Jeg skulle ønske jeg var religiøs

[Larzen_91]

 

Da føler jeg meg snytt, spesielt når jeg har trodd jeg var forelska og visa versa eller gnagde i meg en digg biff. Nå viser det seg altså at det hele bare var en illusjon? Sånn som religion?

Det er akkurat det. Det finner sted beviselige biologiske endringer som resulterer i at vi føler og/eller smaker. Ergo ikke kun en illusjon. Kun en illusjon er en illusjon.

 

Og hva smaker de forskjellige partiklene? Hvordan smaker for eksempel et atom? Tenk deg at du skal beskrive smaken for et vesen som ikke har smaksløker - hvordan ville du beskrvet smaken i vitenskapelig terminologi slik at de kan skjønne det?

 

 

På samme måte man kan, i hvert fall til en viss grad, bevise farger for en fargeblind. Lag x antall supper med identisk utseende, men forskjellig smak. Foreta en blindtest for vedkommende uten smaksløker, og på bakgrunn av det vise at det en kaller "smak" har en funksjonell verdi.

[Larzen_91]

 

Interressante poenger her, og noe som ofte forundrer meg over en del religiøse. Det virker nesten som at innstillingen er den at bare fordi vi forstår prosessen bak (i hvert fall til en viss grad) så mister følelser og lignende sin verdi. Den har nøyaktig den verdien vi selv tillegger det, som alt annet.

 

Det er helt sant. Jeg kan fortsatt nyte en god film selv om jeg vet at handlingene som skjer der er lite betydningsfull. Jeg tror dog religiøses forestilling av forelskelse generelt er mer betdyningsfull enn hos en professorer i biologi, for å sette det på spissen. Det betyr dog ikke at biologer ikke kan ha et fantastisk kjærlighetsliv.

 

 

Joda, jeg skjønner poenget, men ikke premisset om du skjønner hva jeg mener. Hvordan øker man verdien i følelser ved å henvise til noe ukjent og mystisk?

[Lemongrass]

 

 

Interressante poenger her, og noe som ofte forundrer meg over en del religiøse. Det virker nesten som at innstillingen er den at bare fordi vi forstår prosessen bak (i hvert fall til en viss grad) så mister følelser og lignende sin verdi. Den har nøyaktig den verdien vi selv tillegger det, som alt annet.

 

Det er helt sant. Jeg kan fortsatt nyte en god film selv om jeg vet at handlingene som skjer der er lite betydningsfull. Jeg tror dog religiøses forestilling av forelskelse generelt er mer betdyningsfull enn hos en professorer i biologi, for å sette det på spissen. Det betyr dog ikke at biologer ikke kan ha et fantastisk kjærlighetsliv.

 

 

Joda, jeg skjønner poenget, men ikke premisset om du skjønner hva jeg mener. Hvordan øker man verdien i følelser ved å henvise til noe ukjent og mystisk?

 

 

Vel, dette er kun basert på hvordan jeg oppfatter det: Religiøse personer ser gjerne på det å finne en partner som "the one" og at man er "meant to be". Man er skapt for hverandre, og universet lover tilsier at deres sjeler skal leve sammen til evig tid. Mennesker gir gjerne fort etter, emosjonelt, for slike historier. Vitenskapens versjon er vel kanskje ikke fengende: Man befinner seg tilfeldigvis i en situasjon med en av flere millioner mennesker i verden som man potensielt kan forelske seg i, kvinnen finner ut at mannen er sterk nok til å beskytte et eventuelt avkom og begynner å få følelser for mannen, mannen legger merke til at damen er sunn og har en kropp som kan bringe frem sunne barn. osv. osv. Dette skjer selvsagt ubevisst, men man er begge klar over hvorfor selve forelskelsen oppstår.

 

Det blir som "Ridderen i hvit rustning" eller "Familiefaren Børre" hvis du skjønner, hvilken historie er det som engasjerer hjertet vårt mest?

Endret 27. februar 2015 av Mos Def

[limahc]

På samme måte man kan, i hvert fall til en viss grad, bevise farger for en fargeblind. Lag x antall supper med identisk utseende, men forskjellig smak. Foreta en blindtest for vedkommende uten smaksløker, og på bakgrunn av det vise at det en kaller "smak" har en funksjonell verdi.

