Tenker for mye på døden

[Gjest Bruker-95147]

 

Hva med det som ser at det er ett "jeg" i funksjon, da? Er det noe annet, og vil det også dø sammen med "agenten" sin??

 

Da må du jo først påvise at det du snakker om opererer uavhengig av hjernen. Altså, at jeg-ets selvoppfatning ikke bare er en egenskap i jeg-et, noe det absolutt ser ut til å være.

 

 

Hvorfor må jeg noe som helst ... vi har begge akkurat den samme bevisstheten, så vi har begge den samme mulighet og utfordring ..

 

Det er forresten litt svimlende å se for seg at vi alle er kliss like hva angår utgangspunktet (våken bevissthet), og at man dermed er kliss lik både alle tiders Hitlere og alle tiders Jesuser, snakk om spennvidde ..

[Sitronsaft]

Interessant tråd. Vil bidra med et enkelt dog fint sitat fra et av mine yndlingsband, Anathema, fra låten 'Presence':

"Death is not the opposife of life. Death is the opposite of birth. Life is eternal."
Youtube.

For øyeblikket vil jeg anse meg selv som ateist (egentlig agnostiker men "omvendt" av blant annet Richard Dawkins' bøker ift dette med merkelappen), og jeg mener at det mest "logiske" er at når vi dør vil lyset slukne og vi vil råtne, vi vil bare forsvinne tilbake til naturen vi har oppstått fra. Det var ingen "oss" før fødsel og det vil ikke være noe etter døden. Det døde kan ikke tenke, føle eller reflektere. Men jeg har også i løpet av livet opplevd såpass mange små øyeblikk hvor jeg har følt at jeg står utenfor min egen kropp, eller at en annen person som tidligere har levd har funnet nytt liv i min kropp og ser ut fra innsiden med gjenfunnet livskraft, at jeg er åpen for at det kan være et større bilde her. At for eksempel reinkarnasjon ikke er en umulighet. Intervjuet nevnt på bunnen av dette innlegget bidrar til å støtte opp under tanken av at det ikke er så enkelt som at vi bare forsvinner.

Kom veldig inn på tankestien med dette om døden, og det ble litt vel langt og billedlig, så jeg setter det i spoiler for spesielt interesserte

Depresjon har jeg selv gått gjennom, både nylig men også i veldig ung alder. Siden puberteten har jeg hatt en slags evig kamp med mine egne tanker om livet og samfunnet og - døden. Det er ikke alltid så lett å fordøye alt sammen. Allerede rundt 10-årsalderen fikk jeg et veldig klart forhold til det å ta selvmord, nemlig at det ikke er et alternativ. Dette er så klart noe jeg er veldig glad for. Jeg velger å se på det som at hvis man er suicidal, altså at man alvorlig vurderer å frivillig ende sitt eget liv, har man, til tross for at man åpenbart er i store smerter, en slags fullstendig frihet fordi man er på et absolutt bunnpunkt, og fra dette punktet i livet kan det bare gå én vei. Aksepterer man dette har man en unik mulighet til å starte på nytt. Og det må man.

I dag føler jeg at jeg har et nesten intimt forhold til døden. At den er som en person i livet mitt, som jeg fra tid til annen kommer i nærmere kontakt med, litt på samme måte som en gammel venn eller bekjent man hører fra veldig sjeldent. At døden fins der ute vet jeg, og den vet at jeg fins, og jeg vet at meg og døden én gang er nødt til å møtes ordentlig og holde hender for en siste spasertur. Det jeg kan undre over er i hvor stor grad jeg kan være med å avgjøre når eller hvor. Eller hvorfor.

 

Det er noe litt vakkert, eller fascinerende, med døden synes jeg. Den kan komme brått, helt plutselig og uten forvarsel, til alle og enhver. Og det skal gjerne ikke så mye til. Selv om døden er, for oss ikke-suicidale, så tilsynelatende utenfor vår kontroll, tilfeldig og i mange tilfeller urettferdig, kan den (og bare den) ende oss fullstendig. Det er en rar tanke.

