Tenker for mye på døden

[TheMartine]

Etter en veldig tøff depresjon for tre år siden har jeg opplevd å bli veldig opptatt av døden. Jeg tenker på døden hver eneste dag, enten jeg tenker at jeg selv vil dø, at andre kommer til å dø, hva som skjer når man dør, om det er noe etter døden.

 

Det skal sies at jeg har mistet ganske mange i løpet av de siste årene, både venner og slektninger, med påfølgende begravelser og sorg i ettertid. Nå trenger jeg å snakke ut litt om nettopp døden, så kanskje jeg slutter å tenke så mye på den.

 

Det jeg egentlig lurer på er, hva er dine tanker om døden?

[Jakobk]

Eg trur at dei som er frelste kjem til himmelen, og at dei som ikkje er det vert sende til helvetet.

[Larzen_91]

Og jeg tror at døden er en faktisk død, fordi det er ingen grunn til å tro noe annet. Men dette med død, og spesielt det eventuelle som skulle skjedd etter døden, er jo et godt brukt lokkemiddel i religion. Det er nok kanskje en trøstende tanke å tro at man kan møte igjen de man har mistet. Men slik jeg ser det, så er det ingen grunn til å tro at det som utgjør meg overlever min død. Muligens et veldig kaldt synspunkt for mange, men jeg synes det på en måte er litt befriende. Vi lever i realiteten, på realitetens premisser, uansett hvor mye vi vil ønske det annerledes.

 

Når dette er sagt så tror jeg det er viktig å kunne akseptere døden som en faktisk død. Det gir den som har mistet noen mulighet til å legge ting bak seg. Ikke for å glemme, men for å akseptere og takle et faktisk tap. I kontrast har man en typisk religiøs kontekst der man bare venter på å møte disse personene igjen på et eller annet plan.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg tenker på død og sykdom gjennom hele den våkne perioden av dagen, men da som en del av en formell trening som resulterer i større mindfulness, men er sterkt i tvil om det er så sunt for "vanlige folk" å fordype seg i fenomenet - vi i vesten har ett ganske anstrengt forhold til nettopp døden, og liker ikke å snakke realistisk om den typen sannheter

 

man skal holde hjertedøren åpen for døden, er en grei holdning ..

[TheMartine]

Jeg skulle ønske jeg kunne være like overbevist om at døden er slutten på alt. Jeg tror ikke på himmel og helvete, men jeg er likevel redd for at bevisstheten min skal bli fanget i en eller annen substansløs tilstand. Så på den ene sida har jeg ikke noe imot å dø, jeg føler ikke at livet gir meg så mye uansett, men på den andre sida er jeg redd for hva som venter på "den andre sida".

 

hisemtiness:

Kan du fortelle litt mer om det? Hva slags tanker har du om død og sykdom, og hva får du ut av det?

Endret 10. mars 2015 av TheMartine

[Gjest Bruker-95147]

Jeg har ikke tanker om død og sykdom, fordi jeg trener på selve prosessen å dø, så dermed ser jeg at det er en helt naturlig og vakker avslutning av noe som var. Det er flere måter og nivåer av "død" man kan erfare, og man behøver ikke gå like dypt som det jeg finner naturlig. Hvis du eks følger en sterk følelse fra start (fødsel) og til dens naturlige avslutning (død), kan du få med deg de samme hovedtrekkene som de jeg får ved å meditere/visualisere over fysisk og psykologisk død.

[Dracoknight]

Personlig så er døden bare et sluttpunkt som en bare må godta som en realitet, det er slutt: ingen ekstra liv, ingen continue, ingen score screen. Game over og svart skjerm.

 

Da har vi ta punktet at en burde egentlig ikke tenke over døden mens en enda er oppe og går, men at en burde tenke over hva en vil få ut av vår noe snodige eksistens. Det gir ikke noe betydning for meg å romantisere døden og det å bekymre seg over det er som å bekymre seg over at en går tom for bensin ( noe farfetch metafor men hold med meg ) En prøver da å komme seg så langt en kan før man stopper på veien til de evige jaktmarker.

 

Det er nok frykten av det store "intet" som ingen kommer tilbake ifra som skremmer vannet av folk, men en burde hedre det en har fått muligheten til å gjøre.

 

Husk dette: Det har gått milliarder av år der du ikke har eksistert opp til nå, og etter du er borte vil tiden fremdeles gå, så til slutt så har vi vært heldige med å fått oppleve det vi har.

[anon12234]

når man dør blir man til markemat, etter 5 år er man glemt, etter 50 år er man glemt for alltid og betydningen av livet sitt er lik 0.

[ærligøs]

når man dør blir man til markemat, etter 5 år er man glemt, etter 50 år er man glemt for alltid og betydningen av livet sitt er lik 0.

 

Ofte er det omvendt. Jeg husker ikke på personer før jeg ser dødsannonsen. Folk blir liksom ekstra levende i det øyeblikket de dør. Da tenker mange på dem, og de er i søkelyset som de aldri har vært før.

 

Det er et sitat som er noe sånt: Den dag skal komme da ingen husker dem som husket deg.

 

Sitatet stammer nok fra tiden før Facebook og lignende.

[Sir-Allistair]

Jeg falt og slo meg så hardt i hodet en gang at jeg var død i noen få minutter og deretter bevisstløs i mange timer. Faren min og lillesøstra mi var der da det skjedde.

