er våre pyskiske diagnoser oppfatnings sykdommer...

[t_o_m_m_y]

jeg vil i dette innlegg/post sette fokus på en mer personlig forståelse for å forstå psykologi på,-primært de psykiske tilstander man skaper av oppfatningen sin,
og muligens diskutere småhull som noen måtte finne og/eller samarbeide om en forbedret teori.

jeg har kalt retningen for "oppfatnings lære",
fordi jeg bryr meg lite om vitenskapelig fakta så lenge mine følelser og tanker oppfatter for eksempel angst som personlig noe annet.
(man må huske på at følelsen av overbevisning vinner alltid over objektiv fakta,
så derfor kan man ikke overvinne for eksempel angst vis man ikke kjenner sine følelser,)
på samme måte som at en terapeut jobber med pasienten sine forestillinger for å selv hjelpe pasienten til å overvinne sin angst og vrangforestillinger).

vi har noe som kalles "kognitiv læring",
og fra liten av blir vi kognitivt lært opp til å oppfatte virkeligheten vår på en bestemt kulturell måte,-med og uten våre medmennesker.

når en viss alder er gått så har man da fått en stor kulturell last av kunnskap og erfaringer som man anser som "ekte",
men egentlig er dette "ekte" kun teorier man er overbevist på.
for eksempel så er ektheten i å tro på kristendom kun en teori man har fått tillit til og dermed føler seg trygg i.
vis du nå hadde kunne påvise logisk at kristendommen sine teorier var feilaktige så ville plutselig du kalt kristendom for "falsk" eller "tvilsom".

poenget er da altså at store deler av våres psykiske forestillinger er arvet fra kognitiv læring fra barndommen av,
og etter hvert som vi blir eldre så kommer det stadig mer og mer lag av forestillinger som lager sine teorier inni hverandre,-ergo man kan få mental kaos eller mental orden i voksen alder.

jeg kom til det resultat fra mitt eget liv at 90 % av hele min oppfatnings tro var kognitiv læring,
og over årenes løp har jeg også avslørt 50-60 % av alle mine forestillinger for å være falske.
og det var aktiv meditasjon som fikk meg til å innse at de fleste av mine angster og psykiske belastninger var basert på en oppfatnings sykdom,-DVs en oppfatning bestemte hvordan jeg tenkte om for eksempel døden eller liv og mat osv.

ja bare tenk over det som gir deg bekymring,
og du vil lett erkjenne at dine oppfatninger bestemmer hva du bekymrer deg ovenfor!

men videre måtte jeg da finne selve essensen i hva som skapte disse oppfatningene,
og jeg kom fram til følgende:
følelser og tanker.
ja for hva er det som skaper en tro og forestilling?
følelsen sin overbevisning og tanken sin forestillinger.
jeg måtte da akseptere at følelser og tanker var basis for min dypeste religiøse og empiriske virkelighet!
riktignok har jeg kjent dypere tilstander som ikke kan beskrives i tanker eller følelser,
men jeg måtte via følelser og tanker på et eller annet tidspunkt i min erkjennelse og søken.

kort fortalt så oppdaget jeg at det var mine oppfatninger om for eksempel liv og død som gjorde at jeg reagerte i et bestemt mønster,
og etter en lang rekke filosofiske forkastelse av gamle teorier så innså jeg at hele mitt liv var kun en stadig fornyelse av de gamle teoriene mine.
og da slo det meg også at de psykiske sykdommer som vi mennesker har(med unntak fra biologiske celle feil og hjernefeil koblinger) er kun oppfatnings sykdommer som har skapt grunnlag for eksempel angst og vrangforestillinger og borderline diagnose og diverse andre lidelser.

min erfaring var nemlig at hver tid jeg fornyet mine følelser og tanker i en ny teori,
så ble også deler av min angst fjernet fra min kropp,
og jeg forsto på meg selv at selve oppfatningen var nøkkelen til min psykiske tilstand.

la meg vise hvorfor:
hver tid jeg avslørte min angst for å være fantasi teorier ute av kontroll,
så mistet jeg deler av angsten min.
og jo mer jeg mistet identifikasjon med mine teorier som skapte angst,
jo mer kunne jeg da også bli fri fra angsten,-altså oppfatningen ER min angst.

men videre kunne jeg også påvise det at til å med der man har biologiske celle'skader og hjerne'skader så er det ens subjektive oppfatning som bestemmer hvordan man vil forholde seg til sine skader,
og for eksempel så kan en bipolar person være bevisst sin biologiske ubalanse/skade i kroppen sin men likevel så har man makt til å velge hvordan man vil oppfatte denne skaden.

