Bipolar uten medisinering?

[Shantara]

Hei.

 

Etter mye om og men med legebesøk etc. har vi vel delvis funnet ut at jeg er bipolar. Jeg har ikke blitt ordentlig utredet, og har igrunn ingen behov for det heller. Jeg har lest mye om det, og har en relativt oppegående selvinnsikt, så jeg er ganske sikker på at dette stemmer.

 

Jeg har opplevd mye opp igjennom årene som har resultert i selvmordsforsøk (7 år siden) og lange, dårlige perioder. Men jeg har alltid kommet ut av dem, iallfall delvis. Nå derimot føler jeg meg helt stuck, og vet ikke hvordan jeg skal klare å ha et realistisk syn på livet. Alt er bånn i bøtta, selv om jeg har så himla mye å være takknemlig for.

 

Jeg har tvillinger på 3,5 år, som holder på å bli utredet for ADHD/autisme. Hverdagen som aleneforsørger til to små, i tillegg til full jobb var slitsom nok før dette her kom på banen. Dette begynte det å bli snakk om like før jul, og etter dette har jeg vært relativt ubrukelig igjen, og jeg har ikke følt meg tilstrekkelig noen steder. Jobb ble derfor dårlig prioritert en kort periode, og jeg ble sykemeldt - men man blir jo ikke akkurat noe bedre av å sitte hjemme å furte, så nå er jeg tilbake igjen.

 

Jeg oppfører meg helt merkelig, og jeg syns det er veldig rart og uvant at jeg har såpass lite kontroll. Greit nok at jeg var sjanseløs og gjorde utrolig mye dumt i ungdomstiden, men nå er jeg i midten av 20-årene med 2 barn. Konsekvenstenking burde vært godt planta for lenge siden, men sånn er det altså ikke.

 

Jeg er utrolig sliten, følelsesløs - bortstett fra mye sinne, mangler empati, har ikke gledesfølelse over noen verdens ting, syns synd på meg selv - ingen andre har det like ille som meg (tåpelig...), mistet interessen for venner, bryr meg ikke om andre, osv. Jeg føler at jeg lever et liv jeg ikke vil leve, men jeg vet ikke hva som skal til for å snu tankegangen. Jeg kjenner også at jeg er mye mer redd for ting, som bla. ukjente mennesker. Jeg sliter med å si noe som helst. Jeg er ikke suicidal - den utveien har jeg prøvd før, og jeg er takknemlig for at jeg overlevde. Føler meg igrunn ganske dum som i det hele tatt prøvde. Selv om alt er kjipt nå, betyr det jo ikke at det kommer til å vare - forhåpentligvis.

 

Mens andre perioder er jeg totalt motsatt. Plutselig blir jeg dødshyper, og sitter ikke stille et sekund. Tankene svever forbi så fort at jeg ikke rekker å følge med, og jeg har gjerne 10 bilder på netthinna før et sekund har gått. Jeg gjør merkelige ting, og oppfører meg som en liten drittunge. Plutselig kan jeg finne på å fly naken ut i rommet selv om jeg har venner på besøk, jeg kjører som en idiot - farlige forbikjøringer, kjører fort, tenker ikke konsekvenser. Det resulterte i 6 prikker og en bot som svei skikkelig for et par uker siden, men det har i det minste hjulpet på kjørestilen. Kjører alltid som en bestemor når ungene sitter i baksetet, men når jeg er alene vil jeg bare oppleve spenning og jeg elsker adrenalin. Jeg har i tillegg utvikler mer følelser for bilen min enn for katten min, og jeg bruker alt for mye penger på den. Jeg har også en umettelig sexlyst til tider - ikke at jeg ser det som noe negativt, men det er en annen som ikke er like fornøyd, og sliter seg helt ut stakkar.

 

Jeg har i løpet av de siste månedene fått meg en kjæreste som er ganske så fantastisk som holder ut enda, selv om jeg gjør mitt ytterste for å skyve han unna. Han er super på alle områder, men fremdeles føler jeg tidvis at han ikke er god nok, og at jeg ikke er nok glad i han. At han ikke får noe positivt ut av å være rundt meg uansett, så han burde bare holde seg unna. Jeg føler også at han ikke forstår meg, selv om han forstår meg mer enn noen andre.

