Hva gjør jeg nå? Knust etter samtale med samboeren... :(

[Ladyleo]

Vi har vært samboere i et drøyt år og kjærester i 2. Jeg har ett barn fra før, han har ingen ønske om barn. Har alltid tenkt at det er litt rart at han allikevel valgte forhold med barn, men ettersom han har vært i forhold med barn før- tenkte jeg at han visste litt hva han gikk til.

 

De siste mnd, har han ikke vist noen interesse til å hjelpe til hjemme- ha omsorg for meg eller være romantisk.. Jeg gjør alt jeg kan hver eneste dag for at de begge skal ha det bra, men jeg har ikke følt at jeg har fått noe særlig tilbake og har tatt meg selv i å gi opp litt.

 

På fredag sa jeg det som det var, at jeg er lei av å føle meg som hushjelp, og at det bare er jeg som drar lasset i forholdet og i forhold til barnet. Han gjør ingenting av ansvarsoppgaver med barnet, og når jeg spurte om hjelp 1 gang til å hente i barnehagen, sa han ja- men uffet seg før han dro. Etter alt jeg har gjort for han, var dette som et spark i trynet..

 

Han sier seg enig i det jeg sier, og ser selv at han har vært litt dust i det siste. (Har ikke vært sånn hele forholdet skal sies). Det går to dager hvor vi er ute fra hverandre, og i går tok han det opp.. Han sier følgende: "Jeg vil bare være sammen med DEG, jeg elsker DEG og vil tilbringe livet mitt med deg. Du er drømmedama. Pen, snill, omtenksom og tenker alltid på mitt beste. Jeg ser at du gjør alt for meg. Men jeg føler at jeg ikke klarer å gi det samme tilbake, jeg har virkelig prøvd. " Hvor jeg da forteller han, at det har han absolutt ikke. Han er rett å slett lat. Han sier seg enig i det. "Jeg tror jeg er for ego til å ha barn selv, og jeg har innsett at A4 livet ikke var så gøy som jeg trodde det skulle være.. det blir litt kjedelig for meg at alt skal være barnevennlig hele tiden..MEN jeg elsker deg jo! Og jeg vil jo være sammen med deg.. Vet ikke om jeg kan gi deg det familielivet du ønsker deg bare."

 

Jeg føler meg helt knust. Jeg er sint, fordi han valgte å gå inn i et forhold med barn fra begynnelsen.. Nå er barnet mitt for stort til å få nære søsken, og jeg ga opp ønsket mitt om å få et barn til, for han.. så det er surt nå.

Samtidig er jeg jævlig forvirra! Han vil ha meg, men meg uten barn? Eller? Er det vanlig at man synes det er kjipt å gjøre barnevennlige ting med dama si i helgene? Må jo si at jeg ikke alltid synes det er driiit gøy selv, men jeg gjør det jo for barnet. I natt ville han holde hender, ligge inntil meg og endte opp med å ha sex.. han ringte meg på jobben og sier at han vil at vi skal være sammen, og at han elsker meg og trives med meg.. han bare trives ikke med at det skal være barnevennlig hele tiden og HVER helg.

 

Jeg har forøvrig bedt han om å være mer med kompiser helt fra starten, for han er drit dårlig på det..

 

Dette ble rotete.. men jeg håper noen vil komme med innspill. Veldig gjerne menn også.

[toth]

Det er jo en meget trist, men ærlig sak forsåvidt. Man kan umulig vite hvordan det er å ha barn før man har prøvd, og det er jo en real omveltning fra det barnløse voksenlivet.

 

Egentlig høres det for meg ut som det som mangler her er en virkelig god connection mellom mannen og barnet - hvis han hadde blitt mer glad i og fått et mer personlig forhold til barnet ville det nok bedret seg - er det noe du kan gjøre for å føre dem nærmere hverandre?

[Ladyleo]

Det er jo en meget trist, men ærlig sak forsåvidt. Man kan umulig vite hvordan det er å ha barn før man har prøvd, og det er jo en real omveltning fra det barnløse voksenlivet.

 

Egentlig høres det for meg ut som det som mangler her er en virkelig god connection mellom mannen og barnet - hvis han hadde blitt mer glad i og fått et mer personlig forhold til barnet ville det nok bedret seg - er det noe du kan gjøre for å føre dem nærmere hverandre?

