Lyst på andre

[Wembley]

Hei! Trenger å lufte noe som surrer i hodet mitt veldig ofte og som jeg lurer på hvordan andre takler. Og jeg vet at dette skjer i de flestes hoder, selv om ikke alle tør å innrømme det. Kort sagt er dette lysten på andre enn den man er i forhold med.

 

Min variant av dette er kort fortalt slik: Jeg er 32 år og i forhold med en like gammel jente. Vi er på vårt femte år sammen nå. Hun er også mitt første seriøse forhold. Pga sosial angst og lav selvtillit gjennom hele oppveksten hadde jeg gigantiske problemer med å i det hele tatt forestille meg at jeg skulle duge til å være kjæreste med noen. Dette ga seg ikke ordentlig før jeg var rundt 25, det var først da jeg fikk pult og skjønte at jeg ikke er en så ille fyr likevel. Hadde noen sporadiske korte useriøse "forhold" etter dette, og ble altså sammen med dama mi da jeg var 27.

 

Jeg har etterhvert blitt ganske besatt av tanken på at jeg "mistet" en del muligheter til å få erfaring og opplevelser fordi jeg var så sent ute. Alle sjansene jeg har latt gå fra meg, alle damene jeg har vært forelska i og bare blitt venn med er som et ekko som henger over meg. Alle rundt meg snakker om alle kjærestene de hadde på ungdoms- og videregående skole, de glade ungdomsårene da man kunne "pule rundt og ha det gøy", alt det der og jeg blir gal av å høre på det, for når turen kommer til meg har jeg aldri noen historier å fortelle. Jeg blir sittende og tenke på alt jeg har "kastet bort" (selv om jeg jo vet at ikke alle har hatt det sånn i sine yngre dager altså). Alle kompiser rundt meg etablerer seg, gifter seg, får barn, snakker om at de er glad den unge perioden i livet er over og at nå er vi voksne, mens jeg bare føler jeg blir yngre og yngre. At jeg "kjærestemessig" er bare i starten av 20-åra og at jeg fortsatt har MYE jeg skal utforske.

 

Til mitt forhold: Det funker som bare det, vi har det utrolig fint sammen, er veldig tolerante og respektfulle, krangler aldri og jeg er bombesikker på at er jeg sammen med denne dama resten av livet, kommer jeg til å ha det trygt, godt og fint. Men dette overskygges altså av "spøkelset" som sier at jeg ikke har funnet meg selv ordentlig, ikke vet helt hva jeg vil ha. Jeg har forelsket meg kraftig i andre, både venner og kollegaer de siste årene, og har også vært farlig nær å være utro, men så drittsekk er jeg heldigvis ikke. I fjor fikk jeg totalt panikk og trodde disse følelsene betydde at jeg ikke ville være i forholdet, så da snakket vi mye og endte med å gå fra hverandre, selv om det var jeg som ville og ikke hun. Bruddet varte i 2 måneder, men jeg kjente at det å være singel da føltes helt feil, og at jeg ikke ville gå fra henne bare på grunn av sånne "barnslige" tanker. Så vi ble sammen igjen, men disse greiene i hodet blir jeg altså ikke kvitt. Drømmesituasjonen min ville vært å kunne leve fra jeg var kanskje 22 igjen, med innstillingen og selvtilliten jeg har nå, for å kunne "gjøre unna" erfaringer med andre damer og så føle meg voksen og klar for etablering nå. Jeg blir også sint på meg selv av alle disse tankene, føler jeg er egoistisk og ikke setter pris på det jeg har, og sånn går det i en ond sirkel.

 

Har andre tanker som er slik og hvordan løser man det? Jeg mister mer og mer troen på at mennesket er skapt for monogami.

[vidor]

Tenk heller på hvor mye sorg og smerte du har spart deg selv og andre for ved å ikke rote deg inn i destruktive forhold du bare angrer deg på senere. Det at noe klaffer fint i et stabilt forhold er som du selv har funnet ut mye mer verdifullt. Du er lei deg for at du ikke fikk noen blykuler før du endte opp med gullbaren ?

Endret 26. april 2015 av vidor

[insolvent]

Enig med vidor.. 

Det vil alltid dukke opp fristelser, uansett hvor mye "erfaring" man har fra tidligere..!

Det er ikke så mye nyttig eller verdifull erfaring å hente ved å "gjøre unna" erfaringer med andre damer. Dyrk forholdet du har!

Lykke til!