i det store og hele så var konklusjonen den samme:

mennesker må akseptere sine celle'skader og hjerne'skader,
og på lik linje akseptere seg som et fysisk vesen med følelser og tanker,
men man har makt til å velge hvordan man vil oppfatte sin egen virkelighet,
og hvordan du oppfatter din virkelighet vil også danne mentale mønstre som enten er sunne eller usunne,-som resulterer i en psykisk ustabilitet eller psykisk stabilitet.


nå er dette innlegg meget grovt forklaret,
og hadde jeg hatt mer tid skulle jeg forklaret hele sammenhengen mellom tanker og følelser og fornemmelser og kropp osv,-slik oppfatningen tolker dem,
men foreløpig velger jeg å poste en grov versjon for å vise selve essensen.

jeg er dog bevisst på at man må gjøre en jobb i å kategorisere mellom "biologisk skade" og
"(selvpåført) oppfatnings lidelse",
men som sagt så har jeg ikke tilstrekkelig med bokstaver å skrive videre om slikt på denne introen.

[Gjest Slettet+6132]

Du mener altså at alle stiller med blanke ark når de blir født og at vi tilegner oss vår personlighet etterhvert?

 

To tvillinger blir oppdratt likt og spiser det samme men den ene blir tjukk, den andre ikke.

Den ene blir engstelig den andre ikke.

 

Tvillinger vokst opp separat hvor den ene lever sunt og den andre ikke, har studier vist at de er omtrent i like god form når de treffes etter 50-60 år og ikke engang har kjent til hverandre.

 

For noen er angst og redsel en hverdag, for andre ikke. Akkurat som andre sykdommer. Det hjelper lite å leve med kreft og tro man er frisk.

[arne22]

Når det gjelder tvillinger som vokser opp i hver sine land og hver sine kulturer, så er det jo slik at slike faktorer som språk, tankesett og begrapsaparat først og fremst avhenger av kulturelle faktorer. Et barn som for eksempel adopteres fra et annet land og en annen kultur og som vokser opp i en norsk familie vil da selvfølgelig komme til å snakke norsk og å tilegne seg mange typiske "norske måter" å se verden og virkeligheten på.

 

Når det gjelder "troen på psykiatriske sykdommer" så er vel også dette primært sett kulturelt betinget. De aller fleste såkalte psykiatriske sykdommer har aldri blitt observert i et mikroskop, og man er stort sett enige om at når man observerer en viss type atferd så kaller man dette for en "sykdom". (Ut i fra den tro som annses for den riktige tro pr dato, i vårt samfunn.)

 

Likt med andre trosretninger så har jo "troen på de psykiatriske sykdommene" variert litt med tiden. For ca 20-30 år siden så var troen kanskje noe sterkere enn i dag, ved at man hadde noe slikt som 4 ganger flere psykiatriske pasienter innlagt på sykehus i forhold til det man har i dag.

 

En nokså tydelig og offentlig demonstrasjon av hvordan troen på psykiatriske sykdommer kan være nokså forskjellig fikk vi jo i forbindelse med Brevik saken der konklusjonene var ganske forskjellige.

 

Det finnes også eksempler på psykiatere som har skrevet ut psykiatriske diagnoser til helt friske personer for at de skulle oppnå trygdeutbetalinger. Ettersom diagnosene gare har vært basert på tro eller svindel, og ingen annen etterprøvbar bevisførsel, så har trygdeutbetalingene kommet, i alle fall for en tid.

 

Vi hadde for en liten tid siden en sak som gikk på bedrageri, svindel og falske diagnoser i regi av en norsk psykiater. Kommer ikke på navnet hans i farten. Her er i alle fall en litt tilsvarende sak fra Danmark:
http://politiken.dk/indland/ECE1980292/psykiater-udskrev-159-falske-regninger-ud-over-at-det-er-bedrageri-er-det-da-kraenkende/

 

Her har vi vel en av mange norske saker:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/berthold-gr-nfeld-ble-lurt/a/6613141/

 

Og her har vi også en av de norske svindelsakene knyttet opp mot psykiatrien:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/lucia-stiftelsen/ezazi-doemt-til-fengselsstraff/a/267314/

 

Det som muliggjør denne typen svindel, det er jo selvfølgelig det at diagnosene for en stor del baserer seg på at den som skriver ut diagnosene har "den rette tro" og med et tillegg av et økonomisk motiv, så kan man vel kanskje bli litt mer "ennå mere sikker i sin tro" enn det man ellers ville ha vært.

