Hva ville du ha valgt - dersom venn av deg var narsissist?

[AnonymDiskusjon]

Hva ville du gjort i et vanlig vennskapsforhold, som har noen stridigheter, men ingen fysisk vold har skjedd deg?

 

For det utviklet seg fra et vanlig vennskapsforhold, der man over noen år har vært venner. Man kan alltids forbli litt i tvil om, er han virkelig en narsissist?

 

Men, etterhvert så har jeg gjort meg tilstrekkelig inntrykk om at jo han har jammen meg ganske mange narsissistiske trekk. Så jeg er blitt mindre og mindre i tvil. F.eks. så er han totalt blottet for at han kan være den som er roten til skyld i noe. Han planter skylden over på andre, men også til meg samtidig.

 

Det er til tider frustrende å betrakte hans væremåte. De folk som han omgås med forblir. Jeg kjenner ham ikke nært nok til at jeg har sett eller hørt noen forlate hans vennskap. Det værste opplever nok dama som forelsket seg i ham. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan holde det ut. Men, holder ut det gjør hun, eller ihvertfall greier hun ikke se noen alternativ måte å fortsette livet på.

 

En annen venn av ham, som jeg også har blitt venn med er totalt hengiven overfor ham. Så samme hvor mye han skader ham, så vil jeg nesten tro at de forblir venner. Han kan bli behandlet med total respektløshet, og likevel så bare godtar han å bli behandlet slik. Til den historien så hører nok ensomhet til. Han har nok "ikke råd" til å miste "narsissisten" som venn.

 

Jeg har overhørt trussler mot dama til narsissisten. Det har også kommet trussler og ultimatum mot meg en sjelden gang. For eksempel ser jerngrepet om dama hans ut å være fullkomment, så om jeg snakker med henne bak hans rygg så blir han helt i ubalanse. Det er nok helst da trusslene kommer.

 

Alle ville nok følt det litt ubehagelig om andre snakket om dem bak deres rygg. Men, vanlige folk ville greid å takle det på en mer rasjonell måte tenker jeg.

 

F.eks. så har det flere ganger vært slik at vi avtaler å treffes, men så skal han ha med seg både den ene og den andre vennen. I starten så syntes jeg dette kunne virke helt normalt. At man ønsker å treffe "alle", siden hverdagen for folk er full av gjøremål.

 

Men, det skjer omtrent aldri at han klarer å avtale å treffe deg på tomannshånd. Å treffes tre stykker ser også ut å være et problem for ham. Det er alltid en eller annen unnskyldning som dukker opp når han ikke får til å komme på tiden. Og både jeg og han andre er ganske romslige på det med å møte presist. Men, når ting drøyer utover en time og kanskje to-tre timer innimellom så blir man til slutt lei av det.

 

Etterhvert så har jeg innsett at dette er en del av usikkerheten, for han MÅ alltid ha en backupplan. Siden han liker å manipulere, så har han alltid mange alternativer. For han er en sann egotist.

 

Om avtalene våre: Det blir litt sånn, ja enten så kommer han eller så kommer han ikke. Det er best å gå videre med sin vanlige hverdag, så om han dukker opp så kan man evt. slippe det man har i hendene. Eller avlyse. Jeg har så og si ikke avlyst noe. Men, det har han. En gang så avlyste han en nyttårsaften med meg. Da prioriterte han andre venner, fordi det passet ham best. Han har ikke skrupler heller, så dette inntrykket var ikke særlig skjult fra hans side. Selv om det passer seg slik, så vil han forsøke å skjule ting så godt det lar seg gjøre. Og om det er han som er kilden til feilen, så vil han aldri kunne innrømme det i særlig stor grad.

 

Han vil aldri innrømme at han har et problem.

 

Spørsmålet må være om det går an å leve med slike folk, uten å mate deres narsissistiske næringstilførsel. For narsissisten vil vel på et eller annet vis klare å sørge for narsissistisk føde, selv fra deg som måtte vite at han er en narsissist?

 

Er det noen som har et vellykket vennskapsforhold til en narsissist? Kan dere da forklare hvordan det arter seg?

Anonymous poster hash: 1869a...d18

[AnonymDiskusjon]

 

Narcissists are often pseudo-perfectionists and require being the center of attention. They create situations in which they will receive attention.^{[citation needed]} The narcissist's attempts at being perfect are cohesive with their grandiose self-image. If a perceived state of perfection is not reached, it can lead to guilt, shame, anger or anxiety because the subject believes that they will lose the admiration and love from other people if they are not perfect.^[25]

Behind such perfectionism, self psychology would see earlier traumatic injuries to the grandiose self.^[26]

 

En kilde:

http://en.wikipedia.org/wiki/Narcissistic_rage_and_narcissistic_injury#Perfectionism

 

Anonymous poster hash: 1869a...d18

[limitator_X]

Er dette vennskapet viktig for deg..?

 

Eller er du bare nysjerrig på om andre har klart et slikt vennskap?

