En "såret" pårørende til bipolar innlagt - (manisk-depressiv)

[AnonymDiskusjon]

Det har vært en del vektproblematikk, og dårlige knær har hun fått. Samt plantar fascitt under hælen.

Det har også vært en del hudrelaterte og hårvekstrelaterte ting.

 

Når jeg møtte henne første gang så veide hun over 80 kg (tror jeg). Har sett at senere er det nevnt 84 kg i det voldsomt lange behandlingsløpet hun har hatt i og utenfor sykehus til nå.

 

På det meste har hun veid 113 kg. Hun ligger kanskje og dubber opp og ned omkring 100 kg i dag. Er litt usikker. Det er jo først og fremst aller viktigst for helse med det å fokusere på vekt. Det gjør henne ikke mer tiltrekkende, men det er nå tross alt en mindre prioritert greie når man først har valgt å gå for en samlivspartner.

 

Da er ting som dårlig ånde fra munntørrhet (pga. medisinering) og snorking, og stadige turer til kjøkken og på toalett midt på natten betydelig mer sjenerende. Hun kan også innimellom bli irritabel. Men, hvem blir vel ikke det. Men, det er jo ikke artig å oppleve.

Anonymous poster hash: d661d...613

[Budeia]

Leste ditt første innlegg om igjen nå, og du skriver der at hun er friskmeldt? Virker ikke nettopp slik. Jeg forstår at du føler en uvisshet nå, og tomhet. Men kanskje trengte du litt avlastning?

 

Vet ikke helt hva det innebærer å ha en mani i månedsvis, men regner med det innebærer at man sløser med penger, blir altfor ukritisk og uredd? Har lest at noen gjorde ukritiske innkjøp av aksjer i maniske perioder, fordi de sluttet å være redde/bekymret for følgene. Men det er mulig det er helt feil i forhold til din kones maniske perioder.

[dag1234]

Det er litt av en sjau du står i. Enig med Porcius Festus, du bør tenke på avlastning for egen del. 

[AnonymDiskusjon]

Takk for all medfølelse.

 

Friskmeldt:

Det er i såfall "en slags" misforståelse. Jeg formulerer det en gang til. Hun var "frisk" i 9 år, men tydeligvis skulle de ikke ha fjernet psykiater og psykologoppfølging. For hun ble jo syk igjen.

 

Jeg har hørt at når et sykehus skriver ut en pasient, så føres denne opp som frisk i statistikk. Statistikk lyver altså. Fordi en bipolar pasient har til nå såvidt meg bekjent en "kronisk sykdom" som varer livet ut.

 

Hun var i remisjon over flere år. Det er det riktige begrepet. Da var det psykiatrien (poliklinikk) var så vågale å fjerne den støtten som hun nok både har krav på, og som også burde være det forsvarlige tiltaket - litt etter individuelle forskjeller fra pasient til pasient. F.eks. så klarer mange seg med fastlege framfor full psykiateroppfølging.

 

Men psykologen burde i grunnen aldri ha vært fjernet. For en av innleggelsene er faktisk ført i pennen av den psykologen hun tidligere hadde. Også virket det som om psykologen hennes som var nokså gammel i gamet begynte å få litt sånn "hvilebehov". Han tok seg ihvertfall et pust i bakken uten at jeg vet årsaken bak selvfølgelig, før han kom tilbake som behandler. For enda senere å parkere behandlingsopplegget for godt.

Anonymous poster hash: d661d...613

[dag1234]

Bipolar lidelse er en kronisk psykiatrisk tilstand, som har svært ulikt forløp fra pasient til pasient.

Behandlingen og ettervern kan derfor sjelden standardiseres, men må legges opp i hvert enkelt tilfelle. Noen trenger tett oppfølging, andre ikke.

At det ofte ikke lar seg gjøre å lage optimale ordninger rundt den enkelt skyldes en rekke forhold, der sykdommens utforming, pasientens ønske og forutsetning for å ta i mot behandling spiller stor rolle. En god del med bipolar lidelse ser ikke selv hva de trenger og samarbeider derfor lite om behandlingen.

