De tyngste dagene i mitt liv

[JonMelonStasjon]

Det er omtrent 24 timer siden jeg og kona mi hadde den endelige praten, etter en strabasiøs uke: Det er SLUTT, OVER, vi er IKKE mer. Jeg har bare behov for å skrive litt om det.

 

Et 13 år sammen, tre nydelige barn og en masse historie, så er vi plutselig ikke mer. Alle tanker, håp og drømmer er borte. Hun og barna var tryggheten i mitt liv - vi hørte til hverandre. Vi skulle alltid være sammen. Jeg elsker de høyere enn noe annet, og likevel, så er det nå slutt.

 

Jeg kunne gjort hva som helst for å få en sjanse til, en mulighet til å bevise for henne at vi kan funke, men hun er ferdig, og det eneste jeg kan gjøre nå er å være den beste mannen jeg kan være for henne, barna og meg selv, men det er bare så utrolig vondt.

 

Det føles som et dødsfall, bare at jeg har mistet så innmari mye rundt også, og nå må jeg bare sørge. Det går fint i perioder, og andre ganger bryter jeg sammen i krampegråt, men jeg har lovt meg selv å ikke holde tilbake. Jeg prøver å stå i det. 

 

I dag var dag én av det som skal bli starten på det neste kapitlet i mitt liv. I morgen skal jeg til banken og se om jeg kan kjøpe huset, senere i uken til familivernkontoret og snart har vi blitt enige om en plan for avvikling og fordeling og så fort som råd er må vi fortelle det til barna. Det blir ikke noe ålreit, men vi skal gjøre det vi kan for at de ikke skal bli utrygge.

 

Huff. Det er så brutalt. Jorda snurrer, fuglene synger og resten av verden driter i at min verden har stoppet opp.

 

Dere som har vært gjennom dette... å være den parten som ikke vil gi opp, men som ikke har noe valg... hvordan har dere håndtert dette? Lurer på om jeg kommer til å føle meg hel igjen noensinne akkurat nå.

[LiamH]

Huff! Jeg vet utmerket godt hvordan du har det. Alt av sikkerhet, trygghet og gamle vaner/rutiner/omgivelser er borte. Hjernen din jobber hardt med å bearbeide og tilpasse seg den nye hverdagen, mens følelsene stritter imot. Ett ufrivillig samlivsbrudd er noe av det tyngste et menneske kan gå igjennom. Det er vel ikke uten grunn at mange har sagt at de heller nesten ønsket at partneren var død slik at de i det minste hadde en grav å gå til... 

 

Du har en tøff tid foran deg og den vil nok vare en stund, men det vil litt etter litt slippe taket. I mellomtiden vil du gå igjennom både opp og nedturer. Tro bare ikke at du er tilbake til start hver gang du får en nedtur. Det er helt normalt å være ustabil i slike situasjoner.

 

Det er en fattig trøst, men du er langt fra alene. 50% av alle ekteskap i Norge ender i skillsmisse. Hvert år skiller eller separer nesten 20.000 mennesker seg, og i tillegg kommer alle avsluttede parforhold på siden av dette. Den gode nyheten er at de fleste av disse kommer seg videre med livet og de finner lykken andre plasser. Det som er det tyngste er sorgprosessen og kroppen som stritter imot overgangen, savnet og tapet av det gamle.

 

Den gyldne tommelfingerregel i forhold til varighet for å komme seg over den verste kneika i en krise er ca. 1 år. I løpet av denne tiden vil du gå igjennom en prosess i flere stadier. Fremfor at jeg skal begynne med noe hobbypsykologi, så legger jeg heller ut litt relevant lesestoff til deg:

 

http://www.webpsykologen.no/artikler/komme-seg-videre-etter-sorg/

 

http://www.ge-te.no/manedens-tema.aspx#faser

 

Svaret på spørsmålet ditt er likevel, ja. Du kommer til å komme deg på føttene igjen og du kommer til å føle deg hel. Jeg forventer dog ikke at du skal tro ett ord av dette nå som alt bare er kaos. Det viktigste er at du håndterer situasjonene så hensiktsmessig som mulig. Skaff deg hjelp hvis du føler at dette er for tungt å takle alene. Ikke gjem deg bort, men ta pauser hvis du trenger det. Du har et helt nytt liv å utforske og det er ikke slik at dette livet bare er savn og ensomhet. Det ligger store muligheter der også, men du må først blir klar til å utforske dem. Gi deg derfor tid til å sørge og aksepter at den neste perioden vil bli krevende, men den vil ikke vare evig og dine valg er med på å bestemme hvor mye dette skal få tære på deg.

 

Oppsøk andre folk når du makter det, om så bare for en times tid. Tving deg selv til å gjøre ting du kanskje ikke føler for slik at du også får andre inntrykk som kan gi deg pauser fra å bare tenke på bruddet. Prøv å holde fast på dine rutiner, spesielt i forhold til søvn. Spis selv om du ikke er sulten, basalbehovene dine må ivaretas hvis du skal ha overskudd til å stå oppreist i dette. Skriv ned tankene dine slik at du får ryddet opp i kaoset og får utløp for det som kverner i kroppen. Gråt når du trenger det. Prat med noen som forstår deg. Sist, men ikke minst, husk at barna dine står midt oppi dette og de trenger deg nå. Bruk dem som motivasjon for å kjempe videre og ta vare på deg selv når ting føles som verst.

