Psykisk sykdom?

[AnonymDiskusjon]

Har en "historie" med psykisk sykdom, diagnoser og hele pakka, men jeg lurer på om alt bare er tull. At jeg har funnet på alt, og at jeg fortsatt bare finner på. Liksom "skrøner". At jeg er frisk . Hvordan kan man få vite sannheten? For jeg vet ikke, helt ærlig jeg vet ikke. Kanskje jeg har løyet så mye at jeg ikke vet hva som er sant lenger. Men jeg vet ikke. Men nytter ikke slutte på medisin, jeg er vel avhengig blitt. Og det kan jo være det blir verre for meg om jeg slutter. Men er umulig å vite noe som helst, virker det som. For det jeg oppfatter som sannheten forandrer seg kontinuerlig. Men akkurat det føler jeg er vanskelig, dog. Men kanskje jeg ikke vet hva vanskelig er? Men er dette også en skrøne? Kanskje jeg ikke har noe selv?

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[Gjest Slettet-lYlo5C]

Jeg tror ikke det er noe du finner på, for å si det sånt.

[AnonymDiskusjon]

Kanskje ikke. Umulig å vite. Så da går det heller ikke an å diskutere? Beste hadde vært å sovne nå... det er det eneste som nytter. Jeg vet ikke hva jeg spør om, egentlig. Får bare fortsette sånn som dette. Men er litt lei det, tror jeg.

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[gittopp]

Dette var interessant. TS, send meg gjerne en pm. Din anonymitet er trygg hos meg  

[AnonymDiskusjon]

Hm, hvorfor interessant? Det er jo bare et sammensurium av tanker. Du sier sånn som psykiaterene sier: "Hm. Dette var interessant. Kan du fortelle mer om det?"

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[gittopp]

Jeg vet hvor frustrerende det kan være å gå til behandlere og høre på mer eller mindre ymse råd eller spørsmål.

Interessant fordi jeg har veldig lignende tanker, og jeg ville dele erfaringer med deg Var ikke så keen på å gjøre det "public", og siden du er anonym måtte jeg be deg om å sende meg en pm i tråden. 

[L4r5]

Du tar opp et paradoks jeg har tenkt på mange ganger selv. Er jeg virkelig syk? Eller er det bare noe jeg innbiller meg?

Legene har jo konkludert med sitt, men stemmer det? Psykisk helse er jo til en viss grad guesswork. Og når jeg føler meg bra så er jeg jo bra...

Men så kommer periodene hvor jeg ikke har det så bra. Da er jeg mer overbevist om at det faktisk er noe galt med meg av og til.

Og med tanke på at medisinene mine hindrer de dårlige periodene mine i å komme for ofte så tror jeg at jeg stoler på legene.

Er du i tvil så kan du prøve å gå til noen andre behandlere og ikke fortelle de om diagnosene du har fått andre steder. Da får du en nøytral vurdering.

Mulig Vidor, eller en av de andre forståsegpåerene her på forumet, er uenig i at det er en god ide da. Jeg er bare en lekmann som har erfaring som pasient.

[gittopp]

Ja, får vel slenge meg på jeg også da. Deler veldig tankene dine TS, og Lars sine. 

Hva er egentlig galt med meg? Er det noe galt i det hele tatt? Er jeg syk, har jeg en diagnose? Kjemisk ubalanse i hjernen, mangelsykdom, mangler jeg noe som andre har, har jeg mer av noe enn andre som ikke burde vært sånn? 

Kan det tenkes at jeg bare ikke takler livet, og leter etter unnskyldninger i et evt. sykdomsbilde? 

Dagsformen er enormt varierende, og kan også variere veldig på samme dag. Hvor mye av det er egentlig kun min skyld? Gjør jeg dette underbevisst fordi jeg ikke føler jeg fortjener å ha det bedre, er jeg SÅ selvdestruktiv? Kan jeg "velge" meg ut av denne depresjonen? Kan jeg velge å ikke hate meg selv? 

osv osv osv. Som Lars sier er ikke dette eksakt vitenskap, og selv om behandler har 10 års utdanning så er han jo bare et menneske som har møtt deg i 45min gange X antall møter dere har hatt. Hva skal du egentlig si til ham under møtene? Hva er viktig informasjon? Og for å spore litt tilbake til førstepost, hva er _riktig_ informasjon? Behandleren har enormt lite grunnlag for å si noe som helst, og dette er jo komplekse greier. Blir faktisk litt nedfor bare av å tenke på hvor lite hjelp man egentlig kan forvente fra en profesjonell behandler. 

[AnonymDiskusjon]

Vel jeg liker jo å gå til samtale jeg da, fordi jeg ellers er så isolert følelsesmessig... men det er sant, hva eksperten sier er bare basert på det du sier, med en viss kvalifisert tolkning.

