Har lappen, men klarer ikke å kjøre.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har prøvd å fått skrevet dette innlegget i noen dager nå, men har ikke greid det før nå.

 

I slutten av januar (vi kan si rundt 25. januar) fikk jeg endelig lappen. Sensoren hadde bare positive ting å si. På teorien hadde jeg én feil totalt; én tullefeil jeg godt kunne ha unngått. Jeg har alltid likt å kjøre. Jeg og min far dro ofte ut på turer sammen. Vi hadde ingen mål, vi bare kjørte fordi det var gøy. Som oftest kjørte han, men noen ganger kjørte jeg med den røde L-en bakpå.

 

Jeg og min far har kjørt mange turer etter at jeg fikk lappen. Som oftest kjører han, men noen ganger har jeg kjørt - Ikke med den røde L-en denne gang, men med en erfaren person på min side.

 

Etter at jeg fikk lappen, har jeg kjørt totalt to ganger uten noen ved min side. Til sammen på de to turene har jeg kjørt 3km.

Dette var absolutt ikke frivillig. Den første gangen kjørte jeg ned til jobben til far. Han hoppet ut, og jeg var nødt å kjøre hjem alene. Den andre gangen hentet jeg far på jobb.

Han har i senere tid spurt meg tre ganger om jeg kan hente han, noe jeg var nødt til å si nei til.

 

Jeg kan rett og slett ikke forklare det. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg rett og slett ikke bare setter meg i bilen og kjører av sted. Jeg hadde én feil på teorien, og sensor hadde ikke noe negativt å si. Uansett er det akkurat som om noe holder meg tilbake. Det er akkurat som om jeg får panikk hver gang jeg må kjøre. Har jeg derimot noen på min side, så er det ikke noe problem. Da kan jeg kjøre uten problemer.

 

Jeg vet ikke hva som hindrer meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal overvinne denne frykten. Jeg har aldri vært i en bilulykke i hele mitt liv, så det er ikke noe fra barndommen som fortrenger seg frem. Jeg har heller aldri vært i nesten-ulykker, verken når jeg har kjørt, eller når andre har kjørt.

 

Har dere noen tips og triks til hvordan jeg kan overvinne frykten? Takker på forhånd.

Anonymous poster hash: cba66...c54

[SheikDarunia]

Hørtes litt merkelig ut men.. hvor bor du? Er det bykjøring det er snakk om?
Er du en god sjåfør, sånn generelt?

Endret 25. februar 2015 av j0dleb0n

[AnonymDiskusjon]

Bor bittelitt i utkanten av en storby med flere enn 50.000 innbyggere. De gangene jeg takket nei til å hente far, var i rushtiden. Man skal ikke kjøre langt før man er ute på landet, men for å komme til landet, må man kjøre igjennom byen.

 

Det siste spørsmålet kan jeg ikke svare på. Hvis jeg husker riktig, har jeg bare opplevd én gang at kjørelæreren min var nødt til å tråkke på bremsen. Det var forresten i et stort lyskryss.

 

Jeg har hatt mange turer med både kjørelærer og far, men aldri vært i noen ulykke eller nestenulykker.

Anonymous poster hash: cba66...c54

[Gjest Bruker-182691]

Kanskje dra til en psykolog?

 

Jeg fikk 4 feil på prøven og har vært i 2 bilulykker da jeg var liten, og har attpåtil kjørt i en relativt utrygg bil.

[IntelAmdAti]

 

Jeg har prøvd å fått skrevet dette innlegget i noen dager nå, men har ikke greid det før nå.

 

I slutten av januar (vi kan si rundt 25. januar) fikk jeg endelig lappen. Sensoren hadde bare positive ting å si. På teorien hadde jeg én feil totalt; én tullefeil jeg godt kunne ha unngått. Jeg har alltid likt å kjøre. Jeg og min far dro ofte ut på turer sammen. Vi hadde ingen mål, vi bare kjørte fordi det var gøy. Som oftest kjørte han, men noen ganger kjørte jeg med den røde L-en bakpå.

 

Jeg og min far har kjørt mange turer etter at jeg fikk lappen. Som oftest kjører han, men noen ganger har jeg kjørt - Ikke med den røde L-en denne gang, men med en erfaren person på min side.

 

Etter at jeg fikk lappen, har jeg kjørt totalt to ganger uten noen ved min side. Til sammen på de to turene har jeg kjørt 3km.

Dette var absolutt ikke frivillig. Den første gangen kjørte jeg ned til jobben til far. Han hoppet ut, og jeg var nødt å kjøre hjem alene. Den andre gangen hentet jeg far på jobb.

Han har i senere tid spurt meg tre ganger om jeg kan hente han, noe jeg var nødt til å si nei til.