 

Og nå kommer jeg endelig til poenget. Uansett hva det feiler meg, så ønsker jeg ikke å ta noen medisiner. Verken sovetabletter pga. søvnproblemer (sover som regel 3-4 timer om natten), ikke antidepressive, eller noen verdens ting. Jeg liker ikke engang å ta smertestillende.

Jeg er livredd for å bli "avhengig" av antidepressive, og at jeg skal bli en annen person. Jeg er faktisk ganske glad i de merkverdige oppturene mine, og jeg ønsker ikke at følelsene mine skal bli veldig "rett frem". Hvis det gir noen mening.

Jeg vil ha oppturer og nedturer, det er jo en del av livet. Og hvis jeg først blir glad så blir jeg så utrolig glad, og det er så deilig. Og når jeg blir sur så blir jeg jo utrolig sur også og hvis jeg blir lei meg kollapser jeg helt, men jeg vil ikke at noen medikamenter skal styre det, eller påvirke det. Jeg vil klare det selv.

 

Jeg har lest en del om mindfulness, og prøver å lære meg diverse teknikker, som f.eks å leve i nuet. Jeg tenker hele tiden fremover eller bakover, sjelden på det som skjer her og nå. Men det ender jo bare med at jeg tenker på at jeg må tenke her og nå.

 

Er det noen som har noen gode tips til meg?

 

 

 

[Aiven]

Jeg vet ikke, men har hatt diagnosen bipolar lenge og det går stort sett nokså greit. Gikk på medisiner for ti år siden, men har ikke ønsket det siden. Jeg er skeptisk til medisiner. De siste par åra har jeg blitt kristen og finner at det hjelper å be, men før dette var jeg agnostiker og opptatt av å lese selvhjelpsbøker og psykologi. Jeg har full tro på at en kombinasjon av kunnskap og kjærlighet er mere gunstig enn medisiner (annet enn i akutte psykiatritilfeller). Det var en gang en klok mann som sa elsk din neste som deg selv; ergo elsk både din neste og deg selv. Personlig har jeg problemer med begge deler til ulike tider, men når jeg klarer det er livet veldig flott. Uansett hadde jeg aldri klart meg, uten noen veldig gode støttespillere og medmennesker, som jeg har vært så heldig å få i livet mitt.

 

Ut ifra din beskrivelse høres det ut som du har depresjon. Jeg antar at du går til psykolog? Hvis ikke, så vil jeg anbefale det, men det gjelder jo å finne en som kjemien klaffer med, noe som kan ta litt tid om du er uheldig. Ønsker deg i alle fall alt godt og lykke til.

Endret 10. mars 2015 av Aiven

[Shantara]

Jeg vet ikke, men har hatt diagnosen bipolar lenge og det går stort sett nokså greit. Gikk på medisiner for ti år siden, men har ikke ønsket det siden. Jeg er skeptisk til medisiner. De siste par åra har jeg blitt kristen og finner at det hjelper å be, men før dette var jeg agnostiker og opptatt av å lese selvhjelpsbøker og psykologi. Jeg har full tro på at en kombinasjon av kunnskap og kjærlighet er mere gunstig enn medisiner (annet enn i akutte psykiatritilfeller). Det var en gang en klok mann som sa elsk din neste som deg selv; ergo elsk både din neste og deg selv. Personlig har jeg problemer med begge deler til ulike tider, men når jeg klarer det er livet veldig flott. Uansett hadde jeg aldri klart meg, uten noen veldig gode støttespillere og medmennesker, som jeg har vært så heldig å få i livet mitt.

 

Ut ifra din beskrivelse høres det ut som du har depresjon. Jeg antar at du går til psykolog? Hvis ikke, så vil jeg anbefale det, men det gjelder jo å finne en som kjemien klaffer med, noe som kan ta litt tid om du er uheldig. Ønsker deg i alle fall alt godt og lykke til.

 

Ok, så flott å høre :-) Har lest så mye rart, så er veldig greit å høre noen personlige opplevelser rundt det også.

Jeg er også ganske opptatt av selvhjelp, og prøver å finne de beste løsningene for meg. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt det heller.

 

Det var visst 6 mnd til 1 års ventetid hos psykolog her jeg bor, jeg forventer at jeg er mye bedre innen den tid. Men jeg står på venteliste, for jeg har aldri hatt vondt av å gå til psykolog tidligere, og har fått gode resultater av det tidligere.