[Aiven]

Finn deg nye venner og hold avstand. Endel narsissister vokser det av seg, men det er ikke noe poeng å sitte og vente. Jeg har hatt «vennskap» med folk med narsissistiske trekk. Det blir veldig enveis, siden de aldri ser deg, dine behov og følelser - de forventer bare at du skal gjør det de vil hele tida. Et annet kjennetegn er at de vil trakassere deg, for å «beholde makten» i situasjonen. Jeg tror det trengs i alle forhold at man er i stand til å se «den andre» og vise at man bryr seg, så folk som ikke klarer dette holder jeg meg unna.

[AnonymDiskusjon]

Er dette vennskapet viktig for deg..?

 

Eller er du bare nysjerrig på om andre har klart et slikt vennskap?

 

Vel vennskapet har vel vart i en 13-14 år. Men, han har alltid bodd en ferjetur vekk i fra meg. Sånn sett så har det begrenset nærheten litt. Men jeg tok han med på en felles sydentur en gang. Altså hvor jeg og dama mi, samt han og hans dame deltok. Dette var for en vel 2 år siden.

 

Når han følte at gruppen styrte aktiviteter i for stor grad så fikk han sammenbrudd. Han ble veldig aggressiv, og kom med trussler mot både sin dame og i mot oss som kritiserte ham for verbal vold som dama hans fikk kjenne mest av først. Jeg så også at han var småvoldelig fysisk mot henne, og at han forsøkte å manipulere henne. For hun lot seg føye, og forsøkte til slutt å snakke positivt og på en litt barnslig måte for å tekke ham.

 

Så vi lot ham shoppe litt ekstra, for det likte han å bruke en del tid på. Noe jeg også likte forøvrig, sånn sett en liten likhet.

 

Nå er dette en engangshendelse som vi er vitne til. Men, det var jo litt mye overreaksjon i forhold til normalen, tror ihvertfall jeg.

 

Om den andre vennen hans, som er lett å like. En gang var de uenige, da så jeg dem småslåss litt, som små 10-åringer ville gjort når de er uenige. Dette er menn på godt over 30 år.

 

En gang når jeg nettopp hadde blitt kjent med ham, så fikk han ikke anledning til å reise på det billettkortet han hadde med buss. Da ble han fly forbannet og kjelte ut bussjåføren. Når han følte seg urettferdig behandlet.

 

Under sydenoppholdet, som jeg nettopp nevnte så var det trøbbel med leiebilordningen i hans øyne. Fordi det tilkom en noen hundrelappers ekstra kostnad. Da gikk han vrang igjen, men uten å ytre hatefulle ting på en krakilsk måte. Heldigvis. Han var bare dypt uenig, og man kunne lese av kroppsspråket at han var krenket over at utleiefirmaet ikke kunne spandere.

 

Det var en 5-6 utleieboder der. Så for å tilfredsstille ham, så fikk vi avbestillet leiebilen. Det var det enkleste. Så gikk jeg og dama hans bort til en nabobod og stod i kø, og stod for bestillingen uten han. Jeg er forresten glad for at han ikke ble tegnet opp som sjåfør, for da vet jeg ikke hvordan planlegging av en ukes opphold ville ha artet seg. Det kunne blitt mye etter hans vilje er jeg redd for. Men, dette har jeg ikke noe belegg for å hevde. Kan ihvertfall tro det ville kunne bydd på trøbbel om han hadde hatt makt til å vri om på tenningslåsen.

 

Når han kommer over med ferje til distriktet jeg bor i, så har jeg en dyp mistanke om at han manipulerer historier overfor kona si. Dette er noe hun kanskje allerede har funnet ut, og ikke gjør annet enn å krangle om det som løsning med ham. For hun har også et høyt temperament, når lunten først er tent.

 

Så når jeg sier at han aldri dukket opp på tiden, så blir det et voldsomt lurveleven i heimen hans, har jeg fått høre et par-tre ganger.

 

En tidligere billigtur til middelhavet som jeg og han hoppet på impulsivt, så fikk jeg også noen drypp av hans personlighet. Det gikk nå litt bedre på tomannshånd. Men, det var noen småting som ikke var helt normalt også da.

 

Lengden av vennskapet gjør jo at man har "investert litt" om man kan si det slik. Også vet jeg at det er hardt for alle parter når vennskap brytes opp. Nøyaktig hva jeg gjør er ikke klart for meg.

 

Han tar en del kontakt pr. tekstmelding og det takler jeg som regel greit nok. Han har en del interesser som ikke er helt vekk fra ting som også kan interessere.

 

Det hadde vært greit å høre om noen har en fasit på om forhold kan fungere litt bedre med noen grep, eller om man bare skal kaste inn håndkleet?

 

Anonymous poster hash: 1869a...d18

[Aiven]

 

Er dette vennskapet viktig for deg..?

 

Eller er du bare nysjerrig på om andre har klart et slikt vennskap?

 

Vel vennskapet har vel vart i en 13-14 år. Men, han har alltid bodd en ferjetur vekk i fra meg. Sånn sett så har det begrenset nærheten litt. Men jeg tok han med på en felles sydentur en gang. Altså hvor jeg og dama mi, samt han og hans dame deltok. Dette var for en vel 2 år siden.

 

Når han følte at gruppen styrte aktiviteter i for stor grad så fikk han sammenbrudd. Han ble veldig aggressiv, og kom med trussler mot både sin dame og i mot oss som kritiserte ham for verbal vold som dama hans fikk kjenne mest av først. Jeg så også at han var småvoldelig fysisk mot henne, og at han forsøkte å manipulere henne. For hun lot seg føye, og forsøkte til slutt å snakke positivt og på en litt barnslig måte for å tekke ham.

