Logisk brist i kristendommen?

[Larzen_91]

 

 

Nå kjenner jeg ikke til "kalam argumentet for guds eksistens", så kan ikke svare konkret på den biten, men er enig i påstanden din om at "Gud finnes i troen hos de troende. Ikke noe annet sted." Synes faktisk det var en god og treffende formulering ...

 

Kalams kosmologiske argument:

 

P1: Alt som begynner å eksistere har en årsak.

P2: Universet begynte å eksistere.

K: Universet har en årsak, som er gud.

 

Det er et latterlig "argument" for en guds eksistens da premissene ikke demonstreres på en tilfredstillende måte. Det er apologetiker-vas på barnehagenivå.

Aha, ja den måten å "argumentere" på har jeg hørt før, og ja, det er et latterlig "argument". Men ærlig talt, jeg kan ikke komme på å ha hørt, lest eller sett et eneste godt argument for gud(er)s eksistens noen gang.

 

Her har du forresten litt "interessant" lesing. Pastor Ørn Myhre, som jeg har hatt den "gleden" av å havne i "diskusjon" med for en del år siden, må jo enten være overmoden for lukket avdeling eller ha et fanatisk behov for å trolle ...

 

http://22668.vgb.no/

Ja, såklart har jeg heller ikke hørt noen skikkelige gudsargumenter. Da hadde jeg ikke vært en ateist. Men akkurat dette argumentet er spesielt inkompetent.

[limahc]

fixed

 

Kalams kosmologiske argument:

 

P1: Alt som begynner å eksistere har en årsak.

P2: Universet begynte å eksistere.

K: Universet har en årsak, som er gud.

 

Det er et latterlig "argument" for en guds eksistens da premissene ikke demonstreres på en tilfredstillende måte. Det er apologetiker-vas på barnehagenivå.

 

 

Av ren nysgjerrighet; hva skal til for at premissende demonstreres på en tilfredstillende måte?

[Larzen_91]

fixed

 

Kalams kosmologiske argument:

 

P1: Alt som begynner å eksistere har en årsak.

P2: Universet begynte å eksistere.

K: Universet har en årsak, som er gud.

 

Det er et latterlig "argument" for en guds eksistens da premissene ikke demonstreres på en tilfredstillende måte. Det er apologetiker-vas på barnehagenivå.

 

 

Av ren nysgjerrighet; hva skal til for at premissende demonstreres på en tilfredstillende måte?

 

Jeg la til guden til slutt der, for det er slik argumentet blir brukt av kristne apologetikere med Craig i spissen. Hvordan man kommer til den konklusjonen er også for meg et mysterium. Premiss 1 er gyldig (i hvert fall det vi vet) kun innenfor vår virkelighet slik den er i dag. Og selv da så er det vel enkelte som postulerer at det kan finnes hendelser uten årsak på kvantenivå. Ta det med en klype salt (som alt jeg sier) da jeg ikke har lest meg ordentlig opp på det. Men uansett, man prater om en tilstand universet var i på et så tidlig tidspunkt at de reglene som gjelder nå muligens ikke gjaldt. Og det knyttes til neste premiss, altså at universet begynte å eksistere. Det eneste vi kan si med forholdsvis god sikkerhet er at universet, slik vi kjenner det, begynte å eksistere. Det å snakke om en årsak til dette er muligens ikke en gyldig problemstilling dersom tid ikke eksisterte i det stadiet. Et forhold mellom årsak og konsekvens er nødvendigvis bundet av tid, og i en tilstand uten tid så vil det ikke være noe poeng å diskutere det forholdet.

 

Så i bunn og grunn, argumentet forutsetter at man aksepterer en god del ting om universets start uten at dette er begrunnet. Min posisjon er at alt dette kan selvfølgelig være gyldig. Men det blir ikke rasjonelt å akseptere det med mindre man kommer med mer kunnskap om hvordan forholdene var i den tilstanden som eventuelt (om det var mulig) "trigget" Big Bang.