Vitenskapen beskriver bølgelengder og bevegelser, den kan ikke påvise eller beskrive verken f.ex. farger eller lukter slik som vi opplever de. Man kan sikkert overbevise et vesen som ikke ser farger eller har smaksløker at vi oppfatter visse ting annerledes enn de, men spørs nok alikevel om dette ikke er bare et av hjernens mange påfunn..

[Larzen_91]

Vel, dette er kun basert på hvordan jeg oppfatter det: Religiøse personer ser gjerne på det å finne en partner som "the one" og at man er "meant to be". Man er skapt for hverandre, og universet lover tilsier at deres sjeler skal leve sammen til evig tid. Mennesker gir gjerne fort etter, emosjonelt, for slike historier. Vitenskapens versjon er vel kanskje ikke fengende: Man befinner seg tilfeldigvis i en situasjon med en av flere millioner mennesker i verden som man potensielt kan forelske seg i, kvinnen finner ut at mannen er sterk nok til å beskytte et eventuelt avkom og begynner å få følelser for mannen, mannen legger merke til at damen er sunn og har en kropp som kan bringe frem sunne barn. osv. osv. Dette skjer selvsagt ubevisst, men man er begge klar over hvorfor selve forelskelsen oppstår.

 

Det blir som "Ridderen i hvit rustning" eller "Familiefaren Børre" hvis du skjønner, hvilken historie er det som engasjerer hjertet vårt mest?

 

 

Er det nå jeg skal være firkanta og si at hjertet bare pumper blod?

[Thoto79]

 

 

Interressante poenger her, og noe som ofte forundrer meg over en del religiøse. Det virker nesten som at innstillingen er den at bare fordi vi forstår prosessen bak (i hvert fall til en viss grad) så mister følelser og lignende sin verdi. Den har nøyaktig den verdien vi selv tillegger det, som alt annet.

 

Det er helt sant. Jeg kan fortsatt nyte en god film selv om jeg vet at handlingene som skjer der er lite betydningsfull. Jeg tror dog religiøses forestilling av forelskelse generelt er mer betdyningsfull enn hos en professorer i biologi, for å sette det på spissen. Det betyr dog ikke at biologer ikke kan ha et fantastisk kjærlighetsliv.

 

 

Joda, jeg skjønner poenget, men ikke premisset om du skjønner hva jeg mener. Hvordan øker man verdien i følelser ved å henvise til noe ukjent og mystisk?

 

 

Ja, men jeg tror jeg skjønner hvor han vil. At om man tror på noe mer/annet enn det som faktisk finner sted, om man da skaper noe mer enn hva det opprinnelig var/er. Og det tror jeg man kan ved at det for eks utløses flere serotoniner i hjernen da man "lurer" seg selv. Det er som du skrev, det har den verdien vi selv tillegger det.

 

Sannheten ligger som ett bakteppe uansett, så klarer mange å skape en illusjon av noe annet ved å justere det hele litt til sin fordel.

[Larzen_91]

 

På samme måte man kan, i hvert fall til en viss grad, bevise farger for en fargeblind. Lag x antall supper med identisk utseende, men forskjellig smak. Foreta en blindtest for vedkommende uten smaksløker, og på bakgrunn av det vise at det en kaller "smak" har en funksjonell verdi.

Vitenskapen beskriver bølgelengder og bevegelser, den kan ikke påvise eller beskrive verken f.ex. farger eller lukter slik som vi opplever de. Man kan sikkert overbevise et vesen som ikke ser farger eller har smaksløker at vi oppfatter visse ting annerledes enn de, men spørs nok alikevel om dette ikke er bare et av hjernens mange påfunn..

 

 

Joda, men jeg kan heller ikke bevise hvordan akkurat jeg smaker en smak selv for en som allerede vet hva smaksopplevelser er, til den vissheten det ser ut til at du spør etter. Man kan jo også på et forholdsvis vitenskapelig nivå peke til hvilke stoffer som trigger den og den smaken. Men ja, min opplevelse av noe som helst er eksklusivt min, for den avhenger av mine sanser og min nevrologi.

[Thoto79]

 

På samme måte man kan, i hvert fall til en viss grad, bevise farger for en fargeblind. Lag x antall supper med identisk utseende, men forskjellig smak. Foreta en blindtest for vedkommende uten smaksløker, og på bakgrunn av det vise at det en kaller "smak" har en funksjonell verdi.

