[Løst] Hjelp! Jeg trenger noen andre sine meninger før jeg blir gal.

[Anonymzz]

Må bare starte med at jeg er veldig sta, vrang og ganske så håpløs. Jeg skal "alltid" ha rett, men har kommet til at jeg og damen i forholdet trenger en "tredje" synsvinkel i problemet vårt.

 

Kort og greit fortalt:

Jeg (gutten) og denne jenta har vært sammen i nesten 2 år. Jeg er en gutt av utenlandsk opprinnelse med røtter fra et land med veldig mye respekt og stor stolthet for hvor vi har røtter fra. Og jenta er da norsk.

 

Alle mine forhold har tatt en slutt pga en ting; jeg får ikke lov å være med norske jenter. Eller mer korrekt, jenter som ikke kommer fra samme land og ikke har samme språk.

 

Dette skjedde i dette forholdet også, etter litt over 1 år sammen i forhold har vi vært av-og-på flere ganger. Mest pga meg fordi jeg var så feig til å ikke ta opp fighten med foreldrene mine om dette, jeg snakket med søskna mine og prøvde å få dem til å hjelpe. De forsto meg mer enn foreldrene mine, foreldrene mine er ganske gammeldags, så ja, ganske så vanskelig å fortelle dem noe som helst. Mens vi har vært av-og-på så har hun altså greid å være med andre gutter (bare 1-2 uker etter slutt), jeg derimot, har ikke vært med andre jenter fordi jeg er veldig svak når jeg først er forelska i en person. 

 

Vi har kranglet i hytt og pine, gråti og trøsta hverandre igjen at dere vil ikke tro det..

Sist vi slo opp, eller hun slo opp, så sa jeg til henne at jeg skal greie å overtale foreldrene mine til dette her. "Det er mitt liv, det er mitt valg, jeg har ikke mer å tape nå som jeg har mistet deg." Hun sa hun visste hun kommer til å angre på at hun slår opp, men greier ikke dette mer.

 

Lang historie fortalt kort: Jeg greide det.

Jeg fortalte henne dette og vi skulle snakke om ting. Greia var at jeg hadde møtt ei ny jente, men jeg følte ikke noe for henne. Så nå har vi nesten vært sammen på en måte, vi har oppført oss som om vi var kjærester. Men problemet er nå at hun vil ikke/tør ikke. Alt hun noen gang ville, det var å møte foreldrene mine. Det er bare det som stoppet forholdet vårt.

 

Man kan se en forskjell på "forholdet" vårt nå og før. Hun er dårlig på meldinger, hun sier ikke ifra om noe. Det har nesten blitt bare god morgen og godnatt i det siste. Jeg klager mye på det, lurer på hvorfor det er sånn. Jeg maser jo nesten på henne. Hun drikker hver helg istedet for at vi finner på noe sammen og pleier forholdet. Og jeg stoler veldig lite på henne når hun drikker. Vet ikke hva dere kaller det, men jeg kaller det for utroskap når hun sier hun skal oppføre seg som om hun var MIN, men ender opp med å ha trekant 5 minutter etter jeg har snakket med henne på telefonen. Vi var ikke i et forhold, men når hun lager en slik avtale som om vi var sammen så kan man ikke skylde på etterpå og si "vi var jo ikke sammen da".

Men utrolig nok har jeg tilgitt henne for mye piss...

 

Problemet nå er at:

Hun sier følelsene hennes for meg er forandret. Hun orker ikke mer krangling, det gjør jo ikke jeg heller. Men hun sier hun får en god følelse når vi ikke krangler og den siste tiden har vi kranglet mer enn vi har snakket sammen om ting og tang. Det hun forbinder forholdet vårt med er krangling. Alt er negativt, men hun sier hun elsker meg. Hun elsker meg men vil ikke bli sammen med meg. JEG SKJØNNER INGENTING. Hun sier hun tør ikke å bli sammen med meg fordi hun er redd for å krangle, hun får helt angst. Og det vi krangler om nå er at det er dårlig kommunikasjon mellom oss fordi hun er drit dårlig på å svare meg på meldinger og fortelle liksom hva hun gjør, hva hun skal, hvordan dagen har vært..kjæreste-ting. 

Jeg trenger ett nytt synspunkt fra noen her enn bare mitt og hennes. Jeg blir skikkelig svimmel og dårlig av alt dette her. Vi har endelig sjansen til å være sammen, men hun skylder det på kranglingen. Skal ikke mye til å svare på en melding. Hun skal snart i militæret, så hun vet ikke om hun vil ta sjansen med meg lenger. Hun sier det er så vanskelig. Svaret hennes til meg generelt er "vet ikke". Jeg trenger noen andre sine synspunkter/mening av denne saken. Jeg trenger hjelp før jeg blir gal. Har snart eksamen, men greier ikke å fokusere på det eller på jobb.

 

Hele greia ble veldig rotete, håper noen orker å lese alt dette og henger med i historien. Er svært takknemlig for svar/synspunkter...Gjerne tips.

[Gjest Bruker-245639]

You blew it.

 

Du har vært såpass dust såpass mange ganger mot henne at du har ødelagt den gode tonen dere hadde. Du får sette henne fri og så får du lære av dine feil til neste gang du forelsker deg.

 

Du må bli mer voksen og stå mer opp for deg selv mot foreldrene dine. Du må innse at du bor og lever i Norge, og derfor må tilpasse deg norsk tankesett og kultur, også i kjærlighetslivet. Med andre ord, det er på tide å bli voksen og definere deg selv ut fra deg selv, ikke ut fra dine foreldre.

[cocos]

Så dere krangler fordi hun er dårlig på kommunikasjon, altså? Så om hun hadde vært flinkere på kommunikasjon med kjæreste-ting så ville det ikke vært noe krangling? Da er jo egentlig saken ganske grei. 

 

Jeg tror samtidig om du skal ha noe fremtid i dette forholdet, så må du, om du ikke allerede har gjort det (og jeg oversett det), fortelle det til foreldrene dine. På en annen side så virker det å være for sent, du har gjort blemmen flere ganger og hun har reagert på sin måte som ikke er helt bra. Du har ventet og ventet på å fortelle det til foreldrene dine når damen din ønsket det. Nå er det såpass sent at om du sier det så vil hun kanskje tenke at det kun er fordi du vil redde forholdet og at det egentlig ikke helt kommer fra deg. 

 

Tror du må ta lærdom av det og neste dame du forelsker deg i, så fortell det til foreldrene dine. Som personen over meg sa: Bli voksen.