Den viktigste faktoren er likevel politisk. Det er rett og slett ikke bevilget tilstrekkelige midler til å gi denne pasientgruppen den behandlingen de har behov og rett på. Det er vi alle skyldige i, siden det er oss alle - gjennom stemmeseddelen - som avgjør hvilken politikk det skal være i landet. Det er noe å tenke på ved neste valg; hvilke partier har vist gjennom handling at de vil ruste opp psykisk helsevern?

 

At den drevne psykologen 'tok en pause' kan skyldes at de aller fleste spesialister som er ansatt i sykehus har rett til fire måneders permisjon hvert femte år. Dette er ment som en studiepermisjon der spesialisten skal ajourføre sine kunnskaper.

[AnonymDiskusjon]

Takk for innsikten. Helse er vi alle avhengig av, og før eller siden så møter man selv et behov fra mer trivielle psykologtimer, til tyngre hjelp av et helt apparat med behandlere. Jeg er litt optimist til politikerne her, fordi dette er noe de i aller høyeste grad kan klare å relatere til selv. Derfor vil det alltid være et knippe politiske partier som faktisk har vilje til å bidra til psykisk helse-hjelp/-vern. Selvfølgelig er enkelte partier bedre enn andre, og konstellasjonene som man også får i koalisjonspartier kan være en nokså flyktig ting å skulle orientere seg omkring ved hvert bidige valg.

 

Oppdatering:

Jeg syntes sykepleierne og de mindre utdannede vaktene i og utenfor skjerming begynte å oppføre seg såpass hemmelighetsfulle. Så jeg tok tak i dette ved å få skaffet meg en fullmakt fra kona, til innsyn og diverse jeg kunne tenke meg å ta meg av om nødvendig. De støttet seg selvfølgelig til taushetspliktregler, når de skulle forklare seg. Da var saken ganske enkel.

 

Det stiller seg jo nøyaktig likt for behandler (psykiater), når de skal gi en ny medisin som f.eks. Abilify. De har samme etiske dilemma, og vil på samme løse grunnlag bare begynne å gi medisin fordi hun "var såpass samarbeidsvillig". Så de ville ha benyttet termen "samarbeidsvillighet" fra en psykotisk person til å basere medisineringen på (i tillegg til de andre medisinskfaglige).

 

Her sammenliknet jeg fullmakten som jeg fikk fra kona opp i mot en evt. samarbeidsvilje som behandler måtte klare å karre til seg.

 

Jeg har uttrykket min bekymringsmelding nå overfor overlege, og jeg blir veldig overrasket om de pusher på med en ny type medisin dersom jeg er sterkt i mot, og når pasienten har blitt såpass god.

 

Det er fremdeles mye tøys som kommer fra munnen til kona, men det begynner å gå opp for henne hvor lenge hun har vært innlagt. Er vel en 6 uker blitt tenker jeg omtrentlig. Det svinger fra voldsom pratsomhet til at hun prater i et roligere tempo og at det som blir sagt innimellom virker sånn rimelig samlet ihvertfall. Så det er gode tegn.

 

Nå har de innskrenket alt besøk til å kun dreie seg rundt meg for over helgen. Mulig det er en slags "lakmustest" på om jeg skulle tenkes å hause henne opp. Jeg håper ikke at dette blir mottatt som et paranoid tankespor. Jeg skal forsøke å la saken roe seg nå inntil mandag for å se hva jeg kan fiske ut av stemning fra personal og behandlere. Min tilstedeværelse er av høy viktighet i denne fasen tenker jeg. Og jeg merker at jeg er emosjonellt sliten. Såvidt jeg anså meg selv som skikket til å kjøre bil hjem fra sykehus, og kjenner at trøttheten iser og varmer i skallen min om en annen. Føler en sånn væske + varmefølelse i bakhode og en ising i panne og omkring øynene. Skal bli godt med en god hvil nå snart.  Får prøve å hvile og finne på noe hyggelig en sen fredagskveld.

