Er dette kjærlighetssorg, eller bare virkningene etter heller dårlig samboerforhold?

[AnonymDiskusjon]

Ok - jeg merker jeg burde skrevet dette tidligere, men jeg ønsket lenge å finne noen å være glad i, bry meg om og ha nær meg, også litt for å lindre i forhold til dårlige venner som selv sliter i perioder, og direkte dårlige venner jeg nå har kuttet kontakten med...les; ensomhet...

 

Problemet er at jeg fant en - hun hadde sin egen skygge, jeg trodde det skulle gå bra. Ting gikk noe fort, men virket ok, begge var med på det...men så begynte utryggheten...

 

Sporadiske spørsmål om man hadde gått for fort frem, skulle ene flytte hjem igjen, perioder hvor hun dro hjem og direkte overså meg i den perioden, det kunne vare uker. Skyggen hennes, dvs bagasjen medførte også i perioder at mer enn snakke om problemer, og hva som plaget henne, så ble jeg oversett, fikk ikke noe særlig respons og måtte forholde meg til nokså innesluttet samboer og jeg visste ikke om jeg var årsaken eller noe annet for det ble ikke sagt noe om.

Ved anledninger så kom det ønsker om å slå opp, som ble trukket tilbake - skitpakker, dvs oppsamling av ting flere måneder tilbake i tid som jeg plutselig måtte forklare også som var forklart før, men som enda hang igjen.

I tillegg ble det endringer i hobbyen, fikk beskjed at hun ikke skulle begynt å være sammen med noen som fotograferte andre som hobby, at det var avvikende at jeg også fant sosial glede ved det å være sammen med andre, ta bilder osv av dem og etterpå redigere og være kreativ..m.m.

 

Værste tilfellene var gangene når hun var borte i perioder og overså meg, ikke sa noe, men behandlet meg som luft og ikke viste interesse...siste gangen før det ble slutt så varte det i 2 måneder, og ble så nedbrutt at enkelte av vennene mine hadde regelemssige samtaler med meg om emnet fordi jeg fikk så mye angst over å være glad i noen og bare føle meg oversett.

 

 

Dette er veldig kort sammendrag - men gir et røft bilde av situasjonen i 9 måneder..jeg merker nå jeg virkelig savner å ha noen her hjemme, og jeg føler meg av og til trist over ikke kunne finne noen igjen...det er ca 5 måneder siden bruddet, men før det var det måneder av og på med hva jeg følte var tortur og gå på glasskår fordi jeg aldri følte meg god nok, det var liksom alltid noe - ikke noe sex, ikke raus nok, ville fotografere men fikk tilslutt ultimatumet om henne eller hobbyen og solgte faktisk 80% av utstyret for å "berge" samboerskapet fordi hun følte seg så uttrygg over at de jeg fotograferte var penere...i tillegg kom jo at hun var redd jeg når som helst kunne kaste henne ut, at hun hadde hørt folke leve dobbelliv på tv osv og ville ha slik osv osv...

 

 

Kanskje rotete det over her, men når jeg nå ser jenter som har kjæreste som jeg gjerne skulle ønske jeg var fordi de virker så hyggelig, så blir jeg trist og jeg blir sur på meg selv fordi jeg fant meg i dette, men samtidig fordi alt jeg gjorde var galt blir jeg redd over at jeg er udugelig som samboer/mann e.l. for noen...

 

Altså - jeg er ikke perfekt, det var sikkert mange ting jeg kunne gjort anerledes, og trass det ovenfor så prøvde jeg å få closure for egen del ved å skrive et brev og sende hvor jeg beklaget de gangene jeg fikk hun til å gråte...kom aldri noe svar, selv om hun dro meg mye lenger ned føler jeg i ettertid enn jeg med henne..men, hva vet da jeg..

 

 

Men hva er det jeg føler? og er det som skjedde ovenfor normalt, eller er det veldig mye for en person å bære?

Anonymous poster hash: 950af...dfb

[AnonymDiskusjon]

Hei, dette er en sorgprosess som du dessverre bare må gjennom. Er i samme fase selv for tiden og har mange av de samme tankene om urettferdighet og ønkser meg noen å være sammen med, eller i det minste få litt bekreftelse. Har gått til psykolog for å takle prosessen og rådene herfra er som hos alle andre, og ta tiden til hjelp, noe jeg merker sakte men sikkert vil gå.

Tankene dine rundt dette er nok relativt normale, det kan jo se ut til av forholdet deres ikke hadde noe godt utgangspunkt, og at du uansett vil være better-off med en som virkelig setter pris på deg, og ikke får deg til å gå på komprimiss med deg selv.

 

Mine råd er:

• bryt all kontakt. ikke følg med på hva hun gjør på sosiale medier. IKKE send flere brev. (mer om det her)
• prøv å finn glede i trening eller annen aktivitet som holder deg i form. Dette hjelper på tungsinn, og gjør deg samtidig attraktiv for potensieller nye bekjentskaper.
• ta oppigen hobbyen din, finn tilbake til dine interesser og gleden i det du har måtte gi slipp på
• skriv ned tankene dine og refleksjoner rundt bruddet. Forskning viser at dette faktisk fungerer
• last ned tinder og prøv deg fram:)

Anonymous poster hash: 763a7...301

[AnonymDiskusjon]

Takk for svaret - jeg var vel heldig nok at hun slettet meg, mens jeg følte en forpliktelse eller ville ikke skape drama over å slette henne...

 

Nei - jeg tror også det ikke var en god ide, jeg kan nok overleve med noen som har sine egne problemer, men da kanskje bedre om personen håndterer de og er villig til å snakke, så får det heller være tøffe dager, men det er derfor man elsker hverandre, trass arrene..

tenker jeg kanskje..

 

jeg har meldt meg på kampsport - eneste grunnen til at jeg ikke fikk trent i dag var strekk i nakken som enda er plagsom, så valgte utsette det til uka for å si det slik
Hobbyen er også noe jeg prøver å ta opp igjen, men å rette opp inntrykket hos enkelte når du bare falt av jordens overflate uten å si noe er ikke så lett med alle virker det som..og noen jeg trivdes godt med har jo gått videre eller er over hvor jeg er nå, dvs kan ikke ta bilder av dem tror jeg...

 

Tinder funker foreløpig dårlig..de som liker meg er som regel ikke villig å svare, og syns jeg treffer veldig få så usikker hva jeg gjør galt..

Anonymous poster hash: 950af...dfb

[AnonymDiskusjon]

 

Tinder funker foreløpig dårlig..de som liker meg er som regel ikke villig å svare, og syns jeg treffer veldig få så usikker hva jeg gjør galt..

hadde jeg og problemer med er visst en greie med tinder, jenter får nok vasse i tilbud og kan være selektive. Jeg reiser litt ifbm jobb og det hjelper jo litt å sveipe utenbys, av sikker 10 matcher som ikke svarte er det nå ei hyggelig som vi har en lengre samtale på gang, som jeg merker at lysner litt i tilværelsen. (selv om jeg kjenner meg needy og sårbar, så er dete følelser som må undertrykkes)

 

Anonymous poster hash: 763a7...301