Logisk brist i kristendommen?

[G]

 

 

Legg merke til at jeg skriver "ser ut til", da jeg er fullstendig klar over at det ikke er bombesikkert. Det er allikevel, slik jeg har forstått det, det mest sannsynlige, da alternativet er knyttet til spekulasjoner om skjulte variabler... som det virker usannsynlig at faktisk eksisterer.

Er ikke Imlekk inne på noe her?

 

Om man drar den litt langt så kunne man tenke seg at dette "er" virkelig:

http://phys.org/news/2014-10-parallel-worlds-collide-quantum-mechanics.html

 

 

 

Sånne idéer gir jo grobunn for at jeg kan se for meg at jeg skal treffe E.T., eller "the flying spaghetti-monster".

 

 

Kommer helt ann på, så lenge disse variablene er knyttet til qm, så vil det ikke ha noe å si da det alikevel ikke er relevant for kausalitetsprinsippet i all sin prakt.

 

ot

 

 

Jeg er usikker på hvem det er du argumenterer mot - det slår meg som en stråmann.

 

 

Uansett hva du egentlig sier, og hvordan jeg egentlig tolker det; Jeg sier bare at det er en kategorifeil å bruke QM til å si noe om evt. årsaker, man trekker konklusjoner basert på feil premisser - var det jeg prøvde å få frem.

 

 

 

Men, om du ikke kan definere hvor "målet ditt er", så kan du heller ikke snakke om noen kausalitetsprinsipper, kan du vel?

 

 

 

Our three-dimensional space, in which we live, with our macroscopic physical body, is a small theater, which cannot contain all of reality. Reality is much bigger than that: it cannot be all represented on this narrow three-dimensional stage. There are other venues out there, that can accommodate entities genuinely non-spatial in nature, such as electrons, protons, neutron, quarks… entities whose spatiality is of a very different kind, decidedly non-ordinary. But then, if the microscopic entities generally do not have a position in space, what exactly does this mean? How can we understand a process through which a physicist, under certain experimental conditions, is able to detect the spatial position of a microscopic elementary entity?

Kilde: https://medium.com/quantum-physics/the-strange-physics-of-raw-spaghetti-e7c75e68311f

 

 

Jeg knotet ned noe her:

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1660302&do=findComment&comment=22440760

[Kino1]

Tror det er mer for å holde seg lojal til den guden du tror på. Fantasier er jo bare normalt uansett.

[Horten Market]

Joa, jeg kan lett tolke den slik. Spesielt når du åpenbart sier deg uenig i Henrik sin påstand om at religiøse er i en ekstrem minoritet blant de fremste vitenskapsmenn. Du gjør ingen distinksjon på kvinner og menn før nå, når du desperat prøver å ro deg i land. En minoritet er det motsatte av en majoritet - så en minoritet kan teknisk sett være alt under 50 %. Voks opp og innrøm at du tok feil, og slutt å forsøke å ro.

Nå rører du fælt. Det var Henrik som var uenig med meg, det er vesentlig fordi jeg hevdet jo ikke at religiøse vitenskapsmenn er i flertall. Det er ulike definisjoner av hva som er en minoritet, avhengig av hva man snakker om, men legger vi din forståelse til grunn, så farer du altså med et stråmannsargument, siden ingen her har hevdet noe annet.

 

Jeg har mine ord i behold: "En rekke av vår aller fremste forskere og vitenskapsmenn har vært og er religiøse."

 

Det er litt overraskende at ateister, som liker å fremstille seg som mer rasjonelle enn andre, går så langt i å bortforklare virkeligheten når den ikke passer inn i deres ateistiske univers. Av og til får jeg inntrykk av at fanatiske ateister er like irrasjonelle som fanatiske religiøse. Kanskje er det fanatismen som gjør irrasjonell?

 

Du kommer med uvesentlig flisespikkeri og bevisste(?) misforståelser. Jeg forsto utmerket godt hva Henrik mente, selv om han ikke tallfestet "ekstrem minoritet", og kanskje ikke en gang uttrykte uenighet om man skal være like tverr i tolkningen av andre som du er her. Men det er nok av reelle uenigheter å debattere om man ikke også skal konstruere misforståelser og henge seg opp i uvesentlige detaljer. Oppfordringen fra meg blir å tolke andre i beste mening.