 

 

Helt ærlig, så aner jeg ikke hva jeg kan gjøre. Jeg er skikkelig dårlig på sånt- og sleit med å slippe til faren til barnet til og med.. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg liker ikke å "bry" folk. Prøver å finne på koselige ting vi kan gjøre sammen alle sammen, men det er jo begrenset hvor gøy jeg synes det er, når han synes er er småkjipt til tider.. 

 

Merker jo på hele han når han synes det er kjipt. Barnet er 4 år også, og så masete om dagen som det går ann.. og da blir jeg så stressa, for jeg føler jeg må roe ungen for å ikke plage han. Drit vanskelig. 

 

Hater det her.. !! 

[Little Miss Trouble]

Jeg tror du bør prøve å se saken litt fra hans side i denne saken, og gjøre et forsøk på å få til en hverdag dere alle tre kan trives med. Det kan være viktig å huske at han ikke er faren til barnet, og at du derfor heller ikke kan forvente at han tar like stor del av omsorgs- og husarbeidet som følger med det å ha et barn. Det er ikke rart at du vil ofre "alt" for ungen din, men det er heller ikke rart om han ikke er helt der, selv om han liker ungen og elsker deg.

 

Dere trenger også noe kjærestetid der dere gjør voksenting, har dere det? Det kan kanskje være mulig å la besteforeldre eller andre være barnevakt iblant? Bare en kveld i uka der dere er dere to kan hjelpe mye. Jeg tenker at det kan gjøre mye med hans innstilling til hele greia med "A4-livet" ..  Etter hvert som ungen din blir eldre vil det samtidig bli mer og mer "naturlig barnefri" der dere får være mer kjærester når ungen er på fritidsaktiviteter etc. Samtidig er det selvsagt viktig at dere hygger dere sammen alle tre i hverdagen, men det må vel gå an å få til noen lommer hvor det er plass til å dra ut, spise dere to på restaurant, eller til og med ta en helg der dere to drar vekk et sted en gang? 

 

Ellers stemmer det sikkert at han er litt lat. Et råd når det kommer til det, er å gi tydelige beskjeder om hva du vil han skal gjøre, f.eks. "kan du sette tallerknene inn i oppvaskmaskinen og tørke over bordet?" "Kan ikke du ta å støvsuge i stua?" .. Eventuelt sette opp arbeidsplan der han kan krysse av for hver ting han har gjort, mange motiveres av det. Det er ikke sikkert han alltid ser hva som skal gjøres, og at det er noe av grunnen til at han gjør så lite .. 

 

Jeg kjenner jo selvsagt ikke situasjonen fullt ut, og dette er bare mine umiddelbare tanker. Håper dere finner ut av det, for det virker som dere er et godt par som er glad i hverandre.

[€uropa]

Nå er barnet mitt for stort til å få nære søsken, og jeg ga opp ønsket mitt om å få et barn til, for han.. så det er surt nå.

 

Hvis du har gitt opp noe, er det din egen feil da du burde vært klar over at ting kunne bli vanskelig. Det er heller ikke, eller bør ikke være, så enkelt som å bare "få et barn til" hvis ikke det hadde vært for ham. Jeg vet ikke hva du legger i "nære søsken". Hvis du mener nære i alder er det for sent, men hvis du mener nære på andre måter, behøver det ikke være det.

 

Ellers vet ikke vi noe bedre enn deg hva han mener, men vi menn mener vanligvis det vi sier. Antakelig mener han ikke at han vil være sammen med deg uten at du har barn, for det er åpenbart umulig. Men du må altså spørre ham hva han legger i de tingene han har sagt.

[toth]

 

Det er jo en meget trist, men ærlig sak forsåvidt. Man kan umulig vite hvordan det er å ha barn før man har prøvd, og det er jo en real omveltning fra det barnløse voksenlivet.

 

Egentlig høres det for meg ut som det som mangler her er en virkelig god connection mellom mannen og barnet - hvis han hadde blitt mer glad i og fått et mer personlig forhold til barnet ville det nok bedret seg - er det noe du kan gjøre for å føre dem nærmere hverandre?

 

 

Helt ærlig, så aner jeg ikke hva jeg kan gjøre. Jeg er skikkelig dårlig på sånt- og sleit med å slippe til faren til barnet til og med.. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg liker ikke å "bry" folk. Prøver å finne på koselige ting vi kan gjøre sammen alle sammen, men det er jo begrenset hvor gøy jeg synes det er, når han synes er er småkjipt til tider.. 

