Er jeg bipolar?

[Grantre]

Jeg har vært sykemeldt med diagnosen dyp depresjon/angst i rundt tre måneder. Jeg går til samtaler hos psykolog og har brukt Cipralex i over to måneder. På grunn av ingen effekt er jeg nå i en overgangsfase der jeg skal over på Zoloft for å se om det kan fungere. Dette er ikke første gang jeg får denne diagnosen da jeg også gikk til psykolog+antidepressiva for noen år siden etter en overdose på sovetabletter.

 

Det jeg lurer på nå, etter å ha lest en del rundt på internett, er om jeg kan være bipolar. I tillegg til depresjon og angst har jeg også det jeg kaller en "fundamental uro" som så å si alltid er tilstedeværende med mindre jeg døyver symptomene. Jeg har, i en tiårsperiode siden jeg var atten, brukt mye alkohol og cannabis. Det var ikke før jeg ble innlagt noen år tilbake jeg forstod at dette hadde en beroligende funksjon for meg, og ikke bare et ønske om å drikke eller røyke.

 

Grunnen til at jeg lurer på om jeg kan være bipolar er at jeg har hatt flere hypomane episoder der jeg feks. kan bli fullstendig oppslukt i et tema, å få tak i en spesiell ting osv. Dette preger hverdagen slik at jeg kan gå å "glede" meg over min nye interesse gjennom hele jobben for så å bruke resten av ettermiddagen/natta på lesing etc. Jeg tror nok denne iveren går litt over hva man regner for vanlig hobbyinteresse og kan gjerne forsvinne på dagen - for så å finne en ny interesse. Den tidligere psykologen min sa også at jeg hadde hypomane tendenser.

Men når jeg leser om bipolar lidelse virker det som at det er en veldig tydelig skille mellom maniperioden og depresjonen, gjerne med en til fire sykluser i året. Jeg opplever manien og depresjonen som mye mer "grøtete", der jeg gjerne kan være hypomanisk på formiddagen, for så at depresjonen kommer på kvelden. Jeg har også opplevd disse maniske periodene over flere dager, men jeg kjenner meg ikke igjen i den voldsomme energien som blir beskrevet der kan vare i ukevis. Det føles som om depresjonen og uroen alltid ligger i bunn, der jeg gjerne har korte perioder med glede/mani/aktivitet for deretter å falle tilbake i hullet. 

 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg hadde vært veldig takknemlig for andres erfaringer og input, og svarer gledelig på eventuelle spørsmål.

[dag1234]

Det er ikke underlig at du stiller spørsmålet med din sykehistorie. Det kan godt være du har en form for bipolar lidelse. Som du sikkert har lest er det flere varianter og noen tilstander som kan minne om bipolar lidelse. Hvis du har bipolar lidelse så kan det være du ikke får optimal behandling med det du i dag bruker..

Ingen på nettet kan sette noen sikker diagnose på deg, det kan kun gjøres etter personlig undersøkelse. Et lurt sted å begynne er hos psykologen du går til.

[dag1234]

P.S.

Til overskriften din:
Ingen 'er' biolar. Man kan 'ha' en bipolar lidelse, men alle mennesker er langt mer enn sin diagnose. Den er kun en samling med symptom, og sier ingenting om alt som er vanlig, bra og bedre enn bra hos personen. Alle har sterke og svake sider, det er lett å glemme hvis vi identifiserer personen for sterkt med sykdommen.

 

Språk er viktig for det er med på å bestemme hvordan vi tenker.

[Grantre]

Tusen takk for svar. Jeg skal ta det opp med psykologen ved neste time.

[ragge_jz]

jeg vil anbefale deg å ikke lese for mye på nettet. Man blir lett skremt, og det skal ikke så mye til å "passe" inn i en diagnose.

 

Så kutt ut det, ville jeg ha gjort. Husker for noen år tilbake hvor jeg oppdaget en "klump" på ene testikkelen min og leste masse om det på nettet. Ble helt sikker på at det var kreft!