 

Resten av det du sier bekrefter bare følgende definisjon av (religiøs) tro: Å late som om man vet noe man ikke kan vite.

Det er nok en mangelfull forståelse av hva religiøs tro er. Jeg har aldri møtt religiøse som, etter noen raske avklaringer, hevder at religiøs visshet er det samme som vitenskapelig kunnskap. I alle fall kristendommen, som denne tråden handler om, skiller mellom verdslig kunnskap og den visshet som religiøs innsikt kan gi. Det er tvert imot rabiate ateister som kommer drassende med sin "vitenskapelige metode" inn i religionens domene, der den ikke har noe som helst å utrette. Det er ateister som ikke evner å skille vitenskap og religion. Et tankekors.

[Abigor]

Jeg har mine ord i behold: "En rekke av vår aller fremste forskere og vitenskapsmenn har vært og er religiøse."

Som Sam Harris sier det: de fleste som har plukket kylling har vært religiøse. Det er ikke dermed noe krav eller kausalitet med å være religiøs og plukke kylling. Alle mennesker som har vært tilgjengelig var religiøse, det var ingen andre før som kunne gjøre jobben. Endret 10. april 2015 av Abigor

[Horten Market]

Du har gått glipp av konteksten, forståelig nok. Poenget mitt var å vise at religiøse kan være like rasjonelle som ikke-religiøse. At det finnes fremtredende vitenskapsmenn som er religiøse, bevitner det. At det er en minoritet er uten betydning, og om det er en ekstrem minoritet, som noen påstår, endrer heller ikke poenget.

 

Sagt på en annen måte: Det finnes religiøse blant de mest fremtredende på området som ateister mener å være i sitt ess, forskning og vitenskap, men det finnes ikke en eneste ateist som er fremtredende på religionens domene. Faktisk finnes det ikke en eneste ateist blant religiøse.

 

Ateister forstår ikke religionens tenkemåte, religiøse forstår ateismens tenkemåte.

[Larzen_91]

Du har gått glipp av konteksten, forståelig nok. Poenget mitt var å vise at religiøse kan være like rasjonelle som ikke-religiøse. At det finnes fremtredende vitenskapsmenn som er religiøse, bevitner det. At det er en minoritet er uten betydning, og om det er en ekstrem minoritet, som noen påstår, endrer heller ikke poenget.

 

Sagt på en annen måte: Det finnes religiøse blant de mest fremtredende på området som ateister mener å være i sitt ess, forskning og vitenskap, men det finnes ikke en eneste ateist som er fremtredende på religionens domene. Faktisk finnes det ikke en eneste ateist blant religiøse.

 

Ateister forstår ikke religionens tenkemåte, religiøse forstår ateismens tenkemåte.

 

Buddhister er vel i hovedsak ateister, og kan vel i stor grad kalles religiøse. Jeg personlig kan godt forstå religiøse sin tenkemåte, jeg synes bare at det er en dårlig måte å tenke på.

[Horten Market]

Jo, det har du vel rett i, ut fra en vid definisjon av ateisme. Jeg bruker imidlertid begrepet om dem som tar avstand fra alt religiøst, eller mangler religiøs tro.

[Larzen_91]

Jo, det har du vel rett i, ut fra en vid definisjon av ateisme. Jeg bruker imidlertid begrepet om dem som tar avstand fra alt religiøst, eller mangler religiøs tro.

 

Men da er det jo nettopp du som utvider begrepet..

[Horten Market]

Du utvider begrepet til å omfatte enkelte grupper religiøse. Det er en vanlig forståelse, men min forståelse er også vanlig. Tror faktisk jeg er på linje med Sam Harris her.

[Larzen_91]

Og du utvider det til å omfatte de som tar avstand fra religion, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet. Jeg synes en grei og ryddig definisjon er fravær av gudstro. Men ja, jeg er klar over at begrepet brukes forskjellig, og det er ikke noe vits i å snakke forbi hverandre da det ser ut til å være tilfellet her.

 

Men fortsatt, jeg er av typen som tar avstand fra religion, men jeg vil jo påstå som jeg gjorde ovenfor at jeg kan til en viss grad forstå tankemåten til religiøse. Man må ikke være enig for å kunne forstå hverandre.

