Jobbsøker med høy utdanning. Hvordan få sin første jobb?

[jobbsøker1]

Jeg ønsker en fast jobb i 60-100% stilling. Har en 6-årig profesjonsutdanning og har ikke relevant praksis ennå, det virker på meg som om alle så sterkt fokuserer på praksis og spesialisering at det er vanskelig for nyutdannede å få jobb. Har sendt mange søknader, men uten positivt resultat så langt.

 

De som har spesialisert seg i fem år og har jobb eller har hatt jobb ser ut til å være prioriterte. 

 

Har nå en liten jobb som ikke er knyttet til utdannelsen min. Har også startet med frivillig arbeide og i tillegg  tar jeg kurs som er rettet til arbeidslivet, men hvordan komme ut i jobb? Jobben må være knyttet til faget, ellers så teller den som erfaring videre i løpet. 

 

Tro om NAV kan være til hjelp, hittil har jeg jobbsøkekurs via NAV.  Er det noen som ha gode forslag og som har erfaringer fra en liknende situasjon?

 

 

[Aftenhosten]

Hei, jeg ville aktivt prøvd å ringe til de du søker jobb hos, informere om at du har sendt inn cv på e-post og prøve å få til en avtale om jobbintervju, lykke til! 

[stigfjel]

Du sier ikke noe om hva slags utdannelse du har...

[blured]

Tenkte det samme. For noen utdannelser så er hvor en er utdannet viktig, for andre så er karakterer svært viktig, og andre igjen erfaring eller kontakter. Videre så kan hvor du søker jobb (hvor i landet, og er du villig til å flytte på deg?) og hvordan søknaden din er formulert, være faktorer. Så litt vanskelig å gi råd om vi ikke vet utdannelsen din.

[stigfjel]

Dessuten, jeg nøyer meg ikke med å bare sende en søknad. Jeg er mye mer "på" enn som så. Og det har hjulpet meg, i hvert fall.

[PerAndre123]

Vær litt forsiktig med å være for "på" og... Kan fort virke masete. Alt etter hvor man søker jobb. Punkt 1 er vell å ha en ryddig og bra skrevet søknad og CV.

[The Avatar]

Kva slags jobbar er det du søker på?

 

Sjølv om du har lang utdannelse så er det veldig vanskelig å gå rett ut i f.eks ei ledarstilling dersom du kun har utdannelsen å vise til.

Det er nok ein tendens til at mange trur at ein kan ta f.eks ein bachelor i økonomi og ledelse og dermed gå rett inn som personalsjef i ei større bedrift.

 

Du bør også ta ein liten realitetssjekk på om utdanning som du har tatt er attraktiv i arbeidsmarkedet. Dersom du sliter med å få innpass i arbeidslivet fordi du ikkje har erfaring så bør du vurdere å spe på utdannelsen med litt ekstrautdanning.

Dersom du i tillegg til profesjonsutdanninga har tillegsutdannelse innanfor økonomi, pedagogikk eller HMS så vil dette kunne åpne jobbmuligheiter også i jobbar der profesjonsutdannelsen i seg sjølv er litt for smal kompetanse.

 

I tillegg så bør du sjå over om søknadane som du sender er gode nok til at du stikker deg ut i mengden.

 

 

På meg virker det også som at det arbeidsmarkedet som du fokuserer på er veldig lite. Dersom det kun er dei som både har utdanning, relevant erfaring og spesialistutdanning som får jobb så indikerer dette at arbeidsmarkedet er såpass pressa at arbeidsgiverane kan velge arbeidstakarar frå øverste hylle pga at det er langt fleire søkarar enn det finnes jobbar innanfor denne bransjen.

[jobbsøker1]

Hei. Jeg har ikke vært så pågående at jeg har sendt inn flere søknader, men har ringt både før innsending av søknader og i noen tilfeller etter at avgjørelsen er gjort. Har fått til svar av alle at de vektlegger relevant arbeidserfaring høyest. Jeg er autorisert psykolog. Man kan ikke starte med spesialisering før man har jobb tilknyttet profesjonen, derfor står jeg fast akkurat nå. Det er spesielt i de største byene at presset er størst på arbeidsmarkedet, men beklageligvis så kan jeg ikke flytte. 

Endret 16. april 2015 av jobbsøker1

[Jarmo]

..men beklageligvis så kan jeg ikke flytte. 

 

 

Akkurat dette har betydning for mange, flere her på berget hadde fått seg jobb hvis man var villig til å flytte

[jobbsøker1]

 

..men beklageligvis så kan jeg ikke flytte. 

 

 

Akkurat dette har betydning for mange, flere her på berget hadde fått seg jobb hvis man var villig til å flytte

 

Det er ikke snakk om å-ikke-ville flytte, det er mange andre grunner til at folk ikke kan flytte. 

