En "såret" pårørende til bipolar innlagt - (manisk-depressiv)

[Budeia]

Ja, det krever et ganske stort personlig overskudd å engasjere seg fullt ut i tråden. Men jeg leser dine nye innlegg- håper du klarer å glede deg over våren. Det ideelle er jo å gå tur i turområder, men det er kanskje ikke så lett når man har hodepine og føler seg utkjørt.

[Månelys]

Jeg skjønner det er beintøft å være pårørende til en alvorlig psykisk syk person. Jeg akjønner du vil hjelpe henne, men kanskje også føler avmakt. Samtidig gjør det litt vondt å lese alle detaljene som legges ut om henne. Tenk om hun leser dette selv en gang? Har hun samtykket? Hele medisinhistorien fra 90-tallet til i dag.

 

Jeg synes du skal ta kontakt med Bipolarforeningen eller en pårørendegruppe. De er nok bedre egnet til å hjelpe enn et forum.

[AnonymDiskusjon]

Det har du egentlig rett i.

 

Men, det er anonymisert. Likevel et sjansespill. Det er deler av sykehistorien, men jeg ser at det kanskje ikke tjente noen annen hensikt enn å tiltrekke oppmerksomhet om hvor alvorlig sykdomsforløpet er når det står på.

 

Når hun har vært frisk, så har hun ved hjelp av psykolog, fastlege og en gang for lenge lenge siden også med psykiater klart å styre ting selv. Det har vært et rimelig ordinært ekteskap i de sykdomsfrie periodene. Nå håper jeg selvsagt at hun skal bli frisk, for nå er hun veldig syk. Og jeg innser at dersom dette hadde vært mer i sporet hyppige innleggelser så tror jeg nesten en hver hadde bukket under.

 

Dette er en sykdom man hadde blitt gal av å skulle hanskes uten innleggelseshjelp. Du hadde nok vært utbrent på en uke eller to tipper jeg. Og det å gå på arbeid kunne man bare glemt, da behovet for tilstedeværelse hele tiden er der. Dessuten hadde man ikke greid det med kun en person som passer på.

 

 

 

Da måtte man i såfall tydd til mishandling, altså bundet personen fast, la oss si om natten og sovet litt vekk fra støyen, altså helt uten tilsyn mens du sover, med de farene det hadde gitt pasienten for f.eks. kvelning som kanskje er litt mindre sannsynlig om man skulle greie å finne på en bedre måte å binde noen fast på. Nå går jeg litt utover det som kanskje er nødvendig å vektlegge.

 

Hvordan skulle man så ha klart å ta vare på pasientsikkerheten, uten de hjelpemidler Psykehuset har? Du selv har ikke legemidler i tablett eller pilleform som kan roe ned pasienten.

 

Det er ikke sikkert du hadde fått i pasienten mat etterhvert. Dessuten hadde det kanskje krevd opptil 8 personer å få tjoret pasienten fast. Du er kun en person. Hva skulle man brukt helt alene, fiskenett?

 

Å benytte belte som de gjør på psykiatrisk er en kunst i seg selv. De har medisiner og en måte å opptre på som skal være hensiktsmessig for at pasienten skal få det bedre.

 

Om du hadde bundet noen fast selv, så kunne dette gått utover hjerterytme og jeg er redd det ville kunne gått på helsen løs hos pasient.

 

 

 

Hovedgrunnen for å legge ut noe informasjon fra epikriser var omkring medisinering. Så nå er det blitt ramset opp mye av det som er blitt gitt opp i gjennom årene. Medisinnavn i seg selv kan vel ikke sies å gjøre henne stor skade å skulle oppgi. Annet enn alvorlighetsgraden.

 

Men bare det å ha nevnt Bipolar drar vel til seg oppmerksomhet til antipsykotisk medisin, og hvor alvorlig det kan være for pasient å bli psykotisk.

