Introvert

[Btbw]

En annen ting jeg vil vedlegge er at dette er ikke nødvendigvis "enten eller" når det kommer til Intro/Extra-vert, og selv om du skulle identifiseres som en av delene kan en av elementer av det motsatte, og i noen tilfeller kan en bytte helt fra den ene til den andre.

Ja det kan jo skje nye ting med folk, f.eks få kjæreste (få mer selvtillit) eller få mer arbeid på jobben (bli mer stille).

[Btbw]

Kanskje trikset er å ikke tenke så mye på når man er alene og når man er med folk. Plutselig er man med folk uten å tenke over det. Og de fleste venner/bekjente har en spesiell væremåte eller ting de spør om oftere enn andre ting. Hvis man lærer seg gode svar på de tingene så går det ofte bedre.

[Kea]

Ikke helt relatert til topic, men jeg blir litt hyper i hodet når jeg er sammen med folk, på den måten at jeg føler et veldig press til å finne noe å snakke om hvis det er stille i noen minutter; da skanner hjernen alle mulige samtaleemner i en rasende fart, og jo lenger tid det går, desto mer "panisk" blir jeg i hodet. Er det sånn hos mange av dere introverter? Eller er dere helt rolige i topplokket når dere er med noen dere kjenner godt?

[AnonymDiskusjon]

Ikke helt relatert til topic, men jeg blir litt hyper i hodet når jeg er sammen med folk, på den måten at jeg føler et veldig press til å finne noe å snakke om hvis det er stille i noen minutter; da skanner hjernen alle mulige samtaleemner i en rasende fart, og jo lenger tid det går, desto mer "panisk" blir jeg i hodet. Er det sånn hos mange av dere introverter? Eller er dere helt rolige i topplokket når dere er med noen dere kjenner godt?

 

Har det akkurat sånn som du sier, at jeg kjenner økende press til å si noe hvis det blir stille for lenge, også med helt kjente personer. Det finnes sjeldne unntak, som jeg har opplevd trivsel med å være taus sammen med.

Det du sier her, er nok veldig vanlig og normalt.

 

Anonymous poster hash: a07f7...b20

[Whist1er]

....

 

Vel, jeg fikk jobben, men det er fortsatt et problem. Og jo oftere jeg får beskjed om at jeg må si mer, jo vanskeligere blir det å gjøre nettopp det. Alle er ikke skravlehøner.

Det er ingen påviselig sammenheng mellom det å ha de beste ideene og det å være den mest aktive prateren.

[AnonymDiskusjon]

 

....

 

Vel, jeg fikk jobben, men det er fortsatt et problem. Og jo oftere jeg får beskjed om at jeg må si mer, jo vanskeligere blir det å gjøre nettopp det. Alle er ikke skravlehøner.

Det er ingen påviselig sammenheng mellom det å ha de beste ideene og det å være den mest aktive prateren.

 

 

Definitivt ikke. Snarere tvert i mot ofte.

 

Anonymous poster hash: a07f7...b20

[Tabris]

Ikke helt relatert til topic, men jeg blir litt hyper i hodet når jeg er sammen med folk, på den måten at jeg føler et veldig press til å finne noe å snakke om hvis det er stille i noen minutter; da skanner hjernen alle mulige samtaleemner i en rasende fart, og jo lenger tid det går, desto mer "panisk" blir jeg i hodet. Er det sånn hos mange av dere introverter? Eller er dere helt rolige i topplokket når dere er med noen dere kjenner godt?

Jeg er omvendt. Hvis jeg er med noen hvor samtalen går treigt, spesielt om vi er flere samlet, så trekker jeg meg mentalt tilbake. Melder meg litt ut.