[anon12234]

Ja, "rase ifra seg" er gøy det, men det er ikke noe du gidder drive med i mange år akkurat... å være med en livspartner er noe du skal ville være ut livet.... så kan du tenke deg hva som er viktigst... husk, det er veldig vanskelig å finne noen man har lyst til å være med resten av livet.... 

[logaritmemannen]

Jeg vet ikke om lysten på å erobre nye kvinner noen gang forsvinner, men det betyr ikke at man MÅ handle etter det. Man må akseptere at slik er det. 

 

Å finne en dame man trives godt med er ikke enkelt, spesielt ikke når man blir eldre ettersom mange allerede er opptatt. 

 

En konkret "løsning" som kan gjøre problemet ditt bedre: Begynn med en sport eller liknende. Gjerne noe som gir deg kick. Da får du kanskje tankene over på noe annet, også innser du kanskje at dine tidligere "bekymringer" ikke var så viktige allikevel

[AnonymDiskusjon]

Er i helt samme situasjon som TS, hadde og kos første gang jeg var 25 og er nå 26 Funnet den jeg vil være med for resten av livet, men har disse tankene som du nevner, lysten og tenningen på å utforske det man har gått glipp av, og dette er til tider ikke lett.

Jeg klarer meg som regel helt fint i det daglige, men denne dyriske atferden kommer igjen hver gang jeg er ute i miljøet, for eksmpel når jeg trener og blir eksponert ovenfor girls with thights. Jeg klarer å kontrollere det av flere årsaker, men følelsen og tankene vil alltid være der dessverre, som og vil være noe både du og jeg må leve med resten av livet. DOH

Anonymous poster hash: 88836...535

[Wembley]

Takk for gode svar folkens. Jeg er jo på sett og vis veldig enig med det som blir sagt av visdomsord. MEN: Hvorfor klarer jeg ikke å slå meg til ro med det? Hvorfor blir jeg bare mer og mer stressa av det?

 

Jeg spør litt til: Klisjeen sier jo at man skal jobbe og slite med forholdet for å "finne tilbake" til forelskelsen, gløden og lidenskapen man hadde da man var nyforelsket, og at dette går i bølger. Dette sliter jeg litt med. Jeg husker ingen sånn periode. Jeg er veldig glad i hun jeg er sammen med nå men noe "PANG, HERREGUD SÅ DIGG DU ER!!!!" har aldri forekommet. Jeg husker bare at jeg var sjeleglad for å være i noe som funka, der jeg var sammen med noen som faktisk likte meg og der jeg følte meg trygg og kunne ha gjensidig tillit. Er det bare meg eller mangler det noe? Er det flere som har gått inn i forhold på så "streit" måte? Jeg prøver virkelig ikke å virke som en utakknemlig fyr her, bare prøver å analysere meg sjøl.

[logaritmemannen]

Du blir nok mer og mer stresset av det fordi du prøver hardt å tenke mindre på dette. 

 

Nå blir dette kun min mening, men jeg tror det er en fordel å kunne gå inn i et forhold uten å være stormforelska. Forelskelsen gir seg vanligvis etter noen år, så man må også kunne leve med dama uten denne følelsen. Samme dama over tid blir jo litt mindre spennende, så at du ikke tenker over hvor digg hun er, er vanlig. Haken her er jo at det ville vært akkurat nesten det samme om du fikk deg en ny og deilig dame. Spenningen forsvinner litt uansett. 

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes faktisk du skulle ha sagt dette til henne rett ut. Jeg har vært sammen med en i 2 år nå som sliter veldig med å være i forhold begrunn av at han alltid har lyst på andre, og han er utro han.

Jeg har sagt til han at om han føler for å være med andre, aksepterer jeg det bare at jeg er til stedet.

At vi har 3 kant altså haha:)

Kanskje dere kan finne en eller annen løsning? Det er vanskelig å svare på for meg. Men jeg ville vært ærlig med henne om jeg var deg, så du plutselig ikke sprekker, eller ødelegger for forholdet begrunn av at du holder det der inni deg.

Du kunne jo dratt å snakket med en psykolog for å kanskje kan klare å få vekk de tankene:)

Anonymous poster hash: 3fbcb...3c2

[Civilix]

Selv om man er i forhold trenger man ikke slutte å være mann, se på andre kvinner og fantaser om de så mye du vil. Det at du skal føle skam for at du har tanker som gir deg nytelse og ikke skader noen er tull.