 

Det spørs om jeg klarer å komme til en entydig konklusjon omkring medisinering, og om jeg ikke bare må ri de bølgene som kommer med alt.

 

Jeg ser nå at bivirkninger på Abilify ikke er så forskjellige fra andre atypiske antipsykotika. Mulig det var det som ble nødvendig for meg å innse. Jeg sliter nok fremdeles med spørsmålene rundt medisinering, men jeg har foreløpig satt det litt på sidelinjen.

 

Debattantene her i tråden var nokså tause omkring medisiner, og det var kanskje smart. Å ikke hause det i den ene eller andre retningen. Men, jeg behøvde og behøver avklaringer og innsikt i det medisinske for å finne noe ro.

Anonymous poster hash: d661d...613

[Budeia]

Til nå (før din tråd) hadde jeg ikke trodd at en bipolar person kunne ha et slikt sykdomsbilde.

Kan det være hun egentlig har flere diagnoser? Men som sagt håper jeg at hun kan bli bedre.

 

For å kunne si noe lurt om medisiner og bivirkninger, må en ha omfattende erfaring. Men det er en svær belastning når noen i nær familie skal bytte medisin.

[dag1234]

Du vil aldri kunne få konkrete og seriøse medisinråd på et forum av dette kaliber. Kun generelle råd og betraktninger. 

 

Ellers synes jeg symptombildet som har blitt beskrevet stemmer godt med bipolar lidelse med psykotiske symptom, manisk fase. Men selvsagt går det ikke an å fjerndiagnostisere via nettet, det er bare et inntrykk jeg har.

[AnonymDiskusjon]

@Porcius Festus:

 

Det tror jeg gjerne på. Altså at du ikke kunne se for deg et slikt sykdomsbilde. Lover deg at alt jeg skriver er sannheter. Jeg er nokså ryddig der.

 

@dag1234:

Jeg forventet nesten det fra en som kjenner til psykiatrien.

 

Ellers:

At jeg ikke har full medisinforståelse og har trådd feil, ved å kanskje overreagere etter å ha lest bivirkningslisten, ja det er fullt mulig det. Jeg føler likevel ikke at følelsene mine var irrasjonelle av den grunn, selv om realitetene skulle være det. Jeg har følt helt riktig, det er jeg overbevist om. 

 

Også må jeg gjenta, at det er nytt hver gang disse innleggelsene skjer. Selvfølgelig er det mye jeg kan fra før om det som skjer. Det er like fullt vondt å oppleve, og like fullt så lurer man på om man ikke er i stand til å se at de maniske signalene allerede var kommet, tidligere enn hva man var i stand til å gjøre. Gang på gang, så oppleves det jo nettopp slik: "Hvorfor var jeg ikke i stand til å ta fatt i dette før det kom så langt avsteds?"

 

 

 

Anonymous poster hash: d661d...613

[AnonymDiskusjon]

Jeg er trådstarter. Informasjon om bipolare grupperinger. Det finnes to hovedkategorier. Min kone har da Bipolar 1, med alt det som den kan føre med seg. Hun har også depressive perioder. Så langt har jeg en forståelse av at de depressive periodene er milde. Og jeg er veldig takknemlig for nettopp det. Selv om det er snakk om milde depressive perioder, så må man jo ta de også på alvor.

 

https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=bipolar%201

 

 

Sykehuset og det man kommer i kontakt med etterpå har til nå ihvertfall gitt tilstrekkelig hjelp. Det er veldig sjelden at hun tenker i selvmordsporet, men det har skjedd i fortiden vet jeg. En psykotisk person er veldig ustabil. En deprimert person kan alltid ende opp i selvmordsporet. Det er viktig å følge med, altså at det er hjelp å få til ting er stabilisert. Også er det naturlig at en ikke går tilbake i jobb eller annen aktivitet fullt ut med en gang, selv om man er utskrevet.