 

Jeg kan rett og slett ikke forklare det. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg rett og slett ikke bare setter meg i bilen og kjører av sted. Jeg hadde én feil på teorien, og sensor hadde ikke noe negativt å si. Uansett er det akkurat som om noe holder meg tilbake. Det er akkurat som om jeg får panikk hver gang jeg må kjøre. Har jeg derimot noen på min side, så er det ikke noe problem. Da kan jeg kjøre uten problemer.

 

Jeg vet ikke hva som hindrer meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal overvinne denne frykten. Jeg har aldri vært i en bilulykke i hele mitt liv, så det er ikke noe fra barndommen som fortrenger seg frem. Jeg har heller aldri vært i nesten-ulykker, verken når jeg har kjørt, eller når andre har kjørt.

 

Har dere noen tips og triks til hvordan jeg kan overvinne frykten? Takker på forhånd.

 

Anonymous poster hash: cba66...c54

 

Alle syntes det er skummelt å kjøre alene første gangen.

 

Det føltes som om man gjør noe man ikke har lov til og det føltes helt feil.

 

Den eneste måten å overvinne frykt på er å gjøre ting, ikke vær pysete, bare gjør det.

[-Teddy-]

Jeg husker at de første kjøreturene mine på egenhånd var veldig spesielle. Det føltes helt-helt feil ut, og at jeg gjorde noe kjempeulovlig! Det var en slags skrekkblandet fryd. Flere av kameratene mine hadde det på akkurat samme måte, det er helt normalt. Det gikk over etter noen uker, og nå er det syv år siden. Jeg syns det høres ut som at du er både aktsom og forsiktig, slik en sjåfør skal være. Du klarer å kjøre flott på egenhånd! Det er ikke sikkert at det egentlig sitter så dypt. Det kan hende at du bare er blitt veldig fiksert på denne frykten, som jeg tror ganske mange opplevde de første gangene de kjørte bil på egenhånd. Fokusér heller på fryden, hvis du kan!

[Eriksendrul]

Jeg er alt annet en bekvem når jeg i det hele tatt får spørsmål om og kjøre bil, Jeg liker det ikke og jeg føler meg ikke trygg. Jeg har ikke kjørt mye men det er noe jeg virkelig ikke liker og gjøre, har ikke lappen men det begynner og pumpe ubehag i kroppen når noen prater om at vi bør lærekjøre osv, Uff nei, jeg vet ikke hva som er feil men akkurat det med og kjøre bil liker jeg ikke.

 

Jeg har kjørt scooter på vei ( uten lappen ) osv uten problemer men akkurat bil takler jeg ikke noe godt :S Er ett eller annet oppi hue som sier NEI!

[Zash]

Hvordan var det naar du faktisk kjørte aleine da?

Hvordan gikk det, og hvordan følte du det?

[anon12234]

kom deg ut i trafikken, kjøring er verdens enkleste ting.... maks 5 ting du må mestre for å kunne takle absolutt alle situasjoner.... etter 2 uker med kjøring så er du utlært og kan alt som trengs resten av livet på veien....

[Sitronsaft]

Kanskje det er noe helt spesifikt med kjøringen du kvir deg for? Noe du kanskje kjenner teorien på, og som du ikke trengte å gjøre under oppkjøring?

F.eks. husker jeg at jeg var litt redd for å bakkestarte bilen rett etter jeg fikk lappen, spesielt om jeg da var alene i bilen og ingen kunne "reddet" meg om det gikk helt galt.

Du nevner du takket nei til å hente faren din i rushtrafikken. Kan det være du er usikker på evnene dine innen krypekjøring? Redd for å ruse bilen for mye kanskje, ødelegge den? Da jeg tok lett-mc-lappen var jeg livredd for å ødelegge sykkelen, noe som gjorde at jeg i en viss tid rett og slett slet med å starte sykkelen fra stillestående.

[Gavekort]

Det er bare ting du må blir vandt til. Jeg var selv ganske redd for å kjøre alene i starten, da jeg tenkte på alle de feilene jeg gjorde i kjøretimene mine, eller alle de gangene jeg hørte om mine venner som har vært i småulykker.

 

Eneste kuren er å faktisk komme seg ut i trafikken og kjøre. Ta deg en lang helgetur opp en strekning som kan by på litt interessante situasjoner, så gjentar du den lange helgeturen så mange ganger som du føler du trenger den.

 

Min første tur alene var når jeg hentet bilen min i Kristiansund, gjennom Oslo og til Stavanger. Det var en lang og slitsom tur, med farlige situasjoner. Jeg skal love deg at hjertet ditt sitter i halsen når trafikken går fra 110 til 0 på grunn av en bil som kolliderte 1km foran deg. Den turen la et grunnlag til å ville kjøre mer, siden jeg allerede har vært gjennom et "worst case scenario" i svingete fjellveier, tungt trafikkerte byer og situasjoner som trenger under 1 sekunds reaksjonstid. Etter det så er det bare å ta deg rolig, og snegle deg frem til at du blir mer sikker på deg selv.

