Redd for å dø

[Btbw]

Hei, noen andre som har dødsangst og hva gjør dere med det?

[War]

Det er farlig å leve, man kan dø av det.

 

Om du dør så dør du og vi skal alle dø.

Hvor for ikke bare tenke at du får gjøre det beste ut av det?

Med dødsangst 24/7 kunne man jo liksågodt ha dødd, for da er jo livet ødelagt alikevel.

[Sampson]

Mer redd for at de rundt meg skal dø først.

[War]

Hvis de andre rundt deg tenker det samme så sårer det jo dem nr du dør.

 

Men ja, jeg vil dø først og i allefall før barna mine.

[Dragavon]

Mer redd for at de rundt meg skal dø først.

 

Vi skal alle dø, eg har gjort det en gang allerede, men helsepersonell fikk liv i meg igjen før eg måtte igjennom en hjerteoperasjon.

 

Det er ingenting å være redd for, men det er helt naturlig å være redd

 

Du må rett og slett prøve å jobbe med deg sjølv og tankene dine.

[Polymorf]

Hvis det er slik at man lever et liv hvor man ikke takler det nivået av risiko som folk flest tar, så bør en kanskje bevisst utfordre seg på å øke risikonivået. Det går sikkert an å få profesjonell hjelp med slikt også.

 

Men en grunnleggende frykt for døden tror jeg nær sagt alle har...

 

Hadde en periode hvor jeg ble mye mer forsiktig enn jeg er nå, for noen år tilbake. Det var ikke noe særlig. Selv om det finnes mange andre som var hardere "rammet". Årsaken var et lengre sykehusopphold. Kanskje en kan kalle det institusjonalisering? For meg gikk det gradvis over etter at jeg ble skrevet ut.

[henrikwl]

Dødsangst? Nei, som det har blitt nevnt her: vi skal alle dø en gang. Det er to ting her i livet som er sikkert: man har blitt født, og man kommer til å dø. Det ene er ikke verre enn det andre.

 

Selve det å dø ser jeg for meg er identisk med det å sovne. Det gjør jeg hver kveld, ikke noe stress. Klart, omstendighetene rundt selve dødsfallet kan jo være mer eller mindre ubehagelige, men selve døden er i mitt hode identisk med søvn. Det skremmer meg overhodet ikke.

 

Noe annet ville det jo vært hvis jeg i dette øyeblikk fikk vite at jeg ikke kom til å våkne opp igjen når jeg sovnet. Det ville nok vært vanskelig å skulle takle. Men det handler jo også om perspektiver - det kan tenkes at jeg som 80-åring etter et langt liv er tilfreds og sliten, og at jeg da vil kunne gå døden lettere i møte. Slikt er umulig å vite på forhånd.

[AnnonymG]

Vil rett og slett ikke kaste bort tid på å være redd for å dø. Døden får man aldri gjort noe med, og det er liten vits i å bruke tid og energi på ting man ikke får gjort noe med. Lev livet og nyt hvert sekund! 

[Kea]

Det jeg synes er skremmende er tanken på å ikke eksistere. Det er ikke mulig i mitt hode. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tankegangen her, men når man først har eksistert, virker det helt umulig å slutte å eksistere. For meg virker det logisk at når jeg dør i min kropp, vil jeg "våkne opp" som noen andre, en annen plass. Men dette er i grunnen en helt annen diskusjon. Poenget er at jeg ikke er redd for selve døden, men hva som eventuelt skjer etter det.

[AnnonymG]

Det jeg synes er skremmende er tanken på å ikke eksistere. Det er ikke mulig i mitt hode. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tankegangen her, men når man først har eksistert, virker det helt umulig å slutte å eksistere. For meg virker det logisk at når jeg dør i min kropp, vil jeg "våkne opp" som noen andre, en annen plass. Men dette er i grunnen en helt annen diskusjon. Poenget er at jeg ikke er redd for selve døden, men hva som eventuelt skjer etter det.