 

Å være manisk for henne leder som regel alltid til psykose. Forløpet når pårørende merker dette, og til det inntreffer er en kort affære. Jeg tror kona var psykotisk når jeg tok tak i det. Men, hun var ikke dypt psykotisk enda. Det er godt mulig at dette nivået ikke kalles psykose. At det kun er et forstadie. Så inngående kan jeg ikke termene. Hun kjørte jo bil, og gjorde dagligdagse aktiviteter som om ingenting hadde skjedd. Bortsett fra at hun var svært opprømt noe over noe med artistene etter å ha vært på en konsert, og hun fortalte meg ting som jeg ikke fikk helt til å rime.

 

Etterhvert så satt hun på legevakten med meg, og jeg lot henne prate løst og fast i flere minutter helt til legen spurte "Hva er det du kom hit for?". Da brøt jeg inn og fortalte hva problemet var. Ser ut til at det er en naturlig rutine å ikke lese innringningsårsak, kanskje. Jeg syntes det var fint at legevaktslegen kunne observere en stund, slik at det ikke var noen som helst tvil. Henvisningen til sykehuset kom jo kjappt den.

Anonymous poster hash: d661d...613

[Budeia]

Javel. De bipolare personene som jeg kjenner til, virker relativt rolige og er ikke innlagt. I tillegg trodde jeg at psykose kun ble sortert under diagnosen schizofreni.

Men har lest i boka "himmelen er på orntli", at bestemora/mora der var bipolar og var i perioder innlagt på sykehus. I disse periodene ble barna sendt til deres besteforeldre på landet, for de skulle ikke merke noe av hva som foregikk. Dette burde ha gitt meg et hint om et alvorlig sykdomsbilde, med en bipolar diagnose.

 

Man kan nok være mildt psykotisk og faktisk fungere i jobb i lengre tid, men for noen (som din kone) er altså slikt et signal om en lengre periode som setter henne veldig tilbake. Og det har du erfaring med.

[AnonymDiskusjon]

Har de aldri vært innlagt for en alvorlig episode noen gang, de du kjenner? Kona mi som er voldsomt syk i øyeblikket, hadde jo også 9 helt sykdomsfrie år, før denne smellen.

 

Det finnes et hav av individuelle tilfeller, selv om man har kommet fram til hovedbåser. Alle har sine variasjoner oppå hovedtrekkene. Man kan nesten tegne ut en graf på hvilken type svingning man har når det står på. Bipolar er en stemningslidelse. De bipolare er ekstra sårbar når de er syke. Så det skal lite til for at de skal bli forbannet, og at store deler av dagen deres blir ødelagt. På det værste så ender sånn irritabilitet i belteseng. Andre ganger går det an å jobbe rolig en stund med dem, og få snudd på stemningen.

 

Hos noen så har man hyppig endring i stemning, mens andre kan være seigere på disse endringene. Jeg har ikke faglig kompetanse, men det er større forskjeller på pasienter med samme lidelse.

 

Også har man da hovedbåsene Bipolar 1 og Bipolar 2. Vet du hvilken hovedkategori dine bekjente hører under?

Anonymous poster hash: d661d...613

[Shi]