 

Så vi lot ham shoppe litt ekstra, for det likte han å bruke en del tid på. Noe jeg også likte forøvrig, sånn sett en liten likhet.

 

Nå er dette en engangshendelse som vi er vitne til. Men, det var jo litt mye overreaksjon i forhold til normalen, tror ihvertfall jeg.

 

Om den andre vennen hans, som er lett å like. En gang var de uenige, da så jeg dem småslåss litt, som små 10-åringer ville gjort når de er uenige. Dette er menn på godt over 30 år.

 

En gang når jeg nettopp hadde blitt kjent med ham, så fikk han ikke anledning til å reise på det billettkortet han hadde med buss. Da ble han fly forbannet og kjelte ut bussjåføren. Når han følte seg urettferdig behandlet.

 

Under sydenoppholdet, som jeg nettopp nevnte så var det trøbbel med leiebilordningen i hans øyne. Fordi det tilkom en noen hundrelappers ekstra kostnad. Da gikk han vrang igjen, men uten å ytre hatefulle ting på en krakilsk måte. Heldigvis. Han var bare dypt uenig, og man kunne lese av kroppsspråket at han var krenket over at utleiefirmaet ikke kunne spandere.

 

Det var en 5-6 utleieboder der. Så for å tilfredsstille ham, så fikk vi avbestillet leiebilen. Det var det enkleste. Så gikk jeg og dama hans bort til en nabobod og stod i kø, og stod for bestillingen uten han. Jeg er forresten glad for at han ikke ble tegnet opp som sjåfør, for da vet jeg ikke hvordan planlegging av en ukes opphold ville ha artet seg. Det kunne blitt mye etter hans vilje er jeg redd for. Men, dette har jeg ikke noe belegg for å hevde. Kan ihvertfall tro det ville kunne bydd på trøbbel om han hadde hatt makt til å vri om på tenningslåsen.

 

Når han kommer over med ferje til distriktet jeg bor i, så har jeg en dyp mistanke om at han manipulerer historier overfor kona si. Dette er noe hun kanskje allerede har funnet ut, og ikke gjør annet enn å krangle om det som løsning med ham. For hun har også et høyt temperament, når lunten først er tent.

 

Så når jeg sier at han aldri dukket opp på tiden, så blir det et voldsomt lurveleven i heimen hans, har jeg fått høre et par-tre ganger.

 

En tidligere billigtur til middelhavet som jeg og han hoppet på impulsivt, så fikk jeg også noen drypp av hans personlighet. Det gikk nå litt bedre på tomannshånd. Men, det var noen småting som ikke var helt normalt også da.

 

Lengden av vennskapet gjør jo at man har "investert litt" om man kan si det slik. Også vet jeg at det er hardt for alle parter når vennskap brytes opp. Nøyaktig hva jeg gjør er ikke klart for meg.

 

Han tar en del kontakt pr. tekstmelding og det takler jeg som regel greit nok. Han har en del interesser som ikke er helt vekk fra ting som også kan interessere.

 

Det hadde vært greit å høre om noen har en fasit på om forhold kan fungere litt bedre med noen grep, eller om man bare skal kaste inn håndkleet?

 

Anonymous poster hash: 1869a...d18

 

 

Det høres ut som du er inne på noe i alle fall. Det er viktig å huske på at narsissime kommer i grader, med ulik vekt på kjennetegnene. Jeg regner med at du allerede har lest deg opp om temaet på nettet. Denne listen synes jeg er nokså god.

 

Jeg har en venn som jeg opplever har blitt mye bedre, før var vi «venner», nå er vi venner (men ikke supernære). Det som måtte skje var noen omfattende endringer i livet hans. Jeg tror også det hjalp at jeg viste klart og tydelig de gangene han gikk over streken. Det førte til at han endret atferd og tok noen runder med seg selv. For at dette skal skje, må selvsagt viljen til endring være til stede og det er den nok ikke hos alle. Min strategi er som regel å ta slikt på feelingen og ellers holde avstand når jeg føler det er rett.

 

Det er på mange måter synd på slike folk, men det er faktisk enda mere synd på de menneskene som de trekker med seg i dragsuget av sine problemer.

Endret 2. mars 2015 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet at moren er et problem. Mulig han er overelsket hjemme av mor. Det er jo godt han ihvertfall har klart å flytte til egen leilighet, som han nå bor med dama si med.

Han kjøpte nylig også ny bil. Altså helt ny istedetfor brukt. Dama hans fikk hjelp av hjelpsomme foreldre til nybilkjøp. Så det gikk vel ikke mer enn en kanskje 1 år før han også hadde greid det samme kunststykke. Mulig han følte seg mindreverdig uten den kompensasjonen i livet.

I utgangspunktet så skal jeg jeg ikke klandre ham for et nybilkjøp. Jeg hadde nok vært mer sparsommelig, og kjøpt meg bruktbil. Men, bilkjøpet hans drar ihvertfall en del ekstra på en narsisstisk diagnose tenker jeg. Selv om det alene ikke er noe å konkludere med som faktor.