Anonymous poster hash: d661d...613

[BuffyAnneSummers]

Uff, unner ingen å gå gjennom det du går gjennom TS, det er faktisk ganske ille for de pårørende når psykisk sykdom inntreffer

[Budeia]

Hun er bedre allerede? Den som vil, ser kanskje en sammenheng med at jeg har bedt for henne. Ikveld har jeg også bedt for den utslitte mannen som kjørte hjem fra det psykiatriske sykehuset.

Får håpe det ordner seg med medisinvalget, at hun ikke blir presset til å bruke en feil medisin.

[AnonymDiskusjon]

Har fått handlet inn en del ting som skal få orden på tarmfunksjonene hennes igjen, etter 3 antibiotikakurer over ca. 2 måneders tidsrom.

 

Det om medisinen er feil er vel en sånn litt åpen greie skolemedisinsk sett. Siden Statens helsetilsyn har godkjent djevelskapen, så er det jo åpent for leger å foreskrive det.

 

Det som blir feil er eventuellt om sykehuset står på sitt medisinvalg, og ikke lytter på bekymringsmeldingen. Takk for god omtanke. Jeg har roet meg litt med at personalet gjør en stort sett grei jobb, så da blir det å finne ut om psykiaterne er like flinke.

 

Dersom jeg må agere ved eventuell motstand. Hva blir den mest effektive veien for meg å trø opp for at det skal bli færrest mulig dager med "medisinering mot viljen"? Nå er jeg forhåpningsfull til at jeg blir hørt først og fremst. Men, kunne vært interessant å lære mer om det.

 

Det er jo så inni granskauen mange alternativer. Alt er vel treig suppe. Den eneste instans som lovmessig kan gjøre noe effektivt med dette er vel politiet, men å få dem til å stoppe leger er nok ingen enkel affære. Spesiellt under tvangsinnleggelse.

 

Kontrollkomitéer, Fylkeslege er vel rimelig treigt tenker jeg. Pasientombudet er en tannløs innstans, er mitt inntrykk av dem, og også de er treige, med arbeidsmengder over halsen.

 

Privat engasjert advokat kan vel heller ikke trylle, men de kan nok legge litt ekkelt press på kanskje.

 

Siden medisinen kan administreres da den har fått godkjenning til bruk i Norge, så har psykiaterne fullt overformynderi til å kjøre på. Men, det skal jo tas hensyn. Jeg har så langt forsøkt å bruke argumentasjon i brevsform, og forsøkt å bearbeide primærkontakt noe. Blir interessant å se om jeg hører noe fra behandler og overlege til uken.

Anonymous poster hash: d661d...613

[AnonymDiskusjon]

Er enda så trøtt at jeg får hodepine av det. Har enda ikke vært ut av huset i dag, selv om sola skinner i full flomlys utendørs. Vært på balkongen smått da. Hodepinen går til nedenfor øyet og venstre kinnben. "Herlig". Kommer ikke til å ta paracet, det skal mer til før jeg tyr til sånn "svineri", for meg er det kun nødmedisin. Dette ubehaget håper jeg å ri av meg, bare jeg kan hvile og få tankene over på noe annet.

 

Skal gi det en 2-3 timer eller mer og forsøke besøke henne senere på dagen/kveld. Nå er det ca. kl 14:30.

 

Hun virker rolig nå utpå ettermiddagen. Er alltid opptatt av om jeg kommer på besøk. I går ga jeg en del helsekostingredienser og probiotika til henne. Hun virker fornøyd over å ha fått disse. Ga henne servietter med fin dekor på, de syntes hun var veldig fine. Hun ønsker sterkt å få besøk av ei venninne, men legen satt kl 13 på fredag et program for hele helga. Innskrenket til at kun jeg får være besøkende, og det maks 15 minutter. Det er litt ubehagelig å høre henne ønske besøk av venninna og vite at hun ikke kan få det akkurat nå, på denne perfekte søndagen.

 

Det hadde vært herlig om venninna kunne ha tatt dagbesøket, og jeg et evt. kveldsbesøk, men det går ikke.

