Tiltaksløs og likegyldig til alt

[AnonymDiskusjon]

Følger jeg lar livet mitt visne, men skjønner ikke hvorfor det er slikt. Det er jo bare å brette opp armene og snu rundt på de dårlige vanene, men likevel så får jeg ikke gjort det. Jeg har aldri hatt noe problemer med å snu rundt på min egen lykke og hverdag tidligere, men jeg er blitt ekstremt tiltaksløs ovenfor samboer, familie, venner og jobb. Egentlig så er jeg tiltaksløs ovenfor alt, og det blir bare verre og verre. Alt er ett ork, og jeg vrir meg unna og tar snarveier over alt.

Jeg har en jobb jeg trives i med mye fritid og godt betalt. Jeg har tre herlige unger som betyr alt for meg. Jeg har familie som stiller opp når jeg trenger det, økonomien er bra, jeg har gode venner, en fantastisk samboer på alle måter, i grunn så har jeg et liv mange vil unne meg, men likevel så føler jeg meg bånn i bøtta.

Jeg trekker meg unna min samboer, lite nærhet og lite sex, jeg viser rett og slett lite følelser for henne. Hun er super sexy, fantastisk kropp, frekk i blikket, ja hun er rå, men sexlyst har jeg ikke. Det er ikke det at jeg ikke elsker henne, for det gjør jeg virkelig. Det er kun henne jeg vil ha, og jeg er mer forelsket i henne etter 10 år enn jeg noen gang har vært før. Hun er helt perfekt, men likevel så skyver jeg henne fra meg.

Jeg er sjeldent med på ting i helgene. Min samboer tar med seg barna på turer, lekeplass osv, men jeg blir sittende hjemme med en dårlig unnskyldning om at jeg må gjøre unna litt arbeid, og så sitter jeg her uten å gjøre noe fornuftig i det hele tatt. Før var jeg med på alt, tok med barna på fjellet, turer, kino osv, men nå gjør jeg knapt noe med dem i det hele tatt.

Jeg har sluttet å trene, hjelper sjeldent til med husarbeid. Sitter våken til 2-3 på natten hver kveld. Jeg er rett og slett blitt motsatt av den jeg var før, og det plager meg så ekstremt mye at jeg ikke makter å endre på det. For jeg vet hva som må gjøres, det er bare å skjerpe seg, brette opp armene å skape sin egen lykke, men likevel så klarer jeg det ikke.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, er bare ekstremt frustrert over at jeg skyver bort alle jeg bryr meg om og lar livet mitt forfalle. Synes ikke synd i meg selv, for vet jo at det kun er min egen feil. Det som plager meg er hvordan det påvirker mine nærmeste at jeg oppfører meg slik.

Takk for at du tok deg tid til å lese

Anonymous poster hash: 3d4ad...8e2

[Geir Kristian]

Trur det er mange som har det sånn. Fint at du deler tankene med andre.

Opplevd lignende i perioder tidligere, løsningen for min del var å finne nye (overkommelige) mål å strekke seg mot.

Hva ønsker du å oppnå, hva hva har du lyst til å gjøre/mestre (kanskje noe helt nytt)?

Selv finner jeg mye "hverdagsmot" i religion.

Kan også være en idé å gå på "bufferkurs" eller annen form for terapi. Dette er viktig, selv om man ikkje har lidelse/problem.

[Kyrre S.]

Ville kanskje forsøkt å begynne med å trene. Få opp testosteronet og "orken" litt. Burde hjelpe på tiltaks- og sexlyst, samt søvnproblematikk. Uansett så er jo livet en aldri så liten roller coaster, man har oppturer og nedturer. Det er ikke alltid like lett å finne glede i dagligdagse ting, men kanskje forsøke å gjøre noe med familie/venner som dem liker, og så må de gjøre det samme for deg.

[bird and cloud]

Du kan jo være tiltaksløs sammen med familien. Man kan ha perioder man føler seg sliten eller overarbeidet. Det beste man kan gjøre da, er å ikke tenke på alt man burde gjøre, men heller gjøre det man føler for. Du kan vel spørre om å ligge på fanget til samboeren din, mens dere ser på film? Ta henne med inn i tiltaksløsheten. Slapp av. Og se at det med tiden passerer. Gå noen små turer i frisk luft. Hvis tiltaksløsheten stammer fra kjedsomhet, så må du kanskje vurdere å utfordre hodet med noe nytt.