Takk :-)

[Bytex]

Går helt fint å være bipolar uten masse medisinering. Jeg har unngått det i mange år. Men det er greit å ha litt sovetabletter i perioder når jeg ikke får sove pga tanketoget.

[Aiven]

Går helt fint å være bipolar uten masse medisinering. Jeg har unngått det i mange år. Men det er greit å ha litt sovetabletter i perioder når jeg ikke får sove pga tanketoget.

Ord. Jeg hadde dem faktisk bare i bakhånd en lang periode. Om jeg ikke fikk sove, sa jeg til meg selv: Ok, om jeg ikke sovner innen 30 min, tar jeg en tablett. Det ga meg så mye ro at jeg nesten alltid fikk sove før 30 min. For tida har jeg null problem med å sovne, sliter meg ut på fine ting og bønn gir meg mye ro.

Endret 11. mars 2015 av Aiven

[Shantara]

Går helt fint å være bipolar uten masse medisinering. Jeg har unngått det i mange år. Men det er greit å ha litt sovetabletter i perioder når jeg ikke får sove pga tanketoget.

Det er vel kanskje ikke så dumt.. Men legen skrev ut en gammel type allergitabletter til meg som skulle gjøre meg veldig trett, men jeg kunne være litt uggen de første timene dagen derpå sa hun. Da vil jeg heller være trøtt, eventuelt få noe annet. Hva bruker dere?

[Kakofoni]

Anbefaler deg å snakke med en psykolog. At du nekter å ta medisiner er helt i orden, det finnes andre måter å hjelpe deg på. Har du forresten blitt utredet for ADHD?

Endret 11. mars 2015 av Kakofoni

[Shantara]

Anbefaler deg å snakke med en psykolog. At du nekter å ta medisiner er helt i orden, det finnes andre måter å hjelpe deg på. Har du forresten blitt utredet for ADHD?

Jeg står på venteliste hos psykolog, men det var 6-15 mnd ventetid..

Jeg har ikke blitt utredet for ADHD nei. Har alltid vært skoleflink og fått veldig gode karakterer, og har ikke vært noe spesielt prega av slike humørsvingninger tidligere..

[Sitronsaft]

Hvordan går det nå, Shantara? 

Angående søvnen så er det sikkert et gammelt "triks" å bruke allergimedisin, men det fins en god del sovemedisiner der ute som sikkert er relativt snille mtp bivirkninger. Queitapin for eksempel blir mye brukt som sovemedisin i små doser. Er faktisk også brukt for å behandle bipolar lielse. Men snakk med lege/behandler om slikt. 

[AnonymDiskusjon]

1. Har du kontroll på stress i livet?

 

2. Begynn å føre egensjekk, finn noen gode sjekkpunkter du går over så ofte du tror er nødvendig. Dette kan hjelpe deg å få litt styring tilbake. Kan hende det er en opptur eller nedtur du ikke ønsker å komme inn i.

 

3. Det med søvn er viktig. Der har du mange muligheter. Få styring på når du legger deg og våkner opp. Prøv milde tiltak først, som f.eks. kamillete, kalkunkjøtt, honning med flere. Om du er typen som ligger der og lys våken og ikke får sove på la oss si 30 minutter. Stå opp en kort stund. Gjør noe, som f.eks. drikke litt varm te, lese litt eller noe annet som du kan legge fra deg igjen. Så prøv å sove igjen like etterpå. Antihistaminer som Vallergan kan hjelpe, men de kan også gi en helsikkens "vært på fylla" følelse etter du står opp om morgenen. Melatonin kan hjelpe, men det kan også gi bivirkninger. Du kan forsøke å bygge opp melatonin naturlig ved å få dagslys og stå opp og legge deg på riktige tider i forhold til den cirkadiske rytmen. Kl 02 så bør du være rimelig klar for å sove, om du i det hele tatt ønsker søvn. Dersom du ikke får sove innen kl 02, så tenker jeg at du sliter med søvnproblemer. Men, ikke få panikk, det gjør ikke noenting bedre. Kan hende det kun krever småjusteringer for å komme i gode rutiner igjen. Lysterapi er vel kanskje ikke helt anbefalt for en bipolar person. Litt usikker på det.

 

4. Kan hende tvillingenes diagnoser er med på å forstyrre livet ditt. Oppsøk psykolog slik at du kan få hjelp til å få orden på tankene omkring det. Det er slitsomt å ha syke barn.

