Psykisk sykdom?

[AnonymDiskusjon]

Å spørre ut om sykehistorien, anamnesen, er en viktig del av en undersøkelse. Det, og hvordan plagene viser seg nå, status presens, er med på avgjøre den diagnostiske konklusjonen.

 

Hvis du er symptomfri på grunn av pågående behandling, så har du likevel sykdommen. Om du tar din insulin som gjør at blodsukkeret ditt er korrekt så har du likevel diabetes, eller om tar du antipsykotika som holder stemmene i hodet vekke, så har du likevel en psykoselidelse, tar du stemningsstabiliserende medisin som hindrer tilbakefall har du likevel bipolar lidelse, osv. At medisinen virker viser at diagnosen er riktig og at du får virksom behandling - ikke at du er ikke syk.

 

Du har som alle andre rett på en second opinion, og er du usikker på om diagnosen din (og derved også behandlingen) er rett, så har du mye å vinne på å bli rediagnostisert hos en annen spesialist. Jeg hadde ikke stusset om det var meg eller mine det gjaldt. Det er viktig å vite at du er godt nok undersøkt og at du får så god behandling som det er mulig å gi deg for dine plager. Du har bare ett liv og bare én helse, så den må du passe godt på. 

Men om det ble samme konklusjon også hos neste spesialist, og jeg stolte på arbeidet som var gjort, så hadde jeg slått meg til ro med diagnosen. Da hadde jeg forsøkt å samarbeide om behandlingen og prøvd å gjøre som jeg ble rådet til.

 

Takk, bra svar.

 

Eneste behandlingen jeg får er medisiner... jeg føler de hjelper, men jeg vet ikke hva som er best. Kan man gå gjennom "katarsis", eller i det minste venne seg til å leve med ubehag?

 

Er kanskje ikke noe generelt svar.

 

Nei, får bare ha det som det er. Uansett hva "neste" ekspert sier, så kan man stole på det? Jeg har forresten vært til mange eksperter, men på samme sykehus. De har vært enige om type problem, men ikke presis samme diagnose da. Nei jeg vet ikke.

 

Hadde jeg i det hele tatt fått plass på et DPS i nabofylket? Nei det tror jeg ikke.

 

Jeg er egentlig enig med "gittopp", som mener eksperter vet lite om deg, og at det er vilkårlig. Så nei jeg orker ikke mer surr. Men takker.

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[dag1234]

Katharsis, som jo betyr renselse, er ikke noe en driver med lengre. Freud snakket om det tidlig i sin virksomhet, men gikk mer og mer bort fra dette begrepet. Nå har det gått helt ut av bruk. 

 

I dag snakker vi heller om å øve opp evnen til å kjenne igjen og sette ord på følelsene(mentalisere), øve opp evnen til å tåle dem (affekttoleranse) og forstå hvorfor vi føler som vi føler i de ulike situasjonene (selvinnsikt) og slik kunne bearbeide og styrke vår sårbarhet. Og det tar tid og det må skje i samarbeid med en terapeut en har utviklet tillit til (har en relasjon til). 

Selv om noen mener dette kan speedes opp, synes jeg nok at det lett tar ett par år og vel så det å få tak på sine problem og kunne håndtere dem på en bedre måte.

 

Medisiner kan dempe og stabilisere, men de er sjelden eller aldri nok i seg selv. 

I Norge, med kanskje verdens beste helsevesen, har vi havnet i den ulykksalige situasjon at vi overbehandler de lette tilstandene, de som gjerne går over med noen få samtaler eller av seg selv, mens mange med tunge psykiske lidelser ikke får tilstrekkelig hjelp og oppfølging, og ender opp med elendig livskvalitet og dårlige liv. Det er trist for dem som sliter, og det er elendig bruk av helsekronene.

 

Jo, du kan velge hvilket som helst DPS du ønsker, fra landsende til landsende. Kun ved tvangsinnleggelser gjelder ikke fritt sykehusvalg.  http://www.frittsykehusvalg.no/start/

 

[Sitronsaft]

 

I dag snakker vi heller om å øve opp evnen til å kjenne igjen og sette ord på følelsene(mentalisere), øve opp evnen til å tåle dem (affekttoleranse) og forstå hvorfor vi føler som vi føler i de ulike situasjonene (selvinnsikt) og slik kunne bearbeide og styrke vår sårbarhet. Og det tar tid og det må skje i samarbeid med en terapeut en har utviklet tillit til (har en relasjon til). 

