Introvert

[Btbw]

Jeg har begynt å sette mer grenser etterhvert som jeg har blitt eldre. Tidligere slet jeg med å kunne si nei, og følte at jeg "måtte" bli med på alt jeg ble spurt om uansett hvor lite jeg egentlig ville. Nå sier jeg nei hvis jeg ikke orker og har planlagt en rolige dag hjemme hvis jeg trenger det. Men passer på at jeg da f.eks avtaler en annen dag i stedet for, slik at det ikke føles som en ren avvisning for de som spør.

Ja det er bra det. Før tenkte jeg mye på "ånei, nå sier jeg nei, hva tenker de andre nå...blir de lei seg....tenk hvis det ikke kommer en ny sjans.......syns de at jeg er teit som sa nei......hva hadde skjedd hvis jeg hadde sagt ja og hva skjer nå når jeg sier nei". Jeg blir også eldre og nå tenker jeg at det som regel kommer en ny sjans og at folk aksepterer at man er sliten noen dager og ikke orker. Folk går også i gang med nye ting eller treffer andre folk og tenker ikke så mye over de som ikke er med.

[TobleroneDrone]

For meg er det veldig vanskelig å finne riktig balanse. Jeg blir utrolig fort sliten av å være med folk, så jeg blir nesten aldri med på å gjøre noe sammen med andre. Så da sitter jeg mye hjemme alene, er ensom, og blir ca. aldri kjent med nye mennesker.

[Btbw]

For meg er det veldig vanskelig å finne riktig balanse. Jeg blir utrolig fort sliten av å være med folk, så jeg blir nesten aldri med på å gjøre noe sammen med andre. Så da sitter jeg mye hjemme alene, er ensom, og blir ca. aldri kjent med nye mennesker.

Ja vanskelig det der...og sier kanskje folk "du var jo så sosial igår, hva skjedde?". Så har man drømt noe eller tenkt på noe som gjør at man får litt angst eller noe igjen. Gruer meg litt til påskeferien.

Endret 28. mars 2015 av Btbw

[AnonymDiskusjon]

Jeg har begynt å innse at jeg òg er introvert, og at jeg ikke føler noe stort behov for å være sosial, - og jeg kan ikke fordra å være ute på byen i helgene i stappfulle lokaler med fulle folk, noe jeg med vilje har unngått de siste par åra. Selv om jobbkollegaer av og til har forsøkt å få meg med.

 

Leser for tida en bok av Anna Karlskov om temaet, for å prøve å forstå mitt eget sinn og hvordan jeg kan mestre det (er halvveis ut i boka, og kan ikke akkurat si boka leverer..). Hvis noen andre har noen andre bøker å anbefale så tar jeg gjerne imot tips!

 

Jeg er snart 30 år, og retrospektivt så er jeg ganske sikker på at det er èn eller flere familiemedlemmer som også er (eller har vært introverte), men det var aldri noe snakk om den type personlighetskarakteristikk, det har bare vært akseptert at dem ikke alltid har vært like pratsom..

 

Og gjennom hele grunnskolen ble jeg påminnet at jeg var så stille og sjenert, og ble ikke møtt med noen forståelse.

Har jo også vokst opp med et søsken med ADHD, noe som var en ekstrem påkjenning hvor jeg omtrent aldri fikk fred, og hver gang han var ute eller borte hos kamerater, om så bare for noen få timer, var som ei ukes ferie.

 

Har hatt tanker om at de nærmeste i familien må ha trodd at jeg evneveik når jeg var yngre når jeg ikke svarte men heller svarte meg selv i mitt eget sinn, hvor da de svarte på mine vegne.

 

Jeg har nå vært i fast jobb siden jeg fylte 19 år, og har lært meg etter det å være mer utadvendt blant kollegaer selv om det sliter meg ut - hvor da spesielt et aspekt av jobben min er især slitsomt, uten at jeg trenger å utdype det ytterligere.

 

Helgene blir nesten utelukkende brukt alene i leiligheten min, foran PCen med spill eller i sofaen, noe jeg på èn side er glad for, så jeg får ladet batteriene etter en lang arbeidsuke - men på den andre siden savner jeg å dele de (stille) stundene med

 

Hadde vært kjekt om det var flere der ute som kjenner seg igjen i noe av dette jeg har skrevet her nå, eller kan peke meg i retning av et forum for likesinnede.

 

Bare for å understreke en ting siden jeg ikke er sikker på hvor hen på "introversjon-skalaen" jeg befinner meg, men jeg er absolutt avhengig av en sosial tilhørighet og til en viss grad av sosial interaksjon gjennom uka selv om jeg ikke nødvendigvis er så frampå og pratsom. Kun helgene i grunn som jeg bruker som en "mot-vekt" for å få en balanse-gang.