[limahc]

Du mener med andre ord at det er mer rasjonelt å avvise "alt som begynner å eksistere har en årsak" og "universet begynte å eksistere" enn det er å akseptere de?

[Larzen_91]

Du mener med andre ord at det er mer rasjonelt å avvise "alt som begynner å eksistere har en årsak" og "universet begynte å eksistere" enn det er å akseptere de?

 

Det er mest rasjonelt å tilbakeholde aksept frem til påstandene kan påvises, ja. Dette logiske argumentet er kun gyldig dersom premissene kan påvises å være mer eller mindre absolutte, og jeg ser ikke hvordan man rettferdiggjør den påstanden i dette tilfellet.

[limahc]

Underlig form for ressonering.

 

Mener du det finnes noen metafysiske posisjoner, eller kosmologiske modeller, som er rasjonelt å holde, isf hvorfor?

[Quetzalcoatl]

fixed

 

Kalams kosmologiske argument:

 

P1: Alt som begynner å eksistere har en årsak.

P2: Universet begynte å eksistere.

K: Universet har en årsak, som er gud.

 

Det er et latterlig "argument" for en guds eksistens da premissene ikke demonstreres på en tilfredstillende måte. Det er apologetiker-vas på barnehagenivå.

 

 

Av ren nysgjerrighet; hva skal til for at premissende demonstreres på en tilfredstillende måte?

En god debattant sa engang på SOL-debatt.

"Premisser" som er gyldige hvis, og bare hvis , konklusjonen er akseptert, er ugyldig logikk.

 

Konklusjonen skal følge av premissene, og dersom premissenes gyldighet avhenger av at konklusjonen på forhånd er akseptert, foreligger petitio principi, også kalt Begging the Question - en variant av "sirkel-beviset".

 

Begging the Question....

Av Dyret.i.Aabenbaringen den 17/04/2008 - 17:17

 

Før vi "undersøker" om det finnes guder, må vi undersøke på "gudenes premisser".

 

En forutsetning for at noe kan ha premisser,. er at det finnes,

 

Så vi må altså akseptere at de finnes før vi finner dem?

 

Eller enklere:

 

,Man må tro det for å tro det.

 

Jeg har ikke noe å tilføre slike glimrende resonnement.

[Larzen_91]

Underlig form for ressonering.

 

Mener du det finnes noen metafysiske posisjoner, eller kosmologiske modeller, som er rasjonelt å holde, isf hvorfor?

 

Det er unnderlig resonnering å tilbakeholde aksept av en påstand frem til påstanden er påvist? Ja vel, da er jeg vel en underlig kar å resonnere med. Jeg er litt usikker på hva du spør om her, det avhenger av hva som menes med "metafysiske posisjoner eller kosmologiske modeller".

[limahc]

Det er unnderlig resonnering å tilbakeholde aksept av en påstand frem til påstanden er påvist? Ja vel, da er jeg vel en underlig kar å resonnere med. Jeg er litt usikker på hva du spør om her, det avhenger av hva som menes med "metafysiske posisjoner eller kosmologiske modeller".

 

Neida det er i seg selv ikke underlig å ikke akseptere en påstand eller avstå fra å velge, men at dette er det rasjonelle valget hva angår disse to påstandene har jeg svært vanskelig for å se. I hele tatt å la være å ta stilling til et slikt årsaksforhold er vel ikke akuratt det man anser for rasjonelt.

 

Er jeg virkelig den mest rasjonelle når jeg ligger på sofaen å tilbakeholder aksept for multiversteorier? Mens de som argumenterer for/mot innehar en mindre rasjonell posisjon enn meg?

 

Ta for eksempel evolusjonsteorien. Man kan så tvil om enkelte elementer og slik, men det er alikvel særdeles mye som taler for.