[Btbw]

Ikke helt relatert til topic, men jeg blir litt hyper i hodet når jeg er sammen med folk, på den måten at jeg føler et veldig press til å finne noe å snakke om hvis det er stille i noen minutter; da skanner hjernen alle mulige samtaleemner i en rasende fart, og jo lenger tid det går, desto mer "panisk" blir jeg i hodet. Er det sånn hos mange av dere introverter? Eller er dere helt rolige i topplokket når dere er med noen dere kjenner godt?

Ja har det ofte slik. Jeg pleier å være ganske avslappet med en fyr jeg møtte i går men plutselig stilte han meg geografi-spørsmål. Da ble det skikkelig scanning ja, men klarte å unngå panikkanfall. En måte er å le det bort mens du leter etter svar, da får du litt pause eller så kan du si "sorry, jeg datt litt ut i egne tanker, kan du repetere spørsmålet".

[AnonymDiskusjon]

 

Ikke helt relatert til topic, men jeg blir litt hyper i hodet når jeg er sammen med folk, på den måten at jeg føler et veldig press til å finne noe å snakke om hvis det er stille i noen minutter; da skanner hjernen alle mulige samtaleemner i en rasende fart, og jo lenger tid det går, desto mer "panisk" blir jeg i hodet. Er det sånn hos mange av dere introverter? Eller er dere helt rolige i topplokket når dere er med noen dere kjenner godt?

Jeg er omvendt. Hvis jeg er med noen hvor samtalen går treigt, spesielt om vi er flere samlet, så trekker jeg meg mentalt tilbake. Melder meg litt ut.

 

 

Da er du den sorten jeg ikke liker. En person som svikter andre fordi de viser svakheter.

 

Anonymous poster hash: a07f7...b20

[Thyristor]

[Kea]

Den der har jeg lest før og synes den er veldig fin. Har hjulpet meg til å forstå en i livet mitt som er introvert litt bedre.

Endret 7. mars 2015 av Therawyn

[€uropa]

Ikke helt relatert til topic, men jeg blir litt hyper i hodet når jeg er sammen med folk, på den måten at jeg føler et veldig press til å finne noe å snakke om hvis det er stille i noen minutter; da skanner hjernen alle mulige samtaleemner i en rasende fart, og jo lenger tid det går, desto mer "panisk" blir jeg i hodet. Er det sånn hos mange av dere introverter? Eller er dere helt rolige i topplokket når dere er med noen dere kjenner godt?

 

Det kommer an på hvem jeg er sammen med. Selv har jeg ikke noe behov for å holde samtalen gående hele tida og synes det er greit med stille perioder. Men jeg vet jo at mange andre blir ukomfortable av det, så når jeg for eksempel står sammen med kolleger jeg ikke kjenner så godt eller andre personer som jeg ønsker å bli bedre kjent med, passer jeg på å snakke litt innimellom. Dog klarer jeg som regel å unngå å få panikk.

 

Unntaket var da jeg var på utveksling i Tyskland og møtte fadderen min noen ganger for å spise lønsj. Ett problem var at vi var veldig forskjellige personer som ikke hadde noe mer til felles enn at vi studerte (forskjellige ting) på den samme skolen og at hun hadde vært i Norge en gang. Men det største hinderet var språket. Selv om jeg hadde ting jeg ville si, var det ikke alltid så lett å si det på tysk.

 

Det er lettere når jeg er sammen med folk jeg kjenner godt. Da kan vi sitte lenge uten å si så mye.

[TheMartine]

 

Det er ingen påviselig sammenheng mellom det å ha de beste ideene og det å være den mest aktive prateren.

Definitivt ikke. Snarere tvert i mot ofte.

 

 

Anonymous poster hash: a07f7...b20

 

Absolutt! Jeg opplever faktisk ofte at de mest pratsomme folka er veldig uselvstendige. De må ha tilbakemelding på alt de tenker og gjør.

[Btbw]

Når dere er ute med en vennegjeng og sitter rundt et bord...snakker dere da med sidemannen eller tørr dere ta opp ting i plenum?