Anonymous poster hash: d661d...613

[dag1234]

Jeg skjønner du er frustrert, det er ikke lett å se sine nærmeste så syk, det vekker avmaktsfølelse, men også trang til å bidra med noe som kan endre situasjonen. Det er menneskelig og lett å forstå. Du har samtidig ikke så store handlingsrommet, du er ikke pasienten og sykehuset har sine opplegg som du ikke uten videre verken får innsyn i eller kan påvirke. Krevende situasjon når det står på over tid.

 

Alt i alt ser det da ut som om det går rette veien  med din kone, om enn ikke så fort som du hadde ønsket. Det er nok viktig at du også får nok hvile, for det du skriver illustrerer godt at når ett familiemedlem rammes av psykisk sykdom så påvirker det hele familien.

[AnonymDiskusjon]

Jeg greide å få sove uten bevisste tanker kanskje en 20 - 50 minutter tenker jeg. Vanskelig å si med sikkerhet etter å ha ligget i sengen en og en halv time.

 

Jeg merker at hodepinen er vekk. Trøttheten henger igjen, samt ørska etter å ha sovet på en uvanlig tid i forhold til cirkadiske rytmen. Heldigvis føler jeg at jeg ikke våknet nede i dalføre, for da hadde jeg vært helt gelé nå. Jeg tror det var en manifestasjon av det emosjonelle på det fysiske, og at tanker hadde negativ effekt på hjerne og kanskje det også var spenningshodepine eller annen type hodepine.

 

Sola står jammen oppe enda.

 

Introduksjonen av dette sykeforløpet og isoleringen var det aller hardeste. Så dette med Abilify som jeg er oppi nå. Ellers mindre ting som egentlig går på ting som berør endring som vi mennesker sliter med. Og sånne kortvarig tilbakefall på et par døgn. Den overmedisineringen jeg så var også litt bekymringsfull. Men, jeg tipper de er veldig på hugget der i våre dager, og at det har blitt bedre.

 

Det er ikke medisinen alene som helbreder psykisk syke mennesker. 

Selv om hun er fjern, så har hun så gode stunder nå, at dette egentlig kan gå riktige veien. Har jo sett dette 3 innleggelser i fortiden, selv om det er litt nytt hver gang det starter opp med manien.

 

Personalet der inne er jo gull verdt for henne og meg nå når disse funksjonene av sykehuset fungerer som det skal. Sykehuset skal ihvertfall få kjenne samarbeid og motgang i fra meg om en annen. Håper jeg slipper å ty til motgang. Håper å holde motgangen så langt vekk fra pasient som mulig her.

 

Svigermor er en litt hard nøtt. Disse ting kunne jeg ikke brukt henne som diskusjonspartner med. Hun har altfor bestemte, forutinntatte og hoppende til konklusjoner -meninger. Med andre ord en dårlig person å diskutere dette med. Svigermor har selvfølgelig også følelser. Jeg forsøker å ha litt mindre kontakt den veien, for noe annet orker jeg ikke, nå.

Anonymous poster hash: d661d...613

[Budeia]

Er vel bare psykotiske personer eller dypt deprimerte personer som kan tvangsmedisineres?

Men en pasient som er innlagt på psykiatrisk har vel ikke så mye valg, annet enn å ta de tabletter som blir presentert... Ellers vil vedkommende bli notert som lite samarbeidsvillig.

Kan høre med fastlegen etter at hun har sluppet ut, om han/hun kan skrive ut resept på den medisinen dere ønsker.

[AnonymDiskusjon]

Det ble et tilbakeslag. Hun virket rolig nå før sengetid. Men, etter en luftetur med et personal, så kan det ha blitt for mye, eller kanskje ikke. Men, rett etterpå fikk hun lytt på musikken sin, og da skjedde det noe. Om musikken var trigger kan jeg ikke vite noe om. Men, det er noe sånn personalet gir antydninger om.

 

Så hun var pratsom og ganske borte vekk under besøket. Hun har vært litt bedre enn dette her. Men, hun var veldig klengete på at jeg ikke skulle gå hjem. Også ble hun urolig før jeg gikk derfra. Kan håpe nattesøvnen hjelper både henne, og ikke minst meg selv.