På bakgrunn av den informasjonen man faktisk har, anser du det som det mest rasjonelle valget å ikke aksepetere påstanden(e) evolusjonsteorien kommer med, evt la være å ta stilling til den?

 

"Alt som begynner å eksistere har en årsak" er jo et metafysisk premiss.

Ikke et nødvendig premiss (alt kan strengt tatt bare være rene faktum), men finnes det grunner for å ikke ville akseptere det - evt er noen av de andre alternativene bedre? Dukker det opp en ny stjerne i nabogalaksen forutsetter vi at denne kan forklares, vitenskapen pusler jo nettopp med årsakssammenhenger. Aksepterer man f.ex. at det som eksisterer ikke har eller krever en årsak, kan vi heller ikke lenger vite hva som kan forklares eller hvorfor. Stjernen lar seg like godt forklare ved magi eller som et rent faktum som ikke har noen forklaring. Da sager man også over grenen vitenskapen hviler på når vi ikke lenger kan begrunne vitenskapens muligheter og konklusjoner.

 

Nå finnes det jo flere kosmologiske modeller, men jeg tror det alikevel er mest rasjonelt å akseptere at universet begynte å eksistere (aka Big Bang) fremfor å støtte seg til diverse innsigelser og hypoteser. Selv om dette er teoretiske muligheter, så er nok alikevel summen av det som taler for at universet hadde en begynnelse større enn det som taler mot.. er det noe ved teorien eller alternativene som tilsier at det er mer rasjonelt å ikke akseptere en begynnelse?

 

Så jau, sånn uimiddelbart vil jeg hevde det er langt mer rasjonelt å akseptere både "alt som begynner å eksistere har en årsak" og "universet begynte å eksistere" fremfor å avstå fra akseptere de.

Det er dermed ikke sagt at man er dømt til å akseptere konklusjonen for enhver pris...

[Larzen_91]

 

Det er unnderlig resonnering å tilbakeholde aksept av en påstand frem til påstanden er påvist? Ja vel, da er jeg vel en underlig kar å resonnere med. Jeg er litt usikker på hva du spør om her, det avhenger av hva som menes med "metafysiske posisjoner eller kosmologiske modeller".

 

Neida det er i seg selv ikke underlig å ikke akseptere en påstand eller avstå fra å velge, men at dette er det rasjonelle valget hva angår disse to påstandene har jeg svært vanskelig for å se. I hele tatt å la være å ta stilling til et slikt årsaksforhold er vel ikke akuratt det man anser for rasjonelt.

 

Er jeg virkelig den mest rasjonelle når jeg ligger på sofaen å tilbakeholder aksept for multiversteorier? Mens de som argumenterer for/mot innehar en mindre rasjonell posisjon enn meg?

 

Ta for eksempel evolusjonsteorien. Man kan så tvil om enkelte elementer og slik, men det er alikvel særdeles mye som taler for.

På bakgrunn av den informasjonen man faktisk har, anser du det som det mest rasjonelle valget å ikke aksepetere påstanden(e) evolusjonsteorien kommer med, evt la være å ta stilling til den?

 

"Alt som begynner å eksistere har en årsak" er jo et metafysisk premiss.

Ikke et nødvendig premiss (alt kan strengt tatt bare være rene faktum), men finnes det grunner for å ikke ville akseptere det - evt er noen av de andre alternativene bedre? Dukker det opp en ny stjerne i nabogalaksen forutsetter vi at denne kan forklares, vitenskapen pusler jo nettopp med årsakssammenhenger. Aksepterer man f.ex. at det som eksisterer ikke har eller krever en årsak, kan vi heller ikke lenger vite hva som kan forklares eller hvorfor. Stjernen lar seg like godt forklare ved magi eller som et rent faktum som ikke har noen forklaring. Da sager man også over grenen vitenskapen hviler på når vi ikke lenger kan begrunne vitenskapens muligheter og konklusjoner.