 

Jeg tror veldig på at noe er feil med meg - hvis jeg bare finner på alt, uten noen "bremser", så må vel noe være feil. Men vet ikke.

 

Men da er det jo flere som lever i tvil. : ) Da er jeg mindre "unormal", kanskje.

 

Hva gjør man? En ny vurdering, av noen andre, blir strevsomt. Er liksom bare ett sted her. Uansett må jeg jo fortelle at jeg bruker de og de medisinene, for det kan jo påvirke hvordan jeg er nå...

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[AnonymDiskusjon]

Interessant fordi jeg har veldig lignende tanker, og jeg ville dele erfaringer med deg Var ikke så keen på å gjøre det "public", og siden du er anonym måtte jeg be deg om å sende meg en pm i tråden.

Er litt "paranoid"... : p

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[gittopp]

Går fint, nå skriver jo jeg i tråden. Jeg mener ikke å rakke ned på samtaleterapi. Om dette funker for deg er det toppers. Men i forhold til temaet du tar opp i førstepost, nemlig dette med usikkerhet rundt seg selv og sitt eget sykdomsbilde, så mener jeg det er opplagt at man ikke burde ta behandlerens ord for god fisk. Og når man selv i teorien sitter på all informasjon, men ikke er sikker på hvilken informasjon som er god fisk, og behandleren må nøye seg med 45min-samtaler hvor du mer eller mindre tilfeldig eller avhengig av dagsform/andre ting forteller en mikroskopisk brøkdel om deg selv, mener jeg at ingen av oss har et særlig godt utgangspunkt. Egentlig vil vi aldri vite hva som feiler oss (dem som tenekr i de baner). I det siste har jeg begynt å tenke på alle mennesker, absolutt alle, som dysfunksjonell på en eller annen måte. At vi alle er ødelagt. Noen innser det selv, noen tror det selv uten å være det, noen påvirker andre eller seg selv svært negativt, osv osv. To mennesker kan ha samme "liv", men den ene har det bra og den andre er deprimert. Hvorfor? Hvem er syk? osv. 

Er ikke lett dette her. I bunn og grunn tror jeg dette handler om å finne en måte å leve med seg selv på. Å være komfortabel i sin egen kropp, med sitt eget sinn. Hva man gjør for å nå det målet, det være seg samtaleterapi eller medisin, mener jeg får være opp til hver enkelt å finne utav. Noen vil nok forverre ting med medisin, det finner man mange bevis på bare her på forumet. Akkurat terapi er nok ikke så skadelig i seg selv  

[dag1234]

En diagnose stilles etter hvilke symptomer personen har. Har personen ingen symptom så er vedkommende frisk. Det er idealet hentet fra somatisk medisin.

Men psykiske plager er bildet ofte mer sammensatt; symptomene er dynamiske, de er en del av det levde livet og i stadig endring. Kanskje er selve sykdomsmodellen hentet fra somatikken feil. Kanskje fungerer vår psyke annerledes enn våre kropper. Og hva er psyken igrunnen? Den finnes jo ikke, men er bare et påhitt for å beskrive noe som hjernen vår er i stand til; oppleve, tenke og føle. Så hvordan kan vi da bli syke i noe som bare er et teoretisk hjelpebegrep?

 

Så er det også slik at plagene kan påvirke selve del delen av personen som skal observere og rapportere om plagene. Da snakker vi om manglende sykdomsinnsikt og tildekking av symptomer. Det hender også rett som det er. Det skaper utfordringer for den som skal undersøke personen: kan vi stole på det personen forteller?

 

Det kan være at en frisk-syk-modell ikke er så god på å beskrive psykiske plager. Visst kan hjernen (hvor vi antar at psyken oppholder seg) bli syk, den kan få svulster, epilepsi og alzheimers og mange forskjellige sykdommer.

Men psykiske plager er likevel noe annet og mer. Kan det være bedre å tenke i en kontinuimsmodell der en går fra å ha små vansker til å gradvis få større vansker?

Usikker på dette, for den som har møtt en skikkelig psykotisk eller alvorlig deprimert pasient, er ikke i tvil om at dette er ikke bare problem som har blitt for store eller en annen måte å være på, det er en kvalitativt annen måte hjernen og psyken fungerer på - det er en reell sykdom; hjernen og personen med den hjernen er ikke slik som den bør for å klare å forholde seg til verden sik den nå er. Der virker det som en frisk-syk-modell er riktig.

 

Det skjer jo en del forskning på hva som skjer i hjernen ved psykiske plager og hva som skjer ved terapi. 