 2015:Ellers har jeg truffet to svært greie damesykepleiere. Hun ene fortalte hva den maniske pasienten sliter med. Og det synes jeg er relevant. Det gir meg en bedre forståelse for hvor vondt og vanskelig en slik pasient har det. Jeg ble fortalt at pasienter blir engstelige/angst, er svært forvirret og at de har et voldsomt tankekjør. Ingen på de tre tidligere innleggelsene har noensinne ordlagt seg slik til meg om pasienten. Det i seg selv er jo bare helt utrolig. Den andre damesykepleieren var på skjermingsavsnittet og hun bidro med vakten av min kone. Hun fortalte meg at kona mi kjedet seg noe voldsomt, og at hun savnet musikk. Det er også en kvinne som er legen hennes under innleggelsen. Det i seg selv er ikke noe nytt, for det har vært flere kvinneleger i bildet ved tidligere innleggelser. Dette er likevel første gangen noen har tipset meg om at det finnes et PårørendeSenteret i Stavanger. Denne legen hintet om at jeg kanskje kun fikk snakke med henne igjen en gang eller kanskje to under hele innleggelsen. Sier jo litt det.. Nå ser jeg jo at PårørendeSenteret har eksistert omtrent like lenge som at jeg har vært gift. Men, at det f.eks. ikke halvveis på alle disse årene skulle ha blitt nevnt er jo også ganske utrolig. Til nå har jeg vært nokså sliten, så jeg har avventet å ta kontakt dit til PårørendeSenteret. Har hatt et fastlegebesøk selv, hvor legen min må ha sett hvor sliten jeg er. Begynner å lure litt om jeg har en "optimal" fastlege, eller ikke. Han har en liten nevrologspes., som han kanskje har tatt gjennom utplassering i sin legeutdannelse. Men, denne tingen alene, sier jo lite om hvilke menneskelige kvalifikasjoner han besitter. Han er slett ikke det værste legeemne jeg har vært borti, men må venne meg mer til ham, og lære å kjenne hva han er god og dårlig på. Han ble min nye fastlege for ca. et halvt år siden. Musikk:Jeg har spurt sykehuset om det finnes musikkterapi fra innleggelsesdag nr. 1. Fikk vekket interessen etter å ha sett om hva det gjorde for de demente på Netflix: "Alive Inside: A Story of Music and Memory"  Så tankene mine om hva det kan ha å si for en forvirret manisk pasient er naturligvis der, etter å nylig å ha lært fra den dokumentarfilmen om hva det gjør for forvirrede / hjernesvekkede demente. Fikk som svar at det var alt for tidlig, og at det kunne virke opprørende for følelsene. Den samme damesykepleieren som nevnte at kona mi kjeder seg, hørte på meg når jeg nevnte den dokumentarfilmen. Dagen etter så hadde de spillet en melodi eller to for henne, og da hadde hun grått og blitt ganske så emosjonell. Jeg har ikke hørt noen oppdatering om de har fulgt opp med mere musikk siden. Men, det finner jeg kanskje ut av ved neste spørrerunde. Hvordan hun tok det i timene rett i etterkant også videre. Men, jeg må si at jeg ihvertfall har funnet et "brekkstang-tema" her, med dette musikkterapispørsmålet. Også at min kone er så bevisst at hun utrykker at hun kjeder seg, at hun sier selv at hun savner musikk (hun er ikke særpreget musikkinteressert, men helt normal). Hun savner selvfølgelig meg og hunden sin etc. Hva blir neste spørsmål, husdyr-terapi? Ikke vet jeg. Men den nevnte dokumentarfilmen tok såvidt tak i det med utprøving av husdyrterapi i USA, også. En relasjon jeg har fått:Igjennom en aktivitet som jeg og kona har deltatt på, så har vi kommet i kontakt med begge foreldre til et barn som har atferdsvansker. Faren har uttrykket at han er veldig i mot medisinbruk, utover bruk i "Trinn 1". Så han anbefalte noe de og barnet sitt hadde prøvd ut, og det var atferdsterapi hos psykolog. Det hadde gitt kjempegode resultater for dem. 1. Er selvfølgelig litt mellom barken og veden. Her har jeg en kone som har hatt kjempegod hjelp i medisin i kombinasjon med jevnlig selvsjekking for risikotegn for mani i mange år. 2. Så dette året har hun vært innom nyreavdelingen et par ganger og fått påvist Nephrogenic Diabetes Insipidus. Hvorpå hun drakk 5-6 liter og tisset ut 8-9 liter i døgnet på det værste, før de medisinerte det ned. Hun fikk også Systolisk blodtrykk opp i tall mellom 173 og helt opp til 180. Diastolisk en plass mellom 110 - 116, og en puls på omkring 100 slag per min. Så nå er det også regulert ned med medisin. Munntørrhet har hun hatt i alle år, med dertil dårlig ånde. Så nå er hun tatt helt av Lithium (medikament Lithionit). Problemet er den forrige fastlegen hun hadde i ca. 4 års tid. Det har utelukkende vist en for lav GFR med et tall på 70 og noe. Med unntak av en måling som lå innenfor referanseverdiene for nyrefunksjon. Fastlegen så ikke noe alarmerende med et så lite avvik under referanseverdiene. Problemet som henger sammen er at lithiumnivået har vært litt økende over flere år i blodverdi, og det helt uten at medisindosen har økt. Ideellt skal Lithium ligge på 0,4 - 0,5 i blodet. Men vi har klok av skade funnet ut at dette har ligget høyere over flere år. Og at en viss prosentandel pasienter som står på Lithium etter en ca. 15 år får nettopp Nephrogenic Diabetes Insipidus. Det er derfor av svært stor viktighet å bli fulgt opp av sin fastlege, og kanskje aller helst også av psykiater. En internettkilde som min kone kom over påstod faktisk også at man burde ta en væskebalansetest så ofte som en gang i året, når man står på Lithium-medisin. Dette er ikke noe kostbart eller vanskelig å gjennomføre. Pasienten kan måle dette selv hjemme, bare han/hun blir gjort oppmerksom på det av sin lege. 3. En som ikke kan nok om psykiatri, denne vennen som har god virkning med atferdsterapi. Spørsmålet er åpent og gyldig: Kan atferdsterapi være til hjelp for de bipolare pasientene? 4. Er påstanden fra denne vennen gyldig? At legene vet alt for lite om behandling og medisinering av psykiatripasienter? 5. En ting er sikkert, og det er at "dagens" primærkontakt (sykepleieren) forteller at pasient har stått på så mye forskjellige medisiner over så mange år, at det er svært få medisiner igjen som har særlig god virkning. 6. Sykehuset jobber med å finne et alternativ til Lithium, og det er nok en flere stegs prosess. Først skal hun stabiliseres. Anonymous poster hash: 7f6a2...fd2