 

Nå finnes det jo flere kosmologiske modeller, men jeg tror det alikevel er mest rasjonelt å akseptere at universet begynte å eksistere (aka Big Bang) fremfor å støtte seg til diverse innsigelser og hypoteser. Selv om dette er teoretiske muligheter, så er nok alikevel summen av det som taler for at universet hadde en begynnelse større enn det som taler mot.. er det noe ved teorien eller alternativene som tilsier at det er mer rasjonelt å ikke akseptere en begynnelse?

 

Så jau, sånn uimiddelbart vil jeg hevde det er langt mer rasjonelt å akseptere både "alt som begynner å eksistere har en årsak" og "universet begynte å eksistere" fremfor å avstå fra akseptere de.

Det er dermed ikke sagt at man er dømt til å akseptere konklusjonen for enhver pris...

 

 

Da har vi forskjellige meninger angående epistemologi. Det rasjonelle utgangspunkt er nøytralt. Altså, mangel av aksept. Dette betyr ikke at man mener påstanden er falsk heller. Det er bare mangel på aksept. Tidspunktet da det blir rasjonelt å akseptere en påstand er når det ligger tilstrekkelig grunnlag for påstanden, og da ligger påstandens natur også til grunn. Det er forskjell på "lista" på påstanden "jeg spiste kylling til middag" og "på grunn av X og Y, så fins gud".

 

Edit: evolusjonsteorien har jeg ingen problemer med å akseptere, da denne stiller uhyre mye sterkere bevismessig sett enn Kalams kosmologiske argument. Det å i det hele tatt sammenligne de to er for meg merkelig.

Endret 1. mars 2015 av El-Ateisten

[limahc]

Hvor kommer epistemologi inn i bildet?

 

At en nøytral / ikke-ta-stilling-til / ikke-akseptere posisjon er det rasjonelle utgangspunktet har jeg svært vanskelig for å se, da det ikke innebærer noen av de verktøyene som normalt forbindes med rasjonalitet. At jeg ligger på sofaen hjemme å ikke aksepterer ulike påstander gjør meg jo ikke rasjonell. Da bare forutsetter man at rasjonalitet er noe man har eller er, og i form av passivitet.

 

Hva med en som stiller enda høyere krav til bevisføring enn deg; vil du da være enig i at vedkommende som stiller seg ikke-akspeterende til evolusjonsteorien er mer rasjonell?

 

Hvordan mener du "universet hadde en begynnelse" (aka Big Bang) og "alt som begynner har en årsak" kan rettferdiggjøres? Finnes det noen alternative posisjoner (foruten ikke-aksept) som er mer rasjonell å inneha?

[Larzen_91]

Det er, slik jeg ser det, urasjonelt å akseptere en påstand uten godt nok grunnlag. Det blir jo noe subjektivt hva som er "godt nok", og påstandens natur kommer også inn i bildet. På grunn av dette så er det per definisjon mer rasjonelt å avvise en påstand uten godt nok grunnlag enn å akseptere den.

 

Epistemologi kommer inn i bildet da det i denne sammenhengen er naturlig å spørre " hvordan kom du til den slutningen".

[limahc]

Ja, hvordan kommer du egentlig til denne slutningen?

 

For eksempel er dette grunnleggende kausalitetsprinsippet er en forutsetning for at hele det naturvitenskapelige prosjektet, som er i overkant ivrig etter å lete etter reelle årsaker, kan begrunnes rasjonelt.

Det vil ikke lenger være rasjonelt å forklare fysiske fenomener med naturvitenskap - da blir det inkoherent.

 

Rasjonalitet er et mål, et ideal. Begynner det å gro fotsopp mellom tærne eller vokse et tre i hagen, trenger vi nødvendige postulater å jobbe ut fra. En metodisk naturalist vil hvertfall omfavne føringer som empirisk sett gir bedre forklaringer enn magi, Gud eller at det ikke har noen forklaring - men nå er ikke alle metodisk naturalister heller...