[Tabris]

Når dere er ute med en vennegjeng og sitter rundt et bord...snakker dere da med sidemannen eller tørr dere ta opp ting i plenum?

Jeg tar fint ting opp i plenum, spesielt om jeg er med nære venner. Da ser jeg ikke problemet. Er jeg med folk jeg ikke kjenner så godt, så pleier jeg å holde meg til sidemannen. Men kan si noe i plenum om det er noe jeg føler er interessant nok til det.

 

Hvis gruppen bare sitter og prater pjatt, så melder jeg meg ut. Det orker jeg ikke.

[Btbw]

 

Når dere er ute med en vennegjeng og sitter rundt et bord...snakker dere da med sidemannen eller tørr dere ta opp ting i plenum?

Jeg tar fint ting opp i plenum, spesielt om jeg er med nære venner. Da ser jeg ikke problemet. Er jeg med folk jeg ikke kjenner så godt, så pleier jeg å holde meg til sidemannen. Men kan si noe i plenum om det er noe jeg føler er interessant nok til det.

 

Hvis gruppen bare sitter og prater pjatt, så melder jeg meg ut. Det orker jeg ikke.

 

Før tørte jeg bare å snakke med sidemannen, men det er ganske motiverende å si noe morsomt ut til alle som alle ler av. Man risikerer sjansen på at ingen ler men det er morsomt når alle ler og det blir en diskusjon ut av noe man sier. Man risikerer kanskje også at folk blir litt sjalu på noe man sier "Meg og person X holder på med for tiden er å...bla bla bla" og så er ikke de andre med på det. Det kan være litt dumt, men kanskje det e bedre å ta ting opp i plenum og heller beklage seg etterpå hvis noen føler seg såret over noe.

[Tabris]

Det er å være introvert er ikke det samme som å være sjenert eller sosialt usikker.

[Zeph]

Dersom du kjenner deg igjen i beskrivelsen av ein introvert, så kan det vere nyttig å lese litt om emnet. Finnes stoff på nett og i form av bøker. Eg er sjølv sterkt introvert og lev fint med det. Det var ein dag eg surfa på forumet her for mange år sidan og kom over ein tråd om introverte. Alt vart litt lettare etter at eg las meg opp på emnet og byrja forstå meir av korleis me fungerer som menneske. At det ikkje er noko i feil med å bli utslitt av sosialt samvær, men rett og slett er sånn mange fungerer.

 

Det kan og hjelpe dersom du kjenner det sjenert, usosial eller usikker på sosiale samanhengar. Det finnes sjølvsagt dei som er asosiale, sjenert og introvert. Mange klarar seg fint i dei situasjonane, men det er ikkje noko dei oppsøker og det tappar energi.

 

For min del har den største utfordringa vore dating. Har ikkje noko problem å prate med jenter, men det blir så få av dei og langt mellom kvar gang.

 

Ei anna utfording mange sikkert har opplevd er korleis andre oppfattar deg. Eg trur dei som er introvert har lettare for å finne ut av konseptet med intro/ekstrovert og lære om det. Då vil du kanskje forstå dei rundt deg betre og takle situasjonar frå dag til dag på ein lettare måte. Dei som ikkje reflekterer over det eller i det heile tatt kjenner til at det finnes så fundamentalt store forskjellar i folk, kan ha vanskeleg for å takle det. Deira oppførsel overfor deg som introvert kan då bli ukomfortabelt for deg. Har du nære vener eller familie der du opplev dette, så ta ein prat med dei om det. Du treng ikkje endre på kven du er eller korleis du oppfører deg. Berre det at dei rundt deg forstår den du er kan hjelpe.