Selv etter han har flyttet hjemmefra, så er det kun noen steinkast unna adressen til foreldrene. Greit nok, han er nok ikke alene i verden om det valget heller. Samt at kontakten med mor er uvanlig tett, hun blander seg inn i mye, selv i forholdet deres. Han har fortalt at dama hans har skapt litt skepsis hos hans foreldre. Altså hva de synes om henne. Mest sannsynligvis pga. hans versjoner av hvordan hun har oppført seg. Husk de har nok hatt mange heftige krangler som jeg aldri har hørt om en gang.

Selv dette er vel ikke uvanlig, at kjæreste kan bli baksnakket om og ikke alltid godt likt av svigerforeldre.

Det er mye normalt her, selv det unormale er jo ikke helt unormalt i resten av befolkningen. Om faren så har jeg fått høre at han kan ha et kraftig sinne. Men, vet ikke så mye mere. For han har en utrolig høy ærefrykt for sine foreldre, det er sikkert. Dersom moren sier noe så gjør han som regel som hun sier. Med noen unntak som ender i en veldig hissig diskusjon, gjerne per telefon, som jeg selv har bevitnet.

Jeg ble invitert i bryllupet hans. Og siden det var hos dama hans, så var det kun jeg og en annen betydelig nærmere venn som stillet opp, litt pga. reise. Og sannsynligvis noe pga. hva han syntes passet også.

Det var litt rart å bli invitert til noen man ikke kjenner så nært, til en så intim festlig anledning som et bryllup er.

Han sier at foreldrene hans ikke er kristne. Men, han har vært dypt kristen selv, men han driver litt vekk og går ikke så mye i kirken han tilhørte. Men, han har ikke mistet tro, og han snakker om gud og jesus en gang i blant. Spesiellt om jeg også treffer venner av ham samtidig. Dama hans har mastergrad i teologi.

Jeg er ateist.
Det vet han

På det ytre plan så var det å treffe foreldrene der når han ble gift utrolig positiv ting. Og han har arvet noe av denne karismatiske delen. Godt for han da. For montro hvor lenge et surt menneske kunne holdt på venner, når de samtidig er narsissist. Eksisterer slike narsissister i det hele tatt?

Til listen du kom med:

Ja, 1. Conversation Hoarder.
Ja, 2. Conversation Interrupter.
Ja, til å bryte avtaler. Usikker på det andre: 3. Rule Breaker
Tydelig ja på noen av disse: 4. Boundary Violator
Usikker på hvor ekstem han er på punkt 5, men jeg vil tro han besitter også dette: 5. False Image Projection

Vanskelig å bedømme alle punkter:
Mulig, men noe usikker: 6. Entitlement

Tipper et sterkt JA passer: 7. Charmer

Igjen usikker, men mulig: 8. Grandiose Personality

Tipper Ja på en del: 9. Negative Emotions

Sikkert noen entydig Ja på dette, men vanskelig å bedømme helt. Jeg tror jeg kan ha sett dette, spesiellt overfor den vennen, og spesiellt overfor kona. Jeg husker at han tok beslutning om å ikke invitere den mest trofaste vennen sin til brylluppet. Han styrer vennen en del, og det han mener er best i situasjoner han er berørt i. Nå har han til og med lagt seg utover hvilke måte den vennen skal finne seg kjæreste. Vennen har tatt til motmæle, og sagt tydelig i fra at han ikke legger seg opp i andres kjærlighetsforhold. Så den vennen hans selv om han er underdanig i mye, har baller på det som er viktigst, og framstår som 5000x mer jordnær enn narsissten for å sette det på spissen: 10. Manipulation: Using Others as an Extension of Self

Jeg har en del frustrasjon med ham. Det kommer jo fram av diskusjonen.

Anonymous poster hash: 1869a...d18

[Aiven]

Det er viktig å huske på at narsisster også er mennesker. De fortjener ikke vår forakt, men heller vår sympati, som alle andre, Og med sympati mener jeg sympati med deres tilstand, jeg mener ikke at man skal støtte atferden, tvert imot. Noen ganger kan tegn på sympati være å stå stritt imot, selv om man vet at det provoserer. Det er desverre slik at de ofte er ute av stand til å verdsette denne sympatien og det gjør at man bør være innstilt på å gi mye i slike forhold, uten å få så mye tilbake (noe som blir for slitsomt i mange tilfeller). Samtidig kan det være givende, om man opplever at å si tydelig ifra gjør at personen viser endret atferd. Dette har jeg selv opplevd, men det er ikke noe jeg går og venter på, eller forventer i slike forhold. Uansett kan det være godt for de andre menneskene rundt personen å oppleve et ærlig medmenneske som ikke bøyer seg for vedkommendes hersketeknikker og som tør å si ifra, når de ikke gjør det.

 

 

Edit: Forresten er jeg også kristen, så det er sagt. Desverre er narsissisme langt fra et ukjent fenomen i religiøse kretser.

Endret 3. mars 2015 av Aiven

[Grievdus]

Finn deg nye kamerater, dropp alle som ser på han som en venn.

 

Har dem ikke baller?