 

Og så en litt nyere sak fra Danmark:

http://www.b.dk/nationalt/psykiater-skandale-skaber-utryghed-blandt-sindslidende-0

 

Til sist nok et eksempel på en norsk psykiater dømt for svindel (dog bare økonomisk svindel i dette tilfellet):

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Reppesgaard

 

Noe av den norske kulturelle særegenheten som man kanskje har lett for å tilegne seg gjennom oppvekst og miljø, det er vel kankje nettopp "troen på de psykiatriske fagspesialistene" som alltid har de udiskutabelt riktige "diagnosene".

 

Kort sagt: Det er nok ingen stor ulempe å forsøke å tenke litt selv og å se på de mange store autoriteter med en viss form for sunn skepsis.

Endret 7. mars 2015 av arne22

[t_o_m_m_y]

Du mener altså at alle stiller med blanke ark når de blir født og at vi tilegner oss vår personlighet etterhvert?

 

To tvillinger blir oppdratt likt og spiser det samme men den ene blir tjukk, den andre ikke.

Den ene blir engstelig den andre ikke.

 

Tvillinger vokst opp separat hvor den ene lever sunt og den andre ikke, har studier vist at de er omtrent i like god form når de treffes etter 50-60 år og ikke engang har kjent til hverandre.

 

For noen er angst og redsel en hverdag, for andre ikke. Akkurat som andre sykdommer. Det hjelper lite å leve med kreft og tro man er frisk.

jeg mener at vi alle stiller med blanke ark som spebarn(så vidt jeg vet)

dog personligheten er der allerede som temperamenter,

men at vi danner oss våre ego oppfatninger av verden via erfaring og opplæring.

men så må man dog skjelne mellom en hjerneskade og en kognitiv opplærings skade.

 

det interessante er at for eksempel 2 mennesker eller tvillinger med samme ADHD diagnose kan håndtere sin diagnose på 2 forskjellige måter:

den ene blir en vellykket trenings instruktør eller forretnings person,

den andre blir en "trøbbel unge" eller kriminell.

 

og det mer interessante er at 2 personer har hver sin individuell erfaring,

og fra hver erfaring danner man sin videre oppfatning om verden rundt seg,

som over tid vil resultere i 2 ulike oppfatninger om sitt ego,-ergo 2 ulike væremåter å reagere sin livsvilje på.

 

 

 

[t_o_m_m_y]

jeg syns at man burde studere nærmere forholdet mellom
ego oppfatning + væremåte.

for eksempel ta en person som er "trøbbel unge":
hva slags oppfatninger er det denne ungen har som gjør at han/hun har behov for å avreagere med å lage trøbbel?
kan man eventuelt endre ungen sin oppfatninger av verden og dermed få en mer rolig unge?
ja for muligens det var avreagerings metoden som var problemet?,-og at vis man endret oppfatningen i ungen så ville også avreagerings metoden endre seg til det mer fredlige?

det er etter mitt syn ikke kun fysiske behov som gjør at en person er "vanskelig" eller "sykelig",
fordi jeg kjenner mange som er såkalte "psykisk diagnosert" men likevel er mer fornuftig enn andre mer "normale",
men jeg tro'r det kommer av at oppfatningen deres om liv og død og nødvendig ansvar er annerledes.

for eksempel kjenner jeg en tung belastet bipolar person,
og når denne person er på sitt mest sykeste er han/hun en tikkende bombe,
men likevel så ligger det en fornuft i denne person som kan forhindre de verste topper og bunner,
og da forteller dette meg at det er personen sin oppfatning av bipolar som er årsaken til at personen funksjonerer som "vanlig person".

men like mye så kan man si at en kreft pasient vil forbedre eller forverre sin frisk'statestikk ut i fra hvordan han/hun oppfatter sin hendelse.
jeg kjenner ei dame som hadde en mann,
og denne mannen hadde fått kreft og måtte sitte i rullestol resten av sitt liv,
og denne rullestol nyheten gjorde mannen så nedfor at han ga opp livet totalt,-noe som resulterte i at all hans vilje til å leve forsvant ergo kroppen ga også opp,-ergo mannen ble enda mer krøpling enn han hadde trengt å bli.