Er selv bipolar. Har selv aldri opplevd angst under en mani, men at man har et voldsomt tankeskjør stemmer bra. Angånde at hun ble emosjonell av musikk, så vil jeg påstå at det å bli emosjonell er noe de ikke vil se i en manisk pasient. Min erfaring fra min innleggelse (2,5 mnd, manisk og psykotisk), er at de ville ha deg mest mulig normal. Det er ikke normalt å vise følelser. Det funker også dårlig å si i mot overlegene. Er man innlagt så mister man effektivt troverdigheten, for man er jo tydeligvis syk.

 

Guide for å komme ut: Ta medisinene og sitt så mye i ro som mulig, og hold en rød tråd gjennom alt man sier. Ikke prat om gud, himmelen eller Hitler, eller gi inntrykk av at man tror på noe som ikke virker rasjonelt ovenfor vitenskapen. Si deg enig i at du er syk og trenger hjelp, ikke motsi de som jobbe der.

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler med deg Shi, det kan ikke være enkelt å være innlagt, spesiellt på psykiatrisk. Man vil jo helst ikke være på sykehus, og bli pådyttet behandling også videre.

 

Jeg som pårørende er redd for helhetsendringene på toppen av de daglige ting. F.eks., så er jeg veldig skeptisk til at psykiatrisk skriver ut pasienter så fort rå er. Tilbake i 2001-2002 så hadde vi jo en svært uheldig innleggelse i så måte.

 

Ellers kan det være vanskelig som pårørende å forholde seg til alle ønsker en slik pasient kan begynne å lire av seg. Man vil jo helst gjøre noe bra for de man er glad i, men det går jo noen fornuftens grenser også på slikt.