Vil gjerne dra inn nok et innslag fra Anathema. I låten 'Internal landscapes' fra Weather Systems-albumet er det inkludert et opptak fra en dokumentar/intervju med en mann som heter Joseph Geraci, som forteller om en nær-døden opplevelse. Det er en veldig rørende og fin låt, vil anbefale å ta en titt. Youtube. Fin artikkel om denne låten. Intervjuet i sin helhet kan også finnes på nett.

Edit: Fant en lignende tråd om noen vil ta en titt.

Endret 15. mars 2015 av Sitronsaft

[TheMartine]

Det var interessante betraktninger, Sitronsaft.

 

Når jeg tenker meg om har jeg vært opptatt av døden så lenge jeg kan huske. Men da jeg var liten var det ikke min egen død, men jeg var utrolig redd for at mora mi skulle dø. Ikke at det var noen fare for det, men jeg var veldig knytta til henne.

 

Min egen død begynte jeg å tenke på da jeg var rundt 11-12 år. Jeg ble veldig mye mobba på skolen og trua med å ta livet av meg for å slippe skolen. Siden den gang har døden vært en fristelse som har kommet og gått ettersom jeg har vært deprimert. Men som mange andre har jeg aldri hatt lyst til å dø, jeg har bare ikke hatt lyst til å ha det vondt lenger.

 

I perioder er jeg veldig opptatt av døden. Fascinert av tanken på dødsøyeblikket, liket, forråtnelsen, hva som skjer i tankene, hva som skjer med selve "Jeg-et". Når jeg tenker på det får jeg en rar, søt følelse i magen. Samtidig kjenner jeg en utrolig sorg, som om jeg var i min egen begravelse. Men det er også en følelse av frihet, for når du har det vondt og ikke finner veien ut, er tanken på å avslutte det hele veldig fristende.

 

Men jeg synes det er ålreit å snakke om døden med folk som ikke nødvendigvis bare tenker på den fordi de er suicidale, men fordi de faktisk har tenkt over hva døden handler om. Vi har en kultur som egentlig ikke tillater oss å ta stilling til døden, selv om vi alle skal dø. Både du og jeg.

[Dracoknight]

 

Men jeg synes det er ålreit å snakke om døden med folk som ikke nødvendigvis bare tenker på den fordi de er suicidale, men fordi de faktisk har tenkt over hva døden handler om. Vi har en kultur som egentlig ikke tillater oss å ta stilling til døden, selv om vi alle skal dø. Både du og jeg.

 

Det er nok et "taboo" for en del folk av forskjellige årsaker.

Noen er kanskje redde, litt en sånn overtro at "om en taler, så det faller" eller noe slikt der en tror at når noe blir snakket om så skjer det. Men er det generelt at en ikke vil bli minnet på det mon tro?

 

Da har vi også flere forskjellige typer død:

- Spirituel død, som oftest talt i religion der ens tro har "dødd ut" og sluttet å tro.

- Død av sinnet, en ulykke eller en sykdom har mer eller mindre "drept" ditt gamle jeg og du ikke lenger er deg selv (Alzeimer f.eks)

- Fysisk død, akkurat som du trur det er.

 

Mye filosofi en tenker over mens en sitter der og lurer, og siden vi ikke vet noen ting så vil det nok være "taboo" en god periode til.

[TheMartine]

Ja, det er sant det. Men det er jo kulturer i verden hvor døden er en helt naturlig ting. Mulig jeg er på bærtur, men jeg tipper det er mange av de samme kulturene hvor man har en klar oppfatning av hva som venter etter døden, enten det er himmelen eller gjenfødsel. Her til lands er vi vel ikke så sikre på noen ting, egentlig.

 

En annen ting jeg tenker på er at vi behandler sorg som noe farlig. Jeg har vært i utrolig mange begravelser, og noen ganger er det bare jeg som gråter. Ja, jeg gråter alltid i begravelser, for da har jeg jo mista noen jeg var glad i. Og når vi kjenner noen som sørger, blir vi usikre og finner det best å skygge banen.