[AnonymDiskusjon]

Det er viktig å huske på at narsisster også er mennesker. De fortjener ikke vår forakt, men heller vår sympati, som alle andre, Og med sympati mener jeg sympati med deres tilstand, jeg mener ikke at man skal støtte atferden, tvert imot. Noen ganger kan tegn på sympati være å stå stritt imot, selv om man vet at det provoserer. Det er desverre slik at de ofte er ute av stand til å verdsette denne sympatien og det gjør at man bør være innstilt på å gi mye i slike forhold, uten å få så mye tilbake (noe som blir for slitsomt i mange tilfeller). Samtidig kan det være givende, om man opplever at å si tydelig ifra gjør at personen viser endret atferd. Dette har jeg selv opplevd, men det er ikke noe jeg går og venter på, eller forventer i slike forhold. Uansett kan det være godt for de andre menneskene rundt personen å oppleve et ærlig medmenneske som ikke bøyer seg for vedkommendes hersketeknikker og som tør å si ifra, når de ikke gjør det.

 

 

Edit: Forresten er jeg også kristen, så det er sagt. Desverre er narsissisme langt fra et ukjent fenomen i religiøse kretser.

 

 

Veldig greit å se du skriver at du er kristen, og en ganske bra menneskekjenner også.

 

Jeg er ikke helt ukjent med kristnes tenkemåte omkring kjønn. Altså at kvinnen på et vis skal være submissiv, og det forsvares likevel på et vis om at kvinnen også er av stor betydning samtidig. Så hun er visst også verdt mye. Men, kvinnen skal følge mannen så langt det lar seg gjøre. Det er sikkert forskjellige nyanser på det, i forskjellige kristne retninger. Men, om man går til de som er mer dypt investert i det gamle bibelske innhold, som er underbygget med støtte i det nye testament, så finner man at kvinnen skal være ganske så submissiv før "det går over streken" for hva en mann kan tillate seg. Følgelig kan ikke mannen gjøre absolutt alt han finner for godt.

 

Om man har mastergrad i teologi som denne dama hans da har, så vet nok hun godt om disse kristne reglene. Mulig da at narsissisten på godt og vondt da får et litt for stort spillerom, enn hva som er bra.

 

Men, kristne er som alle andre mennesker. De har også kontakt med det moderne samfunn, slik at skilsmisser er relativt normalt. Dilemmaet er at man hos kristne sitter igjen med en skyldfølelse etter skilsmisse, og et påbud om å være tilknyttet denne kvinnen ut livet, selv om man lever adskilt. Ideellt, så skal man da ikke tukle seksuellt med nye damer, om man følger teksten.

 

Mulig dette skaper kvaler for narsissisten, som føler han har funnet en nokså gjenstridig dame, som krangler mer enn hva han finner behagelig. Han har mer enn en gang ytret at han har vurdert å gjøre det slutt med henne. Også siden har han plutselig dratt fram temaet, at kanskje det å få barn er tingen. Altså helt motpoler disse ting. Hallo !!! Hun har visst så lyst på barn sier han. Det er ikke sikkert at en narsissist tenker det samme som han har ytret. Selv om det kan skinne igjennom sannheter her og der også da. For de skal visst være ganske blottet i noen ting, om jeg tolker rett på hva diagnosen går i.

 

 

 

 

Det er viktig å huske på at narsisster også er mennesker. De fortjener ikke vår forakt, men heller vår sympati, som alle andre, Og med sympati mener jeg sympati med deres tilstand, jeg mener ikke at man skal støtte atferden, tvert imot.

 

Fin medmenneskelighet det forslaget der. Så får man spørre seg om man orker.

 

Hva angår tema narsissisme, så fikk jeg nok av å gå og skjule det lengre overfor ham, hva jeg antar han "lider av". For narsissister tror ikke de lider av særlig mye. Man får dem ikke til å innrømme særlig av feil og mangler.

 

Men, for hans skyld, og for at han skal ihvertfall en gang i livet skal få det servert, at jo kanskje dette er noe du bør tenke på. Gjorde det over SMS til ham. Sa klart og tydelig i fra at jeg trodde han var narsissist. Gjorde dette før jeg startet førsteinnlegg i denne tråden. Jeg vil anta at de fleste i kretsen hans aldri vil finne på å "anklage ham" for å være narsissist.

 

Hensikten min var velment, men svært brutal og betydelig mer intim enn hva et sunt vennskapforhold vanligvis inneholder. Men, jeg tenkte at jeg måtte gjøre det på den måten, for å få han til å forstå at enten så er JEG som venn helt av hektene gal i hode (i hans oppfattelse), eller så er det en liten døråpner for at han kanskje senere vil innse det, dersom livet hans mot formodning skulle møte mange flere nederlag.

 

Jeg har bedt om at han bør forsøke å være ærligere med meg. Altså ikke i bønn til noen gud, men som en oppfordring.

 

Narsissisters væremåte gjør jo at alt dette man kunne forestille seg at glir inn hos vanlig mottagelige mennesker nok som regel preller av på narsissister.

 

Jeg ser jo at jeg nok ikke kan forvente meg stort. Og hva angår de forandringene som du skriver så fint om at man kan håpe på. Informasjon man finner om narsissister forteller gjerne da at disse da vil kanskje heller endre strategi, skuespille en endring og fortsette sin manipulasjon. For de er ikke så rent lite mestere i dette å forsøke skape et vrengebilde i forhold til det reelle.