Vitenskapen beskriver bølgelengder og bevegelser, den kan ikke påvise eller beskrive verken f.ex. farger eller lukter slik som vi opplever de. Man kan sikkert overbevise et vesen som ikke ser farger eller har smaksløker at vi oppfatter visse ting annerledes enn de, men spørs nok alikevel om dette ikke er bare et av hjernens mange påfunn..

 

 

Hvor har du det fra at ikke vitenskapen kan forklare lukt, farger eller noe annet vi har vært inne på her. Det er jo en ubestridelig sannhet at den faktisk kan det. Men om man vil late som vi ikke har kommet dit hen og vil mystifisere det så kan man jo det for seg selv, men ikke til andre under det flagg at vi ikke vet bedre.

[Larzen_91]

 

 

 

Interressante poenger her, og noe som ofte forundrer meg over en del religiøse. Det virker nesten som at innstillingen er den at bare fordi vi forstår prosessen bak (i hvert fall til en viss grad) så mister følelser og lignende sin verdi. Den har nøyaktig den verdien vi selv tillegger det, som alt annet.

 

Det er helt sant. Jeg kan fortsatt nyte en god film selv om jeg vet at handlingene som skjer der er lite betydningsfull. Jeg tror dog religiøses forestilling av forelskelse generelt er mer betdyningsfull enn hos en professorer i biologi, for å sette det på spissen. Det betyr dog ikke at biologer ikke kan ha et fantastisk kjærlighetsliv.

 

 

Joda, jeg skjønner poenget, men ikke premisset om du skjønner hva jeg mener. Hvordan øker man verdien i følelser ved å henvise til noe ukjent og mystisk?

 

 

Ja, men jeg tror jeg skjønner hvor han vil. At om man tror på noe mer/annet enn det som faktisk finner sted, om man da skaper noe mer enn hva det opprinnelig var/er. Og det tror jeg man kan ved at det for eks utløses flere serotoniner i hjernen da man "lurer" seg selv. Det er som du skrev, det har den verdien vi selv tillegger det.

 

Sannheten ligger som ett bakteppe uansett, så klarer mange å skape en illusjon av noe annet ved å justere det hele litt til sin fordel.

 

 

Ja, men da ser jeg ikke noe i veien for at man selv tillegger den verdien man vil til det man vil, for da gjør man jo det uansett. Forskjellen er bare at en religiøs person appellerer til noe eksternt, basert på det interne. Jeg sier at det interne holder i seg selv.

[Lemongrass]

 

 

 

 

Interressante poenger her, og noe som ofte forundrer meg over en del religiøse. Det virker nesten som at innstillingen er den at bare fordi vi forstår prosessen bak (i hvert fall til en viss grad) så mister følelser og lignende sin verdi. Den har nøyaktig den verdien vi selv tillegger det, som alt annet.

 

Det er helt sant. Jeg kan fortsatt nyte en god film selv om jeg vet at handlingene som skjer der er lite betydningsfull. Jeg tror dog religiøses forestilling av forelskelse generelt er mer betdyningsfull enn hos en professorer i biologi, for å sette det på spissen. Det betyr dog ikke at biologer ikke kan ha et fantastisk kjærlighetsliv.

 

 

Joda, jeg skjønner poenget, men ikke premisset om du skjønner hva jeg mener. Hvordan øker man verdien i følelser ved å henvise til noe ukjent og mystisk?

 

 

Ja, men jeg tror jeg skjønner hvor han vil. At om man tror på noe mer/annet enn det som faktisk finner sted, om man da skaper noe mer enn hva det opprinnelig var/er. Og det tror jeg man kan ved at det for eks utløses flere serotoniner i hjernen da man "lurer" seg selv. Det er som du skrev, det har den verdien vi selv tillegger det.

 

Sannheten ligger som ett bakteppe uansett, så klarer mange å skape en illusjon av noe annet ved å justere det hele litt til sin fordel.

 

 

Ja, men da ser jeg ikke noe i veien for at man selv tillegger den verdien man vil til det man vil, for da gjør man jo det uansett. Forskjellen er bare at en religiøs person appellerer til noe eksternt, basert på det interne. Jeg sier at det interne holder i seg selv.