 

Døden er naturlig, den kommer til alle, men det er jo likevel trist. Jeg skjønner ikke :b

[Dracoknight]

Er jo litt på det du sier at det er noe du er glad i forsvinner, og det er derfor død som regel regnes med sorg.

Naturlig ja, men det er joe mye i naturen som er også litt sørgelig, selv dyr føler sorg så det er nok like naturlig som døden selv.

 

Usikkerheten og utviten bak det hele som er skremmende, og en vet ikke helt åssen det kommer til å gå uten de som engang gikk med en.

[Sitronsaft]

Helt enig med deg Martine, i Norge er vi usikre på alt, inkludert hva om skjer etter døden, og kanskje dette er grunnen til at det er så vanskelig for oss å forholde oss til det. Men det skyldes jo også, slik jeg ser det, at man generelt i Norge ikke har lov å snakke om eller vise følelser eller sine indre tanker. Man skal helst bare komme seg videre med dagen sin og gjøre det man er forventet å gjøre. Sleep, eat, work, work out, repeat. Dette mener jeg er et stadig mer synlig problem, og det rammer muligens gutter i enda større grad enn jenter. Som du også nevner Martine, så er det liksom ikke greit å føle sorg.

Jeg har hatt min verste fase i livet noen sinne siden jul, og begynner først nå å komme meg. Jeg er heldig og har mange venner rundt meg som ønsker å støtte, og mange som gjør det og klarer det, men fra både foreldre og noen nære venner møter jeg ofte en slik "Alvorlig talt, nå må du nesten gi deg snart med dette her. Du er nødt til å bare bli bedre", en holdning som jeg synes er veldig ignorant.

Dette var litt OT, men for å komme tilbake til tema: jeg ønsker meg et Norge hvor det er lov å være lei seg, lov å ikke ha det bra, lov å vise sorg og smerte. Man skal ikke måtte skamme seg for å gråte, eller innrømme at man sliter psykisk. Døden ER naturlig, burde være naturlig for oss alle. Et absolutt minstekrav burde være at man skal få lov å gråte i begravelser.

[Ljóseind]

 

Jeg tror at når jeg dør, så vil jeg aldri noen sinne igjen oppleve bevissthet slik jeg gjør nå. De (muligens) 13,7 milliarder årene som gikk før jeg ble bevisst for første gang gikk ganske fort. All tidens uendelighet vil være unnagjort på 1, 2, 3. Alt jeg er, var og vil bli er uansett del av universet, så jeg vil aldri være helt borte.

Til en viss grad enig, da materien og energien (snakker om fysisk energi) kommer til å bestå etter ens død. Men jeg tror det blir feil å si at man derfor lever videre. Det som gjør deg til deg er et produkt av hjernen din. Når den slutter å fungere (død, per def.) så opphører også "jeg-et".

 

 

Jeg vil ikke kalle det å leve videre nei. Men jeg assosierer meg selv til en viss grad med alt som har vært meg, selv om "jeg"-ett slik jeg ser det egentlig (sannsynligvis) er mer knyttet til vår strukturelle oppbygning med DNA og neuronske nettverk i hjernen.

[D.S.]

Orker ikke tenke så hardt på det - men tror jeg før har kjent på noe sånt som:

 

 

Av og til er det som det er én Historie, verdenshistorien, menneskenes historie - som blir nesten som en person og som fortsetter mens jeg sporløst forsvinner. Og da. Jeg fikk jo ikke engang snakket med... Da er det nesten litt personlig sårende, kan kjenne meg ubetydelig på en overkjørt måte.

 

Så tenker jeg på hvor tilfeldig inntrykket mitt er av historien, at den ikke stemmer med naboens eller noen fra Timbuktu sin. Forestiller meg historiske personer le seg skakke av hvordan de blir brukt til å fortelle hvor vi kommer fra og hvem vi er. Det er noe med disse tankene som det er veldig selskap i. Alle kjente og ukjente skjebner som sikkert alle følte litt på at de ikke fikk uttrykt seg, ingen egentlig kjente dem. Men som kjente på samme vårsola som meg. Blir på en måte greiere å være kortlevd plante i veikanten, da.