 

"Alt som begynner har en årsak" er ikke nødvendigvis sant, men jeg vil alikevel hevde det er det mest rasjonelle posisjonen. Som også trumfer enhver generell skepsis eller innvendig.

[Heyitskris]

 

Både når vi betrakter noe eller tenker på noe danner vi et bilde i hjernen vår. Dette bildet er ikke det objektet som eksisterer i virkeligheten, men en slags refleksjon av det. Dine forestillinger eller bilder av Gud er altså ikke Gud i seg selv. Dermed blir det umulig å tro på Gud uten å samtidig bryte det første budet "Du skal ikke ha andre Guder enn meg" Enig? Er dette flisespikkeri fra min side, eller er det dårlig planlegging fra Guds side?

 

Hvis du vil finne fram logiske brister i kristendommen, behøver du ikke lete lenge. Det er nok å ta av. Eksempelvis, og som nevnt av El-Ateisten, alle paradoksene, eller selvmotsigelsene om du vil.

 

Den kristne guden forfekter nestekjærlighet, og å steine i hjel for ymse "synder", bl.a. for å ha blitt voldtatt(!)

 

Gud er altså allmektig, men ikke allmektig likevel da djevelen også har et ord med i laget.

 

Den ene apostelen skriver en ting, den neste apostelen noe helt annet om samme sak. Eksempelvis om den ENE besatte mannen ved Galileasjøen, eller var det TO ...?

 

Og her krona på verket hva gjelder logiske brister, nemlig bortforklaringen over alle bortforklaringer en del kristne tyr til for å "forklare" de logiske bristene. Nemlig at Bibelen altså skal være "Guds ord", samtidig som de forklarer selvmotsigelsene som ulike ståsteder eller lignende for apostlene. Gud er altså allmektig, men h*n klarer likevel ikke å holde styr på sine "talspersoner" slik at de skriver korrekt ...?

 

Kan tillegge at de kristne aldri blir enige innad, eller med seg selv om hva i Bibelen som gjelder eller ikke, og ei heller hvordan det skrevne ord skal tolkes. Likevel er det en del kristne der ute som krever at debatten(e) skal ta utgangspunkt i DERES tolkninger og meninger. Hvor ble det da av deres guds direktiv om at ingen av "hans" ord skulle endres ...?

 

Har ikke tanken streifet deg at boken er over 2000 år gammel og HVOR mange mennesker gjennom tidene har ikke skrevet av boka på nytt og på nytt. Boka blir jo oversatt nesten annenhvert år på alle mulige språk. Sjansen for at en liten mann i italia skrev feil antall på en apostel eller noe er ganske stor.

[Heyitskris]

Både når vi betrakter noe eller tenker på noe danner vi et bilde i hjernen vår. Dette bildet er ikke det objektet som eksisterer i virkeligheten, men en slags refleksjon av det. Dine forestillinger eller bilder av Gud er altså ikke Gud i seg selv. Dermed blir det umulig å tro på Gud uten å samtidig bryte det første budet "Du skal ikke ha andre Guder enn meg" Enig? Er dette flisespikkeri fra min side, eller er det dårlig planlegging fra Guds side?

Her er du inne på Humes teori om at det eneste som er sikkert er at det er et "jeg". Alt anner er bare forestillinger osv

[Larzen_91]

Ja, hvordan kommer du egentlig til denne slutningen?

 

For eksempel er dette grunnleggende kausalitetsprinsippet er en forutsetning for at hele det naturvitenskapelige prosjektet, som er i overkant ivrig etter å lete etter reelle årsaker, kan begrunnes rasjonelt.

Det vil ikke lenger være rasjonelt å forklare fysiske fenomener med naturvitenskap - da blir det inkoherent.