 

 

 

Dette var interessant. Har denne teknikken i sin "helhet" noe navn? Foruten mentalisering, affekttoleranse, selvinnsikt etc. Er dette noe psykologene lærer på studiet sitt? 

Endret 9. mai 2015 av Sitronsaft

[AnonymDiskusjon]

Katharsis, som jo betyr renselse, er ikke noe en driver med lengre. Freud snakket om det tidlig i sin virksomhet, men gikk mer og mer bort fra dette begrepet. Nå har det gått helt ut av bruk. 

 

I dag snakker vi heller om å øve opp evnen til å kjenne igjen og sette ord på følelsene(mentalisere), øve opp evnen til å tåle dem (affekttoleranse) og forstå hvorfor vi føler som vi føler i de ulike situasjonene (selvinnsikt) og slik kunne bearbeide og styrke vår sårbarhet. Og det tar tid og det må skje i samarbeid med en terapeut en har utviklet tillit til (har en relasjon til). 

Selv om noen mener dette kan speedes opp, synes jeg nok at det lett tar ett par år og vel så det å få tak på sine problem og kunne håndtere dem på en bedre måte.

 

Medisiner kan dempe og stabilisere, men de er sjelden eller aldri nok i seg selv. 

I Norge, med kanskje verdens beste helsevesen, har vi havnet i den ulykksalige situasjon at vi overbehandler de lette tilstandene, de som gjerne går over med noen få samtaler eller av seg selv, mens mange med tunge psykiske lidelser ikke får tilstrekkelig hjelp og oppfølging, og ender opp med elendig livskvalitet og dårlige liv. Det er trist for dem som sliter, og det er elendig bruk av helsekronene.

 

Jo, du kan velge hvilket som helst DPS du ønsker, fra landsende til landsende. Kun ved tvangsinnleggelser gjelder ikke fritt sykehusvalg.  http://www.frittsykehusvalg.no/start/

 

Nei blir aldri frisk av medisiner, men de gjør livet mitt enklere - dette får meg til å tenke at jeg burde kanskje holdt det ut, kanskje det går over? Det jeg mente med katharsis. For ja det føles veldig ille uten medisiner, det gjorde det før i alle fall (har ingen garanti for at det fortsatt er sånn). Men, blir man avhengig av antipsykotika? Slik at man får (kan få) abstinenser eller sykdom av å slutte på dem, selv om man trapper langsomt ned? For jeg prøver å bruke så lite som mulig, men hvis jeg går ned ett hakk nå, så sover jeg for lite, og jeg får angst, mer "racing thoughts", hodepine, trykk i hodet. Sånne ting. Så jeg har droppet den reduseringen etter i underkant av en ukes tid. Men kanskje medisinen holder meg nede, på et vis, slik at jeg ville fungert kjempebra uten medisiner, hvis jeg bare kom over kneika? For det er ikke tvil om at den typen medisin reduserer den "driften" du har inni deg - avhengig av dose. Men jeg føler jeg har grei "drift" for tiden, med den dosen jeg tar nå, men kanskje jeg hadde klart å fått gjort kjempemasse om jeg sluttet. Blitt utholdende og effektiv. Det er det jeg ønsker. Men det du sier ang. terapi, med mentalisere, affekttoleranse, selvinnsikt, slike ting, det er ting jeg gjerne ville forsøkt mer på, men DPS sier at det ikke er noen fremgang.

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[dag1234]

 

 

I dag snakker vi heller om å øve opp evnen til å kjenne igjen og sette ord på følelsene(mentalisere), øve opp evnen til å tåle dem (affekttoleranse) og forstå hvorfor vi føler som vi føler i de ulike situasjonene (selvinnsikt) og slik kunne bearbeide og styrke vår sårbarhet. Og det tar tid og det må skje i samarbeid med en terapeut en har utviklet tillit til (har en relasjon til). 

 

 

 

Dette var interessant. Har denne teknikken i sin "helhet" noe navn? Foruten mentalisering, affekttoleranse, selvinnsikt etc. Er dette noe psykologene lærer på studiet sitt? 