 

Jeg ønsker deg alt godt i tiden fremover. Jeg har vært igjennom det samme og jeg lover deg at det vil bli bedre, men du må faktisk først og fremst ta tiden til hjelp.

 

 

Mvh

 

LiamH

Endret 4. mai 2015 av LiamH

[JonMelonStasjon]

Liam, dette var utrolig bra. Tusen, tusen takk. Jeg har lest begge lenkene og de var veldig nyttige.

 

Huff igjen. Jeg tror jeg fortsatt er i sjokk, men det blir jo bedre snart, det skal jeg sørge for. Jeg bruker nettverket mitt heftig og jeg skal gå i terapi og jeg skal komme meg ut og møte andre så mye og ofte som jeg kan.

[ærligøs]

 

Jeg har ingen erfaringer å dele, men det er interessant å lese slike oppriktige innlegg. Jeg føler sympati for deg og ga deg en tommel opp på innlegget. Får håpe du kommer deg på rett kjøl så fort som mulig og finner en ny plattform å bygge livet videre på. 

[LiamH]

Liam, dette var utrolig bra. Tusen, tusen takk. Jeg har lest begge lenkene og de var veldig nyttige.

 

Huff igjen. Jeg tror jeg fortsatt er i sjokk, men det blir jo bedre snart, det skal jeg sørge for. Jeg bruker nettverket mitt heftig og jeg skal gå i terapi og jeg skal komme meg ut og møte andre så mye og ofte som jeg kan.

 

Så bra at linkene var til nytte og at du bruker dine omgivelser til selvhjelp!

 

Jeg ser at du sannsynligvis sliter med nattesøvnen din siden du er oppe midt på natten og det er forsåvidt helt normalt i denne fasen. Bare pass på at du ikke ender opp i et mønster der du sover på dagen og sitter våken når andre er bevisstløse. Det er dessverre slik at tankene og ensomheten dominerer etter midnatt. Det er allerede nok av ensomhet å kjenne på etter et samlivsbrudd til at du bør påføre deg ytterligere mer ensomhet og isolasjon ved å være våken når samfunnet står bortimot stille. Hvis du sliter mye med søvnen fremover, så kan sovemedisin e.l. være et alternativ for en periode.

 

Man ser lysere på ting i dagslys og man får flere impulser fra omgivelsene. Prøv derfor å få sove på kvelden hvis du klarer, eller hold deg i alle fall okkupert med litt "lettere" underholdning som komedier eller action-filmer hvis du blir liggende våken. Du trenger ikke gi disse tankene og følelsene du kverner på mer plass enn de allerede krever på egenhånd. Det å gi seg selv "time outs" er derfor viktig, selv om det bare er i ett minutt. For å klare det trenger man ofte avledning og det får man lite av på natten.

Endret 5. mai 2015 av LiamH

[ragge_jz]

jeg var i ett forhold som havarerte da barnet vårt var noen måneder gammelt...

Føltes kjempefælt. Vi hadde vært sammen bare en liten stund i forhold til deg, men det var utrolig trist å "miste" dem liksom....

Så det var noen tunge måneder, men det går bedre nå. Er to år siden snart.

Så du kommer deg opp igjen! Det er viktig å se mulighetene i livet ditt, de nye mulighetene. Det gamle, det er minner, fortid, borte. Det finnes ikke lenger. Kun som "minneflekker" oppi hodet ditt, det er alt.

Om du vil, så kan du selge huset og flytte litt på deg også. Da er du kvitt de minnene og. Det er faktisk, når du ser tilbake, en god ting å starte helt på nytt i blant, mer usikker og ikke så trygg på alt mulig. Og nye muligheter dukker opp.

Som du sier: fuglene synger, verden gir faen. Sånn tenkte jeg faktisk også, om mitt havarerte privatliv. Hvem bryr seg? Knapt nok foreldrene mine engang. Langt mindre søsteren min, hun har sin egen familie og "hektiske" hverdag....

Alle har det, alle har nok med seg selv, sikkert også din eks....

 

Så det er bare å gi faen, selvom det er vanskelig. Men livet er enklere da Jeg har flere kompiser som har taklet slike brudd veldig bra, og dem har vært inspirasjon for meg. Hvorfor skal man la livet sitt gå i grus bare fordi det blir slutt?

 

Tror du fikser dette!

Endret 5. mai 2015 av ragge_jz

[JonMelonStasjon]

Takk, Ragge:-)

Ja, jeg må begynne å kutte båndene til henne nå... De riktige båndene i det minste. Også skal jeg ha fokus på at det skal bli bra for meg og ungene, og det kommer til å ta mye tid og energi... Og jeg skal finne noe å involvere meg i.

 

Ser ikke ut som jeg klarer å beholde huset da. Det er utrolig kjipt. På den annen side så kanskje vi kan flytte nærmere venner og begynne med blanke ark, men det blir langt fra så fint som dette.