 

Rasjonalitet er et mål, et ideal. Begynner det å gro fotsopp mellom tærne eller vokse et tre i hagen, trenger vi nødvendige postulater å jobbe ut fra. En metodisk naturalist vil hvertfall omfavne føringer som empirisk sett gir bedre forklaringer enn magi, Gud eller at det ikke har noen forklaring - men nå er ikke alle metodisk naturalister heller...

 

"Alt som begynner har en årsak" er ikke nødvendigvis sant, men jeg vil alikevel hevde det er det mest rasjonelle posisjonen. Som også trumfer enhver generell skepsis eller innvendig.

 

Det kreves mer viten for å fastslå om universet på det stadiet opererte med samme vilkår som det gjør nå. Tidsdimensjonen sies å muligens ha oppstått ved Big Bang. Dersom det var tilfellet, er du ikke enig i at årsak-konsekvens forholdet ville kollapset i et stadie uten tid?

[limahc]

 

Det kreves mer viten for å fastslå om universet på det stadiet opererte med samme vilkår som det gjør nå. Tidsdimensjonen sies å muligens ha oppstått ved Big Bang. Dersom det var tilfellet, er du ikke enig i at årsak-konsekvens forholdet ville kollapset i et stadie uten tid?

 

 

Nja hvorfor det egentlig? Husk at dette ikke er et fysisk premiss.

 

Det er for eksempel ikke noe i veien for at årsak/virkning skjer samtidig, det er ikke slik at årsak må komme foran virkning. Det er heller ikke slik at årsak/virkning kun må være knyttet til tid. Mener Kant hadde et (labert) eksempel på dette.

 

Så spørs det helt hva man mener med tid.

[Larzen_91]

 

 

Det kreves mer viten for å fastslå om universet på det stadiet opererte med samme vilkår som det gjør nå. Tidsdimensjonen sies å muligens ha oppstått ved Big Bang. Dersom det var tilfellet, er du ikke enig i at årsak-konsekvens forholdet ville kollapset i et stadie uten tid?

 

 

Nja hvorfor det egentlig? Husk at dette ikke er et fysisk premiss.

 

Det er for eksempel ikke noe i veien for at årsak/virkning skjer samtidig, det er ikke slik at årsak må komme foran virkning. Det er heller ikke slik at årsak/virkning kun må være knyttet til tid. Mener Kant hadde et (labert) eksempel på dette.

 

Så spørs det helt hva man mener med tid.

 

 

Da må jeg nesten spørre hva du mener med tid og årsak/virkning. Spesielt det med samtidighet. I hvert fall i mitt hode så er forholdet mellom årsak og virkning nødvendigvis bundet av en tidsdimensjon å fungere i.

[limahc]

Vel, hvorfor må tid være en del av kausalitet? Tid i seg selv verken skaper eller forårsaker noe som helst, det er ikke innvolvert i selve effekten.

 

Tenk deg en tung ball som ligger på en myk madrass og lager en fordypning i madrassen.

De har ligget slik i all evighet, så ingen har tidsmessig prioritet ovenfor den andre og ballen har heller aldri blitt lagt på madrassen.

Det er åpenbart at ballens form og vekt (årsak) lager fordypningen (virkning).

 

Årsak/virkning som skjer samtidig, samt en årsak/virkning som ikke er knyttet til tid (romtid), men logikk.

 

 

[96abrevs]

 

 

Både når vi betrakter noe eller tenker på noe danner vi et bilde i hjernen vår. Dette bildet er ikke det objektet som eksisterer i virkeligheten, men en slags refleksjon av det. Dine forestillinger eller bilder av Gud er altså ikke Gud i seg selv. Dermed blir det umulig å tro på Gud uten å samtidig bryte det første budet "Du skal ikke ha andre Guder enn meg" Enig? Er dette flisespikkeri fra min side, eller er det dårlig planlegging fra Guds side?

 

Hvis du vil finne fram logiske brister i kristendommen, behøver du ikke lete lenge. Det er nok å ta av. Eksempelvis, og som nevnt av El-Ateisten, alle paradoksene, eller selvmotsigelsene om du vil.