 

Jeg tror, men vet selvsagt ikke, at fremtiden vil vise oss at det vi i dag kaller psykiske lidelser eller plager, er mange ulike tilstander, både reelle sykdommer (som f eks schizofreni og bipolar lidelse) og varianter av normalvariasjon; noen har bare mer problem og mindre å hjelpe seg med enn andre.

Jeg vil da tro at det blir et tydeligere skille, også diagnostisk, mellom de som er syke på ordentlig og trenger behandling, og de som bare har det tøft og trenger hjelp, og ikke sånn som nå at alt er sauset sammen i den samme medisinske avdelingen; psykiatri.

[gittopp]

Veldig mange viktige poeng her, dag1234. Dette handler jo også mye om hverdagen til dem som oppfatter at de er psykisk syk. Enten om det stemmer eller ikke er det ofte lite aksept. "Skjerp deg", "se det positive" osv er noe jeg hører til stadighet. Og selv om jeg vet at de mener det godt, kan jeg ikke unngå å tenke "Hadde jeg kunnet se det positive hadde jeg gjort det". Depresjon i seg selv handler jo mye om nettopp det at man gir opp, at man ikke ser det positive/lyset i tunnelen, osv.

Samtidig er det ingen som sier til en kreftpasient, "Skjerpings, løp det av deg" osv. Fordi kreft er fysisk, og folk aksepterer det og skjønner at det er noe som er feil. Jeg skulle ønske psykisk sykdom var mer som dette, at det var mulig å fysisk måle depresjon eller angst. Som du sier dag1234, hvem trenger behandling? Hvem har det "bare" litt ekstra tøft for tiden og trenger litt support i hverdagen? Jeg, og om jeg oppfatter riktig både TS og Lars til dels, har tanker som dette relativt ofte. 

[AnonymDiskusjon]

Tror jeg skjønner hva dere sier her. : )

 

"Hvis man sliter i hverdagen, så gjør man det uavhengig av hva som er problemet"?

 

Gir mening, det...!

 

Jeg begynner jo etterhvert å tenke på at jeg kanskje egentlig har det helt toppers, men en eller annen gang må man vel bare slutte å tenke. Men en ting jeg føler meg sikker på er at jeg har hatt det verre enn jeg har det nå.

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[dag1234]

Dag holder, vi trenger ikke bruker ettertallene. :-)

 

Det kan være at noen av de sykdommene vi i dag tror er 'psykiske' faktisk er somatiske. Det har hendt før, både kreft og tuberkulose var opprinnelig sett på som psykiske lidelser. En het absurd tanke i dag, men en betydelig tilleggsbelastning for pasientene i tidligere tider. 

 

ME er et eksempel fra vår tid, der en har sett at ME nok er mange tilstander som likner på hverandre, og noe er reelle sykdommer i cellene, mens andre er kamuflerte depresjoner. Men vi har ikke gode nok redskaper til å skille ut hvem som er hva og derfor sauser vi alt sammen i en suppe og gir det samme merkelapp og prøver å behandle etter samme metode. Ikke rart det blir dårlig effekt.

 

Jeg setter en timelønn på at vi om 20-30 år ser på de alvorligste psykiske lidelsene som reint kroppslige og at behandlingen vil være somatisk. Så vil de lettere psykiske plagene som angst, mild til moderat depresjon og de greie personlighetsforstyrrelsene bli behandlet med psykologiske metoder, og i liten grad med medisiner/somatiske metoder. Begge grupper pasienter vil få mer effektiv hjelp og hjelpen vil virke lengre.

 

Verken de alvorlige eler de lettere psykiske plagene vil vi utrydde slik som vi har utryddet farlige sykdommer, til det er årsaksmekanismene for komplekse og de vedlikeholdende faktorene for mangslungne. Vi vil neppe se noen vaksine mot bipolar lidelse eller alvorlig depresjon, for å si det sånn. Men jeg tror vi vil bli bedre til å behandle disse pasientene og at menneskene vil få bedre liv. 

 

Det gjelder som sagt også de med 'lettere' plager, de jeg har vansker med å tenke er 'ekte' sykdommer. Her er vi kun i starten av å skjønne hva som virker og hva som ikke virker i terapi, og vår barn og barnebarn kan se fremtiden lyst i møte for de vil komme til å få raskere og bedre helsehjelp når livet byr på for mange motbakker og kreftene viser seg for små. For på samme måte som det aldri vil komme noen vaksine mot psykisk sykdom, vil tilværelsen heller aldri slutte å by på utfordringer. Sånn er livet; noen ganger får vi mer å bale med enn vi klarer å hamle opp med. 