 

Jeg har selvfølgelig ikke avskrevet et årevis langt vennskapsforhold. Selv om jeg ikke er kristen, så har jeg også grei nok medmenneskelighet. Men, håp om bedring ser det gjerne værre ut med.

 

Tenker at dersom man bevarer forholdet, så må man innstille seg på at det ikke blir særlig mye bedre. Om narsissisters strategiendringer blir særlig bedre å leve med er vel uvisst/usikkert.

 

Anonymous poster hash: 1869a...d18

[Aiven]

Veldig greit å se du skriver at du er kristen, og en ganske bra menneskekjenner også.

 

Jeg er ikke helt ukjent med kristnes tenkemåte omkring kjønn. Altså at kvinnen på et vis skal være submissiv, og det forsvares likevel på et vis om at kvinnen også er av stor betydning samtidig. Så hun er visst også verdt mye. Men, kvinnen skal følge mannen så langt det lar seg gjøre. Det er sikkert forskjellige nyanser på det, i forskjellige kristne retninger. Men, om man går til de som er mer dypt investert i det gamle bibelske innhold, som er underbygget med støtte i det nye testament, så finner man at kvinnen skal være ganske så submissiv før "det går over streken" for hva en mann kan tillate seg. Følgelig kan ikke mannen gjøre absolutt alt han finner for godt.

 

Om man har mastergrad i teologi som denne dama hans da har, så vet nok hun godt om disse kristne reglene. Mulig da at narsissisten på godt og vondt da får et litt for stort spillerom, enn hva som er bra.

Vel, jeg studerer faktisk teologi selv og kan si såpass som at det du beskriver er ikke den troen vi lærer om. Det er heller ikke troen til mine mange kristne venner. Hos oss er nok tanken om likeverd og likestilling like sterk som hos befolkningen generelt. Derfor tror jeg ikke at hennes utdanning kan forklare dette noe særlig. Man må heller se på menneskene bak.

 

Jeg mener mannsjåvinismen man kan finne hos enkelte religiøse mer et resultat av religionsbaserte rasjonaliseringer av samfunnets holdninger de siste tusen åra, enn egentlig fundamentert i Bibelen. Det finnes en hel feministisk teologi som går grundig inn i denne problemstillingen og plukker fra hverandre gammelkulturelle holdninger forsøksvis fundamentert på kristent tankegods.

 

 

Men, kristne er som alle andre mennesker. De har også kontakt med det moderne samfunn, slik at skilsmisser er relativt normalt. Dilemmaet er at man hos kristne sitter igjen med en skyldfølelse etter skilsmisse, og et påbud om å være tilknyttet denne kvinnen ut livet, selv om man lever adskilt. Ideellt, så skal man da ikke tukle seksuellt med nye damer, om man følger teksten.

Dette er tildels riktig, men dette blir ikke praktisert i de protestantiske kirkene og i Norge tilhører nesten alle disse. Dersom din venn er katolikk, har han rett i å ha et slikt syn i samsvar med sin tros konvensjoner - men kristne i Norge generelt vil ikke ha det.

 

 

Hva angår tema narsissisme, så fikk jeg nok av å gå og skjule det lengre overfor ham, hva jeg antar han "lider av". For narsissister tror ikke de lider av særlig mye. Man får dem ikke til å innrømme særlig av feil og mangler.

 

Men, for hans skyld, og for at han skal ihvertfall en gang i livet skal få det servert, at jo kanskje dette er noe du bør tenke på. Gjorde det over SMS til ham. Sa klart og tydelig i fra at jeg trodde han var narsissist. Gjorde dette før jeg startet førsteinnlegg i denne tråden. Jeg vil anta at de fleste i kretsen hans aldri vil finne på å "anklage ham" for å være narsissist.

 

Hensikten min var velment, men svært brutal og betydelig mer intim enn hva et sunt vennskapforhold vanligvis inneholder. Men, jeg tenkte at jeg måtte gjøre det på den måten, for å få han til å forstå at enten så er JEG som venn helt av hektene gal i hode (i hans oppfattelse), eller så er det en liten døråpner for at han kanskje senere vil innse det, dersom livet hans mot formodning skulle møte mange flere nederlag.

Jeg tviler ikke på at din hensikt var velment. Dette kan slå begge veier. Den strategien jeg har sett anbefalt er å si klart og tydelig ifra når en narsissist viser dårlig atferd. Generelle anklager uten eksempler vil nok kanskje ikke fungere så bra. I beste fall kan dette føre til at han blir mer usikker og dermed blir mer åpen for kritikk, I verste fall blir personen bare fiendtlig innstilt mot deg. Dette får du føle på selv.

 

Forøvrig er jeg uenig i at sunne vennskapsforhold holder seg unna vanskelige temaer, tvert imot. I et dypt vennskap bør det være rom for å snakke om nesten alt og stor grad av åpenhet. Selv om dette er urealistiske forventninger i et forhold til en narississt, så kan åpenhet i beste fall (og det kan ta lang tid) føre til at personen revurderer sin atferd. Men det koster alltid mer enn det smaker for deg personlig, så det er et altruistisk motiv som må ligge bak.