 

Den kristne guden forfekter nestekjærlighet, og å steine i hjel for ymse "synder", bl.a. for å ha blitt voldtatt(!)

 

Gud er altså allmektig, men ikke allmektig likevel da djevelen også har et ord med i laget.

 

Den ene apostelen skriver en ting, den neste apostelen noe helt annet om samme sak. Eksempelvis om den ENE besatte mannen ved Galileasjøen, eller var det TO ...?

 

Og her krona på verket hva gjelder logiske brister, nemlig bortforklaringen over alle bortforklaringer en del kristne tyr til for å "forklare" de logiske bristene. Nemlig at Bibelen altså skal være "Guds ord", samtidig som de forklarer selvmotsigelsene som ulike ståsteder eller lignende for apostlene. Gud er altså allmektig, men h*n klarer likevel ikke å holde styr på sine "talspersoner" slik at de skriver korrekt ...?

 

Kan tillegge at de kristne aldri blir enige innad, eller med seg selv om hva i Bibelen som gjelder eller ikke, og ei heller hvordan det skrevne ord skal tolkes. Likevel er det en del kristne der ute som krever at debatten(e) skal ta utgangspunkt i DERES tolkninger og meninger. Hvor ble det da av deres guds direktiv om at ingen av "hans" ord skulle endres ...?

 

Har ikke tanken streifet deg at boken er over 2000 år gammel og HVOR mange mennesker gjennom tidene har ikke skrevet av boka på nytt og på nytt. Boka blir jo oversatt nesten annenhvert år på alle mulige språk. Sjansen for at en liten mann i italia skrev feil antall på en apostel eller noe er ganske stor.

 

 

Jeg siterer meg selv (uthever essensielle deler her);

 

"Og her krona på verket hva gjelder logiske brister, nemlig bortforklaringen over alle bortforklaringer en del kristne tyr til for å "forklare" de logiske bristene. Nemlig at Bibelen altså skal være "Guds ord", samtidig som de forklarer selvmotsigelsene som ulike ståsteder eller lignende for apostlene. Gud er altså allmektig, men h*n klarer likevel ikke å holde styr på sine "talspersoner" slik at de skriver korrekt ...?"

 

Videre har jeg dette spørsmålet. Hvis Bibelen er så forandret at ting som står i den blir faktafeil, hva får da folk til å tro på den, ja endog kalle det som står i den for "Guds ord", eller i det minste, "Guds vilje"?

 

Og bare for å legge til. Bibelen er jo i utgangspunktet en klipp-og-lim-bok redigert sammen, og ikke minst, sensurert av mennesker lenge etter Jesus angivelige død.

 

Hva gjelder tanker som streifer meg (og mer enn det). Ingen all verdens ting tilsier at Bibelen er et produkt av noe som helst annet enn menneskers fantasi. Hvis ordene fra denne boken er hentet fra en allmektig skaper, hvorfor da en så selvmotsigende bok? Denne guden snakker om nestekjærlighet, men viser mest av alt menneskefiendtlig tankegang. Jeg er særdeles lei av alle bortforklaringer og religiøs svada jeg får servert når jeg siterer eller refererer til kritikkverdig tekst i Bibelen. Å bare svare at jammen, du må forholde deg til alt som står i Bibelen, og se ting i kontekst, blir intet annet enn dårlige forsøk på avsporing i sak. Fakta er at den kristen guden, både i GT og NT, blir referert til for forferdelige ting, som f.eks barnedrap, steining av (i mange tilfeller) voldtatte kvinner og å straffe dem som ikke tror på "ham" med døden. Uansett hvilken kontekst man setter dette i, så blir det riv, ruskende galt i mine øyne. Hvordan skal jeg kunne tro på, langt mindre, respektere en slik gud?

Endret 3. mars 2015 av 96abrevs