jeg kjenner også diverse rusmisbrukere som anser sin livsstil som "sykdom",-pga kroppen er avhengig av et stoff,
dog de er enig i at rusen er der for å blokkere over noe vondt man ikke vil føle på + man ikke vil ha abstinenser.
og de er også enig i at hele rusmisbruket begynte med en oppfatning av rus som enten "kult" eller "gøy" eller "smertelindrende".
hvorfor ikke rusmisbrukeren vil slutte med rus er jo fordi han/hun har en bestemt oppfatning av å slutte med rus.

jeg har også erfaringer fra mitt eget liv som forteller meg at angsten min og den sosiale angst osv var kun oppfatninger som har blitt min tro,
og at å endre på min oppfatning så endret jeg også på hvordan jeg oppfattet hverdagen rundt meg.

litt på samme måte at min mor har kreft,
og hun er ganske rolig med denne diagnose pga hun har i sin oppfatning akseptert kreft sykdommen,
og hun sier selv at hun ikke frykter å direkte dø men mer frykter å ikke være del av andre sitt liv.

jeg skulle ha tilstrekkelig viset at psykiske diagnoser er nyttige redskaper,
dog det er ens oppfatning etterpå som avgjør hvordan man vil avreagere og respondere og rehabilitere.

Endret 7. mars 2015 av t_o_m_m_y

[arne22]

Det kan nok være noe i den konklusjonen.

 

En del psykiatriske diagnoser kan nok også ha en negativ effekt ved at det skapes en slags tilstand av avmakt i forhold til den som har fått diagnosen.

 

Man bør vel i den sammenheng ta med i betraktning at mange av disse såkalte "psykiatriske diagnosene" i liten grad har noe egentlig "vitenskapelig grunnlag" bak seg og at det i større grad dreier seg om en enighet blant "troende" at når vi observerer denne typen atferd, da er vår felles "tro" at dette skal lede til "diagnose x". Hva som egentlig ligger bak atferden eller opplevelsen av "den subjektive opplevelsen av virkeligheten", det vet man ikke.

 

Det kan vel også være det at "normale kriser" og "normal atferd" og "de opplevelser som hører med til livet" gis "psykiatriske diagnoser" fordi dette følger av en felles tro for et psykiatrisk presteskap som forvalter "den rette tro". Ut i fra "den rette felles tro" så skriver man ut resepter på medisener, som man egentlig ikke kjenner til virkningen av.

 

Det kan nok være den beste løsning i en del tilfeller (men selvfølgelig ikke alltid) å finne fram til den best mulige løsning, på egen hånd.

[Suspendert]

Det er veldig viktig å ha med i diskusjonen at mange personer med psykiske sykdommer, faktisk lider. Og da snakker vi ikke om en type reaktiv lidelse eller lidelse påført av samfunnet. Jeg mener det reelle vonde som kommer fra innsiden og som er så lammende at det medfører at naturen skulle spise dem opp på et blunk hvis ikke vi hadde samfunnets beskyttende vegger.

[t_o_m_m_y]

Det er veldig viktig å ha med i diskusjonen at mange personer med psykiske sykdommer, faktisk lider. Og da snakker vi ikke om en type reaktiv lidelse eller lidelse påført av samfunnet. Jeg mener det reelle vonde som kommer fra innsiden og som er så lammende at det medfører at naturen skulle spise dem opp på et blunk hvis ikke vi hadde samfunnets beskyttende vegger.

seff,

all smerte og lidelse er reelle opplevelser,-selv når man har kun med selvsuggererende smerte.

 

smerte kommer fra innsiden,-fordi all smerte er subjektiv,-DVs vis ikke hjernen oppfatter smerten så eksisterer ikke smerten for ens bevissthet,(noe som vises i at adspredelse hemmer bevissthet av smerte),

og det er min erfaring at de fleste personer lider av en diagnose pga dems oppfatning av noe X er det som holder dem tilbake fra å forstå virkeligheten slik den nøytralt ER.

 

for eksempel så har jeg slitet med angst i over 10 år,

og da snakker vi om massiv sosial og døds angst og selvmords tanker,

men jeg forsto halvveis 20 årene at all angst kun er mine oppfatninger,-til å med mange av mine smerte var lokket fram av mine oppfatninger,-bedre kalt assosiasjoner,

altså at hva jeg hadde av oppfatning om erfaringen "sosial" også lagde en videre angst eller mulig frihet fra angst.