 

 

Religiøse tror på en illusjon så sterkt at det, subjektivt, oppfattes som virkelighet. Jeg tror ikke at man i like vesentlig grad kan gå inn for, og selv bestemme seg for verdien av opplevelsen av et fenomen når den grunnleggende virkelighetsoppfattelsen er forankret i nettopp den vitenskapelig beviste virkeligheten. Når illusjonen er mer fengende enn virkeligheten, tror jeg at religiøse vil ha en større opplevelse av fenomenet. F.eks. Jeg kan se på en tv-serie og uansett hvor mye jeg går inn for at den skal være sann, vet jeg at den egentlig ikke er det. Tenk hvor annerledes opplevelsen hadde vært dersom man helt oppriktig trodde man så en livestream av mennesker som kjempet mot apokalyptiske zombier? Satt på spisse, igjen.

[Larzen_91]

Religiøse tror på en illusjon så sterkt at det, subjektivt, oppfattes som virkelighet. Jeg tror ikke at man i like vesentlig grad kan gå inn for, og selv bestemme seg for verdien av opplevelsen av et fenomen når den grunnleggende virkelighetsoppfattelsen er forankret i nettopp den vitenskapelig beviste virkeligheten. Når illusjonen er mer fengende enn virkeligheten, tror jeg at religiøse vil ha en større opplevelse av fenomenet. F.eks. Jeg kan se på en tv-serie og uansett hvor mye jeg går inn for at den skal være sann, vet jeg at den egentlig ikke er det. Tenk hvor annerledes opplevelsen hadde vært dersom man helt oppriktig trodde man så en livestream av mennesker som kjempet mot apokalyptiske zombier? Satt på spisse, igjen.

 

 

Det er da bare tegn på en vellaget film/serie/spill. Jeg føler ofte at det jeg ser eller spiller er virkelig, selv om jeg vet det ikke er det. Jeg sitter og spiller Destiny akkurat nå faktisk, og det kiler fysisk i magen når jeg hopper ned fra høye plasser.

[Lemongrass]

 

Religiøse tror på en illusjon så sterkt at det, subjektivt, oppfattes som virkelighet. Jeg tror ikke at man i like vesentlig grad kan gå inn for, og selv bestemme seg for verdien av opplevelsen av et fenomen når den grunnleggende virkelighetsoppfattelsen er forankret i nettopp den vitenskapelig beviste virkeligheten. Når illusjonen er mer fengende enn virkeligheten, tror jeg at religiøse vil ha en større opplevelse av fenomenet. F.eks. Jeg kan se på en tv-serie og uansett hvor mye jeg går inn for at den skal være sann, vet jeg at den egentlig ikke er det. Tenk hvor annerledes opplevelsen hadde vært dersom man helt oppriktig trodde man så en livestream av mennesker som kjempet mot apokalyptiske zombier? Satt på spisse, igjen.

 

 

Det er da bare tegn på en vellaget film/serie/spill. Jeg føler ofte at det jeg ser eller spiller er virkelig, selv om jeg vet det ikke er det. Jeg sitter og spiller Destiny akkurat nå faktisk, og det kiler fysisk i magen når jeg hopper ned fra høye plasser.

 

 

Akkurat! Og på samme måte kan vi ha fantastiske kjærlighetsforhold og spise "digge biffer" selv om vi vet de biologiske årsakene til hvorfor man blir forelsket og sulten. Men! Tenk hvor mye mer kiling det hadde vært i magen om du oppriktig trodde at du fjernstyrte en virkelig karakter med pistol, live.

Endret 27. februar 2015 av Mos Def

[Larzen_91]

 

 

Religiøse tror på en illusjon så sterkt at det, subjektivt, oppfattes som virkelighet. Jeg tror ikke at man i like vesentlig grad kan gå inn for, og selv bestemme seg for verdien av opplevelsen av et fenomen når den grunnleggende virkelighetsoppfattelsen er forankret i nettopp den vitenskapelig beviste virkeligheten. Når illusjonen er mer fengende enn virkeligheten, tror jeg at religiøse vil ha en større opplevelse av fenomenet. F.eks. Jeg kan se på en tv-serie og uansett hvor mye jeg går inn for at den skal være sann, vet jeg at den egentlig ikke er det. Tenk hvor annerledes opplevelsen hadde vært dersom man helt oppriktig trodde man så en livestream av mennesker som kjempet mot apokalyptiske zombier? Satt på spisse, igjen.

