MR Fuck-up i henhold til forelskelser, trenger noen råd. OBS: lang post...

[Flaskekork]

Hei!
Så, først og fremst... du som nå leser dette... og faktisk setter av et par minutter av livet ditt til dette. Det  settes utrolig mye pris på. Men uansett; hent deg noe snadder eller en kaffe... dette kan bli litt ... tja... langt og møysommelig.

 

Først og fremst, litt kort om meg: Hvem er jeg? Det du trenger vite G-21, aktiv student, musiker og lærer. Jeg liker å jobbe, og det mye. Jeg kommer fra et velmøblert hjem, med stabile foreldre som har vært gift siden jorden ble skapt. De har med andre ord vært sammen, lenge. Begge er akademikere, den ene er teolog og den andre utdannet klassisk musiker. Deres nasjonalitet det: tyske. Så da blir det vel ikke så overraskende at jeg er hardtarbeidende , eller hva?

Nå som du vet litt om "statusen hjemme" skal jeg komme litt mer inn på hvem jeg. Stort sett, ekstremt åpen, null problemer med å drite meg ut foran andre. Streng tatt ingen hemninger, ikke problemer med å møte meg selv i døra, eller det åpne meg for fremmede. Samtidig regner jeg meg som svært reflektert og en kunnskapsvamp. Jeg elsker kunnskap, og det å lære. Når det gjelder utseendet mitt så har jeg ikke noe å klage på, men ikke noe å skryte av heller. Med andre ord, ingen kroppslige komplekser. og fordi jeg er den personlighetstypen jeg er, så har jeg ikke noe problem med å faktisk gå bort til jenter jeg synes er attraktive. Det er faktisk noe jeg liker å gjøre, selv uten at jeg må ha en seksuell intensjon. Det er gøy å se at man har "draget", at man klarer å få noens interesse o.l. 

 

Det området som jeg trenger litt tips på er når ting begynner å bli litt mer seriøst, eller når jeg faktisk begynner å utvikle følelser. Alt jeg da eier av fornuft, ro, sjarm og det hele tar da bare kvelden. Jeg begynner å oppføre meg som en neandertaler, og handler impulsivt. Og ja, på en side så er det jo fint at jeg lar det rive meg litt løs... vel det har en skyggeside... og det en ganske stor en... jeg har en tendens til å bli alt for følelsesmessig innvolvert, alt for tidlig. Jeg bretter ut om hvor jeg står, hva jeg vil og det hele langt før det i det hele tatt er naturlig. Og det verste er: Jeg ser at det er et dumt valg, og erfaring har fortalt meg nok ganger nå at det er et dumt valg... men det er som en kommende ulykke, som man bare ikke flytter seg for... fordi det ikke går. jeg ender med å teknisk sett "skremme" dem vekk... jeg er dermed flink til å etablere et godt førsteinntrykk, og sjarmere godt... men straks det går litt videre er jeg tidenes mester på å fucke det up. Grunnen for at jeg jo skriver det her, er fordi det nå har begynt å hende en håndfull ganger, med samme mønster fra min side... gang på gang. Jeg begynner pent sagt å bli litt møkkalei.

 

Jeg velger også ikke heller de "beste" jentene... Ofte "svake", sårbare og usikre på seg selv. Sjenerte, et søtt ansikt, god personlighet ofte også yngre. De får oppmerksomheten de er ute etter, men de ønsker ikke mer enn oppmerksomheten. Generelt: De typisk "pene" jente.

 

på den ene siden skal man jo være seg selv, og bare godta ting. Og det gjør jeg, jeg har innsett, og godtatt, at jeg blir følelsesmessig innvolvert. Samt at det er denne typen jenter jeg liker. Blir ofte også kalt en håpløs romantiker. Men... jeg ser, rent pragmatisk, at det er trek som er destruktive for det hele. Jeg klarer ikke nyte øyeblikket, og låser blikket mitt på potensialet. Litt kontrollfreak på det. Selv om jeg merker at ting er på vei til å ikke gå, så pusher jeg som regel til jeg får et konkret og direkte nei... Det er en svært befriende følelse. Og med en gang jeg får det, blir det som om personen er totalt glemt og ikke et tema i mitt liv lenger.
Blir du overrasket om jeg sier at jeg er dårlig til å danse? ja... begge formene, både fysisk... og den følelsesmessige dansen som kalles flørting. Jeg ræva på det. Jeg blotlegger følelsene mine langt før det er naturlig og jeg ødelegger rytmen... Jeg vet det ødelegger hele konseptet med flørtingen, men jeg klarer ikke holde meg.. .det blir for mye... det er mange som sier "jeg holder på å eksplodere"... vel... jeg eksploderer. Jeg bare MÅ si hvordan jeg føler det.