 

Ta ting rolig, ikke ta noen risikoer, kjør lengre turer, lær av dine feil og aldri stol på at dine medtrafikanter vil gjøre det riktige.

Endret 26. februar 2015 av Gavekort

[IntelAmdAti]

For å kjøre bil trygt er det to ting som er viktig å ha i bakhodet.

 

Du skal aldri bli overrasket av noe en annen trafikant gjør.

Og like viktig, en annen trafikant skal aldri bli overrasket av noe du gjør.


Her vil du etter årevis på veien fremdeles ha mye igjen å lære, fordi folk er så forskjellige.

[blured]

Du må bare komme deg ut på veien. Men i starten så kan du f.eks oppsøke tidspunkter der det ikke er så mange biler på veien. Kjør noen turer på kveldene, eller tidlig på dagen lørdag og søndag, slik at du blir så vant til å kjøre alene at du ikke lenger tenker over det.

[Shi]

Synes selv det var befriende å kjøre alene de første gangene. Ingen som la merke til om man gjorde noe feil, og man var helt sin egen herre.

 

Men det føles merkelig i starten, nesten som om man gjør noe kriminelt .

[pus736]

eg vil anbefale deg å kjøre to i bilen i starten også vil du på sikt kunne kjøre fint alene..

[kollolll]

Dra ut og kjør når det er få biler på vegene. Litt etter litt begynner du å kjøre nærmere og nærmere rushtiden. Det vil hjelpe.

 

I teorien, terapeutisk, hadde det kanskje vært sunnest med sjokkterapi ved å kaste seg rett ut i de normale trafikksituasjonene, men det er tross alt andre trafikanter å ta hensyn til også.

 

Det går fint. De fleste er nervøse de første gangene. Som med alt annet kommer selvtillit og trygghet av mestringsfølelse.

Endret 27. februar 2015 av kollolll

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for alle flotte svar. Jeg bestemte meg rett og slett for å vente litt med å skrive noe her, selv om jeg har fulgt godt med på tråden de siste dagene.

 

Kanskje det er noe helt spesifikt med kjøringen du kvir deg for? Noe du kanskje kjenner teorien på, og som du ikke trengte å gjøre under oppkjøring?

F.eks. husker jeg at jeg var litt redd for å bakkestarte bilen rett etter jeg fikk lappen, spesielt om jeg da var alene i bilen og ingen kunne "reddet" meg om det gikk helt galt.

 

Dette er nok min aller største frykt ja. Jeg bor i en storby, men tok oppkjøring i et lite tettsted, med et par rundkjøringer og ingen lyskryss.

Jeg er redd for å gjøre noe feil. Jeg husker en episode da jeg var ute og kjørte med far, etter at jeg hadde fått lappen. Jeg sto i et kryss, og skulle ut på hovedveien. Jeg hadde vikeplikt, og jeg så en bil langt borte i horisonten. Det begynte å bli kø bak meg, og jeg var redd for at de ville bli irritert hvis jeg ikke tok sjansen. Jeg stresset, og kvelte motoren (Sto nå bittelitt ute i kjørefeltet). Heldigvis hadde jeg min far på min side, som var veldig betryggende. Hva hvis jeg var alene?

 

Den siste gangen jeg kjørte alene, sto det en bil parkert i et veldig lite trafikkert kryss med overgangsfelt. Hun som kjørte bilen pekte veldig i en retning. Jeg var ikke sikker på om det var ment for meg, eller noe annet. I stede for å faktisk se i retningen hun pekte, var min oppmerksomhet rettet mot henne. "Hvorfor peker hun?". Da jeg kom litt nærmere krysset, så jeg et lite barn (Det var nok hennes sønn. Hun var i alle fall der for å plukke han opp) som ville gå over veien. Jeg klarte selvfølgelig å stoppe i tide, men denne hendelsen har satt sine spor.

 

Hvorfor pekte hun akkurat når jeg kom kjørende? Hun kunne ikke vite at jeg akkurat hadde fått lappen. Hvorfor følte hun da for å peke? Var hun rett og slett bare overdramatisk, eller kunne hun se på meg at jeg var ny i trafikken? Hadde hun pekt hvis det var noen andre som hadde kommet kjørende i stede for meg? Dette er en hendelse som har plaget meg ekstremt.

 

Jeg blir også ekstremt usikker når jeg kommer i store kryss, både med og uten lysregulering. Av en eller annen grunn blir det veldig forvirrende med vikeplikt i slike situasjoner.

Hvordan var det naar du faktisk kjørte aleine da?