 

Personalet skuffet denne gang. Fordi jeg ringte inn og varslet at jeg trengte minst en 2-3 timer eller mer. Dette greide de ikke å videreformidle på vaktskiftet. Det er jo sløvt. En så viktig melding bør videreformidles, og det er tydelig de mangler struktur på sykehuset.

 

Dette kommer til å bli tatt opp fra oss pårørendes side, når anledningen byr seg.

 

Kona fikk ringe ut etter vaktskifte var gjennomført, og da jeg forsøkte å beklage at jeg ikke kunne komme før om litt utpå kvelden, så ble hun oppskaket av det. Jeg synes ikke det var min feil, men personalets svakheter og sykehusets rutiner som er skylden verdig.

 

Dette er ikke første glipp. Har jo nevnt noen av de værste tidligere i diskusjonstråden.

 

Det er nok ingen tvil om at hun er psykotisk nok til å evt. tvangsmedisineres. Men, det er ingen gyldig inngangsbillett på at sykehuset må akkurat bruke dette spesielle merket av den medisingruppen. Det er mange andre medisiner som har en effekt i samme sporet som Abilify.

 

Så den kamelen skal sykehuset få svelge. Jeg tror ikke de har noe ordentlig å forsvare seg med her. Det er sykehusets feilvalg dersom de starter medisineringen, etter de har mottatt bekymringsmelding, uansett sannhetsgehalten i bekymringsmeldingen. Bekymring er bekymring, og det skal de få kjenne på og få ta på alvor.

Anonymous poster hash: d661d...613

[AnonymDiskusjon]

Beklager, skulle ha finlest bedre før posting av forrige. Det kommer muligens litt utydelig fram.

 

Først var hun fin på dagtid.

Så var det å få planlagt besøk.

Etterhvert kjente jeg på hodepine og ringte inn og meldte i fra om dette.

Vaktbytte.

Så fikk kona ringe meg opp.

Jeg måtte beklage at jeg ikke ville dukke opp riktig enda.

Når jeg omsider fikk meg litt søvn, og så gikk på besøk var det blitt forverring.

Besøket artet seg rolig når vi var på rommet hennes, men hvor stort var utbytte for henne.

Hun ble klengete når jeg skulle gå.

Kona fikk så ringe meg opp før leggetid, og hun virket litt roligere.

Men, jeg er i tvil om hun får til å sovne inn, eller å holde seg til søvn utover natten. Det vet jeg ikke før i morgen.

 

Introduksjonen i forrige innlegg var ikke tydelig nok på når den uthevede hendelsen skjedde.

Anonymous poster hash: d661d...613

[Budeia]

Musikken kan kanskje gjøre henne sykere?

Får ikke helt tak i hva du er bekymret for ved medisinen Abilify. Men det er vel noe... du kan selvsagt trygle de ansatte om hva du måtte ønske (og ha energi til), men det spørs jo om de virkelig vil høre på eller om de kun later som de hører på.

 

Når folk er desperate nok, tar de kontakt med alskens politiske ledere for å legge fram sin sak, men de nærmeste er kanskje slike som kommunelege, fylkeslege, pasientombud?

Det går an å klage på tvangsinnleggelser i psykiatren til en slags klagenemnd de har, men om det også gjelder bekymring for deres medisinvalg, er jeg mer usikker på.

Vær forberedt på å bli møtt med svaret at de ansatte på psykiatrisk nok vet dette best. Men en skal alltid håpe det beste...

[AnonymDiskusjon]

 

 

Vær forberedt på å bli møtt med svaret at de ansatte på psykiatrisk nok vet dette best. Men en skal alltid håpe det beste...

 

Ja, den som venter får se 

 

Nå er medisineringen blitt vurdert at kan vente til behandler har tid å ta samtale med meg på torsdag, forhåpningsvis. Denne psykiateren skal visst på noen nattevakter, og jeg har forstått at vedkommende også tar vakter på et nærliggende DPS i nabokommunen nå og da.