 

Så skal man ikke se bort fra at jeg samtidig også glorifiserer jenta til noe hun overhode ikke er. Sånn sett vet jeg at dette ikke er noe som ligger hos dem, men hos meg. Det her er noe jeg må ta tak i, og få bena på plass. 

 

Jeg har ellers hatt et tidligere forhold som var nokså destruktiv i seg selv. En eks som var passe sjalu, lot meg gjøre tilsvarende null ting, og var en mester i å guiltrippe meg. Samtidig har jeg vokst opp i en "tyskt" hjem etter boka. Her skal ting gjøres ordentlig, og kjærlighet er det ikke akkurat mye overflod av, selv om jeg vet at foreldrene mine er veldig glad i meg. Positiv respons på ting man gjør og varme generelt har vært nokså fraværende. Så jeg ser jo her selv en sammenheng med at jenter og forhold er en kompensasjon på for lite intimitet. 

 

Jeg fortalte over at jeg er svært åpen, og ikke redd for å drite meg ut.. eller det å feile... og det stemmer; bortsett fra to områder... musikken og jenter. Skal jeg måtte prestere i musikk eller "jenter"... så går hjernen i overanlysering og jeg makter å fucke det opp... i musikken, så blir det til at jeg undepresterer, og i flørter så blir de til at jeg rett og slett ikke er meg selv. Dette er et prestasjonspress, og det kommer av to årsaker: 1. Foresattes nivå i musikken, og en følels av at jeg må leve opp til det. De andre søsknene mine drev ikke med musikk, jeg (yngst) var den eneste som faktisk tok et seriøst grep om musikk... Det er blitt prestisje. 2. Vel... måten mine foreldre møtte hverandre, samt hvordan søsknene mine møtte sine significant others er som tatt ut fra en hollywood sviske. 

 

Prestasjonspresset er no jeg har levd med lenge, men som sagt er det kun disse to områdene det "plager" meg, eller områdene hvor jeg ikke klarer å kontrollere/temme det... ellers har jeg ikke noe problem med å innse, godta og leve med at andre er bedre enn meg. Det har fulgt meg gjennom hele livet rett og slett. Det har på si også utviklet anxiety, men det er noe jeg stort sett klarer å holde under balanse ved at jeg har begynt å meditere (mindfulness, dersom du vet hva det er). Rett og slett fokus på tilstedeværelse, en teknikk som er fantastisk befriende!

 

Jeg har tidligere gått til psykolog, og det var i sammenheng med eksen. Der kom det frem at jeg har det som kalles "flink-gutt"-syndromet. Leve for andre, oppfylle plikter om det så går på bekostning av meg selv. 

 

Hvorfor skriver jeg det her, i stedet for å gå til venner/legen/psykolog? vel.. du vet ikke hvem jeg er... du blir nødt til å oppgjøre en vurdering ut fra det jeg skriver her. Det gjør deg objektiv, og detached. en mening som jeg vil verdsette svært mye. Kanskje du har non gåde råd til hvordan jeg skal få landet dette, evt om du kan stille meg de "rette" spørsmålene som får meg til å begynne tenke "riktig".

Jeg har veldig lyst til å bevare roen, selv med en flørt som jeg begynner å falle for. Fordi jeg merker jeg genuint blir forbanna over min egen oppførsel. 

 

På forhånd, takk.

PS: Er vel kanskje greit å påpeke at dette ikke er tanker som "dominerer hveradagen". Men de er mer en nuisance, som jeg er obs for. Men selv om de ikke direkte forstyrrer meg, trengs de å ryddes opp i .

Endret 8. april 2015 av Flaskekork