 

Velger å skrive dette med anonym-funksjon, da jeg ikke vil ha dette logget til min faste bruker.

Anonymous poster hash: 48ccc...994

Anonymous poster hash: 48ccc...994

[Aiven]

 

Jeg har begynt å innse at jeg òg er introvert, og at jeg ikke føler noe stort behov for å være sosial, - og jeg kan ikke fordra å være ute på byen i helgene i stappfulle lokaler med fulle folk, noe jeg med vilje har unngått de siste par åra. Selv om jobbkollegaer av og til har forsøkt å få meg med.

 

Leser for tida en bok av Anna Karlskov om temaet, for å prøve å forstå mitt eget sinn og hvordan jeg kan mestre det (er halvveis ut i boka, og kan ikke akkurat si boka leverer..). Hvis noen andre har noen andre bøker å anbefale så tar jeg gjerne imot tips!

 

Jeg er snart 30 år, og retrospektivt så er jeg ganske sikker på at det er èn eller flere familiemedlemmer som også er (eller har vært introverte), men det var aldri noe snakk om den type personlighetskarakteristikk, det har bare vært akseptert at dem ikke alltid har vært like pratsom..

 

Og gjennom hele grunnskolen ble jeg påminnet at jeg var så stille og sjenert, og ble ikke møtt med noen forståelse.

Har jo også vokst opp med et søsken med ADHD, noe som var en ekstrem påkjenning hvor jeg omtrent aldri fikk fred, og hver gang han var ute eller borte hos kamerater, om så bare for noen få timer, var som ei ukes ferie.

 

Har hatt tanker om at de nærmeste i familien må ha trodd at jeg evneveik når jeg var yngre når jeg ikke svarte men heller svarte meg selv i mitt eget sinn, hvor da de svarte på mine vegne.

 

Jeg har nå vært i fast jobb siden jeg fylte 19 år, og har lært meg etter det å være mer utadvendt blant kollegaer selv om det sliter meg ut - hvor da spesielt et aspekt av jobben min er især slitsomt, uten at jeg trenger å utdype det ytterligere.

 

Helgene blir nesten utelukkende brukt alene i leiligheten min, foran PCen med spill eller i sofaen, noe jeg på èn side er glad for, så jeg får ladet batteriene etter en lang arbeidsuke - men på den andre siden savner jeg å dele de (stille) stundene med

 

Hadde vært kjekt om det var flere der ute som kjenner seg igjen i noe av dette jeg har skrevet her nå, eller kan peke meg i retning av et forum for likesinnede.

 

Bare for å understreke en ting siden jeg ikke er sikker på hvor hen på "introversjon-skalaen" jeg befinner meg, men jeg er absolutt avhengig av en sosial tilhørighet og til en viss grad av sosial interaksjon gjennom uka selv om jeg ikke nødvendigvis er så frampå og pratsom. Kun helgene i grunn som jeg bruker som en "mot-vekt" for å få en balanse-gang.

 

Velger å skrive dette med anonym-funksjon, da jeg ikke vil ha dette logget til min faste bruker.

Anonymous poster hash: 48ccc...994

 

Anonymous poster hash: 48ccc...994

 

 

Jeg tror ikke dette er så unormalt, jeg kjenner meg i alle fall litt igjen. Det jeg vil råde deg til er å oppsøke arrangementer som er alkoholfrie. Det kan være alt ifra rollespill og brettspill, til korsang og improvisasjonsteater. Denne typen aktiviteter og arrangementer har en tendens til å tiltrekke seg andre introverte og du kan dermed møte likesinnede der. Bor du i Oslo eller en annen større norsk by, er nok dette enklere.

[Tabris]

 

Leser for tida en bok av Anna Karlskov om temaet, for å prøve å forstå mitt eget sinn og hvordan jeg kan mestre det (er halvveis ut i boka, og kan ikke akkurat si boka leverer..). Hvis noen andre har noen andre bøker å anbefale så tar jeg gjerne imot tips!

 

Anonymous poster hash: 48ccc...994

 

 

Denne: Quiet: The Power of Introverts in a World that Can't Stop Talking

[Btbw]

 

 

Leser for tida en bok av Anna Karlskov om temaet, for å prøve å forstå mitt eget sinn og hvordan jeg kan mestre det (er halvveis ut i boka, og kan ikke akkurat si boka leverer..). Hvis noen andre har noen andre bøker å anbefale så tar jeg gjerne imot tips!