[The Avatar]

Problemet er jo i all hovedsak at du konkurrerer mot psykologar som flytter inn til dei større byane for å finne meir spennande arbeidsoppgåver.

Då har du ein svært tung veg å gå som arbeidssøkar når du ikkje klarer å hevde deg i det lokale arbeidsmarkedet.

 

Sjølv om det er ein rekke praktiske vanskeligheiter med å flytte så bør du i ein slik situasjon vurdere om du f.eks kan vekependle i eit års tid eller liknande slik at du får den nødvendige fagerfaringa som du trenger for å få deg ein betre jobb.

Dersom du ikkje klarer å få deg ein rellevant jobb så vil du effektivt sett ha kasta vekk dei siste 6 åra.

 

Ein anna ting du kan gjere er å jakte ekstre mykje på deltidsstillingar. Deltidsstillingar vil kunne være enklare å få sidan dei fleste helst vil ha fulltidsstilling. Dersom du får deg f.eks. ei 20% stilling i ei eller anna kommune så burde det være overkommelig å reise vekk ein dag i veka for å jobbe.

Dette blir sjølvsagt ei forholdsvis dyr løysning då det koster å pendle samt at du nok må ha deg ein anna ufaglært(?) jobb i tillegg. Men då har du i alle fall fått ein fot innanfor yrket slik at du ved neste jobbsøknad i alle fall stiller sterkare enn dei andre søkarane som ikkje har rellevant arbeidserfaring.

[blured]

jobbsøker1: Det skal ganske mye til før det å flytte er en umulighet. (Uten at jeg kjenner til din situasjon, og kan si helt sikkert at det bør være mulig).

Arbeidet i noen år sammen med ei dame fra Polen. Hun hadde en femårig utdannelse i psykologi fra Warszawa, hadde jobbet som terapeut i hjemlandet over noen år, men fikk ikke dette godkjent i Norge. Hun gjennomførte norskkurs, tok de fagene hun trengte for godkjenning ved universitetet, og manglet dermed bare hovedpraksis/praktikum (husker ikke helt nøyaktig, da jeg ikke er psykolog selv).

Alt hun fikk tilbud om i Osloområdet var ubetalte praksisplasser. Men med en mann som var dårlig betalt håndverker, boliglån, to unger og bikkje, så sier det seg selv at dette var vanskelig å få til å fungere. Løsning: Hun fikk til slutt tilbud om en betalt stilling i Bodø, og ble dermed nødt til å pendle vekk fra mann og barn i en periode på over et år.

Sier ikke at du skal gi opp håpet om å få jobb i nærheten av der du bor. Men om det går lang tid uten at du oppnår dette, så bør det å bo et annet sted/pendle i et år være en liten kamel å svelge, sammenlignet med det å kaste bort en fem år lang utdannelse.

Endret 17. april 2015 av blured

[Dr. Tesla]

Er du utdannet psykolog? Det er jo en bra utdannelse, som kan brukes på flere områder og arenaer.

 

Litt overrasket over at du ikke finner jobb, jeg mener å ha sett og hørt at det er stor generell mangel på psykologer i dette landet, og at det er nok av stillinger innen dette. 

 

MEN klart, det har blitt slik at mange med utdanning og erfaring innen f.eks helse og medisin, samt andre fagfelter, ønsker å bo i de 5 - 10 største byene, og dermed søker en del fra mindre steder seg inn til byene, som Avatar over her nevner.

 

En tanke kan jo da være å søke seg til de mindre byene og stedene, da det her til tider kan være mangel på f.eks leger, sykepleiere, terapeuter og i ditt tilfelle; psykologer.

 

Eventuelt kan du muligens se om noen i ulike bransjer i privat sektor kan være interessert, det finnes jo selskaper som ansetter psykologer, enten for å jobbe klinisk eller f.eks med konsulentvirksomhet. Så har man alltids hodejegerne, HR og rekrutteringsbransjen, de kan kanskje være på utkikk etter folk med din bakgrunn. Altså etter folk som skal jobbe med personell og rekruttering.

 

Igjen, ønsker du dog å jobbe klinisk og/eller innen helsevesenet så kan det hende at du må flytte på deg hvis markedet i de større byene er trangt nå om dagen.

Endret 17. april 2015 av Silverhawk

[jobbsøker1]

Jeg skulle gjerne ha flyttet for å jobbe, men dessverre kan jeg ikke. Profesjonsstudiet i psykologi er 6 år, 360 studiepoeng. Jeg tror at jeg må tenke alternativer, muligens selv skape en jobb. Tidligere (for noen år tilbake) var det lett å få jobb som psykolog og det var uventet at det er vanskeligere nå. Jeg fortsetter å søke med friskt mot.