 

den siste kommentaren din omtaler vel strengt talt en samfunn som beskytter den fysiske kropp sine behov,

men igjen så er dette kun en oppfatning,

pga hva om alle mennesker var opprustet til å klare seg som lars monsen,

ja da ville ikke vi trengt samfunnet i så stor grad samt vært slave av staten.

eller forestill deg vis du var født i gamle India hvor du lært om reinkarnasjon,

da ville ikke døden været direkte så fiendtlig lenger.

 

syns du kom med en viktig informasjon som gjorde diagnoser mer personlige i sin smerte,

dog det er mye å nyansere vis man først begynner

takk for bidraget,

kom gjerne med mer

 

 

 

Endret 7. mars 2015 av t_o_m_m_y

[arne22]

.. Men det er vel også diskutabelt om den behandling som gis alltid medfører en hurtigst mulig tilfriskning hos pasientene.

 

For eksempel så har vi denne saken som verserer i pressen nå:

http://www.rogalandsavis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=98826

[Budeia]

Dersom en har en feil holdning, vil det selvfølgelig nytte å endre attituden litt.

Det er sant som det sies, smil til verden og verden smiler til deg. Putt alle dine bekymringer i en sekk, og fei dem vekk.

Samtidig, hvis en reagerer på reelle problemer som mishandling i barndommen, mobbing, seksuelt misbruk, kontrollerende mennesker som straffer deg fordi de ikke fikk kontrollere deg... skilsmisse, arbeidsledighet.

Det er ikke alltid det å endre holdning fjerner problemet og reaksjonen.

Men jeg tror det er en viss hjelp i å lese bøker om å "tenke positivt, og trives med jobben".

[arne22]

"Feil eller rett holdning", det høres jo i utgangspunktet litt enkelt ut, men når det kommer til stykket, så spørs det om er nettop her problemstillingen ligger.

 

Det som eventuelt kan være feil det er hvis man sykeliggjør naturlige reaksjoner slik at man behandler en naturlig reaksjon som en sykdom og derved skaper en "sykdom" som ikke var der i utgangspunktet.

 

Beskrivende eksempel: Man legger hånden på en varm kokeplate og man brenner seg. Man kjenner smerte og på grunn av smerten så trekker man hånden tilbake så hurtig som mulig, slik at skaden blir minst mulig. Alternativt: Man inntar en bedøvende medisin som fjerner smerten og så skrur man kokeplaten opp to hakk ekstra, slik at hånden brenner opp. Man kan vel da si at man har en ødelagt hånd, og at det var feil holdning i kombinasjon med bedøvende medisin som var årsaken.

 

På tilsvarende måte, hvis en feil eller uegnet livsførsel, eller livssituasjon medfører "psykisk smerte" som man så demper ned med bedøvende medisin og "psykiatrisk behandling", så vil man kanskje etter hvert opparbeide seg en "sykdomstilstand" med symtomer som enten øker på eller blir kroniske. "Sykdommen" og de vedvarende symptomene vil da på sikt kanskje først og fremst være et resultat av den behandlingen som blir gitt.

 

Selvfølgelig vil det ikke være slik i alle tilfeller, men man kan nok i noen tilfeller tenke seg muligheten at "psykiatrisk behandling" kan bidra til en dårligere helsetilstand enn det man ellers kunne oppnådd.

 

Spesielt for denne bransjen er jo at de fleste diagnoser og de fleste behandlingsopplegg er, når det kommer til stykket basert på "tro". Man kjenner ikke til hva som egentlig er årsakene til "sykdommene" og man vet heller ikke eksakt hvordan medisiner og annen behandling egentlig virker. Man tror at man har en diagnose og man tror at man har en behandling, og som med all annen tro, noen ganger så har man rett og noen ganger så tar man feil.

 

Som i alle andre bransjer så kan det vel være slik innenfor psykiatrien som i alle andre bransjer at behandleren når det kommer til stykket er mer opptatt av seg selv og sin egen status og arbeidssituasjon enn av pasienten. Selv om kanskje faget eller bransjen er noe "uklar" så avsies en del diagnoser med en forholdsvis høy grad av selvsikkehet. Til tider så lanseres det også forholdsvis fantasifulle behandlingsopplegg for "psykiatriske sykdommer".

 

http://rogalandsavis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=98875

 

Med "den rette holdning" så kan man kanskje forstå hva dette egentlig er.

[arne22]

.. Og her har vi en liten artikkel om diagnostikk rundt ADHD:

http://www.dagbladet.no/2015/07/15/kultur/meninger/kronikk/debatt/helse/40151738/

Endret 15. juli 2015 av arne22