 

Kona mi er nå kommet noe ned igjen, takket være medisinbruk. Skjerming nok litt. Men, det virker på meg som at det var medisin som var viktigste brikke. Totalt sett så har hun hatt litt framgang, men det var et godt tilbakested, så man er likevel ikke lengre enn hva man var for ganske mange dager siden. Begynner å gå i surr når, hva og hvor. Tror det er omtrentlig en uke eller lengre siden hun var så god som hun er nå.

 

Hun er skjør, mye rart "hun sier, vil og tror" er forklaring på noen forhold. Jeg går på besøk. Det gir meg noe, men det er også slitsomt i lengden. Jeg er glad for den bedringen som har vært, og håper det går an å bygge videre på den denne gangen i dette behandlingsforløpet.

Anonymous poster hash: d661d...613

[Malvado]

Har lest igjennom denne tråden nå og har noen forslag til trådstarter :

 

1 : Tråden inneholder til tider en god del sensitiv informasjon , akkurat nå er det vel tvilsomt at hun kan få tilgang til denne , men pårørende , helsepersonell osv kan kanskje legge merke til denne og gjenkjenne henne. 

 

2 : Det er mye detaljert informasjon her og mange tanker som du selv har , igjen om hun i senere tid legger merke til dette kan hun bli påvirket / såret osv ( kan jo være maks uheldig og hun ser det på din pc / mobil ).

 

Sånn sett er forslaget mitt at vi fjerner tråden og at du oppretter en ny tråd der du henviser til denne tråden med en kort og mer anonym oppsummering( jeg vil anta at du nå har fått flere av de som kan litt om emnet her på forumet til å lese den) , siden du er anonym må jeg nesten få en bekreftelse her (eller du kan ta det via Rampage / Jarmo via en privat melding til dem) på at vi stenger og skjuler denne tråden for hennes beste.

[AnonymDiskusjon]

@Malvado:

Jeg ser bekymringsmeldingen din.

 

Dersom jeg kan få velge, så vil jeg heller at tråden består. Det er lagt ned ganske mye energi fra min side i å skape den. Den gir en god innsikt for mange lesere. Kona mi har dessuten et nokså ekstrovert forhold til sin lidelse. Jeg tør ta sjansen.

 

http://da.wikipedia.org/wiki/Extravert_(psykologi)

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Extraversion_and_introversion

 

Hun har holdt små foredrag om sin egen sykdom, og det synes jeg er positivt. Norge har en ganske introvert mentalitet i befolkningsmassen sin. Jeg er sikker på at kona mi er en forkjemper for en mer ekstrovert måte å kommunisere på.

 

Utover det helt typiske bilde jeg har fortegnet over en bipolar pasient og dens pårørende. Hva er det som er så ille at folk får vite? Jeg har dessverre ikke krefter til å redigere ned og oppsummere tråden. Det får i såfall andre på forumet, forumadministrasjonen ta seg av.

 

Å skulle stagge en viktig stemme, som kan berike psykiatriutviklingen, ønsker du det Malvado? Dette materialet jeg har levert kan selvfølgelig brukes på mange måter. Men, man får det ikke bedre her i landet ved å hemmeligholde alt. At folk lærer hvor infranalsk hard denne sykdommen kan være tror jeg er viktig. Jeg synes vi allerede er en nasjon av innesluttede folk, som passer seg og sitt i litt for stor grad. Hvor er nestekjærligheten. Uten å få høre om lidelse, så får man heller ikke den nødvendige nestekjærligheten som vi sårt trenger.

 

F.eks. i kommunen, så skal det være et oppfølgingsopplegg for slike syke mennesker. Men, siden man har hatt et partipolitisk skifte i kommunestyret, så kan det se ut til at sparekniven har vært der med sin runddans. Det ligger faktisk an til at hun ikke får miljøarbeid i fra kommunen når hun utskrives. Dette er noe hun har hatt tilbud om alle andre utskrivninger, fra kommunen.

 

Dette med miljøarbeid (praktisk hjelp i heimen), er enda litt uoppklart. Men, jeg har en føler ute på dette, og den antyder at det jeg skrev stemmer.

