Bakgrunn med dårlig selvtillit - lykkeligere liv?

[AnonymDiskusjon]

Dette er en tanke jeg har laget meg de siste årene. Jeg er en av dem som var et mobbeoffer gjennom hele grunnskolen. En av dem som ble overlykkelig da jeg begynte på videregående, og gutter i klassen for første gang i hele mitt liv kunne prate til meg som et normalt mennneske.

Jeg er nå i slutten av 30-årene og kan si at min bakgrunn som mobbeoffer på grunnskolen har preget meg hele livet. Jeg sier ikke dette for å fiske sympati eller for å synes synd på meg selv, det er bare fakta. Slik har det vært.

Men i voksen alder, gjennom jobb, hobbyer og venner, så har jeg kommet ut av det skjellet jeg var i som liten. Ikke fullstendig, men gradvis. Intellektuelt sett vet jeg selvsagt at jeg er like mye verd som alle andre - men min bakgrunn gjør at jeg ikke tar noe av det jeg har i dag for gitt.

Når jeg får meg venner gjenom jobb som viser at de trives i mitt selskap og ønsker å møtes utenom jobb - da blir jeg utrolig glad, fordi det har jeg aldri opplevd før.

Når jeg blir gitt viktige verv i klubber, blir bedt om å være medinstruktør på kurs, når jeg tydelig er en del av av en gjeng - er "inne" -så setter jeg mer pris på det enn hva folk kanskje er klar over. Og mer enn de som kanskje er vant med slike posisjoner og en slik oppmerksomhet.

Det er ikke snakk om at jeg har en unnskyldende holdning til verden. Tvert om, jeg vet at jeg kan oppfattes som arrogant og en person med mange og sterke meninger. Men min bakgrunn gjør at jeg verdsetter mitt nettverk og den tillit jeg blir gitt på en måte som jeg tror er mer bevisst enn de som er vant med den.

Hvis man er bortskjemt på en slik oppmerksomhet og tar den for gitt - kan man da gå glipp av noe som de med en dårlige bakgrunn kan verdsette mer?

Anonymous poster hash: 8df89...157

[ærligøs]

Jeg tror du har rett i dette. Det er vel slik med mange ting? Mange sier jo at det var først etter at de hadde stirret døden i hvitøyet at de lærte å sette pris på livet (for en stund). Jeg tro absolutt at en hard oppvekst kan være med på å skape mer lykke senere i livet når en ikke tar positive ting som en selvfølge. Det er jo også et veldig positivt perspektiv å ha!

 

Hvem setter ikke umåtelig pris på noe så trivielt som strøm etter en lengre strømbrudd? Problemet blir å forlenge denne følelsen av takknemlighet over de godene vi har. Det du snakker om er jo mindre trivielt, men det er jo noe av det samme, tror jeg.

[TheMartine]

Noen reagerer på den måten, og andre, som meg, blir negative sutrekopper på antidepressiva.

 

Men ja, jeg er enig. Jeg tror folk som har hatt en grei oppvekst med stabile forhold og en trygg vennekrets vil ta det for gitt at det er sånn livet skal være.

[Dracoknight]

Drar noe jeg så en plass: "I have never met a strong person with an easy past"

[Sir-Allistair]

Vil ikke si at de som er bortskjemt på slik oppmerksomhet går glipp av noe; det er bare snakk om perspektiv. Alle streber etter noe de ikke har, og det er igrunn helt naturlig.

[TheNarsissist]

Er nok noe idet. Jeg vil vel ikke si at jeg hadde en forferdelig oppvekst, men skilte foreldre, syk mor, alkoholisert stefar, mobbing og sykdom har vel gjort at barndommen og tidlig ungdomssår ikke alltid var så veldig lett. Men når jeg står her idag, et par gode venner, kjæreste, igang med utdanning og ser tilbake på hvordan jeg hadde det tidligere, er jeg utrolig lykkelig. Ting som utdanning, venner og helse som mange tar forgitt, er for meg noe helt fantastisk.