Hvordan gikk det, og hvordan følte du det?

 

Det gikk bra, men jeg satt med hjertet i halsen under hele turen.

 

Det er bare ting du må blir vandt til. Jeg var selv ganske redd for å kjøre alene i starten, da jeg tenkte på alle de feilene jeg gjorde i kjøretimene mine, eller alle de gangene jeg hørte om mine venner som har vært i småulykker.

 

Eneste kuren er å faktisk komme seg ut i trafikken og kjøre. Ta deg en lang helgetur opp en strekning som kan by på litt interessante situasjoner, så gjentar du den lange helgeturen så mange ganger som du føler du trenger den.

 

Min første tur alene var når jeg hentet bilen min i Kristiansund, gjennom Oslo og til Stavanger. Det var en lang og slitsom tur, med farlige situasjoner. Jeg skal love deg at hjertet ditt sitter i halsen når trafikken går fra 110 til 0 på grunn av en bil som kolliderte 1km foran deg. Den turen la et grunnlag til å ville kjøre mer, siden jeg allerede har vært gjennom et "worst case scenario" i svingete fjellveier, tungt trafikkerte byer og situasjoner som trenger under 1 sekunds reaksjonstid. Etter det så er det bare å ta deg rolig, og snegle deg frem til at du blir mer sikker på deg selv.

 

Ta ting rolig, ikke ta noen risikoer, kjør lengre turer, lær av dine feil og aldri stol på at dine medtrafikanter vil gjøre det riktige.

 

Tusen takk for flotte tips! Noe som også kan være årsaken til at jeg ikke har satt meg i bilen frivillig enda, er fordi jeg rett og slett ikke har behov for å kjøre. Jeg er arbeidsledig for tiden, og har rundt 100 kroner på kontoen for øyeblikket. Jeg har ikke brukt for å ta en tur i butikken. Når jeg får meg jobb så må jeg ut å kjøre.

 

Jeg tok grunnkurs da jeg var 16-17 år. Jeg gikk da på videregående i en annen by, men det var utrolig greit lagt opp med offentlig transport. Det tok meg 10 minutt å gå til nærmeste jernbanestasjon, og togturen tok meg rundt 15 minutter. Det tok meg nye 10 minutter å gå fra stasjonen til skolen. Jeg hadde altså på den tiden ikke et behov for å kjøre bil.

 

Jeg satte derfor hele prosjektet på pause, helt til jeg begynte på folkehøyskole for ett-to år siden, der jeg fikk tilbud om å ta lappen. Jeg fikk altså ikke lappen før jeg var 21 år gammel. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst å ta lappen, men fordi jeg ikke hadde behov.

 

eg vil anbefale deg å kjøre to i bilen i starten også vil du på sikt kunne kjøre fint alene..

 

Takker for tipset. Jeg er ofte med mine foreldre i butikken, der de kjører. Jeg får rett og slett bare manne meg opp, og si til dem at jeg vil ta over kjøringen.

 

Dra ut og kjør når det er få biler på vegene. Litt etter litt begynner du å kjøre nærmere og nærmere rushtiden. Det vil hjelpe.

 

I teorien, terapeutisk, hadde det kanskje vært sunnest med sjokkterapi ved å kaste seg rett ut i de normale trafikksituasjonene, men det er tross alt andre trafikanter å ta hensyn til også.

 

Det går fint. De fleste er nervøse de første gangene. Som med alt annet kommer selvtillit og trygghet av mestringsfølelse.

 

Takker for tipset. Jeg har alltid hatt litt dårlig selvtillit, så det med sjokkterapi vet jeg ikke om jeg klarer. I alle fall ikke frivillig.

 

 

Jeg har egentlig lyst å svare dere alle, men begynner å bli litt seint. Jeg kan forresten nevne at noen kompiser av meg ville ha meg med på kino. Jeg har alltid blitt hentet av dem, men nå når jeg har lappen må jeg kjøre selv. Kinoen ligger midt i sentrum av byen. Jeg valgte derfor å takke nei.

Anonymous poster hash: cba66...c54

[Svolp]

Spørr du meg har du en god gammeldags klassisk angst gående.. Vell så vanlig som der andre kanskje er redd for høyder.. For og overvinne angst er terapi ofte løsningen..

 

Ingenting og frykte dog, når du får lappen er du bare kvalifisert til og kjøre uten tilsyn, selve erfaringen kommer og bygger seg sakte men sikkert opp etter du har bestått førerprøven.. Ut og gi gass, gjerne lunch/kveld når det er litt mindre trafikk.. Lykke til!

Endret 1. mars 2015 av Svolp

[Suspendert]

Det heter agorotaphobia. Som ved alle andre fobier, er det eksponeringterapi det som hjelper best.