 

Edit: jeg utvider forøvrig ikke begrepet. Jeg bruker det som er minstekravet for å kalles ateist: altså et fravær av gudstro. Det er en innsnevring av begrepet, selv om det betyr flere som faller under det.

Endret 11. april 2015 av El-Ateisten

[limahc]

Ja, jeg skjønner hva det er du prøver å få frem. Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor du mener det er tilfellet.

 

Fordi det handler om to forskjellig ting, hvordan vs hvorfor, man trekker en konklusjon basert på feil premiss.

Men for å snu litt på flisa; la oss tenke at qm, vitenskapen eller empiri faktisk kan identifisere årsaksløse effekter; hvordan kan man tenke seg at dette gjøres?

 

 

Joda, det er ingenting i veien for at årsaksforhold muligens kan foregå litt kjappere enn planck-tid. Planck-tid er kun et foreslått intervall som gir et "grovt" estimat når kvanteeffekter gjør seg utslagsgivende.

Ifølge Einstein så er ikke bare det fysiske bundet av tid, med tid er også bundet av det fysiske. Det er jo en absolutt forutsetning for relativitetsteorien.

 

Tid er nødvendig for at kausalitetsprinsippet fungerer i vårt fysiske univers. Det blir meningsløst å bruke det i en annen sammenheng for man må da endre de premissene som ligger til grunn.

 

Tid er riktignok en great storyteller, men nødvendig for kausalitet? En bayesianer er nok neppe enig. Kan ikke endringer beskrives uten tid?

 

På hvilken måte er egentlig tid bundet av det fysiske og vica-versa? Eller mer konkret, hva er tid?

 

Men, om du ikke kan definere hvor "målet ditt er", så kan du heller ikke snakke om noen kausalitetsprinsipper, kan du vel?

 

Usikker på hva du mener med målet, men på hvilken måte skulle du ha noen innvirkning på kausalitetprinsippet?

[G]

 

Joda, det er ingenting i veien for at årsaksforhold muligens kan foregå litt kjappere enn planck-tid. Planck-tid er kun et foreslått intervall som gir et "grovt" estimat når kvanteeffekter gjør seg utslagsgivende.

Ifølge Einstein så er ikke bare det fysiske bundet av tid, med tid er også bundet av det fysiske. Det er jo en absolutt forutsetning for relativitetsteorien.

 

Tid er nødvendig for at kausalitetsprinsippet fungerer i vårt fysiske univers. Det blir meningsløst å bruke det i en annen sammenheng for man må da endre de premissene som ligger til grunn.

Tid er riktignok en great storyteller, men nødvendig for kausalitet? En bayesianer er nok neppe enig. Kan ikke endringer beskrives uten tid?

 

På hvilken måte er egentlig tid bundet av det fysiske og vica-versa? Eller mer konkret, hva er tid?

 

Men, om du ikke kan definere hvor "målet ditt er", så kan du heller ikke snakke om noen kausalitetsprinsipper, kan du vel?

 

Usikker på hva du mener med målet, men på hvilken måte skulle du ha noen innvirkning på kausalitetprinsippet?

 

 

 

Veldig bra poengtert omkring begrepet tid. Tid er noe ingen helt klarer å få taket på hva er for noe. Så en artikkel om det i Illustrert Vitenskap for noen år siden. Er tiden lineær eller sirkulær, og en hel masse andre tanker omkring tid.

 

Jeg klarer ikke å se noe problem med å beskrive endring uten tid, fordi jeg nettopp ser bare problemer med å skulle beskrive hva tid er for noe. Altså står spørsmålet helt åpent og ubesvart, at kan man gjøre det uten tid. Det forblir likevel et åpent og ubesvart spørsmål.

 

Tilbake til QM og dette med kausalitetsprinsipper:

 

Ok, vi snakket litt om (ihvertfall jeg gjorde), at man ikke kan definere hvor noe befinner seg, hva gjelder kvantepartiklene. For om man først forsøker, så binder man partikkelen på en måte. Altså man vil forstyrre partikkelen i forsøket. Da er man like kort, man kommer ikke noen vei. Så å definere hvor målet eller også utgangspunktet er..

 

 

Dette må da vel bli inkompatibelt med kausalitetsprinsipper (årsak gir effekt), blir det ikke vel?