[ragge_jz]

Hei, har hatt det veldig likt som deg!!

Selv mann, og hadde sex for første gang da jeg var på din alder. Er 30 nå.

Gikk "glipp" av flere år med "herjing"... Men var ikke moden for sånt den gang. Vi modnes veldig ulikt vi mennesker.

Jeg har funnet ut at jeg ikke er av den typen som er laga for å "sitte i sofan og holde hender".

på de åra jeg har vært sexuelt aktiv, har jeg fått ett barn, ligget med noen få damer, men ikke mange, og tror jeg trives bedre med venner og sosialt liv i helgene enn å sitte å holde hender med en kjerring.

 

Så jeg må finne meg en dame som vil være med på byen, vil være med rundt og "spille spillet"... Den sosiale spenningen, det levende livet, istedenfor tv-skjermen og soffakos. Ihvertfall tenker jeg sånn nå.

 

Samtidig misunner jeg ikke de som "herja" rundt da de var 18 og er blitt "gamle" nå. Som TS skriver: de har liksom vokst opp....

Nå sitter de i soffan, bytter bleier på lørdag kveld, og det er det. Parforhold er i mine øyne, oppskrytt. Det er så altfor mange parforhold som er så drit kjedelig, i mine øyne.

Men nå er jo jeg i den situasjon at jeg har en bestevenn som har det ganske likt sånn. Vi kan dra på byen og ha det sykt fett sammen, på en helt annen måte enn det du har med en kjerring.

Og det fører jo iblant til at man blir med damer hjem, noe som bare er hyggelig, der og da.

 

Iblant tenker jeg at livet er en hel rekke dager, som tilslutt danner ett liv. Og du velger selv hva du fyller de dagene med. Du kan fylle de med ett langvarig parforhold, TV-kvelder, bleiebytte, du kan fylle de med alkohol og rus på byen (som kompisen min), lættis ting på utesteder, alt mulig!

Andre vil igjen "bare gjøre ting med kjæresten"....

Vi finner vel alle vår vei.

Kudos til personen ovenfor som akseptere trekant for å få forholdet til å funke. Noen ganger tenker jeg: Hvorfor skulle det være ett nederlag? Man må respektere at folk er forskjellig, og enten tilpasse seg, eller finne seg noen andre

Endret 4. mai 2015 av ragge_jz

[Wembley]

Godt svar, ragge_jz! Vi tenker nok ganske likt. Jeg bør vel presisere at jeg ikke egetlig lever i noe "kjedelig parforhold", selv om jeg føler meg litt låst..mine kvelder (og særlig helger) er fortsatt fylt opp med henging med venner, reiser, øl med kompiser og til tider ganske våte fester. Det er jo her jeg innimellom savner å kunne avslutte festene med å bli med en dame hjem, men jeg klarer å holde meg i skinnet, og får null pepper på hjemmebane for å komme hjem fra nachspiel kl 10.00 hvis jeg vil det. Selv om jo jeg er den sosiale i forholdet da, dama har sine få venner som hun henger med innimellom, hun joiner meg også til tider med mine venner, men jeg er vel så mye "ute alene". Men uten at det blir noe misnøye. Så egentlig merker jeg jo at jeg bør føle meg rimelig fornøyd, det er vel dem som har det langt verre.

Jeg slenger på et spørsmål til: Facebook og Insta er jo marinert i skrytebilder av folk som får barn, gifter seg osv. Hver gang jeg ser sånt får jeg alltid et lite støkk av misunnelse(!). Med tanke på at jeg jo har et fast forhold og når som helst kan fri eller si at jeg vil ha barn, og garantert få frøkna mi med på det, vil jeg si at dette er ganske irrasjonelle greier når jeg analyserer meg selv. Hvorfor er jeg misunnelig på noe jeg på en måte allerede har? Noen som kjenner seg igjen eller er jeg gæærn?

[Snill eldre mann]

Tvinger du deg til å være trofast mot henne, blir du antakelig aldri kvitt lengselen etter å ligge med andre. Enten klarer du å motstå lengselen og føler deg mer og mer innelåst. Eller du gir blaffen og knuller alle som har lyst på deg. Det vil hun helt sikkert oppdage og det blir en sabla oppvask før hun stryker på dør. Hvordan vil du reagere på det?

 

Hva om dere diskuterer saken? Du kan jo si det gjelder en venn av deg, og se hvordan hun reagerer på tanken om å knulle med andre,