Så gikk til undersøkelse osv, og det var ikke det, var visst helt normalt. Så jeg ville droppa og lese om sånt, det bare skremmer deg til å tro at du er unormal.

 

Husker også jeg googla "post traumatisk stress syndrom" da det ble slutt med kjæresten min for ett par år siden. Ble livredd, og smalt igjen skjermen. Har finni ut etterpå at det er normalt og være lei seg, sove dårlig etter ett brudd. Behøver ikke å bety at man har diagnose.

 

Så dropp google!

Endret 5. mai 2015 av ragge_jz

[Grantre]

Takk for velmenende råd, men etter mange år med angst, depresjoner, selvmordsforsøk og rus prøver jeg å finne en logisk forklaring på psyken og handlingsmønstrene mine. Har også tidligere hatt bipolaritet i familien. Jeg er overhodet ikke redd for en bipolar diagnose, dette hadde kun vært en lettelse mht. hva jeg kunne gjort av grep for å komme tilbake i arbeidslivet.

Jeg tar allikevel rådet ditt til meg. Man kan lett "diagnostisere" seg ved hjelp av google, og gjerne litt utpå nattestimene når man er alene med seg selv

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg veldig igjen i historien din TS. Har hele livet slitt med "perioder" av depresjon, og gjerne det å være i en slags manisk (eller veldig glad) tilstand første halvdel av dagen og så bli deprimert siste halvdel. Dette har aldri vært noe jeg har oppsøkt hjelp for eller tenkt har vært symptomer. 

Siste halvåret har jeg imidlertid vært i en konstant depresjon preget av tunge tanker, manglende impulskontroll og dumme handlinger som tidvis har gått utover dem som står meg nærmest. Jeg oppsøkte profesjonell hjelp (for første gang) for i underkant av 2mnd siden. Nå er jeg kasteball i systemet og føler i grunn at ingenting hjelper, jeg skal ha ny samtale med ny behandler i morgen hvor vi skal prate om eventuell resept på anti-depressiva (noe jeg har lyst på, men som jeg vet på ingen måte vil løse noen av mine problemer). 

Poenget er at jeg kjenner meg veldig igjen i denne "hyppige" bipolar-tendensen, og jeg har lurt på selv om jeg kan være bipolar. Og som deg, har jeg sterk tvil fordi jeg heller ikke opplever "drastisk" mani på den måten at jeg bruker ukritisk mye penger, danser naken på bordet på slektstreff eller lignende. Men jeg kan også ha en ettermiddag eller noen få dager hvor jeg blir glad og helt oppslukt i en idé, for så å plutselig forkaste idéen og falle tilbake i hullet. For meg handler nok dette mye om at mitt eget sykdomsbilde er sterkt preget av min manglende evne til å ta valg, og det preger meg for tiden at jeg ikke har noe "mål" eller mening i livet mitt. 

Det er skremmende hvor mye jeg kjenner meg igjen. Hvor gammel er du? Selv er jeg 22 år, mann, og jeg er til sommeren ferdig utdannet i en teknologiprofesjon, men jeg føler nå at jeg har valgt feil og at jeg vil gjøre noe helt annet. Kort fortalt vet jeg ikke hva jeg vil med livet, og det skremmer vettet av meg. Både langsiktig på "filosofisk" eksistensiell basis, men kanskje enda mer på en kortsiktig praktisk basis. "Hva faen skal jeg gjøre med livet mitt? Hva skjer nå? Hvor skal jeg bo, hvor skal jeg jobbe, hva skal jeg gjøre? Hva _burde_ jeg gjøre?" I tillegg er det samlivsbrudd ganske nylig bak meg, som jeg tenker på konstant. Hadde vært interessant å høre om du har "eksterne" ting som preger deg, som ikke er en følge av eventuell diagnose eller din personlighet. 

Anonymous poster hash: e3aca...c42

[Grantre]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du beskriver. Jeg er mann på 27 år.