 

Lykke til! 

Anonymous poster hash: 515c5...101

[AnonymDiskusjon]

Sorry, skulle ikke ha skrevet syke barn. Det kommer vel mest av at folk gjerne tenker slikt om ADHD og autisme diagnoser. Kan hende du selv føler det er noe sykt ved det.

 

Det vil være slitsomt å ha barn med diagnoser, men det er noe hjelp å få også. Om autismen er helt ustyrlig, så har jeg hørt at adferdsterapi kan gjøre slike barn medisinfrie. Men, det er en omdiskutert behandlingsform, og det kan virke brutalt for pårørende å oppleve den terapiformen. Det kan likevel hende at det hjelper om terapeuten er dyktig. Ellers har man noe håp i Cannabisplanten:

 

https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=cannabis+autism

Anonymous poster hash: 515c5...101

[Shi]

Er selv bipolar, og ble tvangsinnlagt for en episode i sommer (2,5 mnd). Ble i denne perioden tvangsmedisinert, men så fort jeg kom meg ut sluttet jeg på medisinene på dagen. Skulle egentlig trappes ned over et år eller noe. Følte meg så ganske så shit i 5 mnd etter utskrivelsen, men vil si jeg i dag er i veldig bra humør. Nå tror jeg litt av dette kommer av all LSD'en og fleinsoppen jeg har spist (var LSD som utløste min 2 mnd lange mani).

 

Angående medisin, så er jeg på samme side som deg der, virkelig ikke noen fan. Medisiner som SSRI er i hvert fall direkte skadelig (ødelegger kroppens evne til å produsere serotonin). Men i ditt tilfelle er det vel stemningsstabiliserende som er mest aktuelt. Liker selv ikke effekten av dette, men er med å fjerne de verste dypene og dessverre også høydene.

 

Men du må nesten sove mer om nettene, lite søvn kan fort gjøre deg psykotisk, var i hvert fall det som skjedde med meg under fjorårets mani. Prøv Cipralex sovemedisin (virkestoffet er melatonin). Dette er en ganske uskyldig sovemedisin, men heller ikke sånn veldig effektivt. Melatonin er et stoff kroppen selv produserer for å få deg trøtt (gjør litt research).

Endret 6. mai 2015 av Shi

[Shi]

Sorry, skulle ikke ha skrevet syke barn. Det kommer vel mest av at folk gjerne tenker slikt om ADHD og autisme diagnoser. Kan hende du selv føler det er noe sykt ved det. Det vil være slitsomt å ha barn med diagnoser, men det er noe hjelp å få også. Om autismen er helt ustyrlig, så har jeg hørt at adferdsterapi kan gjøre slike barn medisinfrie. Men, det er en omdiskutert behandlingsform, og det kan virke brutalt for pårørende å oppleve den terapiformen. Det kan likevel hende at det hjelper om terapeuten er dyktig. Ellers har man noe håp i Cannabisplanten: https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=cannabis+autism Anonymous poster hash: 515c5...101

Autisme kan være symptomer på en allergi. Sjekk ut boken "The Ultramind Solution" av Mark Hyman, står mye om det der. Blant annet en måte å få sjekket seg selv for allergier. Mark Hyman skrev boken basert på hans jobb med "funksjonell medisin" og han har jobbet mye med autistiske barn.

[Shi]

Sorry, skulle ikke ha skrevet syke barn. Det kommer vel mest av at folk gjerne tenker slikt om ADHD og autisme diagnoser. Kan hende du selv føler det er noe sykt ved det. Det vil være slitsomt å ha barn med diagnoser, men det er noe hjelp å få også. Om autismen er helt ustyrlig, så har jeg hørt at adferdsterapi kan gjøre slike barn medisinfrie. Men, det er en omdiskutert behandlingsform, og det kan virke brutalt for pårørende å oppleve den terapiformen. Det kan likevel hende at det hjelper om terapeuten er dyktig. Ellers har man noe håp i Cannabisplanten: https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=cannabis+autism Anonymous poster hash: 515c5...101

Autisme kan være symptomer på en allergi. Sjekk ut boken "The Ultramind Solution" av Mark Hyman, står mye om det der. Blant annet en måte å få sjekket seg selv for allergier. Mark Hyman skrev boken basert på hans jobb med "funksjonell medisin" og han har jobbet mye med autistiske barn.