 

Det snåle er at det der DPS'et har musikkterapeut, men det store hovedsykehusets psykiatriske avdeling kun har noe utstyr, men ingen musikkterapeut. Jeg ringte musikkterapeuten for en god del dager siden og spurte om han fungerte ambulerende, men svaret var nei. Så psykiatrisk sykehus har hverken musikkterapeut eller vilje til å innføre musikkterapi på psykose, slik som psykoseretningslinjen fra Helsedirektoratet har gitt anbefaling om fra år 2013.

 

Jeg har bedt pasientombudet om å fremme spørsmål om når musikkterapi kan innføres slik som Helsedirektoratet har anbefalt. Men, de er "tannløst" utsettende, treige til å ta saken. Man som pårørende vil jo at ting skal skje "nå !". Også må sykehuset forsvare skriftlig hvorfor de er sånn i mot musikkterapi.

 

https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=psykoseretningslinja

 

Vet at det ikke er enkelt å bruke "stimulerende behandling" på de bipolare, men det går visstnok an det også. Er psykiaterne og overlegene rammet av frykt?

 

Poenget er det at om det utføres av en profesjonell musikkterapeut, så er det ikke så "farlig".

 

 

 

 

 

https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-faglig-retningslinje-for-utredning-behandling-og-oppfolging-av-personer-med-psykoselidelser

 

 

 

Evidensnivå 1b

​Gradering​ A

Kunst- og musikkterapi​​

 

1b​ ​Musikkterapi fremmer tilfriskning, og behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk på å redusere negative symptomer. Behandlingen må utføres av terapeuter med godkjent utdanning innen musikkterapi.​ ​

 

​​Evidensnivå​​ 1b

Gradering A

Fysisk aktivitet, trening og fysioterapi​ ​

 

​1b Informasjon om betydningen av fysisk aktivitet, motivasjon til og tilrettelegging for aktivitet og trening bør inngå som en viktig del av en helhetlig behandling.​​ ​

 

 

Jeg tar med en person til et møte som jeg har spurt avdelingsbestyrer om å få. Venter på å bli tilbakeoppringt, etter å ha fremmet ønsket overfor sekretæren for avdelingen. På dette møtet skal det fremmes en del rutinemessige mangler som de bør rydde opp i.

 

 

 

Anonymous poster hash: d661d...613

[AnonymDiskusjon]

Det har vært tre urolige dager på rad. Søndag fikk jeg komme på besøk. Mandag og tirsdag var det ikke anbefalt, og det har blitt benyttet noe belteseng.

 

Det har blitt satt injeksjon med Cisordinol Acutard, og det førte til at hun fikk lov til å ringe ut til meg på kvelden før leggetid.

 

http://felleskatalogen.no/medisin/cisordinol-acutard-lundbeck-547522

 

Jeg har det ikke bra selv, og hadde hun ikke tilfeldigvis ringt, så hadde jeg hatt det enda verre. Det kommer med maktesløshet, deprimerende og er en emosjonell påkjenning.

 

Nå kan det være hende at et besøk kan komme i stand i morgen. Vet ikke om jeg er klar for det, for det hele er en påkjenning nå. Får se om jeg får noe søvn selv.

 

Jeg merker at når jeg selv får se henne i den utstrekning jeg selv orker, og bare det å kunne ha muligheten til å besøke henne gjør godt for meg. Det som står på akkurat nå håper jeg snart kan bli en tilbakelagt affære.

Anonymous poster hash: d661d...613

[AnonymDiskusjon]

Nå forteller behandler at de medisinene hun er på Seroquel og Zyprexa, muligens det er spesiellt Zyprexa som gir økt prolaktin. Prolaktin kan visst føre til å forstyrre hormonsystemet, som da er svært uheldig i følge behandler.
 
Etter hva psykiater har funnet ut, så står de igjen med to midler som kan prøves. Hun skal derfor helt av Zyprexa og så på Abilify. Abilify er det foretrukne av de to midlene som gjenstår. Det andre heter Zeldox.
 
For meg er dette bare helt maktesløst å forholde seg til.
 