Av eksterne ting var det en periode da jeg var liten jeg ble mishandla. Jeg husker ingenting av dette, og vet heller ikke hvor mye dette preger meg i dag, selv om det mest sannsynlig gjør det på en eller annen måte. I oppveksten sleit jeg med dårlig selvtillit og usikkerhet som sikkert veldig mange av oss gjør. Noe annet som også alltid har preget meg er at jeg har vært redd for å "kjede meg". Dette tror jeg er fordi jeg har noen følelser dypt der inne jeg forsøkte å glemme.

Jeg hadde også et samlivsbrudd i starten av 20-årene som utløste ekstremt utagerende oppførsel med tanke på rus og generell rølp. Begynte etter dette å utvikle suicidale tendenser og generell desperasjon i forhold til livssitasjonen min, kanskje litt som du har det nå. Da jeg sleit ekstremt med motivasjon gjorde alt som hadde med utdannelse og jobb meg helt fåkka i huet for å si det på godt norsk.

Etter innleggelse på akutten med oppfølging fra psykiartrien og sovemedisiner+antidepressiva kom jeg ut i jobb etter ett års tid. Har nå jobbet i noen år før jeg igjen ble sykemeldt. Desperasjonen i forhold til livssituasjonen har alltid fulgt meg gjennom hverdagen, da jeg følte at "I dag er dagen da huet mitt sprenger. Jeg klarer ikke å fortsette." Denne følelsen var nok nærmere enn depresjon/desperasjon enn reint psykotisk.

 

I dag har jeg det bedre med meg selv, da jeg erkjenner ovenfor meg selv og ikke minst de rundt meg, at jeg har psykiske utfordringer jeg ikke kan noe for. Vi er også så heldig å bo i Norge der om vi skulle bli syke får gratis helsetjeneste og økonomisk støtte. Jeg har også sluttet å anklage meg selv for rusbruk, da dette i motsetning til mange meninger, ikke kun er basert på ens "vilje" og streithet. Disse tingene, blant flere, har gjort at jeg er mer tilfreds med den ytre verden i dag, og kan fokusere mer på indre tanker og følelser. Angående utdannelse tok jeg selv en utdannelse jeg overhodet ikke bruker per i dag. Dette mener jeg er fullstendig uproblematisk, og har god tro på å ha en eller annen grad på CV'en selv om den ikke er relevant for det du føler du vil gjøre nå. Om du føler deg sterk nok til å gjøre ferdig utdannelsen ville jeg forsøkt på det, selv om det er ingen skam å være sykemeldt et semester

 

Når det kommer til antidepressiva er jeg per i dag for å prøve nesten alt for å overkomme depresjon. Om du skulle få positiv effekt av antidepressiva er dette selvsagt noe jeg hadde gått for. Du har sikkert også blitt forklart det, men den skal visst ikke gi god, merkbar effekt før etter 1-2 måneder så det kan ta tid.

 

Nesten litt "stygt" å si det, men det er litt godt å høre det er flere som sitter i samme båt. Hører gjerne fra deg igjen

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg igjen i det med "stygt å si". Føler det sånn selv, ikke bare ift at vi har det likt, men at jeg kanskje må ha det sånn i flere år, kanskje resten av livet. Det vil jeg jo så klart ikke. 

Jeg kjenner meg også stresset ift det med jobb/utdanning, eller mer spesifikt det å skaffe seg jobb eller begynne på et studie. Hva? Hvilken? Hvorfor? Hvor lenge? Når? etc. 

Du sier du har akseptert at du er syk osv. Jeg kom til denne aksepten for ca. en måned siden, at jeg trengte hjelp og at jeg ikke var frisk. Det er første gang for meg. Men jeg kjenner likevel at denne tilstanden er uakseptabel for meg. At hver dag jeg fortsatt har det sånn er et slag i ansiktet (fra samfunnet, verden, eksen, etc, vet ikke) som holder meg nede. Jeg burde så klart ikke tenke sånn, men jeg klarer ikke å forandre på det, på samme måte som jeg ikke klarer å leve i nuet men simultant tenker på alt jeg angrer på (fortid) og alt som er mulig å bekymre seg for (fremtiden) – hele tiden.

