Er jeg i et usunnt forhold?

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Jeg trenger hjelp, jeg har ingen andre jeg kan snakke med om dette og jeg føler jeg ikke klarer å holde det inne lenger.

Jeg har en samboer og h*n har X antall barn. Det siste året har vi vært oppe i en ganske tøff barnevernssak med den andre foreldren til barna. 

Jeg jobber i en til tider stressfull jobb. Noen ganger når jeg er ferdig på jobb føles det som om hodet mitt er vrengt innvendig og jeg trenger å hvile litt før livet fortsetter. 

I dag var en slik dag og jeg kom hjem. Da var det rett på å lage middag, hjelpe barna med lekser og rydde hjemme. Min samboer satt hele denne tiden i sofaen og gjorde sitt. 

Etter at middagen var ferdig hadde jeg mest lyst til å sette meg ned litt, men den ene ungen var ikke ferdig med lekser. Jeg prøvde å hjelpe dette barnet, men det var veldig mye sutring og gråting og etterhvert eskalerte det til full skrik. Min samboer begynte da å snakke ganske hardt til meg å sa at jeg måtte ordne opp i rotet jeg har laget. Det endte til slutt med at jeg sa jeg ikke klarte mer å dro vekk.

Jeg er klar over at jeg har skyld i dette selv, det er min skyld at ting eskalerte som de gjorde og jeg vet at jeg burde ha håndtert ting på en annen måte,

Sannheten er at jeg føler jeg ikke årker mer. Jeg går daglig å føler på at jeg ikke strekker til. Samboeren min er ofte sur på meg fordi jeg ikke får til ting i hjemmet og barna er veldig ofte sinte på meg og skriker til meg fordi jeg ikke gjør ting for de eller at jeg ikke gjør ting fort nok. 

Jeg elsker kjæresten min og jeg vil være der for h*n i disse vanskelige tider, men jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg har så dårlig samvitighet for at jeg ikke takler denne situasjonen. Jeg føler at jeg ikke kan gå ut av forholdet nå når ting er så vanskelig. Det er egoistisk av meg. Jeg håper også at ting skal forandre seg og bli bedre, men det virker heller som det blir verre. Jeg tror det største problemet i forholdet vårt er at jeg får mer ansvar for barna enn jeg takler og de har lært seg å utnytte dette. 

 

Hva burde jeg gjøre? 

Anonymous poster hash: 657a5...6ad

[Konto brukes ikke]

Har du barn selv?

 

Uansett, høres ikke bra ut at du fikser/ordner og han sitter med sine egne ting. Er man sammen, så samarbeider man.

 

Snakk sammen, fortell hva du føler

[BuffyAnneSummers]

Du har rett på egentid. Dette er HANS barn, ikke dine, så hvorfor du gidder å gjøre alt han egentlig skal gjøre skjønner jeg ikke. Skjønner at dere er to om det og sånt, men hallo.. det er HANS barn, ikke dine.

 

Jeg hadde takket for meg og kommet så fort ut av det som mulig, spesielt siden det virker som om samboeren din forventer at du skal gjøre ALT når det gjelder barna og det finnes ikke riktig!

[AnonymDiskusjon]

Jeg må legge til at jeg ikke må gjøre alt, kjæresten min gjør for all del veldig mye også. Men jeg føler fortsatt at det er for mye for meg til tider. 

Da er spørsmålet jeg sitter igjen med:

Er det jeg som ikke strekker til og burde ta meg sammen og strekke meg lenger? Hva om jeg ikke klarer det? Skal jeg gå ut av forholdet? Livet blir jo ikke noe lettere for de da, tvert i mot. 

Anonymous poster hash: 657a5...6ad

[BuffyAnneSummers]

Velger du å forlate han så forlater du også barna, og da blir han tvunget til å ta seg sammen selv og enten gjøre alt selv når barna er over eller finne ei annen dame som vil leke hus med han, men vil du ikke det så syns jeg ikke at du burde fortsette å pine deg selv.

Hvor gammel er du?

[Konto brukes ikke]

Han er ofte sur, barna sure og klarer å strekke dine grenser. Det, sammen med at du føler deg 'utbrent' er ikke bra nei.

En skikkelig samtale må til, samt du må klare å sette grensene til barna. (han må være støttende på det også)

 

Enten det, eller bare tenk videre på det du er inne på - at du ikke klarer mer, og begynn å planlegge et liv uten de. For slik det høres ut, så kan det være til det beste.

Har dere vært lenge sammen?