 

 

Føler ikke jeg fikk frem... det var kanskje noe med dette at du er redd for at døden ikke er slutten, som ga meg en assosiasjon som ble blandet med...

 

Har den noen form og farge, mellomtilstanden du er redd for?

 

Likner det frykt for å bli senil eller veldig psyk, og på en måte viske ut den du har vært?

 

En gang jeg var redd for noe mer enn "the end" i seg selv, var en gang jeg følte at folk trengte seg veldig på meg og var ivrige etter å definere meg etter sin egen smak - mens jeg selv kjente meg svak. Hvis jeg dør nå vil jeg aldri ha eksistert som meg - bare som deres rekvisitt. Det henger litt sammen med det første punktet.

 

 

Sikkert ikke så inspirerende å svare på spørsmål fra noen som virker som de aldri har vært deprimert, og som bare fikk lyst til å snakke om seg selv - så ikke gjør det hvis ikke inspirert.

[ostenxx]

Jeg tror døden resulterer i det samme som før fødsel. Med andre ord ingen tilværelse. Ikke eksistens.

Endret 18. mars 2015 av ostenxx

[TheMartine]

[...]

Føler ikke jeg fikk frem... det var kanskje noe med dette at du er redd for at døden ikke er slutten, som ga meg en assosiasjon som ble blandet med...

 

Har den noen form og farge, mellomtilstanden du er redd for?

 

Likner det frykt for å bli senil eller veldig psyk, og på en måte viske ut den du har vært?

 

Jeg er mer redd for en type evig, stillestående vakuumtilstand. Jeg har slitt veldig mye med depresjon gjennom livet, og da har man jo bare lyst til å dø. Tanken på å ta livet av seg blir en slags nødløsning som man kan trøste seg med når alt blir for tøft. Trøsten er at samme hvor vondt du har det, finnes det en utvei: Døden.

 

Men hva om jeg tar livet av meg og det ikke er slutten? Hva om jeg våkner til en ny bevissthet, men jeg er alene med meg selv og de samme vonde tankene? Da har jeg jo brukt opp den eneste muligheten, jeg har allerede prøvd døden. Hva gjør jeg hvis tilværelsen etter døden er like ille som livet? Eller verre?

 

Sånne tanker har jeg mye av.

[Delvis]

Det verste ar at man ikke får følge med lenger hva som skjer. Hvilke nye filmer som kommer, sport fotball, nye oppfinnelser, ny teknologi osv. Tenk å ikke få følge med lenger på slikt.
Og så er det det, at jeg syns det blir feil at verden fortsetter uten meg. Får ikke det til å stemme, at andre mennesker skal fortsette i live og ikke jeg. problematisk å finne seg i det. 

[TheMartine]

Ja, jeg tenker ofte sånn når noen nær meg har mista livet. For eksempel hadde jeg en kompis som var like gammel som meg, som døde for et par år siden. Nå er han jo ikke like gammel som meg lenger, han er to år yngre. Neste år er han tre år yngre. Det er veldig rart.

[Gjest Bruker-95147]

Det verste ar at man ikke får følge med lenger hva som skjer. Hvilke nye filmer som kommer, sport fotball, nye oppfinnelser, ny teknologi osv. Tenk å ikke få følge med lenger på slikt.

Og så er det det, at jeg syns det blir feil at verden fortsetter uten meg. Får ikke det til å stemme, at andre mennesker skal fortsette i live og ikke jeg. problematisk å finne seg i det. 

 

Pussig måte å tenke på ... så du går altså rundt å lider fordi at du tenker at når du er borte, ja så er alle leketøyene dine også blitt borte ..   Det slår deg ikke at "det som er borte" ikke har noe som helst forhold til dine personlige leketøyer her og nu, og hvis du bruker din tilmålte tid å å gå rundt å savne det du har her og nå, mens du har det, er ganske absurd i seg selv ..

 

livet er en personlig greie, og jeg kjenner en del folk som lider uten noen fornuftig grunn - de er forbundet med det som føler og tenker, og identifiserer seg fullt ut med ett fenomen som kommer og går

 

er det rart man blir litt gal av å hele tiden bygge sandslott, og så tro at det er mitt sandslott, og det varer evig .. 

