Morfar, Hitler og jeg.

[Kalevala]

Har nylig lest Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson.  

 

• "Jeg er født i et Norge der krigen er et tema for actionfilmer, dataspill og humorprogrammer, der nazisme er synonymt med Caps Lock-misbrukende tapere i Dagbladets kommentarfelt. Jeg har vokst opp i en tid da krigen var et eventyr der alles besteforeldre var helter. Bortsett fra mine, viste det seg. En liten Wikipedia-artikkel avslørte at jeg ikke var etterkommer etter en «god nordmann»."

 

Hun beskriver morfarens inderlige tro på at det han gjorde var riktig, og at han antakelig brant etter å foreta seg noe for saken da han grep muligheten og var en av de første nordmenn som vervet seg til tjeneste for SS i 1941.

 

Så sammenligner hun med seg selv på samme alder, da hun kjente på lignende sterke følelser for en sak, bare at hennes sak befant seg på ytre venstre. 

 

For meg ble dette en bekreftelse på det jeg 'alltid' har ment.  At ekstremisme ikke har noe med religion eller ismer å gjøre, men om personlighet.    Det ga meg også en slags forståelse av hva det er som driver disse som nå verver seg til IS og frivillig reiser fra trygge land i Europa til en forferdelig krig.

 

Det ble også en bekreftelse på at ekstremisme mest av alt tilhører ungdommen. 

 

Så lærte jeg mye om krigen på østfronten som jeg ikke visste.  Den delen av 2. verdenskrig var bare en fjern antakelse for meg.

 

 

Boken anbefales forøvrig sterkt.  Her kan du lese første kapittel:

https://wja.no/morfar-hitler-og-jeg/