 

 

Det er da bare tegn på en vellaget film/serie/spill. Jeg føler ofte at det jeg ser eller spiller er virkelig, selv om jeg vet det ikke er det. Jeg sitter og spiller Destiny akkurat nå faktisk, og det kiler fysisk i magen når jeg hopper ned fra høye plasser.

 

 

Akkurat! Og på samme måte kan vi ha fantastiske kjærlighetsforhold og spise "digge biffer" selv om vi vet de biologiske årsakene til hvorfor man blir forelsket og sulten. Men! Tenk hvor mye mer kiling det hadde vært i magen om du oppriktig trodde at du fjernstyrte en virkelig karakter med pistol, live.

 

 

Hadde vel ikke vært like mye kiling i magen som kvalme i magen, med tanke på så mange ganger jeg dør. :S

[limahc]

Joda, men jeg kan heller ikke bevise hvordan akkurat jeg smaker en smak selv for en som allerede vet hva smaksopplevelser er, til den vissheten det ser ut til at du spør etter. Man kan jo også på et forholdsvis vitenskapelig nivå peke til hvilke stoffer som trigger den og den smaken. Men ja, min opplevelse av noe som helst er eksklusivt min, for den avhenger av mine sanser og min nevrologi.

 

Og vitenskapen igjen er ikke "eksklusiv" eller "subvjetiv" - den er objektiv i den grad at alle mennesker kan ta del i den... men i den grad andre mennesker ikke kan ta den i din opplevelse av visse fenomener, hva er da dette? Eksisterer det som noe mer enn kun påfunn og illusjoner i din hjerne?

 

Hvor har du det fra at ikke vitenskapen kan forklare lukt, farger eller noe annet vi har vært inne på her. Det er jo en ubestridelig sannhet at den faktisk kan det. Men om man vil late som vi ikke har kommet dit hen og vil mystifisere det så kan man jo det for seg selv, men ikke til andre under det flagg at vi ikke vet bedre.

 

Alle som spiser en biff vil ha sin egen subjektive opplevelse av denne smaken. At vitenskapen kan påvise at vi faktisk smaker og lukter noe, er noe vidt forskjellig fra hva disse partiklene faktisk lukter og smaker. At denne smaken og lukten eksisterer subjektivt i vår hjerne, betyr jo ikke at denne smaken og lukten er noe som faktisk eksisterer der ute i virkeligheten.

 

Vår opplevelse av smak og lukt er neppe mer enn en biologisk adaptasjon for å sikre at vi ikke spiser noe som tar livet av oss eller går inn i en røyk som kveler oss. Milliarder av mennesker innbiller seg at forelskelse er noe mer enn [for eksempel] bare en reaksjon på hverandres kropplukt. Vi oppfatter ting som kun eksisterer i vårt eget hode som noe ekte og meningsfylt, i følge vitenskapen er det bare "nothing but".. Enda et av hjernens påfunn. Rene illusjoner.

[Larzen_91]

 

Joda, men jeg kan heller ikke bevise hvordan akkurat jeg smaker en smak selv for en som allerede vet hva smaksopplevelser er, til den vissheten det ser ut til at du spør etter. Man kan jo også på et forholdsvis vitenskapelig nivå peke til hvilke stoffer som trigger den og den smaken. Men ja, min opplevelse av noe som helst er eksklusivt min, for den avhenger av mine sanser og min nevrologi.

 

Og vitenskapen igjen er ikke "eksklusiv" eller "subvjetiv" - den er objektiv i den grad at alle mennesker kan ta del i den... men i den grad andre mennesker ikke kan ta den i din opplevelse av visse fenomener, hva er da dette? Eksisterer det som noe mer enn kun påfunn og illusjoner i din hjerne?

 

 

Det eksisterer ikke som noe annet enn funksjoner av min hjerne, nei. I hvert fall er det ingen grunn til å tro at det er noe mer bak enn det.

[Thoto79]

Hvor har du det fra at ikke vitenskapen kan forklare lukt, farger eller noe annet vi har vært inne på her. Det er jo en ubestridelig sannhet at den faktisk kan det. Men om man vil late som vi ikke har kommet dit hen og vil mystifisere det så kan man jo det for seg selv, men ikke til andre under det flagg at vi ikke vet bedre.