 

Nei, nettopp - jeg tviler på om det kan ha noen innvirkning på kausalitetsprinsipper. Nettopp pga. det ikke kan brukes om hverandre.

 

Utbrodering:

For om man ikke kan definere hvor utgangspunktet sitt er (årsak), så får man heller aldri noe svar (effekt) som er brukelig på noe som helst vis. Det blir tilbake til ren tilfeldighet, gjør det ikke vel? Kanskje begrepet kaos korrelerer med dette?

 

 

Jeg kan forsøke å fortsette å tro på vitenskapen  

Selv om det kan være vanskelig til tider.

 

 

Jeg vet nå ikke om jeg er den beste til å dvele rundt disse tema. Men, fysikken har sin definerte måte å betrakte tid på. Også har de plantet det midt inni alt mulig av fysiske begivenheter, som vi mennesker også uunngåelilg er en del av. Men, når de begynner å snakke om at tid kan stå stille inne i sorte hull. Tid + rom.. Da kan man virkelig begynne å lure litt. For klokken går jo fortsatt framover her på jordkloden. Riktignok litt saktere enn på månen for eksempel. Tiden er i vitenskapen stedbunden. Gravitasjonsbunden.

 

Så man må hele "tiden" vite hvilken gravitasjon man har med å gjøre, for ellers går tiden annerledes avgårde.

 

EDIT:

Er det ikke målbart, så er det heller ikke vitenskapelig !?

Endret 11. april 2015 av G

[Milmo]

 

 

 

 

Joda, det er ingenting i veien for at årsaksforhold muligens kan foregå litt kjappere enn planck-tid. Planck-tid er kun et foreslått intervall som gir et "grovt" estimat når kvanteeffekter gjør seg utslagsgivende.

Ifølge Einstein så er ikke bare det fysiske bundet av tid, med tid er også bundet av det fysiske. Det er jo en absolutt forutsetning for relativitetsteorien.

 

Tid er nødvendig for at kausalitetsprinsippet fungerer i vårt fysiske univers. Det blir meningsløst å bruke det i en annen sammenheng for man må da endre de premissene som ligger til grunn.

Tid er riktignok en great storyteller, men nødvendig for kausalitet? En bayesianer er nok neppe enig. Kan ikke endringer beskrives uten tid?

 

På hvilken måte er egentlig tid bundet av det fysiske og vica-versa? Eller mer konkret, hva er tid?

 

 

Hvordan blir endringer satt i bevegelse uten en start? Uten tid kommer man jo aldri til et punkt hvor man faktisk initierer akselerasjon av arbeid.

 

Hva tid faktisk er et veldig godt spørsmål som vi ikke har et fullgodt svar på, men vi vet såpass at det innebærer en sammenheng med bevegelse (spesiell relativitet) og de fundamentale kreftene (generell relativitet). Einstein beskrev ikke tid som en uavhengig enhet, men som rom-tid. Tid og rom er altså ikke separate. 

[Larzen_91]

Jeg tok opp dette temaet med tid/kausalitet litt før i tråden, og det er veldig interessant for meg. Men jeg må nok si meg en del enig med Milmo her. Ett eksempel som ble trukket frem i forhold til kausalitet uten tid var ballen på madrassen. Men dersom ballen alltid (eller snarere "ingen-tid") har ligget på madrassen så kan man vel ikke påpeke den som årsaken til dumpen i madrassen. Er bevegelse eller rom mulig uten tid? Ville ikke alt i så fall være statisk? Eller ville alt vært overalt, samtidig? I hvert fall får ikke jeg det til å gå opp, men som sagt ovenfor så er vi så inngravert i å tenke med referanse til tid at det å utelukke tid blir vanskelig å forstå.

 

I hvert fall er det vanskelig å forstå for meg ;(

[Milmo]

 

Jeg vet nå ikke om jeg er den beste til å dvele rundt disse tema. Men, fysikken har sin definerte måte å betrakte tid på. Også har de plantet det midt inni alt mulig av fysiske begivenheter, som vi mennesker også uunngåelilg er en del av. Men, når de begynner å snakke om at tid kan stå stille inne i sorte hull. Tid + rom.. Da kan man virkelig begynne å lure litt. For klokken går jo fortsatt framover her på jordkloden. Riktignok litt saktere enn på månen for eksempel. Tiden er i vitenskapen stedbunden. Gravitasjonsbunden.