 

Eit lite eksempel. Du er introvert og har ein god ven som er ekstrovert. Han vil dra deg med på nattklubb kvar helg og tilbringe mykje tid i lag i kvardagane. Du må ha dagar for deg sjølv og trivst best med ein heimefest eller berre ein filmkveld. Dersom du avvis han over lang tid, kan han oppfatte det som at du ikkje vil bruke tid i lag med han. Noko som for så vidt er riktig, men ikkje på grunn av kven han er. Du vil ha tid for deg sjølv på grunn av den du er og korleis din kropp fungerer. Ved å ha ein open dialog kan eventuelle konfliktar løyse seg. Han forstår at du ikkje alltid vil på fest eller bruke tid i lag med andre, og veit at det er fordi du treng tid for deg sjølv.

 

Nokre blir ukomfortable og irritert av å tilbringe tid i lag med personar som er introverte. Dei er kanskje veldig ekstroverte og brukar tid i lag med andre ekstroverte. Når du ikkje responderer på same måte kan det oppfattast som negativt.

 

Eg las ei bok om introverte, der forfattaren deltok på eit seminar om introverte. Sidan alle var introverte, endte det opp med at dei fleste fann seg ein eller to andre å prate med, og hadde lågmælte diskusjonar i kvar sine hjørne. Det vart etter kvart litt for roleg og neddempa. Det er altså positivt med innspel frå ekstroverte i livet. Det finnes mange introverte som er i lag med ein ekstrovert og har det fint i lag.

 

Det er òg viktig å hugse at dette ikkje er snakk om to kategoriar, men ein skala. I eine enden har du dei som er mest introvert, i den andre enden dei som er mest ekstrovert, og midt på dei som er hverken eller. Det at du er introvert betyr ikkje at du er lik alle andre som er introvert. Det finnes mange tilfelle der personar som har funnet ei gruppe eller ein karakteristikk å identifisere seg med, overdriv sin eigen oppførsel. Du finn ut om intro/ekstrovert for første gang, identifiserer deg med mange introverte trekk. Når du les om andre sine tankar og veremåtar, så kan du risikere å endre deg sjølv til å passe endå betre inn i karakteristikken, sjølv om du ikkje kjente noko behov for det. Det er ei "felle" ein kan gå i og noko ein bør passe litt på for.

Endret 9. mars 2015 av Zeph

[Btbw]

"Når du les om andre sine tankar og veremåtar, så kan du risikere å endre deg sjølv til å passe endå betre inn i karakteristikken, sjølv om du ikkje kjente noko behov for det. Det er ei "felle" ein kan gå i og noko ein bør passe litt på for."

 

Bra skrevet. Jeg leste mye om filosofi, angstbøker og personkarakteristikk og ulike sykdommer en periode og det gjorde meg bare rarere og rarere. Begynte å tenke på hvordan jeg snakket, gikk, oppførte meg med andre personer. Før det var jeg bare meg selv og slappet av.

[Btbw]

 

Synes da at du burde da nettopp ta opp saken da og forklare situasjonen at du ikke er så pratsom som person, er bedre å prøve å få en forståelse i denne saken enn å la det bygge seg opp som nå som gjør det vanskeligere for deg å komme med innspill.

 

Jeg er veldig stille selv som person, og jeg trenger en del "oppvarming" før jeg selv kommer med innspill i "trygge" omgivelser.

Lider litt av det tilfellet at om noen kommenterer på en ting jeg gjør så blir jeg "hyperaware" på akkurat den tingen, om det er i negativt forheng så ender man med at en ikke viser den tingen blant de som kommenterte på det igjen.

Joda, i utgangspunktet burde jeg nok det. Men jeg forklarte meg heller med at det kom til å gå seg til med tida. Men det har det egentlig ikke gjort, siden jeg hele tida føler meg veldig pressa til å ta ordet. Jobber på ei avdeling med veldig mange som elsker å høre sin egen stemme, så jeg satser mer på å gli inn i bakgrunnen :b

 

Men sånn er det jo i livet. Folk som tuter og prater høyt blir jo som regel høyest ansett.

 

Hvordan gikk det, gikk det seg til med tiden?