 

Alle som spiser en biff vil ha sin egen subjektive opplevelse av denne smaken. At vitenskapen kan påvise at vi faktisk smaker og lukter noe, er noe vidt forskjellig fra hva disse partiklene faktisk lukter og smaker. At denne smaken og lukten eksisterer subjektivt i vår hjerne, betyr jo ikke at denne smaken og lukten er noe som faktisk eksisterer der ute i virkeligheten.

 

Vår opplevelse av smak og lukt er neppe mer enn en biologisk adaptasjon for å sikre at vi ikke spiser noe som tar livet av oss eller går inn i en røyk som kveler oss. Milliarder av mennesker innbiller seg at forelskelse er noe mer enn [for eksempel] bare en reaksjon på hverandres kropplukt. Vi oppfatter ting som kun eksisterer i vårt eget hode som noe ekte og meningsfylt, i følge vitenskapen er det bare "nothing but".. Enda et av hjernens påfunn. Rene illusjoner.

 

 

Ok da tror jeg vi pratet forbi hverandre ja. Du hinter til den gode gamle, er grønn for meg grønn for deg også, eller ser du det som rødt? Er surt egentlig surt, eller smaker han det som salt og derfor syntes han det er godt og ikke jeg?

 

Det blir litt uangripelig da det hele reflekterer kjemiske prosesser i hjernen som jo vil variere ifra hodet til hodet, men da sannheten/virkeligheten uansett er den samme så blir det ikke så relevant kanskje? (ikke sarkastisk ment)

[limahc]

Ok da tror jeg vi pratet forbi hverandre ja. Du hinter til den gode gamle, er grønn for meg grønn for deg også, eller ser du det som rødt? Er surt egentlig surt, eller smaker han det som salt og derfor syntes han det er godt og ikke jeg?

 

Det blir litt uangripelig da det hele reflekterer kjemiske prosesser i hjernen som jo vil variere ifra hodet til hodet, men da sannheten/virkeligheten uansett er den samme så blir det ikke så relevant kanskje? (ikke sarkastisk ment)

 

 

Jeg prater selvfølgelig om det ts prater om i første post, "vitenskapens harde virkelighet" - og alle religiøse som danner seg livsmeninger det ikke finnes grunnlag for. Som for eksempel kjærlighet.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg skulle ønske at jeg var religiøs. Grunnen til dette er mange. Tenk hvor fantastisk det ville vært å tro helt og holdent at livet har noe menining utover det man ser, at hver enkelt menneske er noe unikt og at kjærlighet faktisk er noe meningsfylt og unikt. Desverre kommer vitenskapen med svar som er vanskelig å svelge for en del. Man er ikke noe mer unik enn de 7 millarder menneskene på jorden, selv om man selvfølgelig har en personlighet som sikkert kommer til utrykk på en unik måte, er man fortsatt bare en av flokken. Kjærlighet er et resultat av en biologisk prosess som alle dyr har for å sikre seg at partneren er der og beskytter familien og avkommet sitt så rasen lever videre. Man blir født og man dør uten at det er utslagsgivende for Jorden på noen som helst måte. Prisen av å vitenskapen er stor, selv om det også gir oss veldig mye. Det å innse hvor verdiløs man egentlig er i kosmisk sammenheng er noe som det er vanskelig for svært mange å til tider ta inn over seg. Ikke at jeg er deprimert eller trist på noen som helst måte, det er bare at jeg av og til stopper opp og tenker "hva er vitsen med alt dette?", hvorfor sier jeg ikke bare opp jobben min og gjør akkurat det jeg har lyst til her og nå? Resultatet om man dør gjennom en fallskjermulykke eller som en rik familiefar er det samme. Er man død så er man død, det er ikke slik at man ligger å angrer til evig tid over valgene man gjorde i livet sitt.

 

Så spørsmålet er helt enkelt: Hvordan håndterer dere vitenskapens, til tider, harde virkelighet? Er det denne skremmende virkeligheten som gjør at så mange fortsatt tviholder på sine religøse forestillinger? Det må bare være så fantastisk å vokse opp for tusen år siden hvor det ikke ble stilt spørsmålstegn på noen som helst måte om et liv etter døden. Til tross for at disse menneskene nok levde under kirkens autoritet med svært begrenset frihet som følger av religionen, må håpet og gleden man kjente over å tro på noe større enn seg selv være nok til å gi dem mye livsglede den tiden de var på Jorden.