[Leo_]

Jeg må legge til at jeg ikke må gjøre alt, kjæresten min gjør for all del veldig mye også. Men jeg føler fortsatt at det er for mye for meg til tider. Da er spørsmålet jeg sitter igjen med:Er det jeg som ikke strekker til og burde ta meg sammen og strekke meg lenger? Hva om jeg ikke klarer det? Skal jeg gå ut av forholdet? Livet blir jo ikke noe lettere for de da, tvert i mot.  Anonymous poster hash: 657a5...6ad

Nei, spørsmålet er om du har det bra i forholdet (UANSETT grunn eller skyld). Det har INGENTING å si om du "burde" klare mer, være flinkere osv. For meg virker det som du er i et forhold som gir deg mindre tilbake enn du putter inn i det, og da er det for meg åpenlyst at du har en legitim grunn til å si at "dette er faktisk ikke det jeg så for meg eller ønsker meg, så derfor er det på tide for meg å gå videre for kanskje å finne det i livet jeg har det best med".

 

Ditt ansvar er begrenset til deg selv og egne barn, har du (og ev. dine barn) en hverdag som ikke er så bra som den kunne/burde vært så er det ditt ansvar å gjøre noe med det.

[ZenMuch]

Jeg har bare et spørsmål etter å ha lest førstepost. Spurte du om hjelp med ungen(e)? 

 

Uansett, kommunikasjon. 

[anon12234]

Er dette en problematikk som har oppstått nå nylig kun i forbindelse med denne vanskelige barnevernssaken?

 

Hvis ja kan du vel kanskje vurdere om når dette går over så vil ting gå tilbake til normalen hvor alt var greit. 

 

Hvis svaret er nei og du føler du blir forventet å håndtere mere av "hans utfordringer" enn du synes er riktig burde du ta opp dette.

 

Vær ærlig med deg selv, du vet du ikke holder ut dette i lengden, forsøk å løs problemet nå, det blir ikke noe enklere med tiden....

[€uropa]

Etter at middagen var ferdig hadde jeg mest lyst til å sette meg ned litt, men den ene ungen var ikke ferdig med lekser. Jeg prøvde å hjelpe dette barnet, men det var veldig mye sutring og gråting og etterhvert eskalerte det til full skrik. Min samboer begynte da å snakke ganske hardt til meg å sa at jeg måtte ordne opp i rotet jeg har laget. Det endte til slutt med at jeg sa jeg ikke klarte mer å dro vekk.

 

Jeg er klar over at jeg har skyld i dette selv, det er min skyld at ting eskalerte som de gjorde og jeg vet at jeg burde ha håndtert ting på en annen måte,

Sannheten er at jeg føler jeg ikke årker mer. Jeg går daglig å føler på at jeg ikke strekker til. Samboeren min er ofte sur på meg fordi jeg ikke får til ting i hjemmet og barna er veldig ofte sinte på meg og skriker til meg fordi jeg ikke gjør ting for de eller at jeg ikke gjør ting fort nok.

 

Den kritikken trenger du ikke å ta imot. Du gjorde samboeren din en tjeneste da du laget middag og så hjalp hans barn med lekser. For det er hans ansvar og hvis han av en eller annen grunn ikke er fornøyd med den hjelpen han får, er det du som skal ta tak i hodet hans, smelle det to ganger ned i bordet og gi ham beskjed om å ordne opp selv.

 

Du trenger heller ikke å godta at barna hans skriker til deg. Barn har riktignok ikke de samme forutsetningene som samboeren din til å forstå hva som er akseptabel oppførsel, men det er likevel greit å stille mer forventinger til dem enn de gjør til deg.

 

Jeg elsker kjæresten min og jeg vil være der for h*n i disse vanskelige tider, men jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg har så dårlig samvitighet for at jeg ikke takler denne situasjonen. Jeg føler at jeg ikke kan gå ut av forholdet nå når ting er så vanskelig. Det er egoistisk av meg. Jeg håper også at ting skal forandre seg og bli bedre, men det virker heller som det blir verre. Jeg tror det største problemet i forholdet vårt er at jeg får mer ansvar for barna enn jeg takler og de har lært seg å utnytte dette. 

 

Hva burde jeg gjøre? 

 

Anonymous poster hash: 657a5...6ad

 

Jeg skal ikke si om du bør avslutte forholdet, men hvis du gjør det, er det helt greit. Samboeren din har kanskje andre ting å tenke på, men det vil alltid være noe annet og bidragene skal gå begge veier. Det er greit å være egoistisk når du avgjør hvordan du vil leve og hvilke mennesker du vil leve med.

 

Du kan i hvert fall ikke regne med at ting går over av seg selv. Problemet er at samboeren din og barna hans er krevende og at førstnevnte ikke tar sin del av ansvaret. Altså er det han som bør ha dårig samvittighet. Er det sånn han skal være, vil det alltid være vanskelig for deg i hjemmet. Skal noe bli bedre, må du enten A) bestemme deg for å flytte fra ham eller B) stille ham til veggs og si at han skal komme seg opp av sofaen.

Endret 1. mai 2015 av Zarac

[Horten Market]

Du har en stressende jobb og har egentlig ikke overskudd til å ta deg av hjemmet i tillegg. Det har heller ikke samboeren din. Har dere vurdert hushjelp?

[Llandari]

Hvis du må spørre om du er i et usunt forhold, så er du høyst sannsynlig det.