 

Så man må hele "tiden" vite hvilken gravitasjon man har med å gjøre, for ellers går tiden annerledes avgårde.

 

EDIT:

Er det ikke målbart, så er det heller ikke vitenskapelig !?

 

 

Husk at tiden er relativ! Ikke engang her på jorda opplever vi tiden likt, for gravitasjonen varierer noe. Men det er kun halve historien for tiden varier også med relativ bevegelse. F.eks vil tiden for deg gå noe saktere dersom du setter deg på et fly i forhold til en person som befinner seg på bakken. Så jo raskere man beveger seg i forhold til et annet inertialsystem desto saktere går tiden. Det har blitt gjort utallige eksperimenter med tid.  

 

Relativitet er i høyeste grad målbart. De fleste av oss bruker en teknologi dings hver eneste dag som er avhengig av at relativitet stemmer overens med virkeligheten. GPS satellitter i bane må nemlig synkroniseres mot stasjonære mottakere på jordoverflaten for å kompensere for tidsdifferansen på grunn av relativitet. Takket være denne kunnskapen så mottar vi korrekte koordinater.     

[G]

Kan relativiteten betegnes på et annet vis, f.eks. gjennom et "treghetsbegrep"?
 
Siden rom, tid og gravitasjon er avhengig av hverandre, (evt. eller at noen av disse er avhengig av noen av de andre), så føler jeg det også kan betegnes som en "treghet". Siden egenskapene er sammenføyde i det fulle og det hele, så når den ene tingen beveger seg, så trer det konservative i universet inn som treghet, og selvfølgelig så blir de andre egenskapene påvirket.
 
Samme er veldig enkelt å vise til vedrørende magnetisme f.eks. Magnetismen er per definisjon konservativ av natur sies det i lærebøkene.
 
En annen ting som er nokså besnærende er "masse i bevegelse", også her er treghet gjeldende. Det tar altså tid å få beveget en tung gjenstand, men også å få bremset den opp (tog i bevegelse kan gjøre stor skade i en kollisjon). Da snakker man selvfølgelig om energi. Men også om treghetsloven.

Jeg føler meg ikke helt på trygg grunn, og kan selvfølgelig ikke si at de andre "treghetene" jeg beskrev har med treghetsloven å gjøre. Men, kanskje en fysiker kan avklare dette?

Endret 12. april 2015 av G

[Imlekk]

Nå rører du fælt. Det var Henrik som var uenig med meg, det er vesentlig fordi jeg hevdet jo ikke at religiøse vitenskapsmenn er i flertall. Det er ulike definisjoner av hva som er en minoritet, avhengig av hva man snakker om, men legger vi din forståelse til grunn, så farer du altså med et stråmannsargument, siden ingen her har hevdet noe annet.

 

Jeg har mine ord i behold: "En rekke av vår aller fremste forskere og vitenskapsmenn har vært og er religiøse."

 

Det er litt overraskende at ateister, som liker å fremstille seg som mer rasjonelle enn andre, går så langt i å bortforklare virkeligheten når den ikke passer inn i deres ateistiske univers. Av og til får jeg inntrykk av at fanatiske ateister er like irrasjonelle som fanatiske religiøse. Kanskje er det fanatismen som gjør irrasjonell?

 

Du kommer med uvesentlig flisespikkeri og bevisste(?) misforståelser. Jeg forsto utmerket godt hva Henrik mente, selv om han ikke tallfestet "ekstrem minoritet", og kanskje ikke en gang uttrykte uenighet om man skal være like tverr i tolkningen av andre som du er her. Men det er nok av reelle uenigheter å debattere om man ikke også skal konstruere misforståelser og henge seg opp i uvesentlige detaljer. Oppfordringen fra meg blir å tolke andre i beste mening.

Wow. Dette var noe av den mest fåfengte roingen jeg har sett på lenge. Godt jobbet.

 

Det er nok en mangelfull forståelse av hva religiøs tro er. Jeg har aldri møtt religiøse som, etter noen raske avklaringer, hevder at religiøs visshet er det samme som vitenskapelig kunnskap. I alle fall kristendommen, som denne tråden handler om, skiller mellom verdslig kunnskap og den visshet som religiøs innsikt kan gi. Det er tvert imot rabiate ateister som kommer drassende med sin "vitenskapelige metode" inn i religionens domene, der den ikke har noe som helst å utrette. Det er ateister som ikke evner å skille vitenskap og religion. Et tankekors.