 

Min opplevelse av det var først fullstendig mørke, men så traff jeg søstra mi på "den andre siden". Hun viste meg hvordan hun selv som menneske opplevde det som skjedde, og da ombestemte jeg meg.

 

I årevis før det skjedde var jeg suicidal og hadde enormt mye angst fordi jeg ikke trodde på noe etter livet. Frykt for å ikke eksistere rett og slett. Men etter den opplevelsen forsvant den angsten, og uansett hva som skjer eller ikke skjer har null betydelig så lenge vi lever.

[Gjest Bruker-95147]

Personlig så er døden bare et sluttpunkt som en bare må godta som en realitet, det er slutt: ingen ekstra liv, ingen continue, ingen score screen. Game over og svart skjerm.

 

Det er jo vel å bra at du tror det er sånn, men så lenge du ikke vet, er det vel litt feil å være så konsekvent som det du er her.

 

Snakket tilfeldigvis med en "søster" i dag i tempelet vi begge bruker, og bare enda mer tilfeldig kom vi inn på egne erfaringer ved å søke etter de tidligste minner via absorpsjon i meditasjon. Hun fortalte at hun på forhånd ikke ville se minner fra de tidligere liv, men hadde bedt om tidlige minner fra det nu-levde og disse spratt opp som paddehatter, nesten som på "bestilling", for sånn virker den "mekanismen" som settes i gang. Men likevel hadde ett minne fra ett tidligere liv kommet frem, og hun var ikke i tvil om hva dette handlet om. Og slike beretninger kan man høre fra mange som driver med de samme teknikker, og alle er like lite i tvil, så hva er det for noe ..?

 

jeg spør mest retorisk her, fordi det er bare ett fåtall her til lands, som virkelig interesserer seg for sånt

 

og selv har jeg mine erfaringer, men å si til hvem som helst, nei det er helt og totalt bortkastet

[anon12234]

Jeg falt og slo meg så hardt i hodet en gang at jeg var død i noen få minutter.

no you didnt

 

død er man ikke før hjernen har sluttet å sende impulser til hjertet... det skjedde ikke med deg.

[Gjest Slettet-376f9]

Frykten for døden hindrer deg ikke fra å dø, den hindrer deg fra å leve.

[Sir-Allistair]

 

Jeg falt og slo meg så hardt i hodet en gang at jeg var død i noen få minutter.

 

no you didnt

 

død er man ikke før hjernen har sluttet å sende impulser til hjertet... det skjedde ikke med deg.

Kanskje, men jeg hadde verken puls eller pust. En slags limbo tilstand om du vil.

[Larzen_91]

Da var du i følge norsk lov ikke død, per definisjon. Tror nok det du snakker om er klinisk død, noe som vel innebærer puls- og pustestans i en viss tid, men som ikke nødvendigvis betyr død. Det er snarere en forårsaking til død, altså at hjernen dør.

 

"I Norge er den juridiske definisjonen på død hos mennesker at det foreligger irreversibelt totalt opphør av alle hjernens funksjoner. Dette kan fastslås på flere måter, enten indirekte ved å måle hjernens elektriske aktivitet (elektroencefalogram), eller ved å fastslå opphørt blodsirkulasjon i hjernen."

 

- Wikipedia.

[Ljóseind]

Jeg tror at når jeg dør, så vil jeg aldri noen sinne igjen oppleve bevissthet slik jeg gjør nå. De (muligens) 13,7 milliarder årene som gikk før jeg ble bevisst for første gang gikk ganske fort. All tidens uendelighet vil være unnagjort på 1, 2, 3. Alt jeg er, var og vil bli er uansett del av universet, så jeg vil aldri være helt borte.

[ChiaroScuro]

 

 

Jeg falt og slo meg så hardt i hodet en gang at jeg var død i noen få minutter.

no you didnt

 

død er man ikke før hjernen har sluttet å sende impulser til hjertet... det skjedde ikke med deg.

Kanskje, men jeg hadde verken puls eller pust. En slags limbo tilstand om du vil.

Hadde du vært død hadde du ikke skrevet her! Du holdt på å dø, men var så heldig at et annet menneske, eller en tilfeldighet reddet deg. Endret 12. mars 2015 av Thonord

[Larzen_91]

Jeg tror at når jeg dør, så vil jeg aldri noen sinne igjen oppleve bevissthet slik jeg gjør nå. De (muligens) 13,7 milliarder årene som gikk før jeg ble bevisst for første gang gikk ganske fort. All tidens uendelighet vil være unnagjort på 1, 2, 3. Alt jeg er, var og vil bli er uansett del av universet, så jeg vil aldri være helt borte.

Til en viss grad enig, da materien og energien (snakker om fysisk energi) kommer til å bestå etter ens død. Men jeg tror det blir feil å si at man derfor lever videre. Det som gjør deg til deg er et produkt av hjernen din. Når den slutter å fungere (død, per def.) så opphører også "jeg-et".

[Gjest Bruker-95147]

Hva med det som ser at det er ett "jeg" i funksjon, da? Er det noe annet, og vil det også dø sammen med "agenten" sin??

 

[Larzen_91]

Hva med det som ser at det er ett "jeg" i funksjon, da? Er det noe annet, og vil det også dø sammen med "agenten" sin??

 

Da må du jo først påvise at det du snakker om opererer uavhengig av hjernen. Altså, at jeg-ets selvoppfatning ikke bare er en egenskap i jeg-et, noe det absolutt ser ut til å være.