Til dere mødre

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en 16 år gammel jente.

Jeg har slitt veldig mye psykisk. Jeg har ingen kontakt med far, så det er naturlig for meg å la alt gå utover min mor å alltid gå til henne når det er noe.

Som jeg skrev sliter jeg veldig mye og jeg ser hun blir veldig fortvilt og vet ikke hva hun skal gjøre.

Hun trekker seg mer og mer fra meg, som hun selv har sagt fordi hun synes det er vanskelig.

Hun har sagt hun ikke vet hva hun skal gjøre lengre som jeg heller ikke vet. Vi har fått utrolig mye hjelp oppover og ingenting funker. Nå er jeg på det punket at jeg tenker at jeg har lyst til å leve lengre, som jeg også har sagt til henne.

Er det noen som også har barn med problemer? Kan noen hjelpe meg med å forstå litt mer hva en forelder tenker i en slik sitasjon og hvordan det er?

 

Anonymous poster hash: 468dd...075

[Larzen_91]

Jeg har ikke erfaring hvordan dette føles som en forelder, av den enkle grunn at jeg ikke har noen barn. Men har hatt en lignende situasjon med nær familie. Det er kort sagt en ganske hjelpesløs følelse og til enkelte tider skyldfølelse. I hvert fall var det sånn for meg, det oppleves vel forskjellig for alle.

[anon12234]

punkt 1: ikke slutt med å få hjelp!

punkt 2: snakk om det du skriver i posten din til hjelpen din!, folk trenger å vite hvilke tanker du har for å kunne hjelpe deg!

punkt 3: det er veldig viktig at du forteller folk hvilke tanker du har! søk hjelp, det fungerer selv om du ikke ser resultatene så raskt!

[Larzen_91]

Enig med det Henrik sier her også. Aldri slutt med å søke hjelp. Heller ikke slutt med å gjøre de helt dagligdagse ting. Det aller verste man kan gjøre er å slutte å bedrive noe som helst. Jeg er veldig klar over at det er vanskelig, og av egen erfaring så er det omtrent håpløst til tider, men med nok tid så får man til mye. Man må rett og slett holde ut. Det er ikke noe galt med en person som ber om hjelp. Jeg ville heller påstå at det er noe veldig galt dersom en person aldri hadde trengt hjelp.