 

Heh. Nei. Så lenge religiøse kommer med en påstand om noe ved verden så påstår de å kjenne til noe som de ikke kan kjenne til ved hjelp av en pålitelig metode. Mange ateister skjønner godt hvordan religiøse tenker (blant annet fordi mange ateister var religiøse) - det er bare det at vi skjønner hvordan den tenkingen ikke fører noe sted.

 

Du har gått glipp av konteksten, forståelig nok. Poenget mitt var å vise at religiøse kan være like rasjonelle som ikke-religiøse. At det finnes fremtredende vitenskapsmenn som er religiøse, bevitner det. At det er en minoritet er uten betydning, og om det er en ekstrem minoritet, som noen påstår, endrer heller ikke poenget.

 

Sagt på en annen måte: Det finnes religiøse blant de mest fremtredende på området som ateister mener å være i sitt ess, forskning og vitenskap, men det finnes ikke en eneste ateist som er fremtredende på religionens domene. Faktisk finnes det ikke en eneste ateist blant religiøse.

 

Ateister forstår ikke religionens tenkemåte, religiøse forstår ateismens tenkemåte.

Du antar at alle anvender samme tankemåte når man begår vitenskap som på sin religiøsitet. Dette er litt av et hopp. Når man i tillegg ser at andelen religiøse blant de fremste vitenskapsmennene er så absurd mye større enn blant den allmenne befolkningen så er det tydelig at kunnskap og vitenskapelig tankesett ikke henger godt på greip med religiøsitet. 

 

Fordi det handler om to forskjellig ting, hvordan vs hvorfor, man trekker en konklusjon basert på feil premiss.

Men for å snu litt på flisa; la oss tenke at qm, vitenskapen eller empiri faktisk kan identifisere årsaksløse effekter; hvordan kan man tenke seg at dette gjøres?

Bells teorem slår meg som en aldeles fortreffelig start.

[limahc]

Veldig bra poengtert omkring begrepet tid. Tid er noe ingen helt klarer å få taket på hva er for noe. Så en artikkel om det i Illustrert Vitenskap for noen år siden. Er tiden lineær eller sirkulær, og en hel masse andre tanker omkring tid.

 

Jeg klarer ikke å se noe problem med å beskrive endring uten tid, fordi jeg nettopp ser bare problemer med å skulle beskrive hva tid er for noe. Altså står spørsmålet helt åpent og ubesvart, at kan man gjøre det uten tid. Det forblir likevel et åpent og ubesvart spørsmål.

 

Tilbake til QM og dette med kausalitetsprinsipper:

 

Ok, vi snakket litt om (ihvertfall jeg gjorde), at man ikke kan definere hvor noe befinner seg, hva gjelder kvantepartiklene. For om man først forsøker, så binder man partikkelen på en måte. Altså man vil forstyrre partikkelen i forsøket. Da er man like kort, man kommer ikke noen vei. Så å definere hvor målet eller også utgangspunktet er..

 

 

Dette må da vel bli inkompatibelt med kausalitetsprinsipper (årsak gir effekt), blir det ikke vel?

 

Nei, nettopp - jeg tviler på om det kan ha noen innvirkning på kausalitetsprinsipper. Nettopp pga. det ikke kan brukes om hverandre.

 

Utbrodering:

For om man ikke kan definere hvor utgangspunktet sitt er (årsak), så får man heller aldri noe svar (effekt) som er brukelig på noe som helst vis. Det blir tilbake til ren tilfeldighet, gjør det ikke vel? Kanskje begrepet kaos korrelerer med dette?

 

 

Jeg kan forsøke å fortsette å tro på vitenskapen  

Selv om det kan være vanskelig til tider.

 

 

Jeg vet nå ikke om jeg er den beste til å dvele rundt disse tema. Men, fysikken har sin definerte måte å betrakte tid på. Også har de plantet det midt inni alt mulig av fysiske begivenheter, som vi mennesker også uunngåelilg er en del av. Men, når de begynner å snakke om at tid kan stå stille inne i sorte hull. Tid + rom.. Da kan man virkelig begynne å lure litt. For klokken går jo fortsatt framover her på jordkloden. Riktignok litt saktere enn på månen for eksempel. Tiden er i vitenskapen stedbunden. Gravitasjonsbunden.