 

Ellers:

Det er litt hardt for meg for tiden, siden jeg er eneste som har tillatelse til å besøke henne. Må ta meg hvile jeg også. Det går i 15 minutters besøkstid. Ellers merker jeg at de på skjermingsavd. ikke er helt velfungerende. Dette går utover pasienten, da hun trenger kontroll med ytre stimuli.

 

Hun er likevel blitt såpass god nå, men fremdeles fryktelig sårbar. At mitt emosjonelle har det betydelig bedre. Det å bli skjøvet tilside som pårørende er den værste opplevelsen av innleggelsesforløpet. Håper vi kan unngå at det skjer igjen denne gang.

 

Takk for at du bryr deg om dette taushetsbelagte Malvado. Det er en krevende sak for alle parter å forholde seg til. Kona mi er ikke medlem av diskusjon.no

 

Eneste sted jeg ser for meg tråden kan finnes fram av henne selv er at jeg enten gjør henne oppmerksom på den. At hun googler en frase og klikker seg inn på diskusjon.no den veien. Eller at andre snapper til seg dette på en måte og baker det inn på andre nettsider som hun tilfeldigvis skulle komme over.

 

Ønsker du at jeg viser henne diskusjonstråden om et år, år hun har hatt noen måneder på seg til å venne seg til et normalt liv? Så kan jeg det. Kan hende hun ser det positive i det. Kan hende hun finner ting jeg uttrykker her, som jeg ellers vil ha vanskelig for å formidle muntlig.

 

For meg vil det være et stort tap å skulle skjule innholdet som er avgitt i denne tråden. Men, jeg kan selvsagt velge å aldri vise diskusjonen til henne, men likevel la den få leve. Gi meg gjerne tilbakemelding på dette i denne tråden, hva dere tenker om det.

Anonymous poster hash: d661d...613

[Shi]

Jeg føler med deg Shi, det kan ikke være enkelt å være innlagt, spesiellt på psykiatrisk. Man vil jo helst ikke være på sykehus, og bli pådyttet behandling også videre. Jeg som pårørende er redd for helhetsendringene på toppen av de daglige ting. F.eks., så er jeg veldig skeptisk til at psykiatrisk skriver ut pasienter så fort rå er. Tilbake i 2001-2002 så hadde vi jo en svært uheldig innleggelse i så måte. Ellers kan det være vanskelig som pårørende å forholde seg til alle ønsker en slik pasient kan begynne å lire av seg. Man vil jo helst gjøre noe bra for de man er glad i, men det går jo noen fornuftens grenser også på slikt. Kona mi er nå kommet noe ned igjen, takket være medisinbruk. Skjerming nok litt. Men, det virker på meg som at det var medisin som var viktigste brikke. Totalt sett så har hun hatt litt framgang, men det var et godt tilbakested, så man er likevel ikke lengre enn hva man var for ganske mange dager siden. Begynner å gå i surr når, hva og hvor. Tror det er omtrentlig en uke eller lengre siden hun var så god som hun er nå. Hun er skjør, mye rart "hun sier, vil og tror" er forklaring på noen forhold. Jeg går på besøk. Det gir meg noe, men det er også slitsomt i lengden. Jeg er glad for den bedringen som har vært, og håper det går an å bygge videre på den denne gangen i dette behandlingsforløpet. Anonymous poster hash: d661d...613

Heller en manisk psykose enn kreft. Selv var jeg helt rolig i en måned før jeg ble sluppet ut. Men jeg innså egentlig ikke at jeg ikke kunne slåss mot systemet før jeg ble klar i hodet av å slippe medisiner noen dager (la de i munnen og latet som om jeg svelget dem). Fortalte så personalet hva jeg hadde gjort, og slapp faktisk å ta medisinene en hel helg (tok kun valium). På søndagskvelden kom så legen bortom. Hun holdt fram medisinene "enten tar du disse, eller så må vi sprøyte de i deg" (sikkert ikke helt ordrett).