 

 

Teknikken heter: 'psykologutdanning'. :-)

 

Det er sikkert noen psykologer som vil være uenige med meg, men jeg tror jeg har de fleste med meg at meanstream psykoterapi i Norge bygger på dette. Så kan dette nok gis litt ulike navn og betegnelser ettersom en er mer kognitiv eller psykodynamisk. Jeg har valgt en psykodynamisk terminologi her, men egentlig er det langt mer likt mellom de ulike terapiretningene enn hva som skiller dem. Gode terapeuter i ulike terapiretninger gjør mye det samme, men de har ulike forklaringer på hva de gjør.

 

Ingen psykolog er fullbefaren terapeut rett fra studiet, og det er vanlig å fordype seg i en eller flere terapiretninger. Det kan ta like lang tid som selve studiet, men vanligvis er læretiden 3- 5 år. Det er i tillegg til den mer formelle spesialiseringen som 99% av alle psykologer tar, og som gjør at en kan bli f eks barnepsykolog, skolepsykolog, voksenpsykolog, etc. 

 

...........

 

TS@ Nei, du kan ikke bli avhengig av antipsykotisk medisin hvis du med det mener avhengig slik som man kan bli avhengig av alkohol, tobakk, beroligende, heroin osv.

Men det er visse uheldige sider ved antipsykotisk medisin, og det er først og fremst at de kan ført til skader i hjernen.

Hvis det skjer så går disse ikke over om du slutter med medisinene. Skaden resulterer i hovedsak i ufrivillige muskelbevegelser, spesielt i tungen og i armer og bein. Det er veldig plagsomt for dem som får det.

Mange av de andre bivirkningene går over når en slutter med medisinene, men ikke disse så kalte tardive dyskinesiene. 

[AnonymDiskusjon]

TS@ Nei, du kan ikke bli avhengig av antipsykotisk medisin hvis du med det mener avhengig slik som man kan bli avhengig av alkohol, tobakk, beroligende, heroin osv.

Men det er visse uheldige sider ved antipsykotisk medisin, og det er først og fremst at de kan ført til skader i hjernen.

Hvis det skjer så går disse ikke over om du slutter med medisinene. Skaden resulterer i hovedsak i ufrivillige muskelbevegelser, spesielt i tungen og i armer og bein. Det er veldig plagsomt for dem som får det.

Mange av de andre bivirkningene går over når en slutter med medisinene, men ikke disse så kalte tardive dyskinesiene.

 

Jeg har ingen slike virkninger av medisinen. Jeg føler bare at de gir meg mindre "driv", altså ting som motivasjon og lystfølelser. Men de virker jo mot hypomani/mani også.

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[dag1234]

Ja, antipsykotisk medisin (nevroleptika) demper i ulike grad også initiativ og kan legge seg som et lokk over virkeligheten. Kan bli mer likegyldig og flat. Noen betegner det som å være dopet. Lett å egge på seg når en bruker disse medikamentene.

 

Slike medisiner brukes også for å slå ned akutte manier, men er ikke noe forebyggende medisin ved bipolar lidelse. Da skal en bruke stemningsstabiliserende medisiner. Det er en helt annen type medikamenet og de gir ikke disse bivirkningene.

[L4r5]

Medikamenter er uansett alltid en veining av virkning mot bivirkninger. Enten det er antihistaminer eller antipsykotika.

[AnonymDiskusjon]

Jeg antar jeg har en psykisk sykdom og bør bruke de medisinene jeg. Finner ikke noe mer ut av det enn det.

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[AnonymDiskusjon]

Antipsykotika kan ødelegge mer enn de gjør nytte. Hvis det er mulig bør du slutte med dem. Ellers er det jo vanlig at folk blir undersøkt grundig før man benytter så alvorlige medikamenter.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 42391...bfb

[AnonymDiskusjon]

Når dere snakker om antipsykotika og bivirkninger, er det da snakk om å ta "antipsykotisk" dose, eller medisinen i seg selv? Jeg antar at dosering spiller en rolle. 

Jeg går selv på Quetiapin/Kvietiapin som er antipsykotika, men jeg tar kun 50mg hver kveld for å sove, og i følge regen for å dempe "uro", uten at jeg merker noe til den virkningen. (Antipsykotisk dose med denne medisinen er rundt 600mg). 

Står jeg også i fare for å få "lokk" over virkeligheten eller hjerneskader? 

Anonymous poster hash: 7e723...f0e