 

Merker jo på hele han når han synes det er kjipt. Barnet er 4 år også, og så masete om dagen som det går ann.. og da blir jeg så stressa, for jeg føler jeg må roe ungen for å ikke plage han. Drit vanskelig. 

 

Hater det her.. !! 

 

Med fare for å feiltolke helt her, kan det se ut som at du må gå i deg selv på noen punkter her, særlig

"sleit med å slippe til faren til barnet til og med" vil jeg si er en stor varsellampe - hvis han ikke får lov å knytte personlige bånd og opplevelser med barnet uten at du står i veien, vil han hvertfall ikke få noen godfølelse ovenfor barnet, og å ta hensyn vil være kjedelig og unøvending.

 

Om jeg bodde sammen med en venn med barn, hadde jeg jo hatt langt mindre tålmodighet(ifht å ta hensyn og oppofre meg) med det barnet enn mitt eget. Når det er mitt eget barn som jeg personlig er glad i, vil det ikke føles som et offer å gå i badeland med henne på lørdagen - men hadde jeg måtte være med en venn og deres barn i dyreparken hver lørdag, og alt foregikk på barnets premisser - det hadde jeg jo ikke satt veldig pris på.

 

For å oppsummere tror jeg altså nøkkelen her er å la mann og barn knytte personlige bånd dem imellom. Nå er han sammen med deg, og barnet er et ufrivillig anheng ved deg. Det vil aldri funke, du må få situasjonen til å bli slik at han er sammen med og glad i dere. ikke bare deg.

Endret 11. mai 2015 av toth

[ragge_jz]

at alt er barnevennlig, er ubegripelig kjedelig.

Har selv en sønn, som er 2 år.

Moren har "mistet" seg selv litt, da vi fikk han. Alt her i universet, dreier seg om han. Ingenting annet er hverken interessant, eller betyr noe.

Jeg gikk veldig lei av det, og det er slutt nå. Til sorg for oss begge.

For det er faktisk annet i livet som er interessant, betydningsfullt og gøy også.

Jeg feks, ville fremdeles se venna mine. Sånn sett er kanskje han du er sammen med litt annerledes, siden han er dårlig på det også.

 

 

 

Så ja: alt alt skal være barnevennlig HVER helg, er VELDIG kjedelig.

Der fikk du svar på spørsmålet ditt.

Kan du ikke sende kid'enn til barnefaren innimellom???

Endret 11. mai 2015 av ragge_jz

[darkness|]

 

Det er jo en meget trist, men ærlig sak forsåvidt. Man kan umulig vite hvordan det er å ha barn før man har prøvd, og det er jo en real omveltning fra det barnløse voksenlivet.

 

Egentlig høres det for meg ut som det som mangler her er en virkelig god connection mellom mannen og barnet - hvis han hadde blitt mer glad i og fått et mer personlig forhold til barnet ville det nok bedret seg - er det noe du kan gjøre for å føre dem nærmere hverandre?

 

 

Helt ærlig, så aner jeg ikke hva jeg kan gjøre. Jeg er skikkelig dårlig på sånt- og sleit med å slippe til faren til barnet til og med.. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg liker ikke å "bry" folk. Prøver å finne på koselige ting vi kan gjøre sammen alle sammen, men det er jo begrenset hvor gøy jeg synes det er, når han synes er er småkjipt til tider.. 

 

Merker jo på hele han når han synes det er kjipt. Barnet er 4 år også, og så masete om dagen som det går ann.. og da blir jeg så stressa, for jeg føler jeg må roe ungen for å ikke plage han. Drit vanskelig. 

 

Hater det her.. !! 

 

 

Sånn skal det jo ikke være. Jeg synes du skal sette deg ned og tenke litt igjennom hva dette gjør mot barnet ditt også. Barn plukker opp så utrolig mye mer enn vi tror, og det at du går på tærne hjemme og prøver å roe ned ungen for å ikke plage samboeren kan jeg nesten garantere at han oppfatter! Hvordan tror du han vil føle det når han blir eldre, og skjønner at stepappaen synes han er slitsom og en klamp om foten?

 

Enten så slipper du samboeren din til, og ber han om å virkelig prøve å få et forhold til barnet, eller så tar du ansvar for deg selv og barnet ditt og avslutter forholdet. Ingen barn fortjener å bo sammen med en voksenperson som ikke elsker det.

Endret 11. mai 2015 av darkness|