 

Ser jo i etterkant at jeg kanskje hadde det godt av en innleggelse, men er veldig uenig i at man skal kunne bli tvangsinnlagt på grunn av behandlings kriteriet. Men verst synes jeg det er å ikke ha noe annet valg enn å ta i mot medisinene man blir tilbydd.

 

Husker spesielt noe anti-psykotisk jeg fikk i smelte tabletter. Fargene var knall gul og rosa (de rosa tok jeg kun i starten). En episode jeg husker godt er når jeg spilte et brettspill, også kom medisinene. Tror det gikk noe sånt som sekunder fra jeg tok medisinene, til jeg ble ubrukelig i brettspillet, fordi jeg rett og slett ikke kunne huske hvordan vei sola gikk.

Endret 6. mai 2015 av Shi

[AnonymDiskusjon]

Jeg er veldig takknemlig for at du som har bipolar diagnose, Shi, bidrar her.
 
Skal forsøke å bryte det ned i noen deler, og kanskje psykologen eller andre kan spe på litt:
 
- Sykehuset har et budsjett å holde seg til. De vil for all del ikke sitte med pasienter i en for lang periode. Strengt tatt ikke lengre enn nødvendig. Det blir nesten som all annen forretningsdrift på sett og vis. Men, strukturen bak det økonomiske kjenner jeg overhode ikke til. Det blir ren gjetning. Mulig de kan gjøre det på den måten at de får noe midler pr. pasient de tar inn. Også er de forpliktet til å ta inn de pasientene som virkelig har det værst. Også har man vel en tendens å høre "den som roper høyest". Men, akuttmottaket kan nok proffesjonen sin godt vil jeg tro.
 
- Dersom det blir gjort feil, som fører til at du som pasient får en forverring, så koster det sykehuset flere antall innleggelsesdager på deg. Med de konsekvensene det får for driften og budsjettet.
 
- Skjerming og isolering kan virke brutalt. Og spesiellt om man stiller det opp i mot det økonomiske aspektet beskrevet ovenfor. Men, det er også en stor medisinskfaglig årsak bak valget. Husk det er få rom på skjermet avdeling. Disse er "ettertraktet", til de mest syke pasientene. Det bidrar dessuten til å holde åpen avdeling rolig, og det bedrer jo utsiktene for en raskere utskrivning.

 

Ser jo i etterkant at jeg kanskje hadde det godt av en innleggelse, men er veldig uenig i at man skal kunne bli tvangsinnlagt på grunn av behandlings kriteriet. Men verst synes jeg det er å ikke ha noe annet valg enn å ta i mot medisinene man blir tilbydd.

Det er bra at du fikk noe utbytte av innleggelsen. Forstår frustrasjonen. Dette er vel stadig litt under lupen, og du selv kan bidra om du orker til å endre på saker og ting. Snakk med noen, f.eks. en erfaringskonsulent eller andre instanser om du gidder jobbe for en bedre framtid. Dokumenter og fortsett å dokumentere. Skriv ned tanker litt sånn nå og da. Bring disse sammenfattet på banen når du er klar for presentasjon overfor de som kan påvirke.

 

Man får vel et slags enten eller opplegg, der du som pasient har en mulighet, det er å nekte å ta medisinen, og du får mest sannsynlig en kraftig forverring i sykdommen, noe som igjen leder til at du bare får et enda større behov for medisiner og skjerming relativt snart. Jeg ser tafattheten du føler som pasient.

 

Kona får det også for seg å nekte litt på medisinering. Jeg vet ikke alltid årsaken bak, men det skal tas på alvor. Og dette er noe sykehuset bare er tjent med å utvikle bedre løsninger på. Så også sykehuset er en "lidende part", for de teller innleggelsesdøgn, og bidrar til forbedring av statistikker. Da politikerne krever litt igjen for de bevilgede kronene.

Anonymous poster hash: d661d...613