Angående det å erkjenne at man er syk. Jeg gjorde som sagt dette for ca en måned siden. Jeg tenkte at kanskje jeg er bipolar. På mange måte var dette en deilig tanke, fordi det rettferdiggjorde til en viss grad at jeg hadde det vanskelig. Det unnskyldte til en viss grad visse tåpelige handlinger jeg har gjort siste halvåret. Men de siste dagene har jeg gått litt vekk fra dette. Jeg har tenkt at, kanskje er jeg ikke syk. Kanskje er jeg bare svak. Kanskje jeg bare ikke takler livet mitt. At jeg ikke takler å være uten eksen. At jeg hadde vært misfornøyd selv om jeg hadde hatt eksen (noe jeg ofte var i forholdet). Kanskje jeg bare er en grådig, bortskjemt guttunge som vil ha alt, og når noe forsvinner eller jeg ikke får det som jeg vil, går jeg inn i depresjon. Kanskje jeg bare er en stusselig faen.

Om det er sannhet i dette, og at jeg ikke er syk, så har jeg jo verre problemer enn en bipolar lidelse. Som du nevnte, har heller ikke jeg noe spesielt «imot» det å være bipolar, om dette skulle stemme. Det er mer et eksempel. Men om jeg bare ikke takler livet, så har jeg jo langt større problemer. Som behandling og medisiner ikke vil kunne hjelpe mot. Selv om jeg ser selv at dette virker oppblåst og ganske sykt, er dette typiske tanker jeg fint kan gå rundt med 24/7. Og vite at det ikke stemmer, i alle fall ikke helt, men likevel la tankene ta hold i meg. Og da resulterer det gjerne i en overveldende tiltaksløshet, rus/selvmedisinering eller fysisk smerte, f.eks. vondt i magen/oppkast etc. Heldigvis har sistnevnte blitt bedre siste månedene.
 

Skal til psykolog i morgen for å "oppsummere" og avslutte min behandlingen som jeg har hatt der de siste tre ukene. Skal få ny behandler ved å henvises på normal måte til poliklinikk etc (typ fast psykolog), vil ta ca en måned sier de. Får kanskje medisin i morgen, om jeg er heldig. Om det er rett som du sier med at medisin kan ta 1-2 måneder å virke, ser jeg da på en hel måned hvor jeg er uten medisin (eller i alle fall effekten) og uten behandler. Det er noe jeg ikke tror vil ende bra. 

Mulig dette står en plass, men har du tenkt deg til psykolog? Går du nå? Tror ikke det er noen hensikt i at du (eller jeg) diagnostiserer oss selv. Beklager å hijacke tråden din btw ved å prate om meg selv, men jeg synes det var så mye som var gjenkjennelig at det var interessant å utforske mer. 

Anonymous poster hash: e3aca...c42

[makingFaces]

Hvis det er lov å hente opp en gammel tråd (den lå der i en liste og ble anbefalt for meg, gjorde det ikke med vilje egentlig)... 

Jeg mistenkte meg selv for å være bipolar i sju år, men klarte stort sett å håndtere det og hadde dessuten ikke lyst til å ha en mental lidelse, så jeg gjorde ingenting, før jeg ble så kraftig deprimert at jeg måtte sykmeldes i flere måneder og da kom meg i utredning. 

 

Jeg gjorde et poeng ut av å gjennomføre utredningen så lite forutinntatt som mulig, og nevnte ikke min egen mistanke før psykolog kom fram til akkurat det samme som meg: Bipolar 2. Så jeg tenker nå litt at ens egen intuisjon/mistanke sikkert ofte er riktig. Kanskje spesielt for bipolar, fordi man ikke er låst i en fast tilstand, så det er kanskje enklere å se selv med klare øyne hvor man befinner seg. Fordi man svinger. Litt som å rygge med en semitrailer, sjåføren svinger fra side til side og klarer slik å holde overblikk over hele situasjonen. Wow. Hodet mitt er virkelig et rart sted å være. Beklager.