 

Man har ikke eksistert i alle de millarder årene før man ble født, så hvor ille kan det være?

[Dragavon]

«Døden skal man ikke frykte, for når jeg er, er den ikke kommet, og når den er kommet, er jeg ikke.»

~ Epikur  ~

[henrikwl]

Det jeg synes er skremmende er tanken på å ikke eksistere. Det er ikke mulig i mitt hode. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tankegangen her, men når man først har eksistert, virker det helt umulig å slutte å eksistere. For meg virker det logisk at når jeg dør i min kropp, vil jeg "våkne opp" som noen andre, en annen plass. Men dette er i grunnen en helt annen diskusjon. Poenget er at jeg ikke er redd for selve døden, men hva som eventuelt skjer etter det.

 

Det siste jeg ser hver kveld er nattbordet mitt. Da er klokka ca. 23:30 normalt sett. Det neste jeg er bevisst, er at jeg åpner øynene og kikker rundt i soverommet mitt, men da er klokka mellom 06:00 og 07:00 en plass. For meg har det kun gått et øyeblikk, og de timene i mellom der kunne jeg like så godt ikke ha eksistert for alt jeg vet (eller bryr meg). Døden ser jeg for meg er samme sak, bare at man aldri våkner.

[Kakofoni]

Helt utrolig at så mange her ikke er det spøtt redd for døden. Selv er jeg vettskremt av tanken på den, men jeg er flink til å ikke tenke på det. Har ikke blitt mindre redd for døden av å lese gullkorn fra filosofer heller, desverre.

[War]

Når man dør så er det forsent å være redd og skjer det så skjer det.

 

Det eneste man kan gjøre selv er å ikke røyke, være sunn og forsiktig, men er man hjemme 24/7 så øker ikke det sjansene da de fleste ulykker skjer i hjemmet^^

[Heradon]

Bare ved å drikke alkohol har man 50 ganger så stor sannsynlighet for å dø. Det er selvfølgelig viktig å ta noen forholdsregler, men det er viktig å ikke glemme at man skal leve livet også. Frykter du døden og isolerer deg selv kaster du bort livet ditt til ingen nyttet.

[AnnonymG]

Helt utrolig at så mange her ikke er det spøtt redd for døden. Selv er jeg vettskremt av tanken på den, men jeg er flink til å ikke tenke på det. Har ikke blitt mindre redd for døden av å lese gullkorn fra filosofer heller, desverre.

Det er jo forskjell på å ikke ville dø og ha dødsfrykt. Hadde jeg vært alvorlig syk, kommet utfor en ulykke eller ligende hadde jeg gjort alt for å overleve, det ligger latent i instinktene våre, men jeg går ikke rundt og frykter døden hele tiden. 

[Btbw]

Jeg har vært innlagt på sykehuset, kan være derfor. Har vært syk kjempemange ganger men aldri dødd så tror ikke det skjer. Skal på en tur med kjæresten i august, kjæresten som jeg ikke har sett siden sommeren. Redd for å dø eller at noe skal komme i veien for turen sånn at jeg ikke får opplevd det.

Endret 28. mars 2015 av Btbw

[AnonymDiskusjon]

Er ikke redd for selve døden, men om det kommer til å være vondt.

Anonymous poster hash: bdde4...844

[War]

Samma hvor vondt det er da, man dauer jo rett etterpå. 

får liksom ikke tid til å erge seg. 

Er det ikke fint å kjenne at man er levende, rett før man skal dø.

 

Om det skal være vondt pga noe skjer så kommer adrenalin-opplegget til å være redder. 

Om du for eks blir skutt, så kommer du ikke til å kjenne det. 

[Polymorf]

Går nok an å frykte døden selv om man har et "naturalistisk" eller "ateistisk" syn på hva som skjer. Angst er og blir irrasjonelt. Det er nok få som frykter døden pga. de er redd for "helvete" eller lignende. Syns de fleste religiøse virker optimistiske med tanke på "etterlivet".