Blasfemiparagrafen i Norge er fjernet

[Noxhaven]

Samme om det er med hensikt eller ei, å provosere er en unngåelig nødvendighet. 

 

Det er ellers uhørt å skrive en offentlig mening, hensikten er på plass da vi vet at det alltid er noen som vil bli provosert, så det hjelper ikke å komme i hindsight å si at det ikke var med vilje.

 

Om jeg brenner en bibel i peisen min, er hensikten å provosere kristne?  

 

Hensikten er å bli varm.

Hensikten er å få fyr på fuktig ved.

Hensikten er å minne alle stakkars jenter som ble brent på bål av de kristne.

 

Hensikten er din alene, er det noen som blir provosert av handlingen så er det deres problem, ikke ditt.

[Abigor]

Nettopp. Så blir det også meningsløst å skulle forby blasfemi dersom hensikten er å provosere.

[Imlekk]

En del av min religiøse tro er at ytringsfriheten er hellig. Ytringer om at ytringsfriheten skal vike til fordel for religiøse forestillinger er et angrep på min religion.

[G]

 

Jeg glemte å skrive at du har rett - at det ikke eksisterer statskirke og det var derfor at jeg skrev den norske kirke istedet for statskirken. Når har jeg sagt det:

• Enten så må alle ideer og ideologier være beskyttet, eller så ingen være det. Det gir ingen mening å gjøre unntak for religiøse ideer.

Edit: Du glemte det med bevisbyrden for positive påstander, som påstandene om at gud eksisterer, the Force er en ekte greie, rosa usynlige enhjørninger og lignende. Som da også fører med at det å forvente at noen skal motbevise en gud (være det seg Jahve, Tor eller Huitzilopochtli. Si ifra hvis du ikke skjønte det poenget, så kan jeg alltids forsøke å forklare grundigere.

 

Edit #2: Misforsto jeg deg når du impliserte at det er en fordel at folk er religiøse, eller vil du bare ikke begrunne det standpunktet?

 

 

Huitzilopochtli ser man jo tydelig at bare er en utkledd indianer i fullt kostyme. At de submissive indianerne ble imponert av et slikt teater sier jo litt om hvor lett påvirkelige folk kan være:

 

Endret 11. mai 2015 av G

[G]

 

Jeg kan ha provosert religiøse mennesker, men hensikten min er ikke det - om oftest pleier å tydeliggjøre det.

Hvor går grensa for hensikt?

 

Om jeg brenner en bibel i peisen min, er hensikten å provosere kristne?

 

 

 

La oss gjøre et tankesprang til at denne "papirguden" eksisterte. Å brenne offer er i følge boka et ganske vanlig rituale også videre..

 

Da ville nok guden vridd seg i smerte over de dårlige nedtegnelsene om ham selv. (gitt at du brenner bibler som han da mottar)

 

Fy faen, tenk så mye søppel vi har ofret den guden, når vi brenner sankthansbål også videre. Tenk hvor mange kvinner vi har ofret også videre. Tenk så mye brent gass han har mottatt fra fakling på oljeriggene våre etc. 

 

Motto: Brenn mer svovel og røyk/stink   ham ut fra reiret sitt. Kan det hende vi får et glimt av ham da eller?

 

Jesusen, sa ikke han at det var unødvendig å fortsette med å brenne offer???

Var han kanskje lei av alt skrotet som ble sendt på "teleporteren" den veien?

Endret 11. mai 2015 av G

[Visum]

 

Jeg kjenner personlig et par personer som ikke har meldt ut av den norske kirken (riktig skrevet?) fordi de ikke vil at en annen religion blir større, og de anser seg som ateiser (det er derfor jeg skrev at jeg vet om ateister som er medlem i den norske kirken). Jeg har ingen ting imot det. Det var derfor jeg tok opp dette temaet for å spørre hvordan andre oppfatter det?,

 

Jeg mistenker at medlemstallet i DNK er falskt høyt av flere årsaker enn dette. De du nevner, altså de som ikke melder seg ut fordi de ikke vil at andre religioner skal være største religion, vil jeg tro er en minoritet da de virker på meg som en veldig rar begrunnelse. Jeg vil tro det er mange fler av de som rett og slett ikke bryr seg og sitter på gjerdet. I tillegg har man de som er med aktivt i både DNK og andre menigheter av sosiale årsaker fremfor personlig overbevisning. Også finnes det sikkert forkynnere med en mer uærlig hensikt, enten med økonomiske årsaker i hodet eller sosial status.

 

Det var svaret jeg var ute etter . Det virket også rart for meg, og derfor jeg stilte spørsmålet her for å se hva andre tenker om problemstillingen. 

[Visum]

 

Jeg kan ha provosert religiøse mennesker, men hensikten min er ikke det - om oftest pleier å tydeliggjøre det.

Hvor går grensa for hensikt?

 

Om jeg brenner en bibel i peisen min, er hensikten å provosere kristne?

 

Nei, hvis du gjør det stille for deg selv (altså ikke informerer de religiøse om det).

Ja, hvis du informerer de religiøse om det.

[Abigor]

Ok. Så hensikt avhenger om man informerer de religiøse om det. Du har jo selv informert religiøse om ditt syn på blasfemi. Og da har du provosert religiøse, selv om ikke det var hensikten.

 

Hensikten med å brenne bibelen var å få varme i heimen.

 

Slik jeg ser det finnes det ikke noe logisk ressonement som kan forsvare at forbud mot å provosere religiøse mennesker.

 

For det første så tvinger du da ikke-religiøse til å kalle seg religiøse for å få samme beskyttelse. Og så sitter du med problemet å definere hensikt. Hva om en poet fremfører et dikt om å slakte gud. Er hensikten å spre kultur eller å provosere? Hva om diktet leses opp for publikum? Er det stille for seg selv, eller er det å informere religiøse om det? Hva om det ikke er noen religiøse til stede? Hva om diktlesningen annonseres offentlig? Hva er definisjonen av stille for seg selv uten å informere religiøse? Hva om diktet leses opp med mikrofon og høytaler, slik at den religiøse naboen hører det?