Har forsiktig forsøkt å google. Det som ser ut å være en sverdsegg, uten at jeg har inngående forståelse annet enn google litt på overflaten av det, det er at dopamin ser ut til å være en nødvendig brikke i å skulle redusere prolaktin. Dilemmaet for en bipolar pasient (eller også for en annen pasientgruppe, de schizofrene), det er at medisinene som er av antipsykotisk type forsøker å hemme reseptorer for dopamin. Eldre antipsykotiske medisiner er ikke anbefalte da disse hemmer kanskje alle reseptorer for dopamin. Mens de atypiske antipsykotiske utelater noen reseptorer som kan utelates, og sånn sett ikke gjør en så neddopet.
 
Abilify er da et atypisk antipsykotisk medikament.

 

Kikket også på Tyrosine, som er en aminosyre som deltar i reduksjon av prolaktin, men det ser ut til at den omtrent har null effekt om gis som medisin. Dette må vel kroppen som er eksperten rydde opp i, gitt de beste forutsetninger, enten det er av eller på mat, medisiner og andre forhold.

 

Har også fått forståelse av at stress er blant en av prolaktin triggerne:

 

 

Prolactin levels peak during REM sleep, and in the early morning. Levels can rise after exercise, high-protein meals,^[20] sexual intercourse, breast examination,^[20] minor surgical procedures,^[21] following epileptic seizures^[22] or (occasionally) due to physical or emotional stress,^[20][23] In a study on female volunteers under hypnosis, prolactin surges resulted from the evocation, with rage, of humiliating experiences, but not from the fantasy of nursing.^[23]

 
 
Har prøvd å kategorisere medisiner fra tidligere epikriser, som postet i et tidligere innlegg.:
 

Vallergan -- (allergi, sovemedisin)

Immovane --- SOVEMEDISINER
Zolpidem
Stilnoct


Levaxin -- (skjoldbruskkjertel hormon)
Thyroxin -- (skjoldbruskkjertel hormon)



Cogentin - (Benzatropine) -- (muskelstivhet med mere)

Moduretic Mite - (nyrevedlikehold)

Omeprazol Bluefish -- (magesår)

Metformin -- (overvekt, PCOS)

Lomudal Nasal -- (allergi nesespray)

Lactulose -- (treg fordøyelse)

 

Diazepam ----- ANGST med mere..
Alopam - (Oxazepam)
Rivotril - (Clonazepam)


Tegretol (carbamazepine) -- (ANTICONVULSANT)


Valproat
Valproxat
Epival - (Sodium Valproat)
Orfiril - (Sodium Valproat)

Truxal - (Chlorprothixene)
Nozinan - (Levomepromazine)
Zyprexa - (Olanzapine)
Zeldox - (Ziprasidone)
Cisordinol - (Zuclopenthixol)
Clopicxol - (Zuclopenthixol)
Lithium Carbonate (Priadel)

Lithionit - Forgiftning:

" 1. Kronisk forgiftning (gradvis stigende litiumnivåer hos brukere av litium)
Pasienter på vedlikeholdsdosering med litium kan få en kronisk forgiftning
hvis de er dosert for høyt, dehydrerte, utvikler nyresvikt,
har hjertesvikt eller utsettes for interaksjoner med andre medikamenter
(blant annet ACE-hemmere, NSAIDs eller diuretika).
En årsak er at alle forhold som gir økt renal reabsorpsjon
av natrium og vann og/eller redusert GFR samtidig vil gi redusert renal eliminasjonen av litium.
Resultatet er akkumulering av litium i kroppen, med gradvis innsettende forgiftningssymptomer.
I slike tilfeller er serumkonsentrasjonen av litium sjelden kraftig forhøyet,
men intracellulært vil konsentrasjonen være høy. Dette er ofte alvorlige forgiftningstilfeller. "

Anonymous poster hash: d661d...613

[G]

Ønsker dere lykke til, høres ut som en veldig vanskelig situasjon du er oppi. Kanskje pårørerendesenteret kan være en god samtalepartner, mental helse eller andre.

Endret 24. april 2015 av G