 

Anonymous poster hash: 48ccc...994

 

 

Denne: Quiet: The Power of Introverts in a World that Can't Stop Talking

 

Den boken såg litt vanskelig ut. Står det noe praktisk f.eks teknikker man kan bruke eller er det historier om folk? Jeg leser en bok som heter "støtte til forandring", det handler om at man prøver å få frem gode egenskaper i et menneske. Og så står det litt om forhold mellom klienter og pasienter. Såg at kiropraktoren min hadde den så jeg kjøpte den for å bli like motiverende som han.

[Tabris]

Jeg synes ikke den var vanskelig. Jeg tror den har blitt oversatt til norsk nå også, hvis du sliter med å lese engelsk.

 

Den forklarer mye rundt det å være introvert, hva det vil si og hva man antar det kommer av. Samt hvorfor det er ekstra slitsomt i en verden som hyller det å være ekstrovert som noe man må være for å ha fremgang og suksess i livet. Boken tar også for seg hvordan man kan bruke det å være introvert som en styrke i stedet for en svakhet. Veldig bra bok.

[Btbw]

Jeg synes ikke den var vanskelig. Jeg tror den har blitt oversatt til norsk nå også, hvis du sliter med å lese engelsk.

 

Den forklarer mye rundt det å være introvert, hva det vil si og hva man antar det kommer av. Samt hvorfor det er ekstra slitsomt i en verden som hyller det å være ekstrovert som noe man må være for å ha fremgang og suksess i livet. Boken tar også for seg hvordan man kan bruke det å være introvert som en styrke i stedet for en svakhet. Veldig bra bok.

Ok da skal jeg se på den. Tror jeg tappes for krefter når jeg er med folk fordi jeg ikke har lyst til å krangle med noen, bruker mye energi på å være enig med folk og når jeg er alene kan jeg puste lettet ut over at det ikke ble noen uenigheter.

[Btbw]

''Ifølge den Jungske tradition bearbejder ekstroverte mennesker ved at tale, mens introverte mennesker foretrækker at bearbejde, før de taler'' - Fra boken ''Den motiverende samtale''.

[Btbw]

Følte tråden stoppet litt opp. Har dere tenkt på noe nytt? Beklager litt masete men jeg er arbeidsledig.

[Drogin]

Jeg er også slik 

Jeg snakker mye med kolleger på jobb, som også er ingeniører og deler mye interesser.

Det hender jeg blir med på en lønningspils og slikt, samt større arrangementer i forbindelse med jobb.

Har vært med på et par fritidsaktiviteter de siste årene.

 

Men i hovedsak liker jeg meg best i leiligheten og styre med egne interesser. For tiden uten noen organisert sosial fritidsaktivitet.

Endret 18. april 2015 av Drogin

[Btbw]

Hvilket innlegg tenkte du på, svarte du på en måte på første innlegget? Har forresten fått den boken nå.

[Disorder]

Jeg er også introvert. Jeg pleier ofte å sitte alene med spill, musikk eller noe annet for å lade opp etter jobb eller en sosial økt. Det blir fort slitsomt å forholde seg til andre mennesker i over lengre tid og jeg føler fort behovet for å trekke meg tilbake og bare slappe av alene.

Når det er sagt, så er jeg alltid "med" når jeg er sammen med andre. Jeg kan ofte være gira på å henge med et par kompiser, stikke på byen eller ta en kjøretur. Det er bare det at når jeg blir sliten eller trøtt, så er det å være alene det eneste jeg tenker på.

[Btbw]

Jeg er også introvert. Jeg pleier ofte å sitte alene med spill, musikk eller noe annet for å lade opp etter jobb eller en sosial økt. Det blir fort slitsomt å forholde seg til andre mennesker i over lengre tid og jeg føler fort behovet for å trekke meg tilbake og bare slappe av alene.

Når det er sagt, så er jeg alltid "med" når jeg er sammen med andre. Jeg kan ofte være gira på å henge med et par kompiser, stikke på byen eller ta en kjøretur. Det er bare det at når jeg blir sliten eller trøtt, så er det å være alene det eneste jeg tenker på.

Ok har du fått lest gjennom diskusjonen, fått noe ut av den? Jeg var med på mye sist uke og slet meg helt ut og så ble det mye oppmerksomhet på bursdagen som jeg ikke var vant til. Håper jeg får kreftene tilbake. Har også langdistanseforhold som sliter meg ut. Tenker på om jeg skal slå opp eller ikke og det tapper meg for krefter. Føler vi er perfekt for hverandre men hun bor i Romania.

[Disorder]

Har ikke lest så mye, bare litt på første side. Det er også sånn med meg at hvis jeg må være med folk flere dager i strekk, så dauer jeg. Da trenger jeg mye tid for meg selv. Merker at jeg får vansker med å konsentrere meg ordentlig hvis jeg må forholde meg til flere enn 2 personer om gangen. Rart det der...