[AnonymDiskusjon]

Jeg har fått diagnose på en "ekte" sykdom, men tror ikke det stemmer. Kanskje jeg bør gå til et annet sted ja, det er jo fritt sykehusvalg, og ikke noe krav om overføring av journal. Det blir noen timer å reise, men - kanskje verdt det.

 

Kan en utreder basere "svaret" på ting jeg forteller fra fortiden? Eller er det uvesentlig, og at det er her og nå som teller? Men jeg bruker jo medisiner, hvis man f.eks. blir symptomfri av en medisin, så forandrer vel ikke det sykdommen? Men jeg vet ikke jeg, kan hende jeg bare er avhengig, jeg har i alle fall fått det verre når jeg har trappet ned litt.

 

Eller kanskje jeg bare skal "gi faen" i alt sammen? Bare fokusere på å gjøre det beste ut av hver dag?

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

[L4r5]

Eller kanskje jeg bare skal "gi faen" i alt sammen? Bare fokusere på å gjøre det beste ut av hver dag?

 

 

Anonymous poster hash: ad10c...f2f

"Bare gi faen" er kanskje lettere sagt enn gjort, men det er ikke til å stikke under en stol at mindfulness har hjulpet mange.

*snipp*

Muligens et av de beste svarene jeg har sett om dette temaet.

[dag1234]

Å spørre ut om sykehistorien, anamnesen, er en viktig del av en undersøkelse. Det, og hvordan plagene viser seg nå, status presens, er med på avgjøre den diagnostiske konklusjonen.

 

Hvis du er symptomfri på grunn av pågående behandling, så har du likevel sykdommen. Om du tar din insulin som gjør at blodsukkeret ditt er korrekt så har du likevel diabetes, eller om tar du antipsykotika som holder stemmene i hodet vekke, så har du likevel en psykoselidelse, tar du stemningsstabiliserende medisin som hindrer tilbakefall har du likevel bipolar lidelse, osv. At medisinen virker viser at diagnosen er riktig og at du får virksom behandling - ikke at du er ikke syk.

 

Du har som alle andre rett på en second opinion, og er du usikker på om diagnosen din (og derved også behandlingen) er rett, så har du mye å vinne på å bli rediagnostisert hos en annen spesialist. Jeg hadde ikke stusset om det var meg eller mine det gjaldt. Det er viktig å vite at du er godt nok undersøkt og at du får så god behandling som det er mulig å gi deg for dine plager. Du har bare ett liv og bare én helse, så den må du passe godt på. 

Men om det ble samme konklusjon også hos neste spesialist, og jeg stolte på arbeidet som var gjort, så hadde jeg slått meg til ro med diagnosen. Da hadde jeg forsøkt å samarbeide om behandlingen og prøvd å gjøre som jeg ble rådet til.

[gittopp]

Veldig gode svar, Dag  

Dette vi snakker om: hvem har godt av medisin og hvem har ikke (behandling). Jeg føler fasiten blir at verken pasient eller lege noen gang kan være sikker på hva som faktisk er galt, og hva som er beste løsning (ved psykisk lidelse og/eller livskrise). Medisin er jo i verste fall avhengighetsskapende/kompliserende på andre måter (bivirkninger etc), så det bør jo ikke tas medisin ukritisk. 

Hvordan stiller folk seg til å påbegynne medisinsk behandling uten å ha snakket/blitt utredet av behandler først? Evt. hvor mye skal egentlig til (burde blitt gjort av pasient/behandler) før medisin gis? Er det innenfor som pasient å si "Jeg føler at jeg trenger medisin og vil gjerne ha det asap" innledningsvis i behandling, eller virker det uklokt? 

 

[dag1234]

Diagnose er gresk og kommer ikke av di (to) og agnos (ikke vite), vs at verken lege eller pasient har peiling på hva en feiler, noe en av og kunne fristes til å tro - men av dia (gjennom) og gnosis (kunnskap), dvs at en finner ut hvilken sykdom pasienten event har fordi en har kunnskap om både pasienten og hva som er sykt og hva som er friskt. 

 

Problemet er at diagnosesystemene er forenklinger og grove sekker vi putter folk sine plager i. Livet derimot er mangfoldig, sammensatt og flertydig. Det blir noen ganger litt lite fine tilpasninger. Men diagnosesystemer er i stadig endring og siste ord er på ingen måte sagt. I den diskusjonen er det også mye politikk og til dels store økonomiske interesser; det er mye penger i sjukdom som de fleste vet. Men, verden går fremover om ikke alltid så fort som en skulle ønske.

 

Ingen behandling skal settes igang uten etter personlig undersøkelse av kvalifisert helsepersonell. Men det motsatte hender nok oftere enn vi liker å tro. Da blir jo nødvendigvis resultatet deretter.