[Delvis]

 

Det verste ar at man ikke får følge med lenger hva som skjer. Hvilke nye filmer som kommer, sport fotball, nye oppfinnelser, ny teknologi osv. Tenk å ikke få følge med lenger på slikt.

Og så er det det, at jeg syns det blir feil at verden fortsetter uten meg. Får ikke det til å stemme, at andre mennesker skal fortsette i live og ikke jeg. problematisk å finne seg i det. 

 

Pussig måte å tenke på ... så du går altså rundt å lider fordi at du tenker at når du er borte, ja så er alle leketøyene dine også blitt borte ..   Det slår deg ikke at "det som er borte" ikke har noe som helst forhold til dine personlige leketøyer her og nu, og hvis du bruker din tilmålte tid å å gå rundt å savne det du har her og nå, mens du har det, er ganske absurd i seg selv ..

 

Sikker på du siterte riktig post nå, "leketøy"..?

Kan ikke se at jeg sa noe om leketøy, men nå vet jeg ikke sikkert hva du ser på som leketøy.

 

Når det gjelder det jeg sa; Nye ting som skjer, nye filmer, tv programmer, nyvinninger, ny teknologi, nye oppfinnelser og alt det spennende man kan se for seg kommer i en spennende framtid - blir jo det definitivt ikke borte om jeg blir borte. Var det som var hele poenget, : om jeg blir borte, så fortsetter altså denne spennende utviklingen videre uten meg.

 

Det er det jeg synes blir det verste, ikke at man slutter å spise, sove, puste, jobbe og.. ja alt det der. Akkurat de greiene der er det ikke så farlig med.

Endret 25. mars 2015 av Delvis

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Det verste ar at man ikke får følge med lenger hva som skjer. Hvilke nye filmer som kommer, sport fotball, nye oppfinnelser, ny teknologi osv. Tenk å ikke få følge med lenger på slikt.

Og så er det det, at jeg syns det blir feil at verden fortsetter uten meg. Får ikke det til å stemme, at andre mennesker skal fortsette i live og ikke jeg. problematisk å finne seg i det. 

 

Pussig måte å tenke på ... så du går altså rundt å lider fordi at du tenker at når du er borte, ja så er alle leketøyene dine også blitt borte ..   Det slår deg ikke at "det som er borte" ikke har noe som helst forhold til dine personlige leketøyer her og nu, og hvis du bruker din tilmålte tid å å gå rundt å savne det du har her og nå, mens du har det, er ganske absurd i seg selv ..

 

Sikker på du siterte riktig post nå, "leketøy"..?

Kan ikke se at jeg sa noe om leketøy, men nå vet jeg ikke sikkert hva du ser på som leketøy.

 

Når det gjelder det jeg sa; Nye ting som skjer, nye filmer, tv programmer, nyvinninger, ny teknologi, nye oppfinnelser og alt det spennende man kan se for seg kommer i en spennende framtid - blir jo det definitivt ikke borte om jeg blir borte. Var det som var hele poenget, : om jeg blir borte, så fortsetter altså denne spennende utviklingen videre uten meg.

 

Det er det jeg synes blir det verste, ikke at man slutter å spise, sove, puste, jobbe og.. ja alt det der. Akkurat de greiene der er det ikke så farlig med.

 

 

Det var nå de tingene du nevnte, som jeg kalte leketøv, og det var ikke for å plage deg, men sier noe om min egen holdning til sånne forbigående fenomener

 

Så på en liten videosnutt, og tilfeldigvis tror jeg den passer her og nu

 

https://www.youtube.com/watch?v=2Pp4EgK7fa8

[Delvis]

Når jeg syns synd på mennesker som døde på 70 og  80 tallet, så er det fordi de ikke fikk være med å oppleve feks flatskjermer, HD, mobiler, og internett og data og de mulighetene alt det gir, nye butikker, nye undersjøiske tunneler, neste landskamp, fotball vm, osv osv. "stakkars dem" tenker jeg da, for jeg vet jo at de ville vært interessert og opplevd samme glede med sånt som vi gjør. Ikke det spor rart det syns jeg, å se det som et tap å ikke være tilstede og oppleve verdens fantastiske utvikling. Helt grusomt er tanken på det.
 