 

 

Jeg har bedt om at han bør forsøke å være ærligere med meg. Altså ikke i bønn til noen gud, men som en oppfordring.

 

Narsissisters væremåte gjør jo at alt dette man kunne forestille seg at glir inn hos vanlig mottagelige mennesker nok som regel preller av på narsissister.

 

Jeg ser jo at jeg nok ikke kan forvente meg stort. Og hva angår de forandringene som du skriver så fint om at man kan håpe på. Informasjon man finner om narsissister forteller gjerne da at disse da vil kanskje heller endre strategi, skuespille en endring og fortsette sin manipulasjon. For de er ikke så rent lite mestere i dette å forsøke skape et vrengebilde i forhold til det reelle.

Ja, du kan forvente endel manipulasjon og jeg synes du gjør rett i å kreve mer ærlighet fra ham.

 

Jeg har selvfølgelig ikke avskrevet et årevis langt vennskapsforhold. Selv om jeg ikke er kristen, så har jeg også grei nok medmenneskelighet. Men, håp om bedring ser det gjerne værre ut med.

 

Tenker at dersom man bevarer forholdet, så må man innstille seg på at det ikke blir særlig mye bedre. Om narsissisters strategiendringer blir særlig bedre å leve med er vel uvisst/usikkert.

Vel, selv om narsissister ofte i større eller mindre grad har ønsker om å manipulere – ikke minst avhengig av graden av narsissisme, som går fra milde tendenser til ekstreme tilfeller, og andre karakteravhengige forhold – så er de ikke alltid så gode til det og de vil heller ikke alltid velge å gjøre det. Om du klarer å arrestere personen litt oftere enn du finner komfortabelt og ellers forklare på en saklig og mest mulig hyggelig tone hvorfor du gjør som du gjør, så kan dette være veldig gunstig for dem. Men ikke forvent deg særlig mye tilbake

Endret 4. mars 2015 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

 

Vel, selv om narsissister ofte i større eller mindre grad har ønsker om å manipulere – ikke minst avhengig av graden av narsissisme, som går fra milde tendenser til ekstreme tilfeller, og andre karakteravhengige forhold – så er de ikke alltid så gode til det og de vil heller ikke alltid velge å gjøre det. Om du klarer å arrestere personen litt oftere enn du finner komfortabelt og ellers forklare på en saklig og mest mulig hyggelig tone hvorfor du gjør som du gjør, så kan dette være veldig gunstig for dem. Men ikke forvent deg særlig mye tilbake

 

 

 

Det kan hende dette kan gå an, å forsøke være hyggelig framover. Jeg tror og håper ikke at han i tillegg slekter på psykopati, i og med at det ser ut å være en beslektet diagnose. Mye taler for en ren narsissist diagnose. Men, så kjenner jeg han kanskje ikke så godt som en kunne ønsket for å avdekke slikt, som jo blir et minus.

 

Han er kristen, som kanskje kan være et lite pluss, selv om det også kan være en form for skalkeskjul for å bli bedre akseptert i det lille småreligiøse lokalsamfunnet han bor i. Manipulator med all energi? Men, at han valgte teologutdannet kjæreste taler jo i mot det som bakgrunnsteppe. Selv om en utspekulert en, kunne også ha valgt det. Samt at trangen til å få seg kjæreste kan ha vært en drivende faktor som gjorde at han tok det nesten første og beste han fant.

 

Psykopater kan jo tenkes å plante en kniv i siden før du vet ordet av det. Men, jeg kjenner ingen virkelig kriminelle sider ved han. Men, man kan aldri vite 110 %.

 

Narsissister kan jo også være kriminelle, så det er vel et tåkete landskap å plukke ut psykopatene, når man ikke har utdannelse innen psykiatri.

 

Jeg regner med at alle Ja'ene taler for at det er narsissisme, som gjelder her.

 

Det han har fortalt meg, var at han jobbet ved en Rema 1000 i hjembygda si, også var det en arbeidskollega av han som mobbet. Derfor sprakk det for han slik at han fikk plantet en knyttneve i ansiktet. Så mistet han jobben pga. denne voldshendelsen. Det er jo litt alvorlig i seg selv, men også et ganske naturlig utløp om mobbingen har vedvart lenge nok, og hatt en spesiell psykologisk mobbeart.

 

Mange har blitt mobbet i livet, inkludert meg selv når jeg var skoleelev. Det klikket aldri for meg, selv om jeg har opplevd både fysisk og psykisk type mobbing. Men, det var langt i fra godt for meg å ha den belastningen. Nå er vi voksne, og forhåpentligvis vil ting gå bedre framover.

 

Jeg tror ikke det vil være umulig å få andre venner som erstatter ham, på litt sikt. Dessuten bor jeg ikke alene jeg heller, så jeg har dama mi å støtte meg på.

 

Alternativet kan være å ha litt "ekstra" sjelden kontakt med ham, men ikke å kutte bånd helt. Det kan fungere. Da må jeg bli flinkere til å være en kombinasjon av ærlig, men også å takke nei - med grunner for at det ikke passer, eller gjerne en oppdiktet grunn innimellom. Jeg liker ærlighet, så det å dikte opp noe må jeg isåfall øve meg litt mere på da. Spesiellt overfor ham.