 

Så man må hele "tiden" vite hvilken gravitasjon man har med å gjøre, for ellers går tiden annerledes avgårde.

 

 

 

 

EDIT:

Er det ikke målbart, så er det heller ikke vitenskapelig !?

 

Ja, er litt som du sier at de ikke kan brukes om hverdandre. Ta for eksempel et hydrogen atom; "only certain photon energies are allowed when electrons jump down from higher levels to lower levels, producing the hydrogen spectrum". QM beskriver denne prosessen elegant og forutsier gjennomsnittstiden, men ikke når det skjer.

Fort gjort å tenke at dette er bare noe som skjer. Det virker helt vilkårlig og indeterministisk, det er ingen mekanismer e.l. som identifiserer det. Men så spiller jo heller ikke evt mekanismer, sjangse, indeterministise, kaosteorier, e.l. noen rolle for kausalitetsprinsippet.

 

Ikke noe som er så forvirrende som tid egentlig. Er gårsdagen like virkelig som i dag? Eller hvorfor virker det som tiden flyter så pent avgårde. Og hva er egentlig nåtid.

 

Hvordan blir endringer satt i bevegelse uten en start? Uten tid kommer man jo aldri til et punkt hvor man faktisk initierer akselerasjon av arbeid.

 

Hva tid faktisk er et veldig godt spørsmål som vi ikke har et fullgodt svar på, men vi vet såpass at det innebærer en sammenheng med bevegelse (spesiell relativitet) og de fundamentale kreftene (generell relativitet). Einstein beskrev ikke tid som en uavhengig enhet, men som rom-tid. Tid og rom er altså ikke separate.

En start vil det vel ha uansett om man dropper tid, problemet blir kanskje at det blir vanskligere å skille mellom effektiv årsak og virkning. Derimot er det ikke noen problem å observere endringer uten tid, noe bl.a. Craig Callender påpeker i essaysamlingen A Question of Time (typ "Instead of saying a baseball accelerates at 10 meters per second per second, we can describe it in terms of the change of a glacier. And so on. Time becomes redundant. Change can be described without it.").

 

Eller tenk deg at du er i stand til å ta bilder av universet utenfra, fra en verden hvor tid ikke finnes. Sammenligner man bildene vil man fortsett se at galakser glir fra hverandre

 

Einstein selv inkorporete vel selv en a-teoretisk forståelse av tid i sitt opprinnelige arbeid, mens de fleste av av dagens forskere og fysikere er b-teoretikere. Men hva gjør han egentlig; beviser relativitet tid eller forutsetter det tid?

 

Foundational Questions Institute avholdt i 2008 en essaykonkuranse om dette med tidens natur. Mange der som tror vi går en timeless reality i møte, bl.a. Carlo Rovelli eller vinneressayet til Julian Barbour (som han også utbroderer i boka The End of Time: The Next Revolution in Physics). Ikke noe som er så forvirrende som tid egentlig.. selv romtid kan deles opp og forstås på flere måter.

 

Bells teorem slår meg som en aldeles fortreffelig start.

Hvorfor det? Bells verken utelukker eller avviser kausalitetsprinsippet på noen som helst måte.

[Imlekk]

 

<a data-ipb="nomediaparse" data-cke-saved-href="http://en.wikipedia.org/wiki/Bell"href="http://en.wikipedia.org/wiki/Bell" s_theorem"="">Bells teorem slår meg som en aldeles fortreffelig start.

Hvorfor det? Bells verken utelukker eller avviser kausalitetsprinsippet på noen som helst måte.

 

Utelukker eller avviser? Nei, men det gjør allikevel en god sak for at kvantefenomen ikke har en årsak.

[limahc]

Utelukker eller avviser? Nei, men det gjør allikevel en god sak for at kvantefenomen ikke har en årsak.

 

På ingen som helst måte.

 

Vi kan, som Bells gjør, utelukke en "local causality" (beable), noe som da nødvendig impliserer en "non-local" kausalitet.

 

http://www.scholarpedia.org/article/Bell%27s_theorem