Endret 25. mars 2015 av Delvis

[Gjest Bruker-95147]

Når jeg syns synd på mennesker som døde på 70 og  80 tallet, så er det fordi de ikke fikk være med å oppleve feks flatskjermer, HD, mobiler, og internett og data og de mulighetene alt det gir, nye butikker, nye undersjøiske tunneler, neste landskamp, fotball vm, osv osv. "stakkars dem" tenker jeg da, for jeg vet jo at de ville vært interessert og opplevd samme glede med sånt som vi gjør. Ikke det spor rart det syns jeg, å se det som et tap å ikke være tilstede og oppleve verdens fantastiske utvikling. Helt grusomt er tanken på det.

 

 

Jeg ble født på begynnelsens av sekstitallet, og har ikke gått glipp av noe spesielt opp gjennom årene. Samfunnet har utviklet seg, ikke på det menneskelige planet, men på det materialistiske og hva gjelder muligheter for realisere egoene sine. Siden ingen av oss kan sies å være frittstående enheter, men er heller fenomener som kommer og går, understøttet av andre fenomener som også kommer og går, er det intet å holde seg fast i, fordi det renner ut mellom fingrene på oss alle, selv om vi er født i går, i dag, eller for femti år siden.

 

Vi satser på å lage stadig bedre skjermer som skal vise livet i mest mulig realistiske farger og lyder, men samtidig fjerner vi oss fra det det handler om. Vi ender vel i sånne rosafarvede små kuvøser til slutt, hvor vi kan bli tilført akkurat passe del av livet, sli at vi klarer holde ut den kjedsomheten det er å bare være her og nu.

 

Så det du bekymrer deg om, er å miste dine distraksjoner som kan hjelpe deg til å rømme fra verden - og det er å være i sitt eget skapte fengsel, selv om det mangler vegger og murer

 

Hva med alle tragediene som livet inneholder, du nevner ikke dem med ett eneste ord, du er bare opptatt av å spise bløtkaken din, mens det andre skal liksom bare glemmes, eller kanskej fordekkes med litt mer tanketom underholdning via hd og overdimensjonerte lydanlegg. 

[Delvis]

Tragediene og alt det på minus-siden er inkludert i det jeg ikke vil savne, naturligvis. Og er ikke sikker hva du egentlig mener med "det det handler om" som vi fjerner oss fra? 

 

Men det vil neppe endre det faktum, at mye av det jeg pekte på er noe de aller fleste av oss, kan enes om har noe givende for seg. I livet. Hva med den pc'en og muligheten du har til å sitte der og skrive og formidle det du gjør? Du gjør vel ganske mye av det, så det har vel sin verdi? Hvorfor vil du ikke savne den muligheten og interessen slike ting gir? Bare som et eksempel.

Og det er da ikke bare egoting man vil savne. Tenk på romforskning, hva vitenskapen finner ut og i det hele tatt hvordan utviklingen vil bli? Det er spennende ting. Det går selvsagt ikke bare på HD skjermer og slikt. Da har du misforstått litt tror jeg.

[Gjest Bruker-95147]

Hvis jeg ikke omfavner også det som byr meg i mot, kan jeg ikke si at jeg fullt ut har akseptert virkeligheten

 

Den jeg var i går, er ikke den samme jeg er nå, og den jeg var for ett sekund siden, er ikke den samme jeg er akkurat nå - så hvilken av disse personenes preferanse skal jeg velge? Jeg kan jo regne tilbake til når jeg ble født, og finne millioner av forskjellige "meg" opp gjennom tidene, men likevel blir det feil, fordi mens jeg sitter å tenker på dette, har jeg allerede begynt å bli en annen, og sånn fortsetter filmen om mitt liv ... helt til jeg slutter å lage sånne filmer, og forholder meg til at det er ingen fast person her, det er bare en størm av lys og lydbølger, som bevisstheten setter sammen i ett mest mulig passende bilde for mitt livsdrama