 

Hvis du mener at dere er perfekt for hverandre, så bør du vel ikke slå opp? Jeg kan dog forstå at et sånt forhold er slitsomt.

[Btbw]

Har ikke lest så mye, bare litt på første side. Det er også sånn med meg at hvis jeg må være med folk flere dager i strekk, så dauer jeg. Da trenger jeg mye tid for meg selv. Merker at jeg får vansker med å konsentrere meg ordentlig hvis jeg må forholde meg til flere enn 2 personer om gangen. Rart det der...

 

Hvis du mener at dere er perfekt for hverandre, så bør du vel ikke slå opp? Jeg kan dog forstå at et sånt forhold er slitsomt.

Du kan gå tilbake og lese. Bra å ha lest gjennom hele tråden, så kan du sitere litt og komme med mer innspill? Det som er litt slitsomt med folk er at de blander seg inn i mye rart. Kommer med masse ideer/forslag. Tenker av og til "Hei, vent litt, jeg har lyst å ha det sånn som jeg hadde det". Prøver å meditere tilbake osv. Blitt litt zoombie i det siste, bare gå rundt og snakke bla bla bla uten å mene noe, bare for å få dagene til å gå uten problemer / krangling. I fjor da jeg hadde sterke meninger fikk jeg høre fra foreldre at jeg var så sint hele tiden. Hm. Vurderer også å ta litt pause fra psykologen fordi vi har gått oss litt fast. Drikke litt kaffi og ses neste uke uten å løse noe særlig. Hun jenta er utadvent og hyper som girer meg opp mens jeg er avslappa og mer laidback som roer henne ned. Hm. Møtte hun på Mallorca i 2012 og begge ble forelska. Vært hver sommer og besøkt henne i Spania. Prøvde å få henne til Norge men hun liker å være med familien i Romania og sier hun må jobbe i klesbutikken. Jeg som sitter her har mistet jobben min og er frustrert. Klarte å jogge litt idag da. Ble litt langt, prøvde å forklare situasjonen min best mulig sånn at dere kan hjelpe.

[Everket]

 

DA kjenner jeg stresset kommer. Fra å glede meg til alt jeg skal gjøre hele uka, så er alt nå bare stress. Jeg må ommøblere i eget hode og gjøre torsdagskveld til min avslappingsdag i stedet for, etter alt jeg skal gjøre. Siden fredag er eneste dagen jeg har fri. Det hjelper på, men blir ikke det samme.

 

Kjenner meg tildels igjen, bortsett fra at jeg sjelden har fulle kvelder.  

 

Jeg har alltid skuffet om jeg plutselig må gjøre noe annet enn det jeg hadde planlagt når planen var å være hjemme i fred og ro.

Derimot har jeg aldri blitt skuffet om noe jeg skal blir avlyst, slik at jeg isteden kan være hjemme 

 

Veldig flott forklart begge to og kjenner meg fryktelig godt igjen. Men jeg sliter tidvis med dårlig samvittighed nettopp fordi jeg feks ikke blir skuffet viss noen avlyser. Men avlyser jeg da er det helvetet løs - vel av og til i alle fall.

 

Dette var en svært interessant tråd, godt og ikke føle seg alene. Det er litt utfordrende til tider, for hele familien samt mine bestevenner er stikk motsatt. Og det er til tider litt lite forståelse og mye friksjon ute å går.

Endret 29. april 2015 av Everket

[Isond]

Hei. Jeg føler med ganske introvert, jeg liker å trekke meg tilbake for meg selv, mange timer alene, ofte mange dager. Hvis det skjer noe spesielt (f.eks vært i møter) så trekker jeg meg i hvert fall tilbake. Litt for at jeg trenger tid til å tenke men også fordi jeg synes verden er skummel og når jeg er med folk så bruker jeg veldig mye energi på å være sosial. Hvis jeg er med folk hele tiden skjer den ene tingen etter den andre og jeg får aldri restituert meg. Når jeg er i form lager jeg mange planer...såklart kan vi gå ut og spise der og der osv. men når dagen kommer har jeg ikke lyst lenger. Noen andre som har det slik? Er det feigt å hele tiden trekke seg tilbake?

 

Det er vel ikke feigt. Mennesker er forskjellige, og så lenge du ikke gjør noe som går utover andre, er det jo helt greit å ville være alene nå og da. Jeg gjør det samme selv.

[ilpostino]

Jeg har ikke lest hele tråden men vil anbefale boken The Introvert Advantage av Marti Olsen Lany. Det gikk opp for meg en del lyd med tanke hvordan det er å være introvert da jeg leste den.