Er jeg klar for å treffe damer igjen?

[AnonymDiskusjon]

Jeg var i det som kan defineres som et noenlunde langt forhold. Det tok slutt for 4 år siden.

Etter dette har jeg kun hatt dårlige erfaringer med jenter, noe som endte med at jeg trakk meg fra markedet for ca. 2 år siden.

 

Nå føler jeg at jeg har kommet over det verste etter samlivsbrudd, rebounds og uærlige damer, så jeg har registrert meg på noen nettdating-sider. Problemet er at det å ta initiativ sitter veldig langt inne. Årsaken til dette er at jeg føler jeg kun har dårlige assosiasjoner med damer. Av og til får jeg faktisk angst etter å ha skrevet med noen som virker til å ha problemer med seg selv. Dette skjer også når noen på jobb eller i familien har problemer. Det har vært så mye problemer og tullball hvor alltid jeg har vært nødt til å være den sterke som ordner opp. Jeg orker ikke mer slikt og jeg er redd for å bli involvert igjen.

 

Tilliten ovenfor damer kommer ikke tilbake med mindre ei viser seg tillitsverdig (ved å vise modenhet og ikke lage problemer for meg) eller før jeg blir flink nok til å sette grenser for dårlig oppførsel. Sistnevnte har jeg gjort veldig mye med, men jeg har et stykke igjen før jeg blir fornøyd.

 

Jeg er selv ikke interessert i å involvere ei dame i mine problemer. Jeg synes det er bedre å ta ansvar selv. Det virker ikke akkurat som at damer har det samme holdningen.

 

Jeg er usikker på om jeg er klar igjen. Så hva synes dere? Bør jeg kaste meg på hesten igjen eller skal jeg vente? 

 

Mann på 36 år.

Anonymous poster hash: 4394f...9a0

[Zash]

Du blir ikke akkurat yngre med aarene! Kom deg paa hesten igjen! 

[AnonymDiskusjon]

Du blir ikke akkurat yngre med aarene! Kom deg paa hesten igjen! 

Jeg har fortsatt mange gode år i vente, så alderen bekymrer meg ikke :-).

 

Anonymous poster hash: 4394f...9a0

[ragge_jz]

synes det er vanskelig.

 

Hadde selv ikke så gode assosiasjoner og den slags med damer. To stk som det ikke ble noe bra ut av, før jeg møtte en for 3 år siden. Alt var så knallbra, og etter litt ble hun gravid. Og så gikk det bare nedover.

 

Endte med at vi ble foreldre, og gikk fra hverandre. Skuffede følelser for begge parter, selvom det ble et fint barn ut av det.

 

Sånt er veldig vanskelig, og jeg skjønner godt at du har varierende/ stressa forhold til det med å involvere seg.

Det kan være så inderlig dårlig også, å bli sammen med en dame...

Har faktisk overnattet hos to forskjellige damer de to siste helgene, noe som er fullstendig sjeldent for min del.

Og jeg merka at selvom jeg overnattet hos de, ble det ikke sex noen av gangene, og jeg har IKKE lyst til å fortsette noe kontakt (ikke de heller). Så det er litt rart. Det er ikke alltid så fristende å være i ett forhold, siden det ofte (men ikke alltid) er så driiit kjedelig og mye klaging involvert. Desverre.

Etterhvert som åra kommer, blir mange av oss vant til å være "alene" også kanskje? Kanskje vi liker friheten med å gå ut på byen når det passer oss, dra på reise når det passer oss, slippe å hente i barnehage når det IKKE passer, alt sånt? Vet ikke?

 

God kompis har også vært med flere damer, hvor det alltid har blitt masse krangling.

Det er gjerne sånn at damene hans alltid har vært fornøyd med å "sitte inne" uten å dra ut, se folk, se venner.

Det er til å bli gæren av. Også har damene hans blitt driiiitsure, fordi han er avhengig av det man kan kalle et sosialt liv.

 

En annen kompis gjorde det akkurat slutt med dama nå også. De hadde en kid sammen på ett år.

De flyttet fra hverandre fordi han er på jobb mens hun er hjemme hele dagen, og istedenfor å gjøre ting hjemme, som å rydde++++ satt hun mye på nettet og shoppa og brukte opp pengene deres. Sånne ting kan være nok til at et forhold havarerer, det er da vi er inne på hvor lite som kanskje skal til....

Endret 4. mai 2015 av ragge_jz

[Sitronsaft]

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen din trådstarter, selv om utgangspunktet er noe ulikt. Jeg har erfaring med å være i forhold med en som bare tar og ikke gir, og alt handlet om henne og hennes problemer. I starten var jeg veldig naiv og ettersom jeg hadde kapasitet, så tenkte jeg flott at jeg kan stille opp. Det har senere tatt knekken på meg, og når jeg nå er singel igjen sliter jeg med litt samme som du gjør. Jeg vil jo bare ha et sunt og flott forhold med noen, der vi kan gi til hverandre, men det virker lettere sagt enn gjort å finne noe sånt. Om jeg selv prøver lykken på diverse nettdatingstjenester blir hele bildet fort veldig svartmalt, folk virker helt dysfunksjonelle, en potensiell ny "eksen". 

Men jeg synes det virker som du har en god innstilling til det hele. Skader jo ikke å holde øynene åpne, ha en ålreit profil etc., og ta en titt en gang i blant på profiler, sende en melding eller to. Ellers er min personlige erfaring at de bra jentene dukker opp når man minst venter det, gjerne på en arena hvor man selv er pga hobby/interesse og ikke pga jentene spesifikt. Om du f.eks. liker drama og er med på en dramagruppe er jo dette et fint sted å potensielt treffe jenter, da alle du møter deler en interesse med deg.

Uff nei, er ikke lett. Lykke til uansett.