 

Anonymous poster hash: 1869a...d18

[AnonymDiskusjon]

Hei, TS.

 

Jeg kjenner meg godt igjen situasjonen din, da jeg er i et forhold med en selv. Det er fryktelig vanskelig og ofte sårt. Det er sånn at jeg ikke tør å tenke på fremtiden fordi jeg ikke vet om han vil være i den. Jeg elsker ham til tross for feil og mangler, men problemet er at han verken innser dem eller er villig til å jobbe med dem.

 

Jeg leste lista, og han passer inn med alle de punktene. Da var det jo typisk at han sa at det var jeg som passet inn der da jeg tok det opp. TS, om du finner en måte å håndtere vennen din, tar jeg gjerne imot råd, da jeg begynner å bli lei hele situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 24e3e...9aa

[Aiven]

Hei, TS.

 

Jeg kjenner meg godt igjen situasjonen din, da jeg er i et forhold med en selv. Det er fryktelig vanskelig og ofte sårt. Det er sånn at jeg ikke tør å tenke på fremtiden fordi jeg ikke vet om han vil være i den. Jeg elsker ham til tross for feil og mangler, men problemet er at han verken innser dem eller er villig til å jobbe med dem.

 

Jeg leste lista, og han passer inn med alle de punktene. Da var det jo typisk at han sa at det var jeg som passet inn der da jeg tok det opp. TS, om du finner en måte å håndtere vennen din, tar jeg gjerne imot råd, da jeg begynner å bli lei hele situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 24e3e...9aa

Når det kommer til kjærlighetsforhold så er det generelle rådet slå opp og finn deg noen andre, beklager å si det så hardt og brutalt, men om han passer på 10/10 punkter så er han neppe bra for deg. Om du velger å bli, så er det jo også endel forhåndsregler du kan ta, det finnes endel litteratur rundt temaet, men igjen, alle psykologer vil råde deg til å forlate ham dersom – og med trykk på dersom – han er hardt rammet av narsissisme. Nå kan det jo hende at han bare har litt på alle punkter – og jeg tar et forbehold om at jeg ikke er fagmann, men jeg vil oppfordre deg til å i alle fall søke informasjon om emnet fra folk som er det.

Endret 4. mars 2015 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Jeg skjønner godt at du sier det, Aiven. Har tenkt den tanken mange ganger selv, men jeg klenger meg til håpet om at han kan forandre seg. Ja, jeg vet det er håpløst typisk, men det er ikke bare bare. Situasjonen vår er komplisert, for å si det mildt. En liten del av meg ønsker å slå opp, en større del av meg ønsker å fortsette.

 

Han er hardt rammet ja, men nekter å innrømme eller innse det. Han mener naturligvis at det er tull, og at hele psykiatrien er tull. Om ikke det synet endrer seg over tid, så er ikke dette en person jeg kan tilbringe resten av livet mitt med. Dessverre har jeg mine tvil om at det blir oss to til slutt, men jeg verken kan eller ønsker å avslutte forholdet på dette tidspunktet. Jeg vil gjerne lære mer om emnet, men jeg kan desverre ikke ta det opp med ham uten at det blir bråk og styr.

 

Anonymous poster hash: 24e3e...9aa

[AnonymDiskusjon]

Dette er TS.

Til deg med narsissist innad i et kjærlighetsforhold. Det var trist å høre, at du er kommet i den klemma. Hør på Aiven, skaff deg mer informasjon.

 

Jeg hadde aldri orket å leve sammen med en narsissist tror jeg. Du vil bli oppbrukt til slutt. Om det i tillegg finnes utroskap som utfyller deg når du er oppbrukt, så har narsissisten greid å presse den siste saften ut av deg. Tror det venter et stygger brudd, jo lengre du lar deg slite ut.

 

Jeg har heldigvis valget, om når jeg ønsker han inn på livet mitt. Merkelig nok, så har det omtrent nesten aldri skjedd at han har kommet alene for å besøke meg der jeg bor. Så det er jo på en måte selvregulerende. Ferjen har nok en del av svaret på det der.

 

Men, han er titt og ofte her, hvor jeg bor i nærheten av flere byer, men da for eget narsissistisk drivstoff. Han elsker å handle. Har jo nevnt at jeg også liker det innimellom. Men, når man bor nært nok alt sammen, så blir det jo litt mindre spennende å oppsøke til en hver tid.

 

Så når han planlegger en tur over fjorden, så ringer han gjerne eller sender SMS, for så å gjøre ærendene som tar en evighet med han. Dersom det finnes "smuler igjen av han", så blir det med veldig korte hilsningsbesøk, men for det meste om jeg er interessert i å treffe ham på et gitt kjøpesenter, slik at han kan shoppe ytterligere, med da meg på slep som et spøkelse mer eller mindre.

 

Evt. litt mer upersonlige sammenkomster som å se film på kino eller noe sånn. Men, som regel blir det med telefon/SMS, også reiser han hjem igjen uten å gi lyd fra seg. Herlig? Og uten egentlig å ha hatt særlig interesse for å treffe DEG (altså meg). Man blir alltid en siste reservermulighet, dersom tidsklemma med å fylle narsissistisk drivstoff plutselig skulle gi en åpen og ledig luke i planene hans.

Anonymous poster hash: 1869a...d18