urettferdighet og respektløshet av andre. Situasjonen skjedde på bussen der en eldre dame hadde reist et godt stykke og skulle videre med en annen buss slik at hun kunne rekke fergen. Hun fikk vite at bussene ikke gikk som normalt pga sommerrutene og at hun ikke kunne rekke denne fergen. Andre hadde fått tilbudet med taxi til fergen, men det gjeldt bare for dem som reiste med tog. Så hun ble avvist av å få dette tilbudet. Fortvilet som hun var hadde jo den bussjåføren rett med å ikke gi samme tilbudet til henne for det gjelder bare for togreisende og han kunne ikke gjøre et unntak. Men det var respektløse tonen han talte til denne eldre fortvilet damen som jeg reagerte på. Dem andre satt i bussen å lo av denne stakkars damen å sa litt av et show. Og dette var av voksne mennesker. Valget nå var om jeg skulle hjelpe denne damen eller om man skulle besøke min søster som har akkurat fått en liten skjønn datter. ( stolt onkel ) Valgte selvfølgelig å hjelpe denne eldre damen slik at hun kunne komme seg hjem. Dette medførte til dejavu til punkt å prikke. Hadde jeg valgt å ikke hjelpe denne damen hadde jeg ikke hatt dejavu videre denne dag. Noen vil sikkert si at hvordan man kan vite at jeg ikke ha ville hatt dejavu hvis man hadde tatt det andre valget. Man vet selv sannheten. 

[Våken85]

Kommer alltid til å prøve å forandre på det som er negativt til noe positivt hvis man har muligheten. 

[Thoto79]

Du høres ut som en bra mann og prisverdig å klare å snu det hele du opplever til noe positivt!

 

Men tror kanskje allikevel ikke at det er dumt å gå til en profesjonell, på lik linje som man gjør om man har andre ting man føler tynger eller som preger hverdagen. Du er garantert ikke den første og som regel har man idag en løsning/forklaring på de fleste ting som virker uforståelige for en ufaglært.

 

Igjen, om du nå kun ser det som noe positivt så er det jo nettopp det og kanskje ingen grunn til å forandre noe. Det som kan være skummelt er om dette skjer i mindre behagelige sammenhenger og du kan reagere irrasjonelt. Det kan vel i ytterste konsekvens bli farlig både for deg og andre i gitte sammenhenger kanskje? Dette siste er bare synsing ifra min side bare så det er sagt, men tanken slår meg jo.

[Våken85]

Takk for du tok deg tid til å gi et svar og et råd Thoto79. Opplever dejavu på begge områder, men velger bare å forandre det som er negativt som sagt. Uansett hva man gjør så er dejavuen der. Har faktisk forandret på situasjoner, men bare som virkelig trengs å forandres på. Uansett om man forandret på det som man husker skjedde sist så går det ikke utover videre dejavu. Derfor føler man at man er på riktig vei. 

 

Du kommer med råd som mange andre før deg har kommet med. Skjønner at noen tenker slike tanker som du gjør. Hadde sikkert hatt slike tanker selv hvis dette var motsatt situasjon.  Prøvde veier og råd som andre gav meg forrige "liv" og det endte ikke godt. Vet at alt dette kan være vanskelig å forstå, men man må kunne stole på det man selv opplever og håpe at noen der ute har et svar så kan hjelpe.

 

Gud er veien og man er villig til å gå den veien. Jeg stoler på Gud. Min tro er sterkere enn noen gang. 

 

Håper du har en fin kveld og takker igjen min venn.