 

Se, nå har jeg uthevd det som teller, og alt annet er det du selv putter mellom deg og din "Gud", og dermed forblinder deg selv med.

 

Du behøver ikke takke noe spesielt, fordi dette er bare så enkelt så ..

 

fin søndag!

[Thoto79]

 

Jeg skulle ønske at jeg var religiøs. Grunnen til dette er mange. Tenk hvor fantastisk det ville vært å tro helt og holdent at livet har noe menining utover det man ser, at hver enkelt menneske er noe unikt og at kjærlighet faktisk er noe meningsfylt og unikt. Desverre kommer vitenskapen med svar som er vanskelig å svelge for en del. Man er ikke noe mer unik enn de 7 millarder menneskene på jorden, selv om man selvfølgelig har en personlighet som sikkert kommer til utrykk på en unik måte, er man fortsatt bare en av flokken. Kjærlighet er et resultat av en biologisk prosess som alle dyr har for å sikre seg at partneren er der og beskytter familien og avkommet sitt så rasen lever videre. Man blir født og man dør uten at det er utslagsgivende for Jorden på noen som helst måte. Prisen av å vitenskapen er stor, selv om det også gir oss veldig mye. Det å innse hvor verdiløs man egentlig er i kosmisk sammenheng er noe som det er vanskelig for svært mange å til tider ta inn over seg. Ikke at jeg er deprimert eller trist på noen som helst måte, det er bare at jeg av og til stopper opp og tenker "hva er vitsen med alt dette?", hvorfor sier jeg ikke bare opp jobben min og gjør akkurat det jeg har lyst til her og nå? Resultatet om man dør gjennom en fallskjermulykke eller som en rik familiefar er det samme. Er man død så er man død, det er ikke slik at man ligger å angrer til evig tid over valgene man gjorde i livet sitt.

 

Så spørsmålet er helt enkelt: Hvordan håndterer dere vitenskapens, til tider, harde virkelighet? Er det denne skremmende virkeligheten som gjør at så mange fortsatt tviholder på sine religøse forestillinger? Det må bare være så fantastisk å vokse opp for tusen år siden hvor det ikke ble stilt spørsmålstegn på noen som helst måte om et liv etter døden. Til tross for at disse menneskene nok levde under kirkens autoritet med svært begrenset frihet som følger av religionen, må håpet og gleden man kjente over å tro på noe større enn seg selv være nok til å gi dem mye livsglede den tiden de var på Jorden.

 

Se, nå har jeg uthevd det som teller, og alt annet er det du selv putter mellom deg og din "Gud", og dermed forblinder deg selv med.

 

Du behøver ikke takke noe spesielt, fordi dette er bare så enkelt så ..

 

fin søndag!

 

 

Hva skal til for at du sier at dette kun er din ønske gud og vil klarer å innrømme at det ikke er den objektive sannhet, men noe som hjelper deg personlig gjennom livet. Det er en ærlig sak. Synd dere skitner det til med uærlig spill om sannheter som ikke finnes. Alle med hodet skrudd rett på og som ikke har blitt overbevist/indoktrinert vil gjennomskue deg og alle religiøse. Snart er det flere av dem enn det er religiøse, det er først da den menneskelige revolusjonen finner sted hvor vi alle drar i samme retning og progresjonen vår virkelig kan starte.

 

Inntil da så er du og andre religiøse bare en klamp om foten for oss alle. Bevisene ligger der for dere, man hva hjelper det når frykten for å ikke ha ett fiktivt rammeverk å støtte seg til blir større enn lysten på ny kunnskap? Det ender med at ny viten må dyttes inn i gapet deres via tvungen lærdom, sannhet er sannhet og det må fram om så religiøse barbarer aldri så mye prøver å fordekke det til med trusler og vold. Selv sekulære barn (alle de heldige som aldri hadde en religiøs mørkemann som forvrengte verdensbildet deres allerede ifra fødsel), forstår verden og trenger ikke denne falske religiøse moral som er stjålet ifra menneskets natur, fordekt som en egen "oppfinnelse" av uærlige religiøse ledere.

[Gjest Bruker-95147]

snakk om å misforstå helt totalt .. jaja, det var nå bare ett uskyldig forsøk herfra, og hadde ikke trodd det skulle bli denne typen sirkus ut av visdommen