Innleggelse på psykiatrisk

[kamso]

Hei!

 

Jeg sliter med depresjoner og angst, og har ukentlige samtaler med psykolog.

 

Nå er ting alt for vanskelig for meg. Jeg har ikke vært på skolen på flere måneder og jeg klarer ikke å komme meg ut av huset. Samtidig blir jeg gal og enda mer syk av å være inne i huset.

Blir ofte overbevist om at ingenting er ekte, og at jeg er stuck i en illusjon. Når denne overbevisningen kommer blir jeg genuint suicidal. Jeg legger planer for hvordan og når jeg skal ta livet av meg. Alt av tanker om det å etterlate familie og venner i sorg, blir borte. Rett og slett fordi at jeg ikke tror at de en gang er virkelige.

Men før jeg rekker å gjøre noe, slår det meg plutselig hva jeg er i ferd med å gjøre og jeg på en måte "snapper" ut av denne tilstanden min. Da blir jeg superredd, for jeg føler ikke at jeg har kontroll over handlingene mine. Alt blir plutselig veldig virkelig.

 

Nå er det nesten daglig (av og til flere ganger for dag) at jeg planlegger selvmord, for så og backe ut i siste liten. Men snart kommer jeg faktisk til å gjennomføre det. Jeg er så sykt lei av alt sammen, og jeg vil bare ut av mitt eget hode. Jeg har null kontroll.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne bli innlagt i en periode, til jeg får stabilistert meg nok til å klare meg hjemme. Jeg var innlagt i en periode for litt over et år siden, etter at jeg tok en overdose på tabletter. Det var virkelig bra for meg å føle meg trygg.

 

Problemet er at jeg føler at det er klin umulig å bli innlagt uten å enten ha nettopp forsøkt å ta livet av seg, eller at det er såpass akutt at jeg er er bare centimeter fra å hoppe. Det som er med meg er jo nettopp det at NÅR det er så akutt, da er det uaktuelt for meg å si i fra. For da vil jeg jo ikke ha hjelp, da vil jeg jo faktisk bare dø. Så de eneste gangene jeg har mulighet til å dra til f.eks. legevakt eller si i fra til psykologen min, er når jeg er litt mer "ovenpå" (selv om jeg er jævlig langt nede til og med da). Og da er det ikke akutt nok.

 

Jeg har sagt i fra til psykologen min tidligere om at jeg tror at jeg er i ferd med å gjøre noe, og jeg har dratt til legevakten et par ganger jeg har vært redd. Jeg blir alltid bare sendt hjem etter at de har pratet med foreldrene mine. Foreldrene mine får i oppgave å passe ekstra godt på meg. Men når jeg da blir suicidal, så er jeg veldig god til å overbevise alle om at alt er bra, nettopp fordi at jeg ikke vil at de skal stoppe meg. Det er ikke trygge nok rammer hjemme.

 

Noen som har erfaring eller tips til hva jeg kan gjøre? Klarer ikke å være hjemme lenger.

 

Hilsen jente 16

[vidor]

Høres ut som du kunne hatt godt av å skifte miljø en stund og få tett oppfølging. Du kan jo høre med legen din om mulige løsninger. Ta gjerne med deg det du har skrevet. Du har beskrevet mye viktig i innlegget ditt. Føler du deg utrygg hjemme er det som regel tegn på at noe er galt og det skal tas alvorlig.

[dag1234]

Enig med vidor. Selv om det ofte ikke kommer så mye ut av en innleggelse, og spesielt ikke når du er så ung, så synes jeg dette er noe du og legen/psykologen din skal drøfte skikkelig. Det høres ut som om oppfølgingen du får nå er for mager ut fra hva du trenger.

[kamso]

Takk for svar, og for at dere tar meg alvorlig.

 

Kanskje jeg rett og slett bare tar utskrift av innlegget mitt og viser til legen.

 

Jeg har vært såpass fortvilt at jeg har vurdert å fake et selvmordsforsøk (legge opp til at noen finner ut hva jeg har gjort før det blir kritisk) for å bli innlagt. Jeg VET at det er helt galt, og ganske sykt egentlig. Men jeg er så desperat.

 

Er det forresten noen som vet hva som skjer med meg når jeg kommer i den tilstanden at jeg er overbevist om at alt er en illusjon og at ingenting (samt folkene rundt meg og meg selv) er virkelig? Er det en slags psykose? Føler meg nesten litt gal

[Kaotisk]

Nå er det ingen her som er psykolog, men det høres ganske mye ut som depersonalisering/derealisering for meg. Dette er ganske vanlig når man sliter mye med angst og depresjon, men er også en egen lidelse i mer ekstreme tilfeller. Det kan være forferdelig skummelt og slitsom å leve med, men regnes ikke som psykose.

 

Klassiske symptomer er å ikke føler seg ekte, at kjente mennesker og steder plutselig virker falske, at tid og minner blir forvridd, at man føler seg kuttet av fra sin egen kropp og egne følelser. Noen føler også at de lever i en slags film og bare ser på seg selv handle fra utsiden.

 

Jeg ble diagnostisert med en blandet dissosiativ lidelse for mange år siden med lignende symptomer som deg. Selv følte jeg at verden skiftet til et alternativt univers som var mørkere.

 

Har også slitt med psykose problematikk, men det er min opplevelse at psykoser har en tendens til å vare adskillig lenger og være mye vanskeligere å komme ut av, men dissosiering ofte kan komme plutselig og bli borte like plutselig. Det at du klarer å 'snappe' ut av det og bli skremt av dine egne handlinger får meg til å tenke at det ikke er psykose da du fremdeles klarer å finne litt innsikt.

Endret 9. mars 2015 av Kaotisk

[Kalevala]

Kanskje jeg rett og slett bare tar utskrift av innlegget mitt og viser til legen.

 

Det er en veldig god idè.

[Janbanan123]

Hei!

 

Jeg sliter med depresjoner og angst, og har ukentlige samtaler med psykolog.

 

Nå er ting alt for vanskelig for meg. Jeg har ikke vært på skolen på flere måneder og jeg klarer ikke å komme meg ut av huset. Samtidig blir jeg gal og enda mer syk av å være inne i huset.

Blir ofte overbevist om at ingenting er ekte, og at jeg er stuck i en illusjon. Når denne overbevisningen kommer blir jeg genuint suicidal. Jeg legger planer for hvordan og når jeg skal ta livet av meg. Alt av tanker om det å etterlate familie og venner i sorg, blir borte. Rett og slett fordi at jeg ikke tror at de en gang er virkelige.

Men før jeg rekker å gjøre noe, slår det meg plutselig hva jeg er i ferd med å gjøre og jeg på en måte "snapper" ut av denne tilstanden min. Da blir jeg superredd, for jeg føler ikke at jeg har kontroll over handlingene mine. Alt blir plutselig veldig virkelig.

 

Nå er det nesten daglig (av og til flere ganger for dag) at jeg planlegger selvmord, for så og backe ut i siste liten. Men snart kommer jeg faktisk til å gjennomføre det. Jeg er så sykt lei av alt sammen, og jeg vil bare ut av mitt eget hode. Jeg har null kontroll.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne bli innlagt i en periode, til jeg får stabilistert meg nok til å klare meg hjemme. Jeg var innlagt i en periode for litt over et år siden, etter at jeg tok en overdose på tabletter. Det var virkelig bra for meg å føle meg trygg.

 

Problemet er at jeg føler at det er klin umulig å bli innlagt uten å enten ha nettopp forsøkt å ta livet av seg, eller at det er såpass akutt at jeg er er bare centimeter fra å hoppe. Det som er med meg er jo nettopp det at NÅR det er så akutt, da er det uaktuelt for meg å si i fra. For da vil jeg jo ikke ha hjelp, da vil jeg jo faktisk bare dø. Så de eneste gangene jeg har mulighet til å dra til f.eks. legevakt eller si i fra til psykologen min, er når jeg er litt mer "ovenpå" (selv om jeg er jævlig langt nede til og med da). Og da er det ikke akutt nok.

 

Jeg har sagt i fra til psykologen min tidligere om at jeg tror at jeg er i ferd med å gjøre noe, og jeg har dratt til legevakten et par ganger jeg har vært redd. Jeg blir alltid bare sendt hjem etter at de har pratet med foreldrene mine. Foreldrene mine får i oppgave å passe ekstra godt på meg. Men når jeg da blir suicidal, så er jeg veldig god til å overbevise alle om at alt er bra, nettopp fordi at jeg ikke vil at de skal stoppe meg. Det er ikke trygge nok rammer hjemme.

 

Noen som har erfaring eller tips til hva jeg kan gjøre? Klarer ikke å være hjemme lenger.

 

Hilsen jente 16

 

 

Jeg ble diagnostisert med Schizofreni da jeg var 19 år gammel. Det er veldig vanlig å ha tanker om selvmord når man møter sine første hinder i ung alder. Jeg prøvde også å drepe meg selv da jeg fikk diagnosen, men sakte og sikkert ble lidelsen en del av meg som jeg lærte å akseptere og å ikke la det redusere livskvalitet.

Endret 9. mars 2015 av Janbanan123

[dag1234]

Kamso@ Det er flere grunner til at det er en dårlig idé å fake et selvmordsforsøk.

Det kan selvsagt gå galt, og at du ikke blir reddet i tide. Det er naturligvis den viktigste grunnen.

 

Men vel så viktig er det å bygge en tillitsfull behandlingsallianse med psykologen og legen din. Hvis de føler du bløffer er det så vanskelig å ta deg på alvor og gi deg så god hjelp som de klarer.

Det er lett å havne i en 'ulv, ulv-mekanisme' der du egentlig ikke ønsker å ta ditt liv men føler du må ty til sterkere og sterkere virkemiddel for å få oppmerksomhet og kontakt med noen som bryr seg. Men det er stor sannsynlighet for at du ender opp med mer mistro fra behandlerne og at de tar deg mindre på alvor.

 

Selv hvor vanskelig det kan virke så er det best å prøve å forklare legen eller psykologen din hvordan du har det. Det er eneste måte de kan skjønne